Den store depresjonstråden

[Elán]

Bedre sent enn aldri; håper alle her inne har ei god jul så langt! Vet at som deprimert, kan juletiden være tøff. Noen har opplevd omsorgssvikt, for noen har noe traumatisk skjedd i julen, noen har mistet en kjær, andre føler seg ensomme. Jeg tilhører alle kategoriene og føler med alle. Likevel føles det godt å ha dette stedet. Jeg føler meg mindre ensom med tankene mine og skjønner at det ikke bare er jeg som sliter i julen. Synd at andre sliter, men godt for meg å vite likevel. 

Jeg får ikke sove akkurat nå. Jeg tenker. Er hos "Eks-svigerfamilien". Det har gått overraskende bra så langt. Eneste var at jeg i dag begynte å kjenne på depresjonen og angsten, sannsynligvis fordi jeg er utkjørt. Jeg er vanvittig sliten, men det er godt å ikke føle så stort ansvar for meg selv ved å være sammen med andre. 

Jeg tenker jeg burde sende melding til "eks-svigermor" for å takke for gjestfriheten, at jeg får være her sammen med dem og for at de ennå inkluderer meg og får meg til å føle meg som en del av familien. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Jeg vil heller skrive fordi jeg sliter med å åpne meg på den måten - jeg føler meg sårbar ved å vise takknemlighet og varme. Jeg er kald som person, så å være åpen og ærlig gjør at muren jeg har brukt mange år på å bygge opp, brister, og jeg frykter hva som skjer om muren faller... 

[AnonymBruker]

Skrev akkurat et langt innlegg her, mitt første faktisk. Men visket alt vekk igjen. Godt å skrive det ned, men vil ikke plage andre med mine deprimerende tanker og følelser, sånn som i det vanlige livet. Jeg har prøvd å snakke med venner før, men dette er visst et tema som ingen vil snakke om. Og de som tør å snakke om det der og da synes å tro at jeg har det bedre om jeg ikke tar det opp igjen. Dette gjør meg enda mer ensom. At jeg faktisk prøver å rekke ut en hånd, men ingen strekker ut sin. Jeg vet at om jeg hadde tatt mitt eget liv, så hadde mange blitt knust. Og de ville hatt ekstremt dårlig samvittighet for å ikke ha stillt opp for meg.

Jeg er ikke suicidal, men tenker ofte at jeg ikke har noe å leve for. Det som holder meg i live er at jeg ikke vil gå glipp av noe fantastisk. 

Anonymkode: f1902...748

[Gjest supernova_87]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skrev akkurat et langt innlegg her, mitt første faktisk. Men visket alt vekk igjen. Godt å skrive det ned, men vil ikke plage andre med mine deprimerende tanker og følelser, sånn som i det vanlige livet. Jeg har prøvd å snakke med venner før, men dette er visst et tema som ingen vil snakke om. Og de som tør å snakke om det der og da synes å tro at jeg har det bedre om jeg ikke tar det opp igjen. Dette gjør meg enda mer ensom. At jeg faktisk prøver å rekke ut en hånd, men ingen strekker ut sin. Jeg vet at om jeg hadde tatt mitt eget liv, så hadde mange blitt knust. Og de ville hatt ekstremt dårlig samvittighet for å ikke ha stillt opp for meg.

Jeg er ikke suicidal, men tenker ofte at jeg ikke har noe å leve for. Det som holder meg i live er at jeg ikke vil gå glipp av noe fantastisk. 

Anonymkode: f1902...748

Du har håpet. Håpet om at noe fantastisk en dag kan skje. Det er mye å holde fast i det. 

PS: I denne tråden er alt depressivt lov så lenge man ikke bryter forumreglene. Kanskje du ikke får noe svar, men godt å få det ut likevel. Plage noen gjør du uansett ikke.  

[_Lilla_Sky_]

På 26.12.2018 den 2.13, Elán skrev:

Bedre sent enn aldri; håper alle her inne har ei god jul så langt! Vet at som deprimert, kan juletiden være tøff. Noen har opplevd omsorgssvikt, for noen har noe traumatisk skjedd i julen, noen har mistet en kjær, andre føler seg ensomme. Jeg tilhører alle kategoriene og føler med alle. Likevel føles det godt å ha dette stedet. Jeg føler meg mindre ensom med tankene mine og skjønner at det ikke bare er jeg som sliter i julen. Synd at andre sliter, men godt for meg å vite likevel. 

Jeg får ikke sove akkurat nå. Jeg tenker. Er hos "Eks-svigerfamilien". Det har gått overraskende bra så langt. Eneste var at jeg i dag begynte å kjenne på depresjonen og angsten, sannsynligvis fordi jeg er utkjørt. Jeg er vanvittig sliten, men det er godt å ikke føle så stort ansvar for meg selv ved å være sammen med andre. 

Jeg tenker jeg burde sende melding til "eks-svigermor" for å takke for gjestfriheten, at jeg får være her sammen med dem og for at de ennå inkluderer meg og får meg til å føle meg som en del av familien. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Jeg vil heller skrive fordi jeg sliter med å åpne meg på den måten - jeg føler meg sårbar ved å vise takknemlighet og varme. Jeg er kald som person, så å være åpen og ærlig gjør at muren jeg har brukt mange år på å bygge opp, brister, og jeg frykter hva som skjer om muren faller... 

Hm. Der satte du ord på noe jeg sliter med selv. Å vise takknemlighet og varme, i situasjoner hvor det egentlig er vanskelig og føles utrygt. For å vise takknemlighet når jeg er med min nære venninne som jeg er 100% trygg på er ikke noe problem. 

I mange andre situasjoner derimot..Som på julaften. Mine søstre, min far og stemor, svigerbror og stebesteforeldre. Elefanten i rommet, om mine psykiske lidelser og alt som har skjedd. De andre som drikker øl osv. Jeg som sitter der helt edru. Stor utrygghet, og ekstremt ubehagelig å måtte takke for gavene. Jeg bryr meg ikke om ting lenger, så ingenting gleder egentlig. Jeg er dog takknemlig for at de vil gi meg gaver, men å vise det føles som om jeg blottlegger hele sjelen min. 

Jeg har ikke forstått før hvorfor det er sånn. Etter å ha lest innlegget ditt så gikk det opp et lite lys. 

Det er alltid godt å forstå hvorfor noe er som det er. For hele meg er et kaos og jeg vet ofte ikke hvorfor jeg er slik, annet enn åpenbare ting som traumer og slikt. Det å vite hvorfor enkelte ting er vanskelig, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det hjelper meg til å akseptere meg selv. 

[Becka]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skrev akkurat et langt innlegg her, mitt første faktisk. Men visket alt vekk igjen. Godt å skrive det ned, men vil ikke plage andre med mine deprimerende tanker og følelser, sånn som i det vanlige livet. Jeg har prøvd å snakke med venner før, men dette er visst et tema som ingen vil snakke om. Og de som tør å snakke om det der og da synes å tro at jeg har det bedre om jeg ikke tar det opp igjen. Dette gjør meg enda mer ensom. At jeg faktisk prøver å rekke ut en hånd, men ingen strekker ut sin. Jeg vet at om jeg hadde tatt mitt eget liv, så hadde mange blitt knust. Og de ville hatt ekstremt dårlig samvittighet for å ikke ha stillt opp for meg.

Jeg er ikke suicidal, men tenker ofte at jeg ikke har noe å leve for. Det som holder meg i live er at jeg ikke vil gå glipp av noe fantastisk. 

Anonymkode: f1902...748

Her plager du ingen. Det jeg først reagerte på med denne tråden, var at det var mye pessimisme og lite oppløftende ord. Men etter å ha lest litt, så finnes de oppløftende ordene også! OG, ikke minst, så har man ofte behov for gjenkjennelse. Det å vite at man ikke er den eneste i verden som har det slik. 

Så her er du ikke alene! Og her kan du gjerne skrive akkurat hva du vil, du kan lage egne tråder om et spesielt emne om du vil. De fleste er veldig støttende, og deler sine egne erfaringer.

Jeg er litt som deg, at jeg ikke vil "plage" andre for mye. Men jeg har det bedre da jeg begynte å være mer åpen om min depresjon. Men i starten var jeg helt alene med mine vondt tanker. Dog skulle det også vise seg at det var andre i min næreste krets som trengte min erfaring også...Plutselig var det de som strekte ut en hånd. 

[Elán]

1 time siden, _Lilla_Sky_ skrev:

Hm. Der satte du ord på noe jeg sliter med selv. Å vise takknemlighet og varme, i situasjoner hvor det egentlig er vanskelig og føles utrygt. For å vise takknemlighet når jeg er med min nære venninne som jeg er 100% trygg på er ikke noe problem. 

I mange andre situasjoner derimot..Som på julaften. Mine søstre, min far og stemor, svigerbror og stebesteforeldre. Elefanten i rommet, om mine psykiske lidelser og alt som har skjedd. De andre som drikker øl osv. Jeg som sitter der helt edru. Stor utrygghet, og ekstremt ubehagelig å måtte takke for gavene. Jeg bryr meg ikke om ting lenger, så ingenting gleder egentlig. Jeg er dog takknemlig for at de vil gi meg gaver, men å vise det føles som om jeg blottlegger hele sjelen min. 

Jeg har ikke forstått før hvorfor det er sånn. Etter å ha lest innlegget ditt så gikk det opp et lite lys. 

Det er alltid godt å forstå hvorfor noe er som det er. For hele meg er et kaos og jeg vet ofte ikke hvorfor jeg er slik, annet enn åpenbare ting som traumer og slikt. Det å vite hvorfor enkelte ting er vanskelig, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det hjelper meg til å akseptere meg selv. 

Det er det samme for meg. Det er så ubehagelig. Det er vanskelig å si ordene "takk". For meg er det også vanskelig å si "jeg er glad i deg". Jeg stivner til selv og kjenner på ubehaget som brer seg i magen min. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i noen eller at jeg ikke er takknemlig. Det er bare ubehagelig å bruke ordene fordi, som du sier, føles det som om jeg blir blottlagt. 

[Jolene]

Føler denne passer inn her, og til meg som person:

 

[AnonymBruker]

15 timer siden, Elán skrev:

Det er det samme for meg. Det er så ubehagelig. Det er vanskelig å si ordene "takk". For meg er det også vanskelig å si "jeg er glad i deg". Jeg stivner til selv og kjenner på ubehaget som brer seg i magen min. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i noen eller at jeg ikke er takknemlig. Det er bare ubehagelig å bruke ordene fordi, som du sier, føles det som om jeg blir blottlagt. 

Ja. Og å skulle gi en klem. Det er også ubehagelig i mange tilfeller. Det blir for sårbart. 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[_Lilla_Sky_]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja. Og å skulle gi en klem. Det er også ubehagelig i mange tilfeller. Det blir for sårbart. 

Anonymkode: ef9cc...0c0

Wops, kom borti AB-knappen. 

[AnonymBruker]

Som et knyttneve slag i trynet, med en kraft som slår pusten av utav meg, så kom tårene, den følelsen av.. smerte, fortvilelse, frykt, frustrasjon..håpløshet og mørket. Alt på en gang. Etter å ha vært nummen i over to uker.

I morges lå jeg i sengen klokken 8. "Ikke ring, ikke ring, ikke ring". I 9 tiden ringte den "Du jeg, din søster, tante og søskenbarn (hun nevnte navn altså) skal en tur innom *shopping senter 2 timer unna* bli med?".. "Kom igjen da, slutt å vær så lat, hopp i buksa og bli med nå!". Jeg sa nei, vell vitende om at denne shoppingturen varer fra 9 til 8-9 om kvelden. Fordi det ender opp med flere shoppingsenter på vei dit og tilbake og middag ute etterpå. For første gang i år, så måtte jeg si nei. Og den fikk den reaksjonen jeg hadde forventet. Skuffelse, sinne, "du er så lat! skjerp deg!". Jeg sa ja i forrige uke, jeg sa ja i går, jeg sa nei i dag. Derfor spør mamma, selv om at beskjed skal egentlig være "er hos deg om 30 min, vær klar" så presenterer hun det som et spørsmål, et spontant spørsmål. Fordi jeg er meg. Det er min skyld.
Der lå jeg og fikk ikke puste. Er så sliten. Hver dag så har det vært noe nå. Hver dag. Middag her, feiring der, bursdag her, middag hos mamma, middag hos  tante og onkel, middag hos søskenbarnet mitt, julaften. Shopping, shopping og shopping igjen. Imorgen ringen dem igjen "Bli med på shopping?", søndag er det bursdag igjen. Mandag er det middag (jeg nekter byen på nyttårsaften!), så er det middag hos tante og onkel. Så er det middag med ei venninne, dagen etter der er det kino med ei annen venninne med middag og avtaler hver dag frem til 8. Januar hittil. 
Det har vært noe hver dag siden 6. Desember, idag sa det stopp.

"Du har jo vært så flink å vært med på alt, så heng deg med nå!". Vil ikke skuffe dem, vil ikke være drittungen som sier nei og blir hjem. Jeg orker ikke. Jeg er sliten, jeg er kaputt, ødelagt. Jeg gir dem en finger og de sluker hele meg. Gruer meg til hva psykologen kommer til å si. Glad for at jeg ikke sa nei og ble med. Skuffet fordi jeg gikk tilbake til gamle vaner og slo meg selv av, i stede for å være til stede. Litt sint for at det endte som det gjorde, i panikk, smerte, blod og tårer. Jeg er så sint på meg selv, hvorfor kan jeg ikke være som alle andre. Jeg vil ikke være hun som aldri er der, hun som alltid sier nei, hun som aldri sier noe når jeg først er der fordi jeg er egentlig ikke der mentalt.
Jeg vil ikke være meg. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som et knyttneve slag i trynet, med en kraft som slår pusten av utav meg, så kom tårene, den følelsen av.. smerte, fortvilelse, frykt, frustrasjon..håpløshet og mørket. Alt på en gang. Etter å ha vært nummen i over to uker.

I morges lå jeg i sengen klokken 8. "Ikke ring, ikke ring, ikke ring". I 9 tiden ringte den "Du jeg, din søster, tante og søskenbarn (hun nevnte navn altså) skal en tur innom *shopping senter 2 timer unna* bli med?".. "Kom igjen da, slutt å vær så lat, hopp i buksa og bli med nå!". Jeg sa nei, vell vitende om at denne shoppingturen varer fra 9 til 8-9 om kvelden. Fordi det ender opp med flere shoppingsenter på vei dit og tilbake og middag ute etterpå. For første gang i år, så måtte jeg si nei. Og den fikk den reaksjonen jeg hadde forventet. Skuffelse, sinne, "du er så lat! skjerp deg!". Jeg sa ja i forrige uke, jeg sa ja i går, jeg sa nei i dag. Derfor spør mamma, selv om at beskjed skal egentlig være "er hos deg om 30 min, vær klar" så presenterer hun det som et spørsmål, et spontant spørsmål. Fordi jeg er meg. Det er min skyld.
Der lå jeg og fikk ikke puste. Er så sliten. Hver dag så har det vært noe nå. Hver dag. Middag her, feiring der, bursdag her, middag hos mamma, middag hos  tante og onkel, middag hos søskenbarnet mitt, julaften. Shopping, shopping og shopping igjen. Imorgen ringen dem igjen "Bli med på shopping?", søndag er det bursdag igjen. Mandag er det middag (jeg nekter byen på nyttårsaften!), så er det middag hos tante og onkel. Så er det middag med ei venninne, dagen etter der er det kino med ei annen venninne med middag og avtaler hver dag frem til 8. Januar hittil. 
Det har vært noe hver dag siden 6. Desember, idag sa det stopp.

"Du har jo vært så flink å vært med på alt, så heng deg med nå!". Vil ikke skuffe dem, vil ikke være drittungen som sier nei og blir hjem. Jeg orker ikke. Jeg er sliten, jeg er kaputt, ødelagt. Jeg gir dem en finger og de sluker hele meg. Gruer meg til hva psykologen kommer til å si. Glad for at jeg ikke sa nei og ble med. Skuffet fordi jeg gikk tilbake til gamle vaner og slo meg selv av, i stede for å være til stede. Litt sint for at det endte som det gjorde, i panikk, smerte, blod og tårer. Jeg er så sint på meg selv, hvorfor kan jeg ikke være som alle andre. Jeg vil ikke være hun som aldri er der, hun som alltid sier nei, hun som aldri sier noe når jeg først er der fordi jeg er egentlig ikke der mentalt.
Jeg vil ikke være meg. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Du, utenfra er det veldig enkelt å se masse tankefeil og selvbebreidelser i det du har skrevet, hva om du prøver å lese dette som om det er en annen som har skrevet det? 

Du er ikke den som alltid sier nei! Du har jo vært med på noe hver dag siden 6. Desember, da er det selvsagt helt greit å si nei. Og ingen grunner er bedre enn: Jeg har ikke lyst. Kos deg alene i dag. Slapp av, få igjen litt energi. Vær fornøyd med at du ikke stod i mot presset.  Det er da ikke latskap å ikke ville shoppe: hver sin lyst. Jeg tror svært mange hadde blitt sliten og drittlei av så masse avtaler en måned i strekk, følt seg kvelt. Det er ikke unormalt. 

Hva gjør du i dag da, på dagen fri fra andres kjas og mas?

I dag var min første morgen på en stund (og kortere stund enn for deg!) der jeg ikke hadde planer fra morgenen/12-tiden av, og så langt har jeg derfor bare ligget i sengen i dag. Nå tenkte jeg å ta en dusj, prøve å få byttet noen julegaver, og så slappe av med boklesing kanskje. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Rainstorm skrev:

Du, utenfra er det veldig enkelt å se masse tankefeil og selvbebreidelser i det du har skrevet, hva om du prøver å lese dette som om det er en annen som har skrevet det? 

Du er ikke den som alltid sier nei! Du har jo vært med på noe hver dag siden 6. Desember, da er det selvsagt helt greit å si nei. Og ingen grunner er bedre enn: Jeg har ikke lyst. Kos deg alene i dag. Slapp av, få igjen litt energi. Vær fornøyd med at du ikke stod i mot presset.  Det er da ikke latskap å ikke ville shoppe: hver sin lyst. Jeg tror svært mange hadde blitt sliten og drittlei av så masse avtaler en måned i strekk, følt seg kvelt. Det er ikke unormalt. 

Hva gjør du i dag da, på dagen fri fra andres kjas og mas?

I dag var min første morgen på en stund (og kortere stund enn for deg!) der jeg ikke hadde planer fra morgenen/12-tiden av, og så langt har jeg derfor bare ligget i sengen i dag. Nå tenkte jeg å ta en dusj, prøve å få byttet noen julegaver, og så slappe av med boklesing kanskje. 

Ser det nå, er så negativ i innlegget mitt. Hater det! Kan ikke si mer enn det, for da blir det bare negativt og jeg sparker meg selv i baken igjen  

Har ligget i sengen i hele dag. Grått, sove og grått litt til. Det ble litt mye i dag. Mange tanker på en og samme tid. Nå er jeg ferdig med å tenke på det for i dag. Så skal vaske hus som planlagt, sortere i kjelleren og forhåpentligvis ha noe å gjøre frem til leggetid.

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Jeg sliter så utrolig mye om dagen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det går aldri over. 

Jeg og min exsamboer gikk fra hverandre i sommer, etter mange år sammen. Vi hadde kjøpt hus og planlagt fremtiden sammen. Skulle gifte oss og få barn (etterhvert). 

Før dette fikk jeg en kronisk sykdom som ga meg moderat til alvorlig depresjon. Jeg begynte på cipralex og det tok en stund, men plutselig følte jeg meg så fin! Medisinen fungerte godt! 

Jeg reiste til utlandet for behandling mot denne sykdommen, for å få stoppet dritten. Alt gikk bra, men jeg var veldig syk under hele behandlingen. Men samboeren min var der under nesten hele behandlingen, og var veldig støttende. 

Jeg kom hjem til slutt og følte meg bedre enn noen gang. Plutselig ble det slutt mellom meg og samboer. Jeg vil ikke gå så mye inn på akkurat det, men vi ble vel egentlig ganske enig. 

Helt til jeg begynte å angre, og han ikke ville ha meg tilbake. Nå er jeg knust, og jeg er like knust i dag som jeg var den dagen jeg flyttet ut i sommer. Det blir aldri noe lettere. Jeg er i midten av 20-årene og folk sier jeg har hele livet foran meg. Problemet er at jeg ser ikke for meg noen fremtid uten han. Jeg vil ha han, dele livet mitt med han. Jeg hater meg selv for at jeg gikk, den dagen i sommer. 

Jeg våkner opp nesten hver natt i angstanfall, og jeg drømmer vonde drømmer om han hver eneste natt. Jeg gruer meg til å legge meg om kvelden, jeg vil ikke sove, men jeg vil heller ikke være våken. Alt er så vondt. 

Jeg bruker sobril mot angsten, og legen har skrevet ut en liten pakke med imovane for natten. I jula har jeg måtte ta sobril hver eneste dag, jeg klarer ikke roe meg ned uansett. 

Jeg går til psykolog, gjort det i 2 år. Det har hjulpet meg utrolig mye, jeg har hatt en vanskelig barndom jeg har klart å jobbet meg i gjennom. Men nå har psykologen juleferie og jeg er en person som alltid sier «nei meg går det fint med ja», hvis folk spør meg om hvordan jeg har det. Er kun 4 av mine nærmeste venninner og moren min som vet hvordan jeg har det. Det er godt å prate med dem, men jeg vil på en måte ikke være til bry heller. De har jo sine egne liv å konsentrere seg om. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg føler ingen glede i noenting, ting som gledet meg før gleder jeg meg ikke til lenger. Kan ikke huske sist jeg følte glede ovenfor noe. Jeg føler meg bare kald, tom og en smerte som ikke kan beskrives. Den er så vond! Jeg gråter hver eneste dag, og forstår aldri hvordan jeg skal komme meg gjennom hverken neste dag eller neste natt. 

Jeg er så langt nede nå at jeg ser ingen utvei som ser lysere ut. Bare for å ha sagt det er jeg ikke suicidale, jeg er livredd for å dø, kommer aldri til å ta livet mitt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Nå har det gått over et halvt år og det er fortsatt like vondt, kanskje verre til og med. 💔

Anonymkode: 2ff6a...8cd

[BerntHulken]

.

Endret 11. februar 2019 av æøå*

[Elán]

Hjernen min er så jævlig overaktiv for tiden. Strikker som bare det, maler bryllupsinvitasjoner, tegner, hekler og har nå bestilt meg filting-utstyr. I tillegf har jeg fått oppdrag om å strikke noe til en nettvenn av meg. Det er skremmende å lage noe til andre. Å lage noe så viktig som bryllupsinvitasjoner er angstfremkallende selv om jeg har fått mye skryt for det... Klarer ikke ta det til meg. 

[Becka]

På 28.12.2018 den 19.31, AnonymBruker skrev:

Ser det nå, er så negativ i innlegget mitt. Hater det! Kan ikke si mer enn det, for da blir det bare negativt og jeg sparker meg selv i baken igjen  

Har ligget i sengen i hele dag. Grått, sove og grått litt til. Det ble litt mye i dag. Mange tanker på en og samme tid. Nå er jeg ferdig med å tenke på det for i dag. Så skal vaske hus som planlagt, sortere i kjelleren og forhåpentligvis ha noe å gjøre frem til leggetid.

Anonymkode: 79f48...0ca

Hei, 

Jeg må bare si at jeg leste ditt innlegg i går, men fikk ikke svart da. Jeg kjente jeg faktisk ble litt sint, sint på dine vegne. På din mor. Selv om jeg ikke aner noen forhistorie her. Men slik som hun pushet på og snakket deg ned... Ikke OK! Hun vet om din situasjon? For det hun gjorde der, er ikke hva man burde gjøre mot en person som er deprimert. Men kanskje hun trodde hun gjorde deg en tjeneste. Men så feil, så feil. JA, vi kan la oss pushe, LITT! Men pushes vi for mye, slår ofte det helt feil. DU hadde allerede pushet deg en hel haug. Du fortjente absolutt en time-out. Jeg håper du får mot nok til å si i fra. Det er ditt liv, og dine valg. Shopping i mange timer? Hva godt gjør det liksom? Har man ikke shoppet nok i jula?

Gjør det som gir deg noe glede. Ikke push deg selv til noe du overhode ikke har lyst til. Og slutt å vær så streng mot deg selv. Du gjør garantert så godt du makter nå. ❤️ Ikke tenk på alle andre, tenk på deg. 

[Becka]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter så utrolig mye om dagen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det går aldri over. 

Jeg og min exsamboer gikk fra hverandre i sommer, etter mange år sammen. Vi hadde kjøpt hus og planlagt fremtiden sammen. Skulle gifte oss og få barn (etterhvert). 

Før dette fikk jeg en kronisk sykdom som ga meg moderat til alvorlig depresjon. Jeg begynte på cipralex og det tok en stund, men plutselig følte jeg meg så fin! Medisinen fungerte godt! 

Jeg reiste til utlandet for behandling mot denne sykdommen, for å få stoppet dritten. Alt gikk bra, men jeg var veldig syk under hele behandlingen. Men samboeren min var der under nesten hele behandlingen, og var veldig støttende. 

Jeg kom hjem til slutt og følte meg bedre enn noen gang. Plutselig ble det slutt mellom meg og samboer. Jeg vil ikke gå så mye inn på akkurat det, men vi ble vel egentlig ganske enig. 

Helt til jeg begynte å angre, og han ikke ville ha meg tilbake. Nå er jeg knust, og jeg er like knust i dag som jeg var den dagen jeg flyttet ut i sommer. Det blir aldri noe lettere. Jeg er i midten av 20-årene og folk sier jeg har hele livet foran meg. Problemet er at jeg ser ikke for meg noen fremtid uten han. Jeg vil ha han, dele livet mitt med han. Jeg hater meg selv for at jeg gikk, den dagen i sommer. 

Jeg våkner opp nesten hver natt i angstanfall, og jeg drømmer vonde drømmer om han hver eneste natt. Jeg gruer meg til å legge meg om kvelden, jeg vil ikke sove, men jeg vil heller ikke være våken. Alt er så vondt. 

Jeg bruker sobril mot angsten, og legen har skrevet ut en liten pakke med imovane for natten. I jula har jeg måtte ta sobril hver eneste dag, jeg klarer ikke roe meg ned uansett. 

Jeg går til psykolog, gjort det i 2 år. Det har hjulpet meg utrolig mye, jeg har hatt en vanskelig barndom jeg har klart å jobbet meg i gjennom. Men nå har psykologen juleferie og jeg er en person som alltid sier «nei meg går det fint med ja», hvis folk spør meg om hvordan jeg har det. Er kun 4 av mine nærmeste venninner og moren min som vet hvordan jeg har det. Det er godt å prate med dem, men jeg vil på en måte ikke være til bry heller. De har jo sine egne liv å konsentrere seg om. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg føler ingen glede i noenting, ting som gledet meg før gleder jeg meg ikke til lenger. Kan ikke huske sist jeg følte glede ovenfor noe. Jeg føler meg bare kald, tom og en smerte som ikke kan beskrives. Den er så vond! Jeg gråter hver eneste dag, og forstår aldri hvordan jeg skal komme meg gjennom hverken neste dag eller neste natt. 

Jeg er så langt nede nå at jeg ser ingen utvei som ser lysere ut. Bare for å ha sagt det er jeg ikke suicidale, jeg er livredd for å dø, kommer aldri til å ta livet mitt, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Nå har det gått over et halvt år og det er fortsatt like vondt, kanskje verre til og med. 💔

Anonymkode: 2ff6a...8cd

Hei kjære deg, 

Jeg forstørret et par setninger i innlegget ditt. For jeg ville bare at du skulle se hva som går igjen, og hvordan jeg leste innlegget ditt. Og jeg vil du skal vite at jeg kjenne igjen alle de tankene. Og hvis vi skal tenke litt kognetivt. Så er dette dine tanker, og dine tanker gjør også at du føler deg verre. 

Du har allerede forhåndsdømt at det aldri vil gå over og at det finnes ingen utvei. ( Alt eller intet tenkning - sort/hvitt )

Du hater deg selv ( personalisering - du skylder på deg selv for bruddet. )

Du tror du er til bry for venner og familie ( Antagelser - du tenker at du er til bry, men det er bare en antagelse du ikke vet )

Uansett så er alle disse tankene med på gjøre livet mer surt for deg. Jeg tenker negative tanker hele tiden selv, og det er døds vanskelig både å fange dem opp noen ganger, og i allefall snu på dem! 

For sannheten er jo, at du ikke vet hva fremtiden vil bringe! Og det var helt sikkert en årsak til at det ble slutt. Og jeg er helt sikker på at dine venner og din mor setter pris på din åpenhet. Men klart, jeg forstår at man ikke vil bruke all sin tid med dem på å snakke om det som er vondt. Og det har du også psykologen til. Som vil komme tilbake fra ferie før eller siden. 

 

Jeg vil også bare si at jeg savner også eksen min ekstremt mye ennå.... Ble også slutt i sommer. Savnet er så stort, men hva kan jeg gjøre. Det er utenfor min kontroll. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare få orden på meg selv og mitt liv, igjen. Og som sagt, fremtiden, kan ingen spå. ❤️ 

Klem fra meg.  

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Becka skrev:

Hei, 

Gjør det som gir deg noe glede. Ikke push deg selv til noe du overhode ikke har lyst til. Og slutt å vær så streng mot deg selv. Du gjør garantert så godt du makter nå. ❤️ Ikke tenk på alle andre, tenk på deg. 

Det er komplisert, hun vet, men hun forstår ikke. I mange år sa jeg nei. For et par år siden begynte jeg å si ja. 
Angsten er ikke så stort problem lengre, ikke så lammende og kontrollerende, men jeg blir fortere sliten enn friske folk. Fordi angsten er inni meg enda, som et stille monster som suger all energien min. Jeg sa nei i går fordi jeg var sliten, ikke på grunn av angst. Mamma tolket det som angst, som at den gamle meg er tilbake. Det er min største frykt. Å gå tilbake dit jeg var for 2 år siden. Innelåst i hjemmet og innelåst i meg selv. Hennes reaksjon skremte meg, fordi det føltes at jeg var tilbake der jeg var før. Mamma som tilbød meg 100 kr for å bli med for en gang skyld. Kjeft og stygge ord slengt i trynet fordi jeg fortsatt sa nei. Vil ikke tilbake dit og hun oppførte seg som om at jeg var det. Og det skremte meg, tanken skremmer meg. 

Jeg sa ja i dag. Så tilbake til planen og alle avtalene. Fortsatt sliten men må bare gjøre det. Kan ikke si nei igjen. 
 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

1 time siden, Becka skrev:

Hei kjære deg, 

Jeg forstørret et par setninger i innlegget ditt. For jeg ville bare at du skulle se hva som går igjen, og hvordan jeg leste innlegget ditt. Og jeg vil du skal vite at jeg kjenne igjen alle de tankene. Og hvis vi skal tenke litt kognetivt. Så er dette dine tanker, og dine tanker gjør også at du føler deg verre. 

Du har allerede forhåndsdømt at det aldri vil gå over og at det finnes ingen utvei. ( Alt eller intet tenkning - sort/hvitt )

Du hater deg selv ( personalisering - du skylder på deg selv for bruddet. )

Du tror du er til bry for venner og familie ( Antagelser - du tenker at du er til bry, men det er bare en antagelse du ikke vet )

Uansett så er alle disse tankene med på gjøre livet mer surt for deg. Jeg tenker negative tanker hele tiden selv, og det er døds vanskelig både å fange dem opp noen ganger, og i allefall snu på dem! 

For sannheten er jo, at du ikke vet hva fremtiden vil bringe! Og det var helt sikkert en årsak til at det ble slutt. Og jeg er helt sikker på at dine venner og din mor setter pris på din åpenhet. Men klart, jeg forstår at man ikke vil bruke all sin tid med dem på å snakke om det som er vondt. Og det har du også psykologen til. Som vil komme tilbake fra ferie før eller siden. 

 

Jeg vil også bare si at jeg savner også eksen min ekstremt mye ennå.... Ble også slutt i sommer. Savnet er så stort, men hva kan jeg gjøre. Det er utenfor min kontroll. Jeg har ikke noe valg. Jeg må bare få orden på meg selv og mitt liv, igjen. Og som sagt, fremtiden, kan ingen spå. ❤️ 

Klem fra meg.  

Tusen takk kjære Becka! ❤️ Det du skrev gjorde meg så godt! Og jeg ble så glad av at noen faktisk har lest hele innlegget mitt. Tusen takk! 

Jeg vet at jeg tenker negative tanker, og du har helt rett i at det ikke hjelper dagene med å bli noe bedre. Er bare så vanskelig å snu denne tankegangen. Hvis noen har noen tips for dette tar jeg de i mot med åpne armer! Skal søke meg opp litt på dette og se om jeg kan finne noe nyttig. 

Jeg har laget meg en bucket-list for året 2019. Lagt inn ting jeg vil gjøre i løpet av det nye året, masse gode og positive ting. Synes det er litt lettere noen dager, hvis man prøver å se litt fremover. Prøver å tenke på ting jeg skal i fremtiden når dagene er som verst, men andre dager er så ille at jeg bare kan glemme det.

Jeg har nylig kjøpt meg boken «Opp igjen - om å reise seg etter en smell» av Petter Wallace og Peder Kjøs. Fikk anbefalt den av ei dama som har slitt lenge med problemer selv, som syns denne boken var nyttig og hjalp henne en del. Har såvidt begynt å lese litt i den nå. 

Jeg har også begynt å lese på nettsiden til Kristian Hall. Har såvidt fått prøvd ut «kroppsscanningen» hans som er en meditasjonsøvelse han anbefaler. Har også prøvd søvnhypnosen hans én gang, og den fungerte da. 

Dette er det sikkert flere som har følt på også, men jeg føler alt er så urettferdig. Jeg er 25 år gammel og har allerede levd igjennom og opplevd ting av et helt liv. Hvis dere forstår hva jeg mener. Jeg har slitt så mye gjennom hele livet, og når jeg først har fått hjelp og klart å legge barndommen min i en boks i hjernen. Så dukker det opp en ny ting jeg må slite med. Og enda en ting, og enda en ting. Det er alltid noe jeg må slite med, synes det er så utrolig urettferdig. Det er så vondt. Jeg har følt meg sterk før for jeg har klart å komme gjennom ting som mange kanskje ikke hadde klart (psykologens ord), men nå føler jeg meg så svak. Alle rundt meg beundrer meg for hvor sterk jeg er, men egentlig er jeg skikkelig svak. 

Hilsen anonym 2ff6a...8cd

Anonymkode: 2ff6a...8cd

[Becka]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er komplisert, hun vet, men hun forstår ikke. I mange år sa jeg nei. For et par år siden begynte jeg å si ja. 
Angsten er ikke så stort problem lengre, ikke så lammende og kontrollerende, men jeg blir fortere sliten enn friske folk. Fordi angsten er inni meg enda, som et stille monster som suger all energien min. Jeg sa nei i går fordi jeg var sliten, ikke på grunn av angst. Mamma tolket det som angst, som at den gamle meg er tilbake. Det er min største frykt. Å gå tilbake dit jeg var for 2 år siden. Innelåst i hjemmet og innelåst i meg selv. Hennes reaksjon skremte meg, fordi det føltes at jeg var tilbake der jeg var før. Mamma som tilbød meg 100 kr for å bli med for en gang skyld. Kjeft og stygge ord slengt i trynet fordi jeg fortsatt sa nei. Vil ikke tilbake dit og hun oppførte seg som om at jeg var det. Og det skremte meg, tanken skremmer meg. 

Jeg sa ja i dag. Så tilbake til planen og alle avtalene. Fortsatt sliten men må bare gjøre det. Kan ikke si nei igjen. 
 

Anonymkode: 79f48...0ca

Selv folk uten angst orker ikke si JA til alt. 

Kjære deg, forstår det er en komplisert historie. Men lytt til kroppen din, og stol på den. Og fortell din mor at hun ikke trenger å bekymre seg, men du må få si nei av og til. Og at det nettopp går på å IKKE få angsten tilbake. Men blir du pushet slik, når du er sliten, så er du mer utsatt enn om du faktisk lytter til kroppen. Skjønner det må være vanskelig med en mor som ikke forstår. Men som blir redd i stedet. Men prøv å tenke at det er nettopp det, hun forstår det ikke. Men mange andre gjør. Som vet åssen det er.