Den store depresjonstråden

[Elán]

Elán, Elán, Elán... Det er så typisk deg. Våknet av en skikkelig intens kvalme. Endte opp med oppkast flere ganger. Håper bare det er nerver. Har jo ikke lyst å avlyse min første date... Også med han jeg har vært smålig betatt av... 

Edit kl 6:38: selvfølgelig var det omgangssyke... Min jævla flaks kan brenne i helvete! 

Endret 22. februar 2019 av Elán

[Elán]

Så ble daten utsatt noen uker. Ble invitert på byen i dag, men er utslitt etter et døgn med oppkast hvor jeg ikke har klart å drikke eller spise annet enn 4 druer, samt at jeg nå ligger med feber. Har lyst til å pushe meg, men bør nok holde meg rolig. Eventuelt gjøre husarbeid som jeg har planlagt å gjøre i ukesvis. 

[Elán]

Nå stresser jeg. Reiser vekk om to uker, blir borte i en uke. Kommer hjem natt til lørdag. Lørdag skal vi gjøre et nytt forsøk på date. Lørdag er også et arrangement barnet mitt skal på, så jeg må bli med på det også for så å dra hjem, rekke å dusje, sminke meg osv før jeg skal møte denne mannen. 

Men... dette er min første date noen sinne. Jeg aner ikke hvilke regler det er for en date. Hva snakker man om? Hvordan kler man seg? Hvordan flørter man? Jeg kan ingenting og han sier han skal legge lista høyt fordi jeg aldri har vært på date før. Vi skal lage mat sammen hjemme hos han, og det er alt jeg vet om kvelden.

[AnonymBruker]

Alt føles bare så tomt og meningsløst. Dager hvor det er et lite lys, blir bare færre og færre. Er så lei av å være alene i denne forbaskede verden. Så sjekker jeg tinder, en fyr matched med meg og sendte meg en melding "Ugly 🤢 ".... Bra jeg er på bunnen fra før av, kan ikke akkurat falle lengre enn bunnen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt føles bare så tomt og meningsløst. Dager hvor det er et lite lys, blir bare færre og færre. Er så lei av å være alene i denne forbaskede verden. Så sjekker jeg tinder, en fyr matched med meg og sendte meg en melding "Ugly 🤢 ".... Bra jeg er på bunnen fra før av, kan ikke akkurat falle lengre enn bunnen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

❤

Anonymkode: 183c4...1cf

[Gjest Daryl Dixon]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt føles bare så tomt og meningsløst. Dager hvor det er et lite lys, blir bare færre og færre. Er så lei av å være alene i denne forbaskede verden. Så sjekker jeg tinder, en fyr matched med meg og sendte meg en melding "Ugly 🤢 ".... Bra jeg er på bunnen fra før av, kan ikke akkurat falle lengre enn bunnen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

For et søppelberg av et menneske han fra tinder er, han er sikkert så sjalu på alle siden ingen vil ha han og den rævva ugly personligheten sin, så han må spre eder og galle på alle andre. Du er god nok som du er du, selv om det ikke kjennes sånn ut når man nærmest ligger langflat på kjellergulvet, så er du god nok og mer til! 

[AnonymBruker]

På 26.2.2019 den 19.13, Elán skrev:

Nå stresser jeg. Reiser vekk om to uker, blir borte i en uke. Kommer hjem natt til lørdag. Lørdag skal vi gjøre et nytt forsøk på date. Lørdag er også et arrangement barnet mitt skal på, så jeg må bli med på det også for så å dra hjem, rekke å dusje, sminke meg osv før jeg skal møte denne mannen. 

Men... dette er min første date noen sinne. Jeg aner ikke hvilke regler det er for en date. Hva snakker man om? Hvordan kler man seg? Hvordan flørter man? Jeg kan ingenting og han sier han skal legge lista høyt fordi jeg aldri har vært på date før. Vi skal lage mat sammen hjemme hos han, og det er alt jeg vet om kvelden.

Unngå ja og nei spørsmål, kle deg komfortabelt så du føler deg vel, tenk på at han vil ha DEG der, det er ikke noen forpliktelser eller noe, bare en koselig kjempekveld med middag dere lager sammen, fin måte å le og tulle sammen på. Han er sikkert nervøs som pokker selv. 

Anonymkode: 09071...c71

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤

Anonymkode: 183c4...1cf

 

22 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

For et søppelberg av et menneske han fra tinder er, han er sikkert så sjalu på alle siden ingen vil ha han og den rævva ugly personligheten sin, så han må spre eder og galle på alle andre. Du er god nok som du er du, selv om det ikke kjennes sånn ut når man nærmest ligger langflat på kjellergulvet, så er du god nok og mer til! 

Tinder er ikke for de svake merker jeg. Takk gud for at jeg er nummen akkurat nå. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Drukner... 

[Elán]

Jeg hylgriner uten grunn. Takler ikke å ha det så vondt lenger. 

[Elán]

Enda verre dag i dag. Vet ikke hvor mye lenger jeg klarer livet. 

[AnonymBruker]

Spinner rundt i meg selv. Alle tenker det går så mye bedre med meg. Jeg har jo gjort så store framskritt. Nå skal det bare gå en vei og det er oppover. Realiteten er at jeg har gått tilbake til gamle vaner. Til å kopiere omverden og fake både hva jeg sier, tenker og gjør. Jeg er så god på dette for jeg har gjort det siden jeg var et lite barn og forstod at verden jeg levde i var anderledes enn meg. Jeg er så god på det at jeg merker ikke selv hvordan jeg går inn i en slags rolle. Problemet er bare det at inni meg er alt like feil som det alltid har vært. Mye av dramatikken har brent ut hos meg. For gnisten som drev meg til å gjøre motstand med hele meg og vise verden at jeg klarer ikke å opprettholde spillet mitt lenger. Vise med hele meg at for meg er verden et helt feil og ødelagt sted. Den gnisten har sluknet. Jeg har igjen gitt opp. Begynt å føye meg etter de krav og forventninger som er. Jeg føyer meg til bristepunktet. Så begynner jeg å lage bølger igjen. Bølger som går over i flodbølger. Som til slutt treffer meg hardt og kraftig. Igjen får verden se et menneske ute av kontroll. Som ikke tåler dette samfunnet. Jeg vil ikke miste kontrollen, for utad virker jeg nå som en stille sjø som følger flo og fjære slik det skal. Inni meg er det full storm likevel. 

Anonymkode: 6f987...af2

[AnonymBruker]

På 19.2.2019 den 18.27, AnonymBruker skrev:

Har så lyst til å bare drikke meg så skitings at det tar uker før jeg blir edru. Vil bare vekk her ifra! Men jeg har ingen venner å drikke med, så da sitter jeg her da.
 

Anonymkode: 79f48...0ca

Verdens dårligste plan. Fyllesyke, fylleangst, tømmermenn..    ta deg heller en sovepille eller to. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

Intern diagnose her, håper det går greit.

Sitter her med en skikkelig uggen følelse og klarer ikke å roe meg ned. Føler at jeg sitter fast i en meningsløs kamp mot et uoppnåelig mål. Å få det bedre. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en lysere fremtid. Ser for meg flere måter ting kan bli verre. Ikke en gang ting jeg vet kommer til å skje virker realistiske. Som for eksempler så blir jeg ferdig med bachelorgraden til sommeren. Klarer ikke se for meg at det gir noe positivt. Ingenting har mening på en måte. Det nytter liksom ikke å gjøre noenting.

Anonymkode: b95c3...451

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Intern diagnose her, håper det går greit.

Sitter her med en skikkelig uggen følelse og klarer ikke å roe meg ned. Føler at jeg sitter fast i en meningsløs kamp mot et uoppnåelig mål. Å få det bedre. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en lysere fremtid. Ser for meg flere måter ting kan bli verre. Ikke en gang ting jeg vet kommer til å skje virker realistiske. Som for eksempler så blir jeg ferdig med bachelorgraden til sommeren. Klarer ikke se for meg at det gir noe positivt. Ingenting har mening på en måte. Det nytter liksom ikke å gjøre noenting.

Anonymkode: b95c3...451

Intern? Skulle stå ingen. Klarer ikke å skrive engang

Anonymkode: b95c3...451

[AnonymBruker]

Ny i tråden. Nylig fått diagnosen UPF, har hatt tilbakevendende depresjoner siden barneskolen og har slitt med angst i 12 år. Har hatt en kronisk sykdom siden barneskolen som har tatt over det hele voksne livet mitt. Smerter og utmattelse hver eneste dag.

Jeg er så innmari sliten og lei. På et vis klarer jeg å kjempe i mot depresjonen, men den har fremdeles et hardt grep om meg. I det siste har jeg gått og ønsket at jeg hadde blitt veldig syk så jeg hadde blitt innlagt på sykehus. Ikke livstruende syk, men alvorlig nok til at det oppstår bekymring, jeg blir overvåket, og det blir satt i gang tiltak. Har lyst at andre skal synes synd på meg, vise sympati og forståelse, få trøst og behandling. Det får jeg ikke med den sykdommen jeg har nå, bare når det er veldig, veldig ille. Den gangen jeg ble innlagt fikk jeg ikke besøk av familien min. Jeg var der bare i bare to dager, men det hadde vært fint om foreldrene mine stakk innom. Ikke ble jeg frisk da heller. Bare frisk nok til å kunne dra hjem og fortsette å pines i stillhet.

Jeg er konstant nødt til å late som at alt er greit. Men det er langt i fra greit. Jeg kjemper hver dag med å holde hodet over vann og jeg er redd jeg er i ferd med å gi opp. Ikke livet, men meg selv. Får noen ganger en trang til å ringe 113 og fake et hjerteinfarkt, kun for å få oppmerksomhet. Det er flaut å innrømme. Jeg vet heldigvis bedre enn å misbruke livsviktige ressurser med et så egoistisk mål.

Det gjorde godt å få skrevet ned tankene mine.

Anonymkode: d4950...6cf

[AnonymBruker]

Har vært stuck i en veldig rar følelse i det siste. Alt er mørkt og tungt, såpass tungt at det er som om at kroppen har slått seg helt av. Jeg har ikke følelser til vanlig, jeg er helt nummen og kald. Men det går jo bra, kan jo ikke klage da. Kan jo egentlig ikke be om bedre. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Har ennå en dårlig dag. Så skriver han til meg og jeg smiler. Er jeg i ferd med å bli forelska? Til tross for at vi kun har møttes to ganger og snakket i litt over en uke? Jeg får panikk. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vært stuck i en veldig rar følelse i det siste. Alt er mørkt og tungt, såpass tungt at det er som om at kroppen har slått seg helt av. Jeg har ikke følelser til vanlig, jeg er helt nummen og kald. Men det går jo bra, kan jo ikke klage da. Kan jo egentlig ikke be om bedre. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Slik har jeg det også. Etter lang tid med dyp depresjon, vonde opplevelser, traumer og diverse. De siste månedene er jeg for det meste avskrudd. En sjelden gang går det hull på dette lokket, men stort sett er det ingen gnist i meg. Bare depressiv og flat stemning, men uten den intense, alvorlige smerten jeg lenge har levd med. Synes dette er verre jeg. For da dagene gikk i gråteanfall, ligge paralysert i sengen, inn og ut av sykehus..Ja da levde jeg i det minste på et vis. Nå har det bare brent ut og det er som om jeg er død. Selv om jeg enda lever. 

Anonymkode: 6f987...af2

[Elán]

Tør ikke sove. Har hatt mareritt i det siste. For to dager siden drømte jeg om bestemor. Hun kastet opp, var så tørst, men fikk ikke lov til å drikke. Hun døde om og om igjen. Akkurat det øyeblikket gjrntok seg i det uendelige. Jeg kjente lukten, hørte lydene. Våknet med tårevåt pute.

I natt hadde jeg mareritt om mamma. Hun oppførte seg som vanlig. Fortalte meg at hun skulle ønske jeg aldri ble født. At jeg er en skuffelse. Hun skulle ønske jeg begikk selvmord. Dette fortalte hun meg mens vi var på restaurant sammen med en italiensk venn av meg, eksen min var der og flørten. Etter å ha skjelt meg ut sa jeg: "ja, men hvis du så gjerne vil ha meg død, så skal du få det!". Jeg raste ut av restauranten og gjemte meg, forsøkte å forsvinne for godt. Var gjemt under en veranda ved restauranten. Ble omsider funnet og våknet før jeg fikk gjort noe. Jeg har ennå ikke kommet over det. Mamma har jo sagt flere ganger at jeg har ødelagt livet hennes og skulle ønske jeg lyktes den gangen hun oppdaget meg.