Livet som trebarnsmamma <3

[Fibonacci]

But of course!

*sendt*

[kisskissbangbang]

Huff, jeg føler med deg nå med venting og vondter! Håper han kommer snart!

[Fibonacci]

Kisskissbangbang: Takk for det, håper det ikke er så lenge igjen jeg heller. I dag er det faktisk 2 uker til termin!

Jeg har sovet ganske bra i natt, bare vært oppe på do 1 gang. Men er supertrøtt likevel og smalt til mot mannen i stad.. Huff, ikke lett dette alltid. Han må plutselig på FAU-møte i kveld, og i tillegg må snuppa følges og hentes på korøvelse, og hjemmefødsel-jordmoren kommer hit for å gjøre 38-ukerssjekk på meg. Så det ble litt mye på en gang. Og alt står på aktivitetekalenderen vår som henger på veggen, men han sjekker jo ALDRI den kalenderen!

Jaja, det var forhåpentligvis dagens hormonutbrudd.

Endret 3. juni 2014 av La Traviata

[Mus-Katt]

Skal du ha hjemmefødsel ? Så artig! Jeg har også vurdert det. Bor i Nederland og her er det veldig vanlig med hjemmefødsel, det er liksom spørsmålet hos jordmor "Ønsker du hjemmefødsel?", også som førstegangs.. Hadde vi hatt et større hus tror jeg at jeg hadde gjort det, men det føles litt for trangt. Fortell?!

[Fibonacci]

Mus-Katt: ja, det blir hjemmefødsel her Blir spennende! Vi velger det fordi vi har lang vei til sykehuset, og jeg hadde styrtfødsel sist. Snuppa ble født i bilen... Så for å slippe stress og angst for at det skal skje igjen, kommer en veldig dyktig og kjent jordmor hjem til oss. Har møtt henne et par ganger allerede, og planlagt litt. Vil helst ikke føde i badekaret, men kan gjerne bruke det som smertelindring. Har tenkt å føde i stua vår, der er det best plass. Har treningsball og saccosekk som jeg har tenkt å bruke hvis det passer. Kanskje føde sittende på huk eller på knærne. Man vet jo aldri hvordan det blir

[Fibonacci]

Drar fram tippelista igjen:

2. juni: *bakepulver*

8. juni: Eldstemann

9. juni: TuttaV

10. juni: Favole

12. juni: Keljo

13. juni: Snuppa, Millimani

14. juni: La Traviata-mannen

15. juni: HopsiDeisi, Mazilla

16. juni: roseduft

17. juni: UL-termin, Leopanter

18. juni: Tekola

19. juni: Ipanema

20. juni: Menstermin, Mafalda

21. juni: kisskissbangbang, Mus-Katt

22. juni: La Traviata

Da ble det ikke 2. juni

Men det er en ny dag, og nye muligheter!

Endret 9. juni 2014 av La Traviata

[Mafalda]

Ja, nå kommer han jo snart enten det er sånn eller slik

Det er liksom ikke sjans i havet for at du sitter her i juli og august og venter og er utålmodig, heldigvis.

Og så deilig at det ble med luse-skrekken!

Vi slapp unna, utrolig nok, i 13 samfulle år etter at eldstejenta ble født (og deretter for det meste har hatt langt hår). Men for noen år siden kom den på besøk for første gang. Jeg friket helt ut, det er så utrolig ekkelt. Men som et trøstens ord kan jeg si at det var veldig lett å bli kvitt den To omganger med Linicin, vask av sengetøy og frysing av hårbørster, og det var det. Og etter den tid har mor vært ram med lusekammen, det skal jeg love deg. Sjekk etter hver dusj, og ingen bønn (protester hjelper ikke! Jeg har nesten angst for insekter og smådyr som kryper, så å ha lus i håret er på INGEN måter velkomment!)

Håper det går greit på kontroll og at det meste begynner å være på stell til det store skal skje!

[Fibonacci]

Hei Mafalda!

Jeg får også skikkelig angst for lus, og begynner å klø med en gang. Burde sikkert ha sånn Linicin i huset, i tilfelle vi får det, men vi har utrolig nok sluppet unna det i løpet av 10 år som foreldre, med to barn i barnehage og skole.

Det hjelper å tenke på at i juli i han garantert ute, men tida går så sakte for tida at jeg får helt mark.

Er spent på jordmorkontrollen (det er ikke før i kveld, hun kommer hjem til oss). Lurer på om hun kan sjekke modning og evt. åpning, er litt spent på hvordan det står til og om alle vondtene mine har ført til noe, i det minste...

I stad sov jeg en liten time, men så greide jeg ikke ligge lengre, selv om formen ikke var mye å skryte av. Kjennes som om jeg brygger på noe, kroppen er slapp og sliten og jeg er tett og hoster. Det er jo pollen også da, som sikkert spiller inn. Nå spiser jeg salatrester ispedd litt fetaost, bacon og avocado, og drikker smoothie.

[Fibonacci]

Jeg har sittet og lest fødselshistoriene mine og sippet litt.

Kan jo lime dem inn her også, hvis noen vil lese:

1. fødsel:

Jeg hadde vært i latensfasen i 10 dager, og allerede vært innom sykehuset med "mase"rier 2 ganger. Jeg begynte å bli ganske lei og utålmodig, selv om det bare var gått 4 dager over termin den fredagen det startet.

Torsdagskvelden den 21. oktober hadde jeg veldig vondt i ryggen, og om morgenen fredag den 22. våknet jeg med rier som satt veldig i ryggen, men jeg var usikker på om de var maserier eller ikke. Jeg sto opp og prøvde å ta tiden på dem, de kom ganske regelmessig men jeg var fortsatt usikker. Jeg hadde i tillegg en del diare. Jeg tok et varmt bad, og etterpå var de ikke like regelmessige, så mannen dro på jobb mens jeg gikk og la meg igjen. Kjente noe mens jeg lå der, men klarte å sovne, og da jeg sto opp igjen var det rolig. Og da jeg gikk på do så jeg at slimproppen var begynt å gå for alvor.

Jeg hadde time hos jordmoren samme dag, men var litt usikker på om jeg turde å kjøre selv. Så mannen dro litt tidligere hjem fra jobb, og kjørte meg bort dit. Jordmoren mente ut fra det jeg fortalte at jeg helt sikkert kom til å føde i løpet av helga, og det håpte vi også!

Vi handlet inn taco til kvelden, og gikk en lengre tur med litt oppoverbakker før middag. Jeg følte meg sprek og fin, men kjente at noe var i gjære, og jeg var litt opprømt, for nå skulle det kanskje skje noe! Etter turen kom det enda mer slim, med blod i.

Vi spiste masse taco og så litt på TV den kvelden, midt under Skavlan begynte jeg å kjenne rier igjen, såpass kraftige at jeg ikke klarte å konsentrere meg om programmet, men heller begynte å vandre rundt. Nå kjente jeg det bare nederst i ryggen, det var mye vondere enn noe av det jeg hadde kjent før. Et voldsomt og svært ubehagelig trykk nedover mot rompa. Det var kanskje 15 minutter mellom eller noe sånt.

Jeg tenkte at jeg fikk prøve å få litt søvn, for jeg regnet med at det ville ta like lang tid å komme ordentlig i gang med fødselen som de andre gangene det hadde startet.

Men jeg klarte ikke ligge i senga et eneste sekund, jeg måtte opp og gå i stua, drev og tok tiden og prøvde å lindre smerten ved å legge en varmeflaske på korsryggen mens jeg halvveis hang over en lenestol. Til slutt havna jeg nede på badet vårt, hvor jeg hang over stellebordet til junior og akket og oiet meg litt. Mannen våknet og kom og masserte meg litt, nå var det så tett mellom riene at jeg ikke klarte å kommunisere noe særlig, men han skjønte jo hva som var på ferde. Nå var klokka kanskje 2-3 på natta. Riene var nesten sammenhengende, opplevde jeg det som, og det var vanskelig å bevege seg rundt i de korte pausene som var. Jeg kom meg inn på soverommet, hvor jeg gikk ned i knestående og hang over senga mens han masserte. Han spurte om han skulle ringe sykehuset, jeg stønnet ja, og jeg hørte at han snakket med dem og sa at det var nesten sammenhengende rier. Han kom ned igjen og sa at de mente vi burde komme oss av gårde. Han prøvde å få på meg klærne, men jeg klarte nesten ikke stå på beina, og når det kom en ri måtte jeg ned på kne og henge over senga. Vi skjønte at det ville bli veldig vanskelig å få meg ut i bilen og kjøre i en hel time til sykehuset i Fredrikstad, så mannen gikk opp og ringte sykehuset en gang til og de sa de skulle sende en ambulanse som ville være hos oss om 10 minutter. Aldri har 10 minutter gått så sakte! Men jeg klarte å få på meg resten av klærne før de kom. Etter mye strev kom jeg meg opp på båra og ble båret ut i ambulansen, jeg frøs så jeg skalv over hele kroppen, og det var nå svært vanskelig å kommunisere med omverdenen. Bilturen gikk antagelig i en vill fart, men jeg opplevde den som uhorvelig lang, og jeg husker det bare som om jeg lå på båra og skreik mens jeg prøvde å holde meg fast i svingene og når det kom fartsdumper. Mannen sa senere at ambulansepersonalet virket ganske nervøse de også, og de trodde at vannet mitt hadde gått, men det var visst bare blod og slim.

Da vi endelig kom fram til sykehuset var klokka blitt 5 om morgenen. Jeg ble trillet opp på den fødeavdelingen vi hadde vært på 2 ganger tidligere, og jeg måtte over på en benk for at de skulle ta CTG. En jordmor undersøkte meg, og fant ut at jeg hadde 8 cm åpning!

Vi kom inn på en fødestue, et hjemmekoselig rom med dobbeltseng, som skulle være "vårt" rom under hele oppholdet. Mannen fikk formidlet at jeg ønsket lystgass, og jeg syntes det hjalp veldig å puste i maska, jeg tok dype drag og merket at jeg ble mye roligere. Jeg prøvde litt ulike stillinger i senga, men endte opp halvveis liggende støttet opp av en saccosekk i ryggen. Jeg var veldig tørst, og drakk litervis med vann mellom riene, jeg pustet i maska og fant en god rytme. Jeg husker at jeg sa litt mye rart på det stadiet, noe med "hvor er jeg nå?" og "hva skjer nå?". Jordmora lo av meg, men det jeg mente å spørre om var hvor i fødselen jeg var, og hvor langt jeg var kommet. Jeg spurte også om ikke han kom snart! På et tidspunkt gikk vannet også, men jeg merket det ikke selv, hørte bare jordmora si det. Litt senere ble riene svært harde, og jeg husker jeg skrek spesielt sårt og høyt inn i maska under en ri, og mannen spurte hvilken fase jeg var inne i nå. Jordmora svarte kontant: Overgangsfasen!!! Ifølge det jeg hadde hørt skulle det være den verste, så det fikk meg til å se litt fremover og jeg tenkte nå kommer han snart.

I 7-8 tida hadde jeg full åpning. Trykketrangen begynte å komme, men jeg fikk ikke helt sving på det. Jeg opplevde jordmora som litt passiv, hun kom ikke med noen forslag til stillinger eller hvordan jeg skulle gjøre ting. Men på morgenen kom det en ny jordmor på vakt, som var mye mer handlekraftig og gjerne ville ha meg opp på beina for å presse. Lystgassen ble skrudd av for jeg måtte konsentrere meg om å presse. Jeg var nå såpass utslitt at jeg hadde problemer med å utnytte riene og presse så mange ganger under riene som hun ville ha meg til. Vi holdt på sånn i flere timer, jeg prøvde mange ulike stillinger og presset så jeg ble blå i trynet, men han beveget seg veldig sakte nedover. Det var også litt uenighet om hvor høyt oppe/lavt nede hodet hans sto, og da jeg hadde presset i 2 1/2 time uten noen større fremgang, og var helt utslitt, bestemte jordmoren seg for at jeg trengte litt hjelp til å få ham ut. Jeg fikk drypp for å få sterkere rier, pluss glukose tror jeg, og ble flyttet ned til en annen avdeling for at de skulle ta ham med sugekopp. Det var en del mennesker i rommet, som jeg ikke greide å holde oversikten over, og de ga meg lokalbedøvelse der nede før de førte inn sugekoppen. Akkurat der og da mistet jeg helt tidsfølelsen, jeg trodde etterpå at jeg hadde ligget der i flere timer før de sa at jeg måtte presse for nå kom han snart, men det var egentlig bare en halvtimes tid jeg var der nede før han kom. Jeg tror jeg koblet litt ut, fordi det var så mye som skjedde. Men jeg husker at mannen min sa "nå kommer han! Jeg kan se ham!" og de sa at jeg ikke måtte presse før neste ri, for hodet stod i åpningen. Det var ikke lett å holde igjen, men det tok ikke lang tid før neste ri kom, jeg presset med alt jeg hadde og på 2 trykk kom han ut!! Det var en helt ubeskrivelig følelse da jeg kjente han kom ut av meg! Jeg brølte og mannen gråt. Klokka var 10.20 på formiddagen lørdag 23. oktober. Vi var blitt foreldre!

Han var litt blå, og hadde navlestrengen 2 ganger rundt hodet, så en barnelege måtte se på ham før jeg kunne få ham opp på brystet. Men han fikk Apgar score 9-9, de trakk bare for fargen, ellers var han i fin form. Jeg fikk ham opp til meg, en varm, glatt liten bylt med mørkt hår og rynkete hender, og jeg begynte å tute litt, jeg var så lettet over at det hele var over og at jeg endelig hadde ungen min i armene. Morkaka kom av seg selv, og jeg ble sydd mens jeg lå der, men takket være bedøvelsen kjente jeg ikke så mye. Han ble målt og veid (3720 gram og 51 cm lang, 35 cm rundt hodet), og mannen tok av seg på overkroppen og holdt ham inntil seg mens de gjorde seg ferdig med meg. Jeg fikk holde ham litt mer, og så fikk han på seg klær og ble lagt i en seng ved siden av meg. Han var så utrolig fin, og jeg følte meg voldsomt sliten og veldig lykkelig på samme tid. Vi kom på at vi kanskje skulle ringe noen, for ingen visste at vi hadde dratt til sykehuset en gang!

Selv om det hele var litt tøft, kom jeg meg ganske raskt etter fødselen, og kunne gjerne gjort det igjen...

2. fødsel:

Jeg hadde gått rundt og hatt kynnere, mensmurringer og nedpress i mange uker før fødselen. Jeg hadde noen dager med regelmessige, vonde kynnere og klarte ikke å sove noe særlig om nettene.

Jeg var veldig sliten de siste ukene, og hvilte meg så ofte jeg kunne. Den energien jeg hadde gikk med til storebror og litt husarbeid, og noen siste forberedelser til lillesøsters ankomst.

Etter hvert som det nærmet seg slutten av juni (mens-terminen min var 21. juni, mens UL-terminen sa 2. juli) var det ikke fullt så mye regelmessige kynnere, men mere mensmurringer, konstant stram mage (som om magen hadde stivnet i én lang kynner), vondt i ryggen og enkelte vonde tak her og der, ikke regelmessig i det hele tatt. Noen netter var til og med veldig gode, sånn at overskuddet på dagtid ble større. Det var deilig!

Jeg fikk mer og mer vondt i ryggen og nedover rompa etter som dagene gikk frem mot St. Hans, men hadde ikke så voldsomt med andre tegn, bortsett fra de vanlige murringene og kynnerne. Men sent om kvelden på St. Hansaften, etter å ha spist såkalt fødepizza la jeg merke til at det var kommet en del blankt slim i trusa.

Synes det minnet veldig om slimproppen... Ble litt gira, for med storebroren startet fødselen ca. 10 timer etter at slimproppen var gått. Men helga gikk uten noe mer action, bare mer slim og voldsomt nedpress som gjorde det vondt å gå. Jeg sov kjempedårlig og tok igjen søvnen på dagtid istedet, orka veldig lite og fikk ikke gått noen turer eller noe av det andre jeg hadde planlagt for å få fart i sakene.

Men natt til mandag 26. juni sov jeg mye bedre, hadde bare noe småvondt som ikke forstyrra meg noe særlig i søvnen. Etter frokost gikk jeg jaggu og la meg igjen, og sov som en stein fram til jordmortimen kl. 13. Alle tall fra kontrollen var bra, men hodet var fortsatt ikke festa. Og selv om jeg sa at slimproppen hadde gått, mente jordmoren at det nok kunne ta noen dager til før det skjedde noe (visstnok skal det bli mer farge på slimet når det begynner å åpne seg for alvor). Jaja, tenkte jeg, da får vi bare vente og se...

Jeg henta storebror i barnehagen, dro og handla inn til middag og etter at den var vel fortært lå jeg litt på sofaen og hvilte ryggen min. Da kjente jeg noe som minnet om en ri, dette gjentok seg 15 minutter senere, men så bare stoppa det!

Litt småfrustrert bestemte jeg meg for å både gå tur den kvelden og hoppe til køys med mannen. Jeg var veldig klar for action snart, og for en gangs skyld følte jeg meg uthvilt også.

I ni-tida gikk jeg en god runde på ca. 40 minutter, med en del oppoverbakker. Fikk masse kynnere, og deretter en slags konstant krampe i magen. Vel hjemme løp jeg på do og tok en avkjølende dusj før jeg foreslo for mannen at pausen i fotballkampen mellom Ukraina og Sveits kunne brukes til litt sengekos. Jeg lå lenge etterpå, og begynte å kjenne noen svake rier som kom med 5 minutters mellomrom, men de ga seg etter en halvtime og jeg sovna.

Mannen kom og la seg rundt midnatt, og det ble en runde til En stund etterpå kom det flere rier, som kjentes godt i ryggen, rompa og nedover beina. Fikk ikke sove, men måtte opp på do og begynte å pakke om bag´en til storebror etter at han hadde vært med foreldrene mine på hytta helga før.

Rundt halv 2 begynte jeg å skrive ned ned tidspunktene for riene, de varierte fra 3 til 6 minutters mellomrom, og varte ikke særlig lenge, kanskje et halvt minutt. Men i halv 3-tida begynte de å bli vondere, og jeg merket at jeg måtte puste mere for å komme meg gjennom dem. Gikk på do og så etter om det var kommet mer slim eller blod, men det var ingenting! Jeg ble litt forvirret, men tenkte at jeg fikk prøve å finne ut hvor lenge de varte. Gikk ned på soverommet og hentet vekkerklokka som har sekundviser, og sto inne på badet med klokke og notatblokk og ble mer og mer overmannet av riene, klarte ikke å se klokka helt mens det sto på. Jeg ga fra meg mer og mer lyd, og mannen våkna ca. kvart på tre og lurte på hva som skjedde. Han ble litt forskrekket over at det bare var ca. 5 minutter mellom riene, og vi fant ut at vi skulle ringe til moren min og få henne til å komme og passe storebror den natta. Imens tappet jeg i badekaret med glovarmt vann for å lindre smertene litt. Riene var kjempevonde også mens jeg lå der, men jeg fikk slappet godt av i de pausene som var. Mannen kom inn og sa at han dro for å hente mamma, som ikke kjører bil selv. Heldigvis bor de bare 5 minutter unna! Mens han var borte kom jeg meg opp av badekaret og da jeg tørket meg så jeg at jeg blødde masse! Da skjønte jeg at det virkelig hastet, og kom meg i noen klær sånn at jeg var klar til å dra så fort barnevakten var på plass. Før vi dro ringte mannen til føden og fikk beskjed om at vi bare kunne komme inn.

Mamma hjalp meg ut i bilen, og jeg tok plass i baksetet, for jeg klarte ikke å sitte oppreist. Rakk å sende noen tekstmeldinger da vi kjørte ut på veien, klokka var da 03:29. Riene var veldig vonde, men jeg fikk tatt meg litt inn igjen i pausene. Men vi hadde vel ikke kjørt i 10 minutter engang før det kom et høyt knepp fra magen og vannet strømmet nedover beina mine. Vannet har gått! ropte jeg, og mannen ga nok på litt ekstra gass nå når vi hadde kommet ut på E6 og det ikke fantes trafikk på veien.

Men etter at vannet var gått, ble riene forferdelig vonde, og jeg kjente at kroppen min ville presse, jeg klarte ikke å stå imot, det føltes som kroppen min tok over fullstendig og presset av seg selv. Jeg stønna høyt og spurte hvor vi var hen, mannen svarte at vi var i tunnellen men jeg skjønte ikke hvilken tunnell han mente. Jeg trodde vi nærmet oss sykehuset, men det stemte nok ikke helt! Riene var voldsomme, jeg MÅTTE simpelthen presse når det kom en ri. Så kjente jeg plutselig at hodet var på vei nedover. Dette skjer ikke tenkte jeg, men fikk ropt til forsetet at jeg trodde hun kom nå og at han måtte stoppe bilen!

På neste ri gled hodet hennes enda mer nedover, og jeg kjente at det kom noe ut av meg, hodet stod i åpningen og sprengte, og jeg skrek som en stukken gris og ropte Hjelp meg!

Mannen rev opp bildøra og hjalp meg av med bukse og truser, og så at hodet var halvveis ute. I all hast fikk han tastet sist oppringt nummer på mobilen, som var til jordmora på føden. Han fikk formidlet at ungen faktisk var på vei ut NÅ, og så fikk jeg en pressri til, og på 3 trykk var hun ute!

Jordmora noterte tidspunktet for fødselen til kl. 03:53, 24 minutter etter at vi startet å kjøre hjemmefra! Mannen hadde bare vært våken i litt over én time... vi hadde akkurat passert tårnet på Rygge flystasjon da vi måtte stoppe.

Han tok imot henne så fint, og jeg fikk henne opp på brystet. Hun pep og lagde lyder, og hadde fin farge, jeg synes det surkla litt og prøvde å få ut slim og sånt fra munnen, men det var visst ikke nødvendig. Mannen henta morgenkåpa mi fra bagen og pakka rundt oss for å holde oss varme. Jordmora sa at en ambulanse var på vei til oss, og i mellomtiden måtte vi holde varmen oppe og følge med på navlestrengen (når den sluttet å pulsere måtte vi slå en knute på den). Mannen tok plass i førersetet igjen og skrudde varmen på fullt, og knøt igjen for navlestrengen med en snor fra buksa jeg hadde hatt på meg.

Vi syntes nok begge at ambulansen brukte veldig lang tid på å nå fram til oss, men det var sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg snakket til jenta vår og hjalp henne med å finne puppen, synte hun kjentes litt kald ut og pakket bedre rundt henne. Ambulansen kom, og jeg måtte på egen hånd komme meg ut av bilen med jenta i armene, jeg ble våt på beina i regnværet og følte meg skjelven. De hjalp meg opp på båra og fikk meg inn i ambulansen, der varmen var satt på for fullt. Fikk flere tepper over oss, og etter å ha kjørt et lite stykke kom det på en jordmor som undersøkte litt og konkluderte med at alt så fint ut. Vesla fant puppen enda en gang, men så fikk jeg en ri til fordi morkaka skulle komme, og hun mistet taket. Det viste seg at morkaka ikke ville ut av seg selv, så jordmora ga meg en sprøyte i låret for at den skulle komme lettere, og hun la seg over magen min og trykka under neste ri for å få den ut. Det gjorde utrolig vondt! Etter at den var ute roet ting seg, men jeg var kvalm og ville bare ut av ambulansen så fort som mulig.

Endelig var vi framme på sykehuset, der vi først kom inn på avdeling B3 for en sjekk. Navlestrengen ble klipt, og jeg ble undersøkt for rifter, men slapp heldigvis å sy!

De vasket meg litt, jeg fikk av meg de tilgriste klærne (morgenkåpa gikk i søpla!) og tok på sykehusskjorte og sånne lekre nettingtruser med gigantbleie oppi, også ble vi trilla opp på avdeling B7 i rullestol. Der sto mannen og venta! Han hadde kjørt etter oss i bilen vår, etter å ha pustet litt ut og fått hentet seg inn igjen etter opplevelsen! Det var jammen godt å se ham igjen!

Vi fikk et enerom med dobbeltseng, og vesla sugde litt mer pupp før mannen ble med bort i gangen for å måle og veie henne. Hun var stor; 4070 gram, 53 cm lang og 38 cm rundt hodet.

Hun var en aldeles nydelig liten jente, vi beundret henne etter tur, tok noen første bilder og begynte å ringe og sende tekstmeldinger til familie og venner. Vi var begge helt der oppe av adrenalin og jeg kjente igjen fødekicket fra sist gang og følte meg som verdens tøffeste og flinkeste. Ingen av oss klarte å sove på mange timer, vi fikk et brett med flagg og snitter på av personalet, og kjente at vi var kjempesultne begge to. Vi ble enige om navn og brukte morgenen på å beundre og kose med henne, hun fikk mer pupp av meg, og jeg prøvde å sove etter hvert som hun sovna ved siden av oss, men det var umulig!

Mannen dro ut for å levere bilen til rensing (baksetet så ikke ut etterpå) og jeg fikk frokost på rommet og følte etterhvert for å ta en dusj. Etter dette fikk jeg endelig sove... Og resten av dagen sov vi stort sett alle tre, når vi ikke lå og beundra prinsessa vår eller snakket om hvor utrolig det hele var, og at det føltes helt uvirkelig og drømmeaktig det som hadde skjedd. Det føltes som en evighet var passert siden vi gikk til køys kvelden før.

Nå etterpå får jeg litt vondt inni meg når jeg tenker tilbake på det, for det var en voldsom opplevelse, men også veldig sterk, noe jeg aldri kommer til å glemme. Gidder ikke å spekulere i alt som kunne gått galt, når det gikk så bra som det gjorde. Vi er stormforelsket i lille jenta vår, som allerede har fått tilnavnet eksosrypa og sikkert kommer til å bli temmelig lei av denne historien opp gjennom åra...

Endret 3. juni 2014 av La Traviata

[captiva]

Skjønner godt at du vil ha hjemmefødsel etter den opplevelsen.

[Favole]

Åh, fødselshistorier er så fantastisk blir SÅ rørt! Og skjønner meget godt at du ønsker hjemmefødsel denne gangen

[Gjest Tekola]

Guri! Her strømmer tårene!

Skjønner veldig, veldig godt at valget falt på hjemmefødsel denne gangen!

[Fibonacci]

Tro meg, jeg grein også en skvett eller to da jeg leste gjennom dem! Er en stund siden jeg har 'gjenopplevd' fødslene mine.

Har vært maks slapp og trøtt i dag, men det har murret så grassalt i magen og ryggen at jeg ikke har greid å slappe av så mye som jeg trenger akkurat nå.

Jordmoren 'min' sendte melding om at hun var opptatt med en annen fødsel, så hun kommer på torsdag istedet

Siden barna kom hjem fra skolen har det gått slag i slag. Lekser, middag, kjørte snuppa på korøvelse, mer lekser (synes de har mye lekser i 4. klasse altså, og det skal bli enda verre i 5. klasse...). Så kom isbilen, og jeg sendte gutten ut for å kjøpe cola-is Så nå ligger det 16 is i fryseren og 1 i magen min. Lykke! :is:

Mannen hadde lovet å komme hjem i tide til å følge snuppa på kor, men hadde glemt det og hadde nok litt dårlig samvittighet... Nå er han ute og kjøper inn mat og kake som vi skal ha med på sommeravslutning i klassen til eldstemann i morgen, så jeg skal slippe å styre med å lage mat og bake.

Endret 3. juni 2014 av La Traviata

[*bakepulver*]

(i mangel på noe mer fornuftig å si)

[Mus-Katt]

Ja da er det bare å innrømme at tårene triller. Fantastiske fødselshistorier og du skriver veldig levende og billedlig.

[Gjest Keljo]

Nydelige fødselshistorier! Jeg hadde også styrtfødsel med min, rakk sykehuset akkurat (hun kom 40 min etterpå).

Mannen er ikke så keen på hjemmefødsel med neste for det. Han vil heller henge ved sykehuset to uker før/etter termin Ikke det at det er så langt dit, 20 minutter unna. Han er bare livredd for at jeg ikke skal kjenne noe før ungen er nesten ute, som sist.

[Fibonacci]

Du får bearbeide mannen din litt, hjemmefødsel er jo så mye bedre!

Blæh... Nå er maseriene tilbake (tror jeg). Vondere enn før, skikkelige tak i magen hvert 15.-20. minutt i starten og ca. hvert 8.-10. minutt nå. Må puste skikkelig, blir varm i knollen og lurer jo litt da.

Men jeg kjenner jo ekte rier i ryggen, og har ikke hatt noe slim i det hele tatt, så det er sikkert bare falsk alarm.

Kanskje jeg burde ta Paracet og se om det hjelper? Jeg trenger virkelig å sove..

[Favole]

Du kan jo prøve med en paracet og se hvordan det går. Blir det ikke bedre er det kanskje noe på gang? Mangel på slim trenger jo ikke bety noe, så ikke noen til det før jeg hadde hatt rier i mange timer.

[Mafalda]

Det trenger jo ikke være likt som forrige gang

Kanskje det blir en liten 4. juni-baby?

Eller.... kanskje det ga seg igjen og bare var (enda en) tullerunde. Kroppen er jammen flink til å holde høygravide på tå hev de siste ukene, slitsomme greier!

[Fibonacci]

Jeg fikk omsider sove i 1-tida, og har sovet til nå, alt er rolig.

Føler meg faktisk ganske uthvilt, men har vondt i ryggen og hendene er stive og hovne.

Har vært oppe på do, og skal prøve å sove litt mer før klokka ringer.