Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er 0 dager, men samtidig ikke. I det siste så har jeg gått tilbake til å slå, slik som da jeg gikk på barneskolen. Armen min ser ikke ut. Planen var å si at jeg dunket inni dørkarmen ved et uhell om noen spurte.... men hvordan lyver man om en hel arm?!  Gud jeg er så sint på meg selv, hvorfor ikke slutte mens leken er god!! Jeg hadde en troverdig unnskyldning.. nå har jeg ikke det. Avlyste dagens psykologtime på grunn av det. Livredd for å bli tatt. Er så sint på meg selv, noe som trigger trangen så.. hva skal man si, sitter fast i en evig runddans. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Du skriver du er livredd for å bli tatt, hvorfor det? Det er ikke psykologen din du skader. Det er ikke et forsvarsløst barn. Det er deg selv. Og uansett hvor mye andre måtte mislike det så er det kun ditt valg. Og kun deg det går utover. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Rainstorm skrev:

Du skriver du er livredd for å bli tatt, hvorfor det? Det er ikke psykologen din du skader. Det er ikke et forsvarsløst barn. Det er deg selv. Og uansett hvor mye andre måtte mislike det så er det kun ditt valg. Og kun deg det går utover. 

Vet ikke, er bare redd for det. Redd for at psykologen skal se at jeg skjuler noe. Om hun spør, så føler jeg at jeg må være ærlig. Og dette er ikke noe jeg ønsker å snakke med henne om. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er så misunnelig på de som ikke sliter med depresjon. Begynner nesten å bli bitter. Fy faen, så hardt jeg hater meg selv og livet mitt.  Hvordan i huleste skal dette gå... 

Anonymkode: c536a...d16

[Gjest supernova_87]

Facebook får meg til å føle meg som verdens største venneløse taper. Jeg pleier ikke være der inne ofte (av nettopp denne grunn), men nå var jeg det. Sjekket og leste og så scrollet jeg litt, og så ut av det blå kjente jeg den der, den velkjente synkende følelsen i magen. Ensomheten. Håpløsheten. Den der følelsen av at jeg er annerledes, og at det er noe galt med meg. Tankene om at "alle andre" har så mange venner. Alle andre blir tagget. Alle andre er på vei en plass, gjør noe med livet. De har folk å være sammen med, folk som skriver til dem. De skriver innlegg, bryr seg om ting, har meninger. Mens jeg ... hva gjør jeg? Jeg gjør ingenting. Meningsløsheten. 

Men det er mange tankefeil her. "Alle andre"-tankefeilen: Det er ikke sånn at "alle andre" er på Facebook og blir tagget i øst og vest. Og er virkelig det å bli tagget på Facebook kvalitetsstempelet på at "du er et godt og verdifullt menneske"? Nei. Det er ikke sånn at "alle andre" gjør noe viktig med livet sitt til en hver tid. Den meningsløsheten jeg kan bli oppslukt og druknet i den gjelder egentlig for alle mennesker. Jeg kan, slik "de" kan, finne mening. Jobben jeg har gjort i dag er meningsfull, selv om den er gjort alene på et kontor. Jeg har venner, selv om jeg ikke har snakket med dem på en uke. "Alt eller ingenting"-tankefeilen. Fordi jeg ikke jobber 100%, fordi jeg ikke har utdanning, fordi jeg ikke skriver en bok, eller på noen måte gjør det helt store så gjør jeg visst ingenting. Slik er det jo ikke. Jeg gjør mye. Jeg er "a work in progress", jeg er mer og mer tilstede. Jeg er kanskje annerledes, (but then again, det er det jo så mange av oss som er), men det er ikke noe grunnleggende galt med meg. 

Når jeg leser her så ser jeg at det er så mange som er ensomme, det er så mange som har det vondt. Og selv om det gir meg perspektiv på at jeg er ikke alene med å ha det vondt, jeg er ikke alene med å føle at livet ikke er slik jeg ønsker, eller at det til og med er skikkelig dritt og vondt, så hjelper jo ikke det akkurat. Vi blir ikke mindre ensomme eller mer håpefulle av å se at andre også sliter og er ensomme. Jeg er like alene. Men å vite at dere fortsetter å streve gjør at jeg blir sikrere på at jeg skal fortsette å streve. Jeg skal leve dette livet, og da vil jeg ikke leve det vondt, jeg vil leve det godt. Så da får jeg hver dag bare fortsette for å gjøre noe med det. Mitt liv er ment for meg, så da kan jeg jo egentlig tåle at det ikke ser fint og flott ut på Facebook, eller at jeg har masse venner og nettverk. 

Puh! ... Jeg vet at livet er vakkert og godt, kan være. Men nå i kveld gjør det bare vondt. ... Men det er greit. Det går over. 

[BerntHulken]

.

Endret 19. august 2020 av æøå*

[Gjest supernova_87]

21 timer siden, æøå* skrev:

Du har som regel rett, Rainstorm😉 Jeg skal vurdere det utover vinteren. Det får du også gjøre😊

Ellers er dette den tyngste uka i 2019. Jeg lurer egentlig på hva som gjør at enkelte dager er tunge, mens andre går lett som en plett, uten at noe spesielt egentlig bikker i den ene eller andre retningen. Jeg får vel bare være glad for at tankekjøret ikke har tatt overhånd på ganske så lang tid nå.

Jeg lurer faktisk på det samme. Noen dager kan jeg kjenne meg håpefull, til og med optimistisk, jeg velger å tro at joda ting kan ordne seg! Jeg kan få venner! Jeg kan klare ditt og datt. Men så kommer dalen igjen, der alt er håpløst. Der jeg er overbevist om at jeg alltid kommer til å kjenne meg ensom. Men som du sier, det er noe å være glad for at vi får de oppturene også, for jeg vet at for en stund tilbake var det bare håpløshet og tunge tanker hver eneste dag.  

[AnonymBruker]

Det er så mørkt at jeg har ikke ord. Problemet i kveld er trangen, flukten fra mørket. 
Trangen kveler meg snart! Skammen, sinnet, smerten, trangen til å flykte.. det fører til en trang som jeg ikke kan beskrive. Samtidig så vet jeg at det gir samme følelse etterpå, skam, sinne, frustrasjon, smerte, trang til å flykte. En evig runddans. 
I mange år så gjorde jeg det på min måte.. i desperasjon så gjorde jeg noe nytt, fordi den gamle funket ikke lengre, ga meg ikke nok. Så gjorde jeg det nye og den rusen er fra en annen verden! Smerten er som heroin. Har levd på rusen i 2 dager nå, og nå begynner merkene og smerten å falme. Dunker hånden med vilje inni dørkarmen i det jeg går forbi, kjenner ikke like mye. Må ha mer, bare én gang, hardt. Gud den trangen er som en djevel som sitter limt fast på skulderen min. 

Nei. Jeg kan ikke. Må google, skremme meg selv, ingen voksne der ute, bare barn og unge. Blir så sint på meg selv, fordi det er bare jeg som er snart 30 år og sitter med en slik trang, som et patetisk lite barn!! Kan ikke, må ikke gjøre det, på tide å vokse opp. 

Så satt jeg her og skrev dette for 2 timer siden. Rakk ikke å publisere før psykologen ringte. "Jeg vil helst at du kommer i morgen, men jeg vet det er for kort varsel. Så Onsdag 9:00, du får ikke avlyse. Jeg er bekymret for deg". Panikk!! Hun er ikke dum, hun vet at det har vært noe i det siste. Hun vet jeg møter opp med både oppkast og feber, jeg avlyser aldri uten ekstrem grunn. Må lære meg å avlyse mer, gi mer faen, slutt å være så forbaska pliktoppfyllende! Det kommer bare å biter meg i rumpa når jeg minst trenger det. Men på den positive siden, i dag er det Torsdag. Jeg har tid, det vil falme innen onsdag. Så 2 timer senere og her sitter jeg, med skammen, sinnet, smerten og trangen til å flykte fra det å flykte..
Faen.
Får trøste meg med at jeg fortjener det. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest supernova_87]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så mørkt at jeg har ikke ord. Problemet i kveld er trangen, flukten fra mørket. 
Trangen kveler meg snart! Skammen, sinnet, smerten, trangen til å flykte.. det fører til en trang som jeg ikke kan beskrive. Samtidig så vet jeg at det gir samme følelse etterpå, skam, sinne, frustrasjon, smerte, trang til å flykte. En evig runddans. 
I mange år så gjorde jeg det på min måte.. i desperasjon så gjorde jeg noe nytt, fordi den gamle funket ikke lengre, ga meg ikke nok. Så gjorde jeg det nye og den rusen er fra en annen verden! Smerten er som heroin. Har levd på rusen i 2 dager nå, og nå begynner merkene og smerten å falme. Dunker hånden med vilje inni dørkarmen i det jeg går forbi, kjenner ikke like mye. Må ha mer, bare én gang, hardt. Gud den trangen er som en djevel som sitter limt fast på skulderen min. 

Nei. Jeg kan ikke. Må google, skremme meg selv, ingen voksne der ute, bare barn og unge. Blir så sint på meg selv, fordi det er bare jeg som er snart 30 år og sitter med en slik trang, som et patetisk lite barn!! Kan ikke, må ikke gjøre det, på tide å vokse opp. 

Så satt jeg her og skrev dette for 2 timer siden. Rakk ikke å publisere før psykologen ringte. "Jeg vil helst at du kommer i morgen, men jeg vet det er for kort varsel. Så Onsdag 9:00, du får ikke avlyse. Jeg er bekymret for deg". Panikk!! Hun er ikke dum, hun vet at det har vært noe i det siste. Hun vet jeg møter opp med både oppkast og feber, jeg avlyser aldri uten ekstrem grunn. Må lære meg å avlyse mer, gi mer faen, slutt å være så forbaska pliktoppfyllende! Det kommer bare å biter meg i rumpa når jeg minst trenger det. Men på den positive siden, i dag er det Torsdag. Jeg har tid, det vil falme innen onsdag. Så 2 timer senere og her sitter jeg, med skammen, sinnet, smerten og trangen til å flykte fra det å flykte..
Faen.
Får trøste meg med at jeg fortjener det. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg vil bare gi deg en klem jeg. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne på et eller annet vis gi deg en ekte pause fra den smerten du føler. Den fysiske smerten er som en pause, men det er ikke varig lindring. Men den finnes. 

Jeg kjenner også at jeg blir så provosert. Jeg blir provosert over at depresjonen gjør deg så slem med deg selv, at du våger å fortelle deg selv at du fortjener dette. For det gjør du ikke. Men jeg vet jo at det ikke når frem. For jeg fikk høre det mye, at jeg ikke fortjente det, men jeg trodde aldri på det. 

Kan du gjøre noe bra for deg selv før onsdag?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg vil bare gi deg en klem jeg. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne på et eller annet vis gi deg en ekte pause fra den smerten du føler. Den fysiske smerten er som en pause, men det er ikke varig lindring. Men den finnes. 

Jeg kjenner også at jeg blir så provosert. Jeg blir provosert over at depresjonen gjør deg så slem med deg selv, at du våger å fortelle deg selv at du fortjener dette. For det gjør du ikke. Men jeg vet jo at det ikke når frem. For jeg fikk høre det mye, at jeg ikke fortjente det, men jeg trodde aldri på det. 

Kan du gjøre noe bra for deg selv før onsdag?

Jeg vet jeg vet, må slutt å være så slem mot meg selv. Psykologen har terpet på dette i over et år nå. Men det er så innøvd vane fra barndommen av. Det er så vanskelig å snu om vanen, fordi det er en metode jeg har brukt siden jeg var minst 4 år gammel. 

Vurderer å hoppe i bilen og bare stikke på hytta. Kom meg unna folk, være alene, ingen forpliktelser, ingen telefoner, ingen internet. Bare meg og hunden helt alene i noen dager. En pause fra alt frem til Onsdag. Pokker heller, jeg tror jeg bare gjør det. Vanligvis så må jeg planlegge, vaske ned huset, planlegge matinnkjøp for før, under og etter "ferien", men faen heller, huset får stå som det står, slår av alle lys, ta med et kneipbrød og noe pålegg og bare dra! De har jo butikker som er åpne på lørdag. Se der ja, nå begynner hjernen å planlegge alt. Bare dra, tror jeg bare gjør det. Alt er så mye enklere der, fordi jeg er mer fri. Vanskelig å forklare, tror jeg bare drar. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[BerntHulken]

.

Endret 19. august 2020 av æøå*

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet jeg vet, må slutt å være så slem mot meg selv. Psykologen har terpet på dette i over et år nå. Men det er så innøvd vane fra barndommen av. Det er så vanskelig å snu om vanen, fordi det er en metode jeg har brukt siden jeg var minst 4 år gammel. 

Vurderer å hoppe i bilen og bare stikke på hytta. Kom meg unna folk, være alene, ingen forpliktelser, ingen telefoner, ingen internet. Bare meg og hunden helt alene i noen dager. En pause fra alt frem til Onsdag. Pokker heller, jeg tror jeg bare gjør det. Vanligvis så må jeg planlegge, vaske ned huset, planlegge matinnkjøp for før, under og etter "ferien", men faen heller, huset får stå som det står, slår av alle lys, ta med et kneipbrød og noe pålegg og bare dra! De har jo butikker som er åpne på lørdag. Se der ja, nå begynner hjernen å planlegge alt. Bare dra, tror jeg bare gjør det. Alt er så mye enklere der, fordi jeg er mer fri. Vanskelig å forklare, tror jeg bare drar. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Det er kjempevanskelig å begynne å behandle seg selv bra! Min erfaring er at man som du skriver med hytteturen bare må gjøre det. Lenge gikk jeg og ventet på at det skulle kjennes ut som jeg fortjente det. Men jeg fikk aldri den følelsen. Men så begynte jeg å behandle meg selv bra likevel (eller ... bedre!), og da kom følelsene og tankene litt etter. Psykologen min spurte meg om jeg kunne tenke "Hva ville en person som ville seg selv vel gjort? En person som synes hun var god nok og verdt noe.". Og med tankene klarer jeg jo å tenke meg frem til hva det kan være, og så tenker jeg "men JEG fortjener ikke det", men så prøver jeg å "bare gjøre det" likevel. 

Det høres skikkelig deilig ut med den hytteturen! Ta med noen bøker, en kortstokk, hva enn du liker å gjøre på. Og ja, ingen internett høres ut som en god idé. Når jeg har fjernet alle sånne fluktruter har jeg endt opp med å bare gråte og føle på alt som er inni der, men når jeg bare lar det være så gråter jeg jo ikke evig. Den beste erkjennelsen jeg har kommet til det siste halve året er at jeg tåler faktisk å gråte uten å flykte, verken i internett eller kutt. Jeg fikk lyst på en sånn hyttetur selv jeg! Går du på ski?  

[Gjest supernova_87]

48 minutter siden, æøå* skrev:

Det som er kjipt er at alltid så føles de positive og optimistiske følelsene som naive. Det er liksom det negative som føles som det realistiske.

Samtidig så trodde jeg et fagbrev og få jobb var for vanskelig å oppnå, men plutselig hadde jeg det. Nå tenker jeg det samme om kjæreste og et familieliv- at det er ikke er mulig for meg. Det gjenstår å se, men anser det som vanskeligere enn fagbrev og jobb fordi det ikke alene står og faller på meg. At en person skal velge å dele livet sitt med meg og attpåtil elske meg, ser jeg ikke på som realistisk.

Vi får ta det positive, at vi begge er på riktig vei😉

Ja, jeg tror jeg skjønner hva du mener! Jeg fikk sånne "hvem faen tror du at du er?"-tanker hvis jeg var positiv. Som at "er du helt dum eller, dette går jo egentlig ikke". Men det er mulig å velge å behandle disse tankene som om det er sagt fra en apekatt eller noe sånt, vi må ikke høre på tankene våres!

Det med jobb står og faller heller ikke på deg! Det er jo en sånn typisk greie innenfor kognitiv terapi at tror du at det å bekymre seg vil øke eller minke sjansene for at du får deg kjæreste? Hvis det ikke øker sjansen hvorfor bruke tid på det? Jeg møter alltid det der med "men, men, men ...". Men i grunn så er det ikke noe men. Bekymring er bortkastet. Jeg bare tenker på hvor mye tid jeg har brukt på bekymring og grubling i stedet for målrettet jobbing for det jeg ønsker meg jeg.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Rainstorm skrev:

Det er kjempevanskelig å begynne å behandle seg selv bra! Min erfaring er at man som du skriver med hytteturen bare må gjøre det. Lenge gikk jeg og ventet på at det skulle kjennes ut som jeg fortjente det. Men jeg fikk aldri den følelsen. Men så begynte jeg å behandle meg selv bra likevel (eller ... bedre!), og da kom følelsene og tankene litt etter. Psykologen min spurte meg om jeg kunne tenke "Hva ville en person som ville seg selv vel gjort? En person som synes hun var god nok og verdt noe.". Og med tankene klarer jeg jo å tenke meg frem til hva det kan være, og så tenker jeg "men JEG fortjener ikke det", men så prøver jeg å "bare gjøre det" likevel. 

Det høres skikkelig deilig ut med den hytteturen! Ta med noen bøker, en kortstokk, hva enn du liker å gjøre på. Og ja, ingen internett høres ut som en god idé. Når jeg har fjernet alle sånne fluktruter har jeg endt opp med å bare gråte og føle på alt som er inni der, men når jeg bare lar det være så gråter jeg jo ikke evig. Den beste erkjennelsen jeg har kommet til det siste halve året er at jeg tåler faktisk å gråte uten å flykte, verken i internett eller kutt. Jeg fikk lyst på en sånn hyttetur selv jeg! Går du på ski?  

Jeg prøver, føler det er det eneste jeg kan gjøre egentlig er å late som at jeg fortjener at jeg er snill.. kanskje det en dag snur det og blir ekte. Så alt det å tenke og føle er nytt for meg. Vanligvis så stikker jeg bare av. Kutt og ferdig, det var punktum på følelser. Nå kommer skammen, frykten og alt det der, det hadde jeg ikke før. Det er fordi jeg nå må stopp opp litt og tenk og føle. Tenker ikke alltid over hvor stygg jeg er mot meg selv. Så psykologen bruker å snu det og si det samme om seg selv, og da går det opp et lys for meg. Det er også ganske nytt, å være ærlig om tanker om meg selv. Før holdt jeg det for meg selv. 
Det er nok derfor det går så ille, det siste året har vært tøft. Det er fordi ting går fremover og jeg har begynt å ta tak i ting, snakke om ting, føle på ting. Så det er litt kaos i hodet  

Går ikke så mye på ski, liker ikke å gjøre ting foran andre folk. Men kan kjøre snowboard på hytta i hagen, fordi der er det ingen. Men kan dessverre ikke gjøre det i helga, siden jeg er alene og om jeg skader meg så ligger jeg der ute i skogen alene  Ingen naboer, ingen biler, ingen folk! Gud nå gleder jeg meg litt. 
Skal pakke med flere bøker og bare lese, lese og lese! Gleder meg litt til å komme meg unna. Trenger det nå kjenner jeg. En liten pause.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Hei fra hun som ikke sov. 

Det ble en liten innleggelse på psykiatrisk for min del, var tungt medisinert de 4 første dagene og husker igrunn ingenting. 

Men! Nå har jeg søren meg fått hjelp. Jeg har kommet inn på DPS, og allerede vært i samtale to ganger. 

Så nå har jeg utrolig nok håp om at jeg vil overleve dette, komme meg gjennom og reise meg som en stolt hane etterpå. 

Men idag har dagen vært grusom. Den begynte bra, var bare tom og likegyldig som alltid, men på ettermiddagen kom eksen for å hente siste rest. Jeg er følelsesmessig ferdig med han for lengst, så det var ikke noe sorg for meg å se han igjen. Men det at han stod å ropte at jeg aldri ville finne meg noen så bra som han igjen, at jeg var bare drit, ødelagt, fæl og ødela hans liv, derimot, det kjente jeg. Han var ingen bra mann han var helt grusom faktisk. Politiet hentet han her flere ganger og fikk flere besøksforbud, så jeg skal jo ikke titte så langt før jeg finner meg en mann som er 100 ganger bedre. 

Men hva om.. Hva om han faktisk er det eneste jeg kunne få? Hva om jeg er så forferdelig som hans synes? Hva om jeg ødelegger livet til alle rundt meg? Er det egentlig best å la andre slippe meg, er det best å bare avslutte det? Hva om jeg fortjente all psykisk og fysisk vold fra han, for jeg ødela han jo? Kanskje hans kjærlighet er den eneste kjærligheten jeg får her i livet? 

Jeg kan jo si det slik. Etter han reiste satt jeg først lenge på gulvet apatisk, før jeg satt meg i bilen og begynte å kjøre mot øde plasser for å kjøre i en vegg. Hva om dette er det beste for familien min, dyret mitt? Jeg ødelegger jo andres liv. 

Jeg pungterte nesten med en gang, heldigvis? Uheldigvis, tror jeg. Eneste grunnen til at jeg sitter her nå er det dumme pungterte dekket, ei venninne som tilfeldigvis kjørte forbi meg og stoppet, og ble bekymret og har ikke forlatt min side enda. 

Ødelegger jeg livet hennes nå også? Jeg har så dårlig samvittighet for å holde henne her, at hun må se meg slik. 

Anonymkode: 79c70...932

[Elán]

Så... jeg er et JA-menneske. Blir spurt om å gjøre noen en tjeneste. "JA" svarer jeg. Selv om jeg er sliten og bare vil sove. Hele tiden. Først skal jeg kjøre noen rundt på ærender. Så skal jeg hente en seng. Ungen har vokst fra barnesengen - nå blir det ny seng på barne-/gjesterommet. Og så skal jeg til faren min. Han trenger barnevakt. Eller rettere sagt: hundevakt. Lørdag er det tid for samvær med ungen. Jeg er ikke i stand til det akkurat nå. Får vel si til eksen min at jeg kan være sammen med dem en time eller to, men ut over det, klarer jeg ikke mer. Ikke dersom jeg skal ha samvær hele søndag.

[AnonymBruker]

Legen diagnostiserte meg med moderat depresjon og likevel fikk jeg avslag fra DPS  er det mulig

Anonymkode: 15ba8...305

[AnonymBruker]

Har vært deprimert en stund grunnet mobbing og diverse vennskaps problemer. Komt i den stadien hvor jeg foretrekker å vær alene  slik at jeg slipper problemer. Psykolog funket ikke så jeg har gått å snakket med noen i familien, men ellers bare holder det for meg selv for å slippe å se andre begymre seg. Bedre nå en det jeg var for noen månder siden, hvor jeg skadet megselv. (Clean siden sommer 2018 ^^)

Anonymkode: 5a754...ebd

[BerntHulken]

.

 

Endret 19. august 2020 av æøå*

[AnonymBruker]

Hva gjør man når man er totalt venneløs. Når man prøver så godt man kan å komme seg igjennom dagene, jobben og alt det andre, men innerst inne har det så jævlig at man bare vil forsvinne fra denne verden. Når man ikke lenger har kontakt med familien, siden de ikke lenger klarer å være der for en, siden de har nok med seg selv og sine utfordringer. Når man står opp og kanskje har en følelse av at denne dagen kan bli bedre, men stadig møter på motgang og går og legger seg med en stor klump i magen. Så stor en en blir fysisk kvalm og dårlig. Aldri følt meg mer ensom og forlatt enn det jeg gjør nå. 

Anonymkode: 40eed...f81

[Elán]

Alt er dritt. Jeg er triggret av meg selv etter jeg brant meg. Åååh, få frustrerende å ikke være hjemme når trangen er som verst. 

I morgen er det samvær og jeg gruer meg intenst. Det burde ikke være slik. Gråter hun i morgen også når jeg kommer, tror jeg det er best for henne uten meg.