Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir så irritert på meg selv. Jeg har begynt å "holde på" med en fyr. For første gang er det noen som er interessert i å møte meg mer enn bare den ene gangen - men hodet mitt ødelegger for meg. Jeg tenker hele tiden at han har en baktanke når han vil møte meg, eller at han bare bruker meg, eller at han bare møter meg fordi han "må", eller at han egentlig bare later som om han er interessert. Skriver han annerledes enn normalt til meg så kommer katastrofetankene med en gang. 

Jeg holder også veldig tilbake fordi jeg prøver å "beskytte" meg selv. Prøver å ikke virke for interessert, prøver å la være å mase, prøver å virke veldig likegyldig, og går rundt og forventer at det når som helst skal ta slutt.

Logisk vet jeg jo at det egentlig bare er tull. Det er jo han som spør om vi skal hit eller dit og vil ha meg med på ting. Skjønner ikke hva jeg stresser med, og skulle ønske hodet kunne gi meg en liten pause, men det er så vanskelig å endre tankegangen... 

Anonymkode: f47ab...e63

Herregud nå trudde jeg i et sekund at jeg har vært innpå her i fylla å skrevet. Det her kunne jeg ha skrevet! 
Har du UPF? 😂

Jeg har ingen gode ord som kurerer dette for deg, for jeg sitter i samme tankegang selv. Men mitt råd er. Ikke hør på hodet ditt, bare fortsett fremover. Ikke kutt kontakten med flørten eller gjør det hodet sier, ikke la hodet bestemme. Er ihvertfall det jeg prøver på, i mangel av andre veier å følge. Det er så enkelt å si "skjerp deg, ikke tenk slik" men det er jo ikke så enkelt. Det å ignorere går heller ikke, så da tenker jeg det er bedre å bare si "Ok, jeg ser deg tanke, du får bare være der som en svak hvisking i bakhodet men jeg gjør det jeg vet er rett!". Er ihvertfall det psykologen har sagt er første skritt  

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Holy shit. Jeg har nettopp blitt spurt om å bake til et bryllup. JEG. Hallooo, jeg er en kløne uten like og grunnen til at jeg får til å bake er fordi jeg gir faen i det estetiske. Men et bryllup da... der er det gjerne litt høyere krav og forventninger. 

Det begynte med at jeg bare satt og lekte meg med marsipan og laget figurer, farget de i ulike farger. Finner ut jeg skal bake marsipankake. Slenger bare sammen ingredienser og "pynter" den etterpå. Sender snap til ulike folk på kødd da kaka ser ut som om det er fra 2. verdenskrig. "ÅÅÅH, KAN IKKE DU BAKE TIL BRYLLUPET MITT?". Joda, JEG kan. Angsten min, derimot, har ikke så veldig lyst. Den kommer til å bli sett av flere titalls personer. De fleste folk jeg ikke kjenner. Jeg har dog gode ideer til denne kaken. Gjennomførelsen er jeg noe mer usikker på. Svarte...

[AnonymBruker]

Så mange tanker, så mye smerte, får ikke puste. I morgen skal jeg være flink, møte opp i praksis, barnevakten fra NAV kommer (oppfølgings dame) "Det går bra  " blir mitt svar, som alltid. Det går ikke bra. Hun er der for å passe på at det ikke blir for mye for meg. Det er alltid for mye. På tirsdag skal jeg på familiemiddag, "Hvordan har du det, sånn egentlig?" spør tante, "Det går bra  ". Det går ikke bra. Ny psykologtime på onsdag, "Vær ærlig nå, går det bra?", "Det går bra  ". Det går ikke bra.
Jeg har lyst til å hyle av fullhals, jeg makter ikke mer. Jeg kveles, får ikke puste. Orker ikke mer, vil bare gi opp. Det går ikke bra. 

0 dager var det for lenge siden. Nå er det nok i minus, men orker ikke å telle en gang. Orker ikke mer. Det går ikke bra. 
Men i morgen må jeg sette på en maske "Det går bra ", jeg har gitt opp. Gått tilbake til den gamle meg, den falske meg. Den som prøver å være sosial, den som sier ja i stedet for nei, og gjør alt med et smil og latter. Planen var å bli frisk, nå har jeg gitt opp. Null håp. Det går ikke bra. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[BlackCloud]

Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg

[dillyduzit]

Ting går min vei nå, fått fast kontakt og ikke vikar, instagram ser ut til å ta av med 800likes på de to siste bildene, men jeg føler meg tom. Jeg er nervøs, redd, stresset og emosjonell. Jeg prøver å ta innover det positive som har skjedd i det siste men jeg klarer ikke helt å slå meg til ro. På en side sitter jeg med en følelse av å endelig ha klart det, men på den andre siden føler jeg at alt kan snu på et lite øyeblikk, dette er ikke noe jeg fortjener. 

Lurer på hvordan det føles å være i de skoene til de som virkelig har klart det. 

 

[Elán]

Hjertet dundrer. Tror jeg kommer til å dø. Orker ikke flere dager som dette. Jeg takler ikke livet. Alt er jævlig. Passer ikke inn. Jeg klarer ikke tanken på å gå i behandling i morgen og fredag. Jeg er så vanvittig sliten. Synes hjertet mitt kan stanse nå... Hodeputene mine er gjennomvåt av tårer. 

[Scarlet]

-

Endret 29. november 2019 av Scarlet

[AnonymBruker]

Går ikke på medisiner for øyeblikket grunnet psykiateren ønsker jeg skal prøve meg uten. Sex lysten forsvant totalt.

Gptt på mye medisiner i mange år og litt fra å til i perioder. Vært borte på ferie nå i 2 uker å hatt det super fint. Ingen særlig tvang eller tics. Men nå etter jeg kom hjem begynner ticsene å tvangenshandlingene å komme for fult igjen. Føler hodet mitt begynner å tulle det til igjen. Psykiateren i morgen heldigvis. Håper jeg slipper innleggelse med det første. I fjor var jeg innlagt 5 ganger sprett utover året. 

Anonymkode: 8b86c...d2c

[Elán]

Orker ikke mer... Jævla drittliv. Ba ikke om å bli født og likevel er jeg dømt til å leve i et rent helvete. 

[AnonymBruker]

Alt føles så tungt og meningsløst. Får ikke til å sette fingeren på det.. det er bare mørkt og tungt. Begynner å bli så tungt at det er vanskelig å puste. Har vært på vei nedover lenge nå. Lurer på hvordan det er å komme til det punktet hvor det er ingen vei tilbake. Føler jeg på vei dit nå, men jeg er for tom til å bry meg. Vil egentlig dit, bare for å få slippe alt. Har gitt opp å svømme mot strømmen for å overleve, nå flyter jeg nedover med strømmen. På vei mot stupet.  

Har ikke angst på samme måte som før.. har ikke nok energi til det på en måte. Det er som om at kroppen ikke makter å være redd lengre. Det er så vanskelig å tenke, det er nummen og tåkete. Litt sånn følelse av overbelastning, som om at det er på vei til å si stopp. Ekkel og skremmende følelse... samtidig som at det føles helt OK. 

Men det går bra. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske, har nå møtt veggen og har lyst til å slutte i studiene fordi jeg ikke har lyst til å bli det jeg utdanner meg til lengre etter jeg har fått vikarjobb innen området. Vært hos legen for en stund siden for å prøve psykolog for første gang i livet mitt, har ikke turt å gjøre det da jeg var yngre fordi min mor sier at det er for veldig syke folk og for folk som er gærne i hue! Fuckit nå skal jeg finne ut av hva det er, vil ikke ha medisiner, men vil finne ut av hva det kan være slik at jeg får jobba med det 😊

Anonymkode: 9732f...50a

[Elán]

Jeg skal få meg ny tatovering (som kjøregodtgjørelse fra noen som spurte om jeg kunne kjøre vedkommende til studio). Likevel klarer ikke det å muntre meg opp. Da skjønner jeg at jeg virkelig sitter langt nedi suppa. Faen. Ligger ennå i senga. Orker ikke stå opp.

[Elán]

Barnet mitt hater meg. Griner når hun ser meg. Klarer ikke tanken på å være en så fraværende mamma. 

[AnonymBruker]

... konstant på gråten, samtidig som at jeg nummen... har ikke ord, for sliten til å tenke. for sliten til å føle. Bare sliten. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Jeg klarer ikke glemme ham. Jeg drømmer om denne mannen jeg først møtte for to år siden og igjen for et halvt år siden. Vi hadde så god kjemi og må innrømme jeg ble betatt av han. Problemet er at jeg ikke tør å ta kontakt. Tror uansett det er bedre å fokusere på meg. Kommer ikke til å treffe han igjen, så det er jo greit. Får komme meg over fyren på et vis. 

[BerntHulken]

Okei, enkelte ting har løst seg for meg den siste tiden. Økonomisk blir det en opptur, iallefall det neste halvåret. En normal 100 % lønn, som jeg er veldig glad for. Èn bekymring mindre.

Men så er det alltid andre bekymringer som tar over😂 F.eks at jeg, av grunner jeg ikke går inn på, er nødt til å finne meg en ny leilighet. Forholdene er uholdbare, og utleier er ikke særlig interessert i å bedre det for meg selv om det er en quick-fix egentlig. Så er det dette stresset med å finne seg noe nytt. Vaske ut, transportere alle tingene (jeg kjører ikke bil) og slikt. Mentalt greier jeg ikke tenke på det, for det stresser meg. Weird, I know.

Et annet aspekt er det at jeg føler meg stadig uaktuell for det motsatte kjønn. Jeg bare mangler noe, som gjør at jeg aldri blir ansett som materiale for forhold. Tidvis kjenner jeg på bitre følelser rundt det, fordi jeg har ingen av de egenskapene hverken fysisk eller personlig som damer flest trakter etter. Slik føles det iallefall, selv om det kanskje ikke stemmer på alt. Jeg har et veldig lite nettverk utenom familie, så sliter med å være særlig sosial utenom jobben.

Det spesielle som utløste de negative tankene jeg har i dag, er noe så banalt at jeg i dag så jenta jeg var svært interessert i i fjor. Det var første gangen jeg så henne siden i fjor sommer. Tanken på at jeg aldri kan få henne (jeg ba henne ut, og ble avvist) kvernet etter at jeg hadde sett henne kjøre forbi meg, og ut av livet mitt igjen. Bare for å gni det inn..🤨

Mer og mer innser jeg at jeg er under middels attraktiv. På alle måter.

 

[Elán]

Jeg har ingen grunn til å stå opp. Makter ikke mer av livet. Finnes ikke en eneste glød i meg. Tror jeg kommer til å dø snart. Ikke fordi jeg selv gjør meg selv noe, bare en følelse jeg har. Derfor orker jeg ikke ta tilskudd av alle vitaminene og mineralene jeg mangler. Driter i at jeg er slapp og sliten hele tiden. Jeg orker ikke leve. Jeg vet ikke engang hva å faktisk leve betyr. 

Nå skal jeg sove. Har sovet 20 timer det siste døgnet. God natt. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner det begynner å mumle litt.. Føler meg sliten i hodet å kroppen. Har selvsagt ligget syk i 1 uke nå, men symptomene kjenner jeg igjen uansett.. Psykiateren min er borte i 2 uker men har i kommunen også. Har samboer men orker ikke fortelle noe nå. Vil bare ligge i sengen å sove! Sove sove sove hele tiden. 

Anonymkode: 8b86c...d2c

[AnonymBruker]

Det er 0 dager, men samtidig ikke. I det siste så har jeg gått tilbake til å slå, slik som da jeg gikk på barneskolen. Armen min ser ikke ut. Planen var å si at jeg dunket inni dørkarmen ved et uhell om noen spurte.... men hvordan lyver man om en hel arm?!  Gud jeg er så sint på meg selv, hvorfor ikke slutte mens leken er god!! Jeg hadde en troverdig unnskyldning.. nå har jeg ikke det. Avlyste dagens psykologtime på grunn av det. Livredd for å bli tatt. Er så sint på meg selv, noe som trigger trangen så.. hva skal man si, sitter fast i en evig runddans. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest supernova_87]

På 28.1.2019 den 20.41, æøå* skrev:

Okei, enkelte ting har løst seg for meg den siste tiden. Økonomisk blir det en opptur, iallefall det neste halvåret. En normal 100 % lønn, som jeg er veldig glad for. Èn bekymring mindre.

Men så er det alltid andre bekymringer som tar over😂 F.eks at jeg, av grunner jeg ikke går inn på, er nødt til å finne meg en ny leilighet. Forholdene er uholdbare, og utleier er ikke særlig interessert i å bedre det for meg selv om det er en quick-fix egentlig. Så er det dette stresset med å finne seg noe nytt. Vaske ut, transportere alle tingene (jeg kjører ikke bil) og slikt. Mentalt greier jeg ikke tenke på det, for det stresser meg. Weird, I know.

Min erfaring er at sånne ting alltid er verre i tankene. Jeg kan kverne og mase og gruble på slikt selv, og jeg sliter meg ut med tankene. Men stort sett når man faktisk gjør det, så er det ikke så ille som man tror. Uansett så blir det jo ikke mindre slitsomt av å ha kastet bort timesvis på å gruble på det på forhand i alle fall!  

Kanskje det kan være noe godt i dette med å flytte? En slags ny start? Ny jobb, nytt sted å bo, en stor forandring i livet, det an være noen blanke ark i dette. Jeg vurderer også å flytte, så jeg kjenner den samme tiltaksløsheten/stresset over alt som bare MÅ gjøres. Men prøver å fokusere på de positive tingene ved det.