Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Nå blør jeg innvendig. Hvorfor gjorde hun det. Hvordan klarte hun å gjøre en så stor feil. Hvorfor skjønte hun ikke selv at dette ikke kunne stemme, men heller hoppe til den konklusjonen at dette må jeg ha funnet på. Hvorfor sjekket hun ikke datoen på nytt? Før hun skrev dette til politiet. Hvordan er det egentlig hun ser på meg? Som kunne hoppe til en så vill konklusjon? Hun søkte opp feil dato i journalen, og ut fra det bare skrev at nei denne volden kan ikke ha skjedd, for jeg gikk bare tur den dagen?? Jeg gikk ikke tur den dagen. Jeg var ikke innlagt den dagen. Før jeg ble innlagt på sykehus etter grov vold og videre derfra til akuttpsykiatrisk. Alle gangene vi har snakket om disse traumene. Om volden, frykten og alt sammen. Nei hun tenkte ikke på dette i det hele tatt. Selv om hun vet politiet har startet ny etterforskning. Hun bare antok med en gang at alt stemte med datoen hun selv skrev inn da hun skulle søke i journalen. At det var en helt ny anmeldelse og en fiktiv voldshendelsen. Siden jeg visstnok bare gikk en liten tur og ellers var på avdeling den dagen. Hun tenkte altså at jeg er i stand til å anklage noen for vold uten at det har skjedd. I stedet for å tenke at nei, dette var rart. Kanskje har jeg skrevet feil dato. Den feilen hun har gjort vil bli rettet opp i. Alt er godt dokumentert. Men tilliten hun har brutt. Tror ikke den kan fikses. Hvis hun så lett, på grunn av en diagnose jeg har, tenker at jeg kan finne på noe slikt...Hva tror hun om den langvarige mishandlingen jeg har vært utsatt for da? Hva med voldtekten hvor jeg ble innlagt etterpå med blåmerker i ansiktet. Tror hun dette er noe jeg har funnet opp også? Tror hun, at jeg på grunn av en diagnose hun har gitt meg, at jeg har overdrevet? Funnet på? Løyet? Til tross for nok av bevis på alt...Tror hun det? Er jeg slik et monster?

Jeg har aldri skadet noen. Andre enn meg selv. Andre derimot har ødelagt meg. Hvorfor lider jeg av sterke psykiske problemer og traumer hvis jeg bare har funnet på?? Hva tror hun om meg?? Har hun bare jattet med meg og tenkt inni seg at det er bullshit for jeg er jo borderline? 

Jeg er ikke verdt noe som helst. Alle tårene mine under alle samtalene våre. Har hun tenkt de var falske? Alle gangene jeg ikke har villet leve lenger. Alle gangene jeg har forsøkt å avslutte livet...På grunn av oppspinn?? 

Jeg er vel bare et monster da. 

Anonymkode: 6f987...af2

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg er ny her i tråden og velger å skrive anonymt i tilfelle noen her inne har kjent meg igjen under brukernavn. Jeg er ikke klar for at hele verden skal vite hva som skjer inni meg.
Jeg har gradvis blitt mer og mer nedfor og hatt en følelse av at noe er galt med meg, men har bitt tennene sammen, lagt skylda på vinterdepresjon og stress, og holdt hodet over vannet. Jeg har en jobb der det forventes at man er engasjert, står på og er et forbilde for andre. Og jeg er lei, dritlei! Noe av grunnen er ting som skjer på jobb (mistrives med sjefen, synes ting er veldig ustabilt på grunn av nedskjæringer osv.) mens noe av grunnen er at jeg på mine gamle dager (er litt over 40 år) har mistet alt av selvtillit og føler meg helt ubrukelig. Jeg er redd jeg ikke passer i jobben min, noe som jo er sant siden jeg egentlig er introvert og blir sliten av å jobbe mye med mennesker. Denne følelsen av utilstrekkelighet forsterkes av at jeg føler "alle" sammenligner meg med andre i bransjen og synes jeg gjør en dårlig jobb. Det har nå blitt så ille at jeg sliter med å samarbeide med dyktige folk i bransjen fordi hver gang noen gir dem (velfortjent) skryt, er det for meg nok et bevis på at jeg ikke duger. Og folk tenker selvsagt at jeg ikke gjør noen god jobb. Bare fordi de skryter av dyktige mennesker som faktisk fortjener det. Og jeg får altså vondt i meg og føler meg enda mer utilstrekkelig og elendig.

Jeg får stadig oftere meltdowns der jeg gråter og gråter og føler meg helt dritt. Mange ganger klarer jeg ikke helt å finne ut hva jeg egentlig gråter for, jeg bare føler meg helt dritt. Men som oftest utløses det av jobben min på en eller annen måte. Så jeg tenker at jeg burde skifte jobb, men som godt voksen og med ganske snever utdannelse vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal bytte til. Og så kommer de mørke tankene om at jeg ikke kan noe og aldri i verden vil finne en annen jobb.

Jeg føler at jeg har en stadig mer langvarig mørketidsdepresjon som gjør meg forferdelig sensitiv (tåler ingenting før jeg blir såret og lei meg), jeg mister mer og mer selvtillit, jeg føler meg stygg, feit og helt ubrukelig, og jeg føler ikke at jeg passer inn noe sted. Jeg orker ikke være sosial med venner annet enn i ferier når jeg har fått mange dager på meg til å hente meg inn. I vanlige arbeidsuker er jeg så sliten psykisk etter jobb at jeg bare vil være alene uten for mye kontakt med folk. Hjemme er trygt og fint, og kattene og samboeren er de eneste jeg vil ha kontakt med når det stormer som verst inni meg.

Jeg kan godt ha fine perioder der jeg føler ting går greit og humøret er bra, men jeg føler lite lykke for tiden. Det blir liksom aldri mer enn greit. Og så når jeg minst venter det så får jeg en eller annen form for motgang som knekker meg. Selv små filleting får meg til å få lyst til å gi opp, slutte i jobben og gjemme meg fra alle som kan dømme meg og det jeg gjør. Og så gråter jeg masse og føler meg helt idiot. Voksen dame som griner som en unge...
jeg har også hatt en del episoder med panikkangst, gjerne på natten. Jeg er redd for å bli syk og jeg hater å bli gammel. Jeg blir deprimert av tanken på at jeg blir eldre og at jeg begynner å nærme meg en alder der både jeg og de jeg er glad i kan bli syke og i verste fall dø.

Så ja, jeg tror kanskje ikke lenger jeg bare er litt nedfor. Jeg tror kanskje jeg burde søke hjelp til å sortere tankene mine og få tilbake livsgnisten. ikke misforstå meg, jeg har aldri så mye som vurdert selvmord, men jeg mangler livsgnist i form av at jeg synes hele verden er i sort/hvitt og ingenting er skikkelig opptur lenger. På det beste er ting greit. Jeg vil jo ikke bruke resten av livet på å være sånn. Så kanskje jeg burde søke hjelp. Men vet ikke om jeg tør enda.

Godt å bare få tømt seg litt her. Takk til den/de som eventuelt gadd å lese alt.

Anonymkode: 8267c...725

[Elán]

Vet ikke om jeg henger med i svingene. Det går fort, men det er så godt å kjenne på denne følelsen. Nå har vi avtalt neste date på fredag. Trodde ikke det ble ny date før om tre uker, men hyggelig likevel. 

"problemet" er at det blir dobbel date. Jeg skal møte hans beste venn og kjæresten hans. Sist jeg møtte vennene til han jeg var kjæreste med, ble det klart uttrykket at jeg ikke var likt av dem. De sa det direkte til meg. Denne erfaringen gjør meg nervøs. Fortalte han at jeg var nervøs, så sa han at han skulle passe på meg. 

Jeg gleder meg litt også. Det er godt han drar meg ut av komfortsonen. Det var bare spørsmål fra hans side, men jeg takket ja likevel. Da presser jeg meg selv litt óg.

Har kjent litt på depresjonen i dag. Ikke veldig fremtredende, men blir litt satt ut når jeg jevnt over har hatt det godt de siste ukene. 

Tenker mye på mamma, men skal ikke snakke med henne de første ukene. 

[AnonymBruker]

Hva er vondere enn å bli dumpa av en kjæreste? Jo, og bli dumpet av en venninne. Det skjærer inni meg. Jeg vil kutte ut alle rundt meg for jeg orker ikke kjenne på en sorg hvis noen fler vil kutte meg ut. Ingen ord har blitt sagt. Ingen. Det bare stoppet opp. Ingen forklaring, ingenting. Det gjør så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for å få denne personen tilbake i livet mitt. Det eneste jeg vet er at det gjør vondt. Skikkelig vondt. 

Anonymkode: 59e4c...c16

[AnonymBruker]

På 13.3.2019 den 23.37, Elán skrev:

Går på AAP. Leiemarkedet er dyrt der jeg bor, men har fått veldig god leilighet med inklusiv strøm og internett. Et sted som er mindre enn der jeg bor hvor jeg må betale for strøm og internett i tillegg ville kostet 2000 kr mer i mnd enn det jeg betaler der jeg bor. Jeg har så angst i perioder med dårlig råd at jeg får meg ikke ut og i hvert fall ikke dra på NAV. Men fikk telefon for noen dager siden fra NAV. Han så jeg hadde marginal inntekt og skjønte ikke hvordan jeg overlever og nesten tvang meg til å søke om mer livsopphold. 

Det er bra du får mer hjelp. Jeg går på aap selv og sliter med angst rundt det økonomiske. Det kan være vanskelig når man får ekstra utgifter og det skjer ting. Får minste sats.

Anonymkode: b2ac4...b9f

[AnonymBruker]

Helt utav det blå, så får jeg et slikt gråtanfall. Det er som å møte en vegg. Alt blir bare helt svart, alt føles så meningsløst og vondt. Fremtiden føles som en straff, som tortur. Jeg føler meg så alene i denne verden, det føles ut som at jeg har absolutt ingen. Alt jeg vil er å bare forsvinne. Det gjør så vondt å puste, det knyter seg så hardt i brystet at hvert et åndedrag gjør vondt, gråter så hardt at det kjennes ut som at hodet mitt skal eksplodere eller at jeg skal pådra meg en hjerneblødning. Jeg mister kontrollen, jeg får panikk, får ikke til å stoppe. Tankene raser, tårene triller, jeg får ikke puste, det gjør vondt i hele kroppen. Så da må jeg ty til det jeg vet roer meg ned, så da blir det 1 strek, 2 streker, 6 streker.... Så stopper det, like brått som det kom. Jeg er flat, jeg er ingenting, jeg eksisterer så vidt. Helt frem til neste anfall. Da er det på'en igjen. 

Dag 0. 
Faen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt utav det blå, så får jeg et slikt gråtanfall. Det er som å møte en vegg. Alt blir bare helt svart, alt føles så meningsløst og vondt. Fremtiden føles som en straff, som tortur. Jeg føler meg så alene i denne verden, det føles ut som at jeg har absolutt ingen. Alt jeg vil er å bare forsvinne. Det gjør så vondt å puste, det knyter seg så hardt i brystet at hvert et åndedrag gjør vondt, gråter så hardt at det kjennes ut som at hodet mitt skal eksplodere eller at jeg skal pådra meg en hjerneblødning. Jeg mister kontrollen, jeg får panikk, får ikke til å stoppe. Tankene raser, tårene triller, jeg får ikke puste, det gjør vondt i hele kroppen. Så da må jeg ty til det jeg vet roer meg ned, så da blir det 1 strek, 2 streker, 6 streker.... Så stopper det, like brått som det kom. Jeg er flat, jeg er ingenting, jeg eksisterer så vidt. Helt frem til neste anfall. Da er det på'en igjen. 

Dag 0. 
Faen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Føler med deg. Jeg sliter også med rus. Alltid vondt å starte på dag 0 igjen..  

Anonymkode: 6f987...af2

[Elán]

Jeg har en skikkelig deppedag i dag. Tok kontakt med mamma fordi jeg skal gi tilbake noe jeg har lånt. Bare tanken på å måtte ta kontakt med henne gjør meg deprimert. Men jeg vil ha det ut av verden så jeg slipper å ha mer med henne å gjøre... Helvete at jeg drar meg selv ned i hullet. 

[Elán]

Da var det gjort. Jeg har falt. Tryna skikkelig for han. Jeg fortalte han i går at jeg er forelsket i han, men at jeg ennå holder meg litt igjen. 

Var litt bekymret. Vi kom inn på samtale om barn (han vet jeg har et). Spurte da om han ønsket barn og han fikk litt noia da han har en jobb hvor det passer å ha barn og han trives der han er i livet nå. Det er helt greit altså. Det jeg var bekymret for var hvordan han kunne akseptere at jeg har et barn. Jeg var klar på at vi er en "package deal". Er han interessert i meg og ser for seg en framtid med meg, så blir han automatisk bonuspappa. Det er ikke snakk om i morgen, men flere måneder fram i tid. 

Han var veldig åpen for det og var ikke skremt av det. 

[Perelandra]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og tull

Perelandra, mod. 

[_Pixiedust_]

Jeg er utmattet og sliten. Funker ikke. Duger ikke. Det er så vondt å ikke ha kapasitet slik jeg en gang hadde. Nå om dagen er jeg konstant på bristepunktet. Jeg er i behandling og alt det der, men det går bare ikke. Har brukt et halvt år på å reise meg opp i knestående. Nå holder jeg på å miste grepet og falle igjen. 

[Elán]

Jeg har hatt en fantastisk helg, men nå gar jeg gått på en smell. Jeg ligger og gråter for noe som kanskje skjer til neste år. Jeg er så utrolig lei meg... 

[Elán]

Det er så godt å ha han. Har faktisk blitt forelsket i han. Virkelig. Jeg går overens med hans beste venn, og vi har avtalt neste dobbeldate. Da er det jeg som skal lage mat. Daten min er håpløs på kjøkkenet. 

Han har fått meg helt hekta på podcasts. Det trodde jeg aldri at jeg kom til å like. 

[Elán]

Er det mulig? Han er så herlig. Har hatt en tøff dag i dag, og så sier han at han skal komme til meg når han er ferdig på jobb i natt, bare så jeg kan få en klem og ha noen å sove med. Det er så godt å ha noen jeg, for én gangs skyld, føler genuint bryr seg. 

[_Pixiedust_]

Kjenner meg redd. En jeg hadde en intens crush på i sommer har "Kommet tilbake". Lang historie om hvorfor han måtte trekke seg unna. Ikke noe galt han eller jeg gjorde, men det var ting i livet mitt som han ikke kunne utsette seg for på grunn av sine egne ting. Nå når det er mer på avstand har han begynt å ta kontakt med meg igjen. Deler av seg selv, sier han gleder seg til å bli kjent med den egentlige meg når vi møtes. Sender hjerter osv. 

Først ble jeg glad. Fikk en god følelse i meg. Nå...Nå er jeg bare redd. Til tross for at vi i første omgang bare skal møtes som venner. Men hva hvis det blir noe mer? Jeg er livredd. Jeg har så mye traumer, så mye som er vanskelig. Så mye som er uavklart. Så redd for å bli såret. Jeg tåler ikke flere slike nedturer. Dessuten...Hva skulle han se i meg? Jeg er ikke noen ting. Ikke klarer jeg tanken på sex heller. Er bare fullstendig ødelagt. 

Han vet jo at jeg sliter, men likevel vil han møte meg..Tenker uansett at han ikke vet i hvor stor grad det er. Eller gjør han? Han har besøk meg på sykehuset før. Det var nå strengt talt der vi møttes også. Jeg vet ikke jeg. Kjenner bare på at dette skremmer meg. Og det allerede før vi har møttes første gang siden i sommer. Nesten så jeg håper kjemien ikke er der lenger. Så slipper jeg å forholde meg til dette. 

[Elán]

Har ramlet ned i mellom igjen. Har lyst til å dytte vekk den nye mannen jeg er forelsket i. Jeg er overbevist om at han kommer til å forlate meg snart uansett. Hva er vitsen med å nyte forelskelsen når det kommer til å ta slutt snart likevel? 

[Elán]

Dagene går i ett. Jeg føler meg tom. Jeg har det jevnt over greit, men har mange tanker i hodet mitt. 

Har vært sammen med daten hele uken. Natt til lørdag hadde jeg drukket litt mye og begynte å bable om mora mi og det faenskapet og han var så støttende. Jeg fortalte jo også om hvor jævlig jeg har det med meg selv og da sier han: "Vet du, Elán, du er den varmeste og mest omtenksomme personen jeg har møtt. Du setter alltid andres behov foran dine egne. Slik som da du kom med bakst og karameller på døren til meg. Som da du laget middag og dessert til oss, vennene mine og broren min. Du trenger ikke moren din. Nå har du meg som skal støtte deg og du har vennene mine som brye seg om deg, og jeg har blitt glad i deg". Jeg ble så rørt at jeg gråt... Ingen har noen sinne sagt noe sånt til meg... 

[AnonymBruker]

På 30.3.2019 den 19.07, _Pixiedust_ skrev:

Jeg er utmattet og sliten. Funker ikke. Duger ikke. Det er så vondt å ikke ha kapasitet slik jeg en gang hadde. Nå om dagen er jeg konstant på bristepunktet. Jeg er i behandling og alt det der, men det går bare ikke. Har brukt et halvt år på å reise meg opp i knestående. Nå holder jeg på å miste grepet og falle igjen. 

Vi er flere, om det får deg til å føle deg litt bedre. Jeg har brukt et år nå. Vanlig at man får tilbakefall, før det går litt oppover igjen. Tålmodighet kjære deg. Du blir frisk. Men det tar tid. Du kan ikke sammenligne den kapasiteten du hadde før med den du har nå. Jeg gjorde det samme. Ble bare mer deprimert av det. Man føler seg mer udugelig. Det er bare nedbrytende. Men veldig vanlig å tenke sånn så skjønner deg. Nå blir jeg bare glad for småting jeg greier. Idag greide jeg dusje og sminke meg. Jeg tenker ikke på det jeg ikke greier, det kan jeg ikke. 

Anonymkode: b9efd...2c9

[AnonymBruker]

8 timer siden, Elán skrev:

Dagene går i ett. Jeg føler meg tom. Jeg har det jevnt over greit, men har mange tanker i hodet mitt. 

Har vært sammen med daten hele uken. Natt til lørdag hadde jeg drukket litt mye og begynte å bable om mora mi og det faenskapet og han var så støttende. Jeg fortalte jo også om hvor jævlig jeg har det med meg selv og da sier han: "Vet du, Elán, du er den varmeste og mest omtenksomme personen jeg har møtt. Du setter alltid andres behov foran dine egne. Slik som da du kom med bakst og karameller på døren til meg. Som da du laget middag og dessert til oss, vennene mine og broren min. Du trenger ikke moren din. Nå har du meg som skal støtte deg og du har vennene mine som brye seg om deg, og jeg har blitt glad i deg". Jeg ble så rørt at jeg gråt... Ingen har noen sinne sagt noe sånt til meg... 

Ta det til deg! Og tro på at han blir hos deg. Og det høres ut som moren din ikke er en person du trenger i livet ditt. Ikke behold personer som trykker deg ned! 

Anonymkode: b9efd...2c9

[_Pixiedust_]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er flere, om det får deg til å føle deg litt bedre. Jeg har brukt et år nå. Vanlig at man får tilbakefall, før det går litt oppover igjen. Tålmodighet kjære deg. Du blir frisk. Men det tar tid. Du kan ikke sammenligne den kapasiteten du hadde før med den du har nå. Jeg gjorde det samme. Ble bare mer deprimert av det. Man føler seg mer udugelig. Det er bare nedbrytende. Men veldig vanlig å tenke sånn så skjønner deg. Nå blir jeg bare glad for småting jeg greier. Idag greide jeg dusje og sminke meg. Jeg tenker ikke på det jeg ikke greier, det kan jeg ikke. 

Anonymkode: b9efd...2c9

Takk for fint svar. Jeg greide å unngå å falle helt ned. Det kjentes ut som om alt holdt på å rakne igjen, men jeg fokuserte på å fylle dagene med trening og slikt som gjør meg bra og kom meg gjennom den. Har hatt enda en dårlig periode mellom der igjen, men det jeg merker er at jeg er bedre rustet til å takle og komme meg gjennom nedeoeriodene nå enn jeg har vært. Det har nok mye med årstiden å gjøre også da jeg alltid er sterkere psykisk på denne tiden, men jeg tror jeg holder på å opparbeide meg en styrke jeg ikke har hatt på mange år. Jeg sliter mer med spiseforstyrrelsen enn jeg har gjort på lenge, jeg kjemper daglig mot det destruktive, Jeg klarer ikke jobbe, lite nettverk. Ja lista er lang. Men jeg er ikke sengeliggende. Jeg tenker ikke på at jeg vil dø hver eneste dag. Det er da framgang det? 

Stå på du også! Å ta seg tid til å sminke seg er godt gjort når man ligger nede.

Endret 22. april 2019 av _Pixiedust_