Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

På 5.3.2019 den 0.44, Elán skrev:

Tør ikke sove. Har hatt mareritt i det siste. For to dager siden drømte jeg om bestemor. Hun kastet opp, var så tørst, men fikk ikke lov til å drikke. Hun døde om og om igjen. Akkurat det øyeblikket gjrntok seg i det uendelige. Jeg kjente lukten, hørte lydene. Våknet med tårevåt pute.

I natt hadde jeg mareritt om mamma. Hun oppførte seg som vanlig. Fortalte meg at hun skulle ønske jeg aldri ble født. At jeg er en skuffelse. Hun skulle ønske jeg begikk selvmord. Dette fortalte hun meg mens vi var på restaurant sammen med en italiensk venn av meg, eksen min var der og flørten. Etter å ha skjelt meg ut sa jeg: "ja, men hvis du så gjerne vil ha meg død, så skal du få det!". Jeg raste ut av restauranten og gjemte meg, forsøkte å forsvinne for godt. Var gjemt under en veranda ved restauranten. Ble omsider funnet og våknet før jeg fikk gjort noe. Jeg har ennå ikke kommet over det. Mamma har jo sagt flere ganger at jeg har ødelagt livet hennes og skulle ønske jeg lyktes den gangen hun oppdaget meg. 

For et ondskapsfullt menneske din mor er. Uønskede barn blir ofte syke eller suicidale voksne. Det er bevist. Så du kan skylde henne for mesteparten av dine problemer. 

Anonymkode: 73335...834

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For et ondskapsfullt menneske din mor er. Uønskede barn blir ofte syke eller suicidale voksne. Det er bevist. Så du kan skylde henne for mesteparten av dine problemer. 

Anonymkode: 73335...834

Hun er ond rett og slett. Har mer å si om henne, det kommer senere når jeg sitter ved datamaskinen. Jeg har det helt jævlig akkurat nå på grunn av henne. Lykken jeg har følt i det siste er helt borte. 

[AnonymBruker]

Hadde samvær med barna mine. Vi gikk på ski og spilte dataspill. Så lå yngste og sov på fanget mitt. Da jeg dro ble han lei seg. 

Lurer på om jeg noen gang kommer dit at jeg kan ha barna boende hos meg igjen. Jeg håper jo det, men det har vært slik som dette i 2,5 år. Max 8 timer annen hver helg har jeg klart. Nå klarer jeg mer, men med en ex som motarbeider meg er det ikke lett.. 

Anonymkode: 6f987...af2

[Elán]

Så... Jeg har det helt forjævlig. Jeg lånte en bag av mamma mens jeg var ute og reiste. Ringte henne i dag fordi jeg tenkte å dra til henne og levere den i morgen. Ut av det blå begynte hun å kjefte på meg fordi jeg ikke er god nok og hun er så bekymret for datteren min. At jeg ikke jobbet og måtte komme tilbake i arbeid. "Du har faen ikke angst! Hadde du hatt angst, hadde du ikke klart å reise alene vekk!" - vel, jeg reiste vekk alene fordi jeg trengte en pause fra hodet mitt. Jeg trenger slike ting for å kunne bli bedre.

Deretter begynner hun å hakkepå meg fordi jeg bruker pengene til staten som alle andre betaler for, for at jeg skal dra på fornøyelser. "Ikke EN jævla gang har jeg vært noen steder" - BULL-FUCKING-SHIT! Hun var i Hellas og hun var i Spania, hun var på fest hver eneste helg fra jeg var 6 år og jeg var etterlatt til meg selv! Jeg har jobbet og slitt selv og betalt skatt som alle andre. At jeg gikk på en smell var ikke noe jeg valgte!

"Takk gud for at du har eksen din som passer på barnet ditt, for du er helt udugelig som mor og jeg er bekymret for barnet ditt!"

Jeg gråter. Det slutter ikke. Faen så lei jeg er. Jeg har aller mest lyst å kutte kontakten med henne, og mest sannsynlig blir jeg å gjøre det også. Jeg orker virkelig ikke mer av all hakkingen på meg. Jeg er så sliten av å ha "flink pike-syndromet".

Hvordan kutter man kontakt med et nært familiemedlem? Sier jeg noe eller bare blokkerer jeg på sosiale medier og nummeret? Forteller jeg henne det, og forklarer jeg hvorfor jeg velger det? Vi bor bokstavelig talt 5 minutter unna hverandre, og jeg er veldig redd for å treffe på henne. Jeg trenger hjelp...

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Elán skrev:

Så... Jeg har det helt forjævlig. Jeg lånte en bag av mamma mens jeg var ute og reiste. Ringte henne i dag fordi jeg tenkte å dra til henne og levere den i morgen. Ut av det blå begynte hun å kjefte på meg fordi jeg ikke er god nok og hun er så bekymret for datteren min. At jeg ikke jobbet og måtte komme tilbake i arbeid. "Du har faen ikke angst! Hadde du hatt angst, hadde du ikke klart å reise alene vekk!" - vel, jeg reiste vekk alene fordi jeg trengte en pause fra hodet mitt. Jeg trenger slike ting for å kunne bli bedre.

Deretter begynner hun å hakkepå meg fordi jeg bruker pengene til staten som alle andre betaler for, for at jeg skal dra på fornøyelser. "Ikke EN jævla gang har jeg vært noen steder" - BULL-FUCKING-SHIT! Hun var i Hellas og hun var i Spania, hun var på fest hver eneste helg fra jeg var 6 år og jeg var etterlatt til meg selv! Jeg har jobbet og slitt selv og betalt skatt som alle andre. At jeg gikk på en smell var ikke noe jeg valgte!

"Takk gud for at du har eksen din som passer på barnet ditt, for du er helt udugelig som mor og jeg er bekymret for barnet ditt!"

Jeg gråter. Det slutter ikke. Faen så lei jeg er. Jeg har aller mest lyst å kutte kontakten med henne, og mest sannsynlig blir jeg å gjøre det også. Jeg orker virkelig ikke mer av all hakkingen på meg. Jeg er så sliten av å ha "flink pike-syndromet".

Hvordan kutter man kontakt med et nært familiemedlem? Sier jeg noe eller bare blokkerer jeg på sosiale medier og nummeret? Forteller jeg henne det, og forklarer jeg hvorfor jeg velger det? Vi bor bokstavelig talt 5 minutter unna hverandre, og jeg er veldig redd for å treffe på henne. Jeg trenger hjelp...

Vanskelig å gi råd her, men var jeg i din situasjon tror jeg at jeg ville ha sendt henne en SMS hvor du kort forklarer henne at måten hun behandler deg på er utrolig ødeleggende og det hindrer deg fra å leve et godt liv. At du ikke ønsker mer kontakt, at du ikke vil at hun skal kontakte eller oppsøke deg. Så blokkerer du henne FØR hun rekker å svare deg. Hvis hun begynner å terrorisere deg med å dukke opp på døra di så gå til politiet og få besøksforbud. 

Hun bryter deg bare helt ned. Jeg tror du gjør helt rett i å bryte kontakten. Spesielt så lenge du er såpass langt nede. 

Anonymkode: 6f987...af2

[AnonymBruker]

2 timer siden, Elán skrev:

Så... Jeg har det helt forjævlig. Jeg lånte en bag av mamma mens jeg var ute og reiste. Ringte henne i dag fordi jeg tenkte å dra til henne og levere den i morgen. Ut av det blå begynte hun å kjefte på meg fordi jeg ikke er god nok og hun er så bekymret for datteren min. At jeg ikke jobbet og måtte komme tilbake i arbeid. "Du har faen ikke angst! Hadde du hatt angst, hadde du ikke klart å reise alene vekk!" - vel, jeg reiste vekk alene fordi jeg trengte en pause fra hodet mitt. Jeg trenger slike ting for å kunne bli bedre.

Deretter begynner hun å hakkepå meg fordi jeg bruker pengene til staten som alle andre betaler for, for at jeg skal dra på fornøyelser. "Ikke EN jævla gang har jeg vært noen steder" - BULL-FUCKING-SHIT! Hun var i Hellas og hun var i Spania, hun var på fest hver eneste helg fra jeg var 6 år og jeg var etterlatt til meg selv! Jeg har jobbet og slitt selv og betalt skatt som alle andre. At jeg gikk på en smell var ikke noe jeg valgte!

"Takk gud for at du har eksen din som passer på barnet ditt, for du er helt udugelig som mor og jeg er bekymret for barnet ditt!"

Jeg gråter. Det slutter ikke. Faen så lei jeg er. Jeg har aller mest lyst å kutte kontakten med henne, og mest sannsynlig blir jeg å gjøre det også. Jeg orker virkelig ikke mer av all hakkingen på meg. Jeg er så sliten av å ha "flink pike-syndromet".

Hvordan kutter man kontakt med et nært familiemedlem? Sier jeg noe eller bare blokkerer jeg på sosiale medier og nummeret? Forteller jeg henne det, og forklarer jeg hvorfor jeg velger det? Vi bor bokstavelig talt 5 minutter unna hverandre, og jeg er veldig redd for å treffe på henne. Jeg trenger hjelp...

Si til henne at hun behandler deg som søppel, at hun var en udugelig mor, at hun er et ondt menneske, at alle dine vanskeligheter er hennes skyld. At du skal danse på hennes grav og at sjelen hennes vil havne i helvete. At du ikke orker onde angripende mennesker som henne for de bare suger livskraften ut av deg. Så lar du være å ta tlf, og ignorerer henne på gaten. Hvorfor ringer hun egentlig? Sier hun noengang noe bra?

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

Jeg er i et skikkelig depresjonshull for tiden, og det finnes ingen plass til det i hverdagen min.

Mormoren min har fått kreft, min mor er ekstremt stresset med dette, min far er syk og har operert og må opereres igjen, jeg skriver bacheloroppgave, jobber mye for å betale boliglånet, og det går dritt med samboer (rent personlig) og forholdet lider.

Jeg tør rett og slett ikke bryte sammen, for jeg er livredd for å ikke klare å ta meg sammen. Jeg er en typisk "funksjonabel deprimert" - jeg gjør alt jeg skal. Kjenner bare på den intense tomheten innvendig, er i fight or flight modus hele tiden, sliter med å konsentrere meg, er forferdelig apatisk til det meste rundt meg.

Jeg er sykepleier og jobber med kreftpasienter, og jeg merker jeg sliter med å gi dem nok om dagen. Jeg orker egentlig ikke være på jobb (Jeg som elsker jobben min!!) og vil helst hjem før jeg har begynt. Har jeg en fridag kan jeg sove klokka rundt. 

Vet ikke hva jeg vil få ut av dette innlegget, men jeg måtte bare si det til noen. Jeg kjenner meg helt kvelt av livet, og vil bare reise langt vekk.

Anonymkode: 57342...274

[Clefable]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er i et skikkelig depresjonshull for tiden, og det finnes ingen plass til det i hverdagen min.

Mormoren min har fått kreft, min mor er ekstremt stresset med dette, min far er syk og har operert og må opereres igjen, jeg skriver bacheloroppgave, jobber mye for å betale boliglånet, og det går dritt med samboer (rent personlig) og forholdet lider.

Jeg tør rett og slett ikke bryte sammen, for jeg er livredd for å ikke klare å ta meg sammen. Jeg er en typisk "funksjonabel deprimert" - jeg gjør alt jeg skal. Kjenner bare på den intense tomheten innvendig, er i fight or flight modus hele tiden, sliter med å konsentrere meg, er forferdelig apatisk til det meste rundt meg.

Jeg er sykepleier og jobber med kreftpasienter, og jeg merker jeg sliter med å gi dem nok om dagen. Jeg orker egentlig ikke være på jobb (Jeg som elsker jobben min!!) og vil helst hjem før jeg har begynt. Har jeg en fridag kan jeg sove klokka rundt. 

Vet ikke hva jeg vil få ut av dette innlegget, men jeg måtte bare si det til noen. Jeg kjenner meg helt kvelt av livet, og vil bare reise langt vekk.

Anonymkode: 57342...274

Huff. Jeg føler sånn med deg. Jeg er i et depresjonshull selv, men det skyldes ene og alene stress med masteroppgave og generell bare en følelse av tomhet og at ting aldri kommer til å komme ordentlig på stell i livet mitt (med relevant jobb, egen bolig osv). Jeg jobber i butikk, og i dag knakk jeg sammen siste halvtimen og gråt mens jeg prøvde holde det tilbake hver gang det kom kunder. Det er så slitsomt.

Og du har jo så mye mer oppå all generell stress også. Jeg håper ting går bra med mormoren og faren din. Sender en stor klem. ❤️

[Elán]

Jeg er skikkelig deprimert. Tror jeg avlyser date i morgen.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Elán skrev:

Jeg er skikkelig deprimert. Tror jeg avlyser date i morgen.

Nei nei. Gå på date! 

Dette blir jo kjempespennende! 

Anonymkode: 73335...834

[Elán]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei nei. Gå på date! 

Dette blir jo kjempespennende! 

Anonymkode: 73335...834

Jeg skal dra på date. Var bare helt fra meg i går. Gikk litt over etter jeg har sovet litt. Har ikke sovet så mye som jeg skulle gjort, men slik er det. Fortalte eksen min i går at daten har mange av de samme interessene som han. "Hvis han er så lik meg, hvorfor er du interessert i han og ikke i meg da?" - aner ikke hva jeg skulle svare. De har jo forskjellige personligheter. 

Uansett - jeg freaker ut! Får ikke puste!

[AnonymBruker]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg skal dra på date. Var bare helt fra meg i går. Gikk litt over etter jeg har sovet litt. Har ikke sovet så mye som jeg skulle gjort, men slik er det. Fortalte eksen min i går at daten har mange av de samme interessene som han. "Hvis han er så lik meg, hvorfor er du interessert i han og ikke i meg da?" - aner ikke hva jeg skulle svare. De har jo forskjellige personligheter. 

Uansett - jeg freaker ut! Får ikke puste!

Ta en pille. Men gå på date!

Anonymkode: 73335...834

[Gjest supernova_87]

Lykke til på date @Elán! Du er der kanskje nå!  

Det som slo meg når jeg nå leste innleggene om din mor og også eksen er at det virker som du føler du skylder dem noe? Det gjør du ikke. Du trenger ikke fortelle eksen din om den nye daten, ikke egentlig. Og du trenger ikke ha kontakt med en mor som bare bryter deg ned. 

Jeg har selv slitt mye med å sette grenser for meg selv, grenser for hvordan jeg lot meg selv behandles. Etter at jeg jobbet med det, litt etter bittelitt, så tåler jeg mer motgang fordi jeg ser at det er noen som står opp for meg: jeg gjør det selv. 

Tenk for en mestringsfølelse du ville fått av å sette en grense til din mor. Noe som holdt meg igjen, kanskje du kjenner deg igjen, var håpet om at det skulle bli annerledes. Ved å ta avstand ga jeg opp håpet. Men det merkelige er at også forholdet til mine foreldre ble bedre når jeg tok avstand. Når jeg viste at noen ting bare var destruktivt. Jeg vet ikke om du skal håpe på det da, for din mor virker "too far gone". Hva er det du mister hvis du mister kontakten med henne? Er det noe positivt? Kanskje det er en krykke i det også, litt sånn "hvordan skal jeg kunne bli bedre med en sånn mor?". Men det er opp til deg å gi slipp på det. Til å ta avstand. Du er ikke mer alene uten henne, er du?

 

[Elán]

17 timer siden, Rainstorm skrev:

Lykke til på date @Elán! Du er der kanskje nå!  

Det som slo meg når jeg nå leste innleggene om din mor og også eksen er at det virker som du føler du skylder dem noe? Det gjør du ikke. Du trenger ikke fortelle eksen din om den nye daten, ikke egentlig. Og du trenger ikke ha kontakt med en mor som bare bryter deg ned. 

Jeg har selv slitt mye med å sette grenser for meg selv, grenser for hvordan jeg lot meg selv behandles. Etter at jeg jobbet med det, litt etter bittelitt, så tåler jeg mer motgang fordi jeg ser at det er noen som står opp for meg: jeg gjør det selv. 

Tenk for en mestringsfølelse du ville fått av å sette en grense til din mor. Noe som holdt meg igjen, kanskje du kjenner deg igjen, var håpet om at det skulle bli annerledes. Ved å ta avstand ga jeg opp håpet. Men det merkelige er at også forholdet til mine foreldre ble bedre når jeg tok avstand. Når jeg viste at noen ting bare var destruktivt. Jeg vet ikke om du skal håpe på det da, for din mor virker "too far gone". Hva er det du mister hvis du mister kontakten med henne? Er det noe positivt? Kanskje det er en krykke i det også, litt sånn "hvordan skal jeg kunne bli bedre med en sånn mor?". Men det er opp til deg å gi slipp på det. Til å ta avstand. Du er ikke mer alene uten henne, er du?

 

Jeg skal svare på dette senere daten var helt fantastisk. Ble sittende oppe til kl 4, og da orket jeg ikke gå hjem. Så jeg sov hos han. Er hos han enda. Ikke noe sex, men vi koste og kysset, holdt rundt hverandre hele natten 😍 etterpå skal vi hjem til meg. Vi fikk så lyst på vårruller, og jeg har tilfeldigvis i fryseren. 

[Gjest supernova_87]

1 time siden, Elán skrev:

Jeg skal svare på dette senere daten var helt fantastisk. Ble sittende oppe til kl 4, og da orket jeg ikke gå hjem. Så jeg sov hos han. Er hos han enda. Ikke noe sex, men vi koste og kysset, holdt rundt hverandre hele natten 😍 etterpå skal vi hjem til meg. Vi fikk så lyst på vårruller, og jeg har tilfeldigvis i fryseren. 

Wee! Grattis med fantastisk date! 🤗😁

Nå fikk jeg meg et smil på en ellers tung dag fordi jeg ble glad på dine vegne! 

Kos dere med vårruller. 😊

[Elán]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Wee! Grattis med fantastisk date! 🤗😁

Nå fikk jeg meg et smil på en ellers tung dag fordi jeg ble glad på dine vegne! 

Kos dere med vårruller. 😊

Takk! Åh, det var så deilig. Han er så god. Og jeg bare, ja, jeg har kost meg. Virkelig. Vi har ikke avtalt noe date videre, men vi skal snakkes gjennom et spill senere! Mulig jeg inviterer han til helga til meg. Han begynner jobbturnusen igjen på søndag, så da får jeg nok ikke se han på 3 uker.  Åh, han er så kjekk! Jeg ville jo ikke ha noe forhold eller å møte andre menn, men det er noe med han. Har vært betatt av han nå i over et og et halvt år. Jeg følte en vanvittig kjemi med han første gangen vi møttes. Da var jeg sammen med eksen, men det var bare noe med han nye. Jeg tråkket aldri over utro-grensen, men det at jeg traff denne mannen var nok en av delene som gjorde at jeg måtte bryte ut av et usunt forhold.

21 timer siden, Rainstorm skrev:

Lykke til på date @Elán! Du er der kanskje nå!  

Det som slo meg når jeg nå leste innleggene om din mor og også eksen er at det virker som du føler du skylder dem noe? Det gjør du ikke. Du trenger ikke fortelle eksen din om den nye daten, ikke egentlig. Og du trenger ikke ha kontakt med en mor som bare bryter deg ned. 

Jeg har selv slitt mye med å sette grenser for meg selv, grenser for hvordan jeg lot meg selv behandles. Etter at jeg jobbet med det, litt etter bittelitt, så tåler jeg mer motgang fordi jeg ser at det er noen som står opp for meg: jeg gjør det selv. 

Tenk for en mestringsfølelse du ville fått av å sette en grense til din mor. Noe som holdt meg igjen, kanskje du kjenner deg igjen, var håpet om at det skulle bli annerledes. Ved å ta avstand ga jeg opp håpet. Men det merkelige er at også forholdet til mine foreldre ble bedre når jeg tok avstand. Når jeg viste at noen ting bare var destruktivt. Jeg vet ikke om du skal håpe på det da, for din mor virker "too far gone". Hva er det du mister hvis du mister kontakten med henne? Er det noe positivt? Kanskje det er en krykke i det også, litt sånn "hvordan skal jeg kunne bli bedre med en sånn mor?". Men det er opp til deg å gi slipp på det. Til å ta avstand. Du er ikke mer alene uten henne, er du?

 

Jeg føler jeg er skyldig unnskyldninger og forklaringer. Jeg vet at jeg ikke gjør det. Og jeg vet at jeg ikke trenger å fortelle eksen om daten, men jeg vil heller han skal vite at jeg ser noen andre da han har hatt håp om at vi skulle bli sammen igjen.

Du har helt rett. Jeg har fått fremgang med det at jeg faktisk tør å stå opp for meg selv. Jeg tør å heve stemmen min og si det jeg mener. Det har jeg ikke turt før. Jeg vet ikke om jeg blir å direkte SI det at jeg ønsker å kutte kontakt, men at jeg heller trekker meg langt unna.

Ja, jeg har alltid håpet at det skulle bli bedre. Jeg mister ingenting, men jeg frykter den følelsen av å kjenne på at jeg "burde" og dårlig samvittighet fordi hun er alene og ikke har noen andre enn meg. Jeg klarer meg bedre uten henne. De gangene vi har hatt null kontakt i et år, det er da jeg har klart meg best.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Elán skrev:

Jeg skal svare på dette senere daten var helt fantastisk. Ble sittende oppe til kl 4, og da orket jeg ikke gå hjem. Så jeg sov hos han. Er hos han enda. Ikke noe sex, men vi koste og kysset, holdt rundt hverandre hele natten 😍 etterpå skal vi hjem til meg. Vi fikk så lyst på vårruller, og jeg har tilfeldigvis i fryseren. 

Så herlig! 😁 

--- 

Nå finner jeg kanskje en løsning på bosituasjon. Får kanskje dekt leie av leilighet av behandlingsplassen (privat virksomhet, lang historie på hvorfor det plutselig ikke gikk lenger og nå kanskje går) fram til høsten. Innen da har jeg sannsynligvis fått ordnet slik at jeg kan ordne meg plass å bo selv. Så kanskje livet i døgnbehandling  begynner å nærme seg slutten.. Det blir mye flytting. Først til midlertidig leid leilighet og så til en liten, men kjøpt leilighet. Bedre enn slik det er nå i hvert fall. Som er meg helt alene i det som egentlig er kollektiv gruppebehandling. De får ikke inn noen nye så jeg har vært her alene i seks uker nå. Slik skal det ikke være. Er ikke så mye behandling å snakke om lenger. Mest oppbevaring. 

Var på perm fra fredag til lørdag nå i helgen. Det var tungt. Tungt å kjenne på at jeg sliter enda med de samme tingene som før jeg kom inn i behandling for et halvt år siden. Like vanskelig og ensomt å være alene. Like mange tunge tanker. Det var nødvendig å gå i behandling bare for å overleve, men jeg får ikke jobbet med det jeg trenger å jobbe med når jeg bor her. Jeg har aldri fungert alene i eget hjem. Vet ikke om det noen gang vil skje. Det er tungt å tenke på. At jeg kanskje blir sterkt hjelpetrengende resten av livet. 

Anonymkode: 6f987...af2

[Elán]

Blir date i morgen igjen 😍 da skal vi også se på billetter til en liten weekend borte fra byen. Han ringte meg i kveld, visste at jeg skal til behandleren min i morgen, så sier han at han kommer innom med en flaske vin og en god film på kvelden. Han er så god! 

Og jeg som hadde en dårlig dag. Det snudde. 

[Elán]

Da har vi bestilt tur sammen, så vi reiser om noen måneder. Bare en helg sammen, oss to. Uten forstyrrelser. Jeg ser så fram til det.

Også... når vi kysser... det føles som elektrisitet. På en positiv måte. Jeg har aldri likt å kysse før, men med han... *smelt*

[Elán]

Nå kommer krisetankene. Faen. Jeg hadde bakt kanelboller. Daten skulle være på jobb, og han jobber natt i dag. Så jeg pakket ned et brett i pose og la en lapp oppi hvor jeg håpet han hadde hatt ei fin vakt på jobb. Underskrev lappen med "hemmelig beundrer". 

Nå føler jeg meg dum og at jeg har gjort noe dumt, og nå vil han sikkert ikke ha noe mer med meg å gjøre... Helvete...