*bakepulver*s hevebok

[*bakepulver*]

Nå sov hun plutselig over 4 timer igjen ikke at jeg var så heldig å få nyte det fullt ut, for hun sovna i armkroken min, liggende ved siden av meg. Og ikke faen om jeg skulle risikere at hun våknet når jeg putta henne i sin egen seng (det har allerede skjedd to ganger i natt). Hun sov godt ihvertfall, jeg har sovet så greit som en stressa førstegangsmor kan med en tidligere skrikende baby i armkroken, ammeBHen halvveis av i en irriterende og litt vond brett, og utsikt til nattlys som står på og mobil som blinker irriterende fordi den har fått en melding som hun ikke rekker bort for å skru av, og skikkelig ule-vind utenfor. Jeg sov helt greit

Får se hvordan det går i neste runde. *krysser fingre*

[Gjest Blondie65]

Må du ha mobilen på soverommet? Ellers har en del mobiler "nattstilling" - dvs ikke forstyrr mellom kl x og y (velger selv). iPhone har det. Da blir det verken lyd eller lys på skjermen dersom telefonen ringer eller du får melding.

Når det gjelder katastrofetanker er de vel trigget både av jeg-får-ikke-sove angsten og jeg-mangler-bruksanvisning-til-lille-havfrue og det er jo fullt forståelig at en blir litt engstelig når en stadig er i "noe nytt i dag igjen" modus. All erfaring fra andre tilsier at det er noen uker til nå før ting faller litt mer på plass. Hold ut.

[KatteLatte]

Ja, det blir helt klart bedre Men når du sier at hun gråter mer enn tidligere så ville jeg tatt en gjennomgang av hva du har spist, i tilfelle det kan være noe der? Mener ikke å "bry" meg altså, jeg bare unner ingen det vi selv gikk igjennom med vår. Har du spist skalldyr f.eks? Det reagerte mi veldig på. Og melk da, men det var jo allergi. Kål og bønner er jo også en klassiker.

[Gjest Tekola]

Vi hadde også en veldig sutre/klengeperiode med begge rundt fem/seks uker, og så gikk det over. Jeg er tilhenger av WonderWeeks-teoriene om utviklingssprang, det har passet bra på våre. De sier noe om at hvert sprang er som å gå fra å se verden som svart/hvitt til å se farger. Da blir det mye inntrykk, mye nytt og skummelt. Da er mamma og pappa gode å ha som trygge havner, til de har blitt vant med det. Eller noe i den duren. Og etter hvert "sprang" er det da nye ting de kan. Det passer naturligvis ikke på alle, men for meg har den appen vært en trøst å hente opp innimellom, både for å se om de i teorien er på vei inn i, eller i et sprang, og hva jeg kan vente meg etter. Bare et tips fra min side, ikke ment belærende

Uansett ikke godt for mammahjerter (eller ører ) når man ikke helt skjønner hva som er galt!

[Pasadena]

Har trøstet meg med The Wonder Weeks noen ganger jeg også

[*bakepulver*]

Uff, hun har vært ordentlig grinete i dag og Nå er hun liksom litt sutrete hele tiden nesten, hun har hatt lite av de fine stundene hvor hun virker våken og oppvakt (og blid), og hun har heller ikke sovet noe særlig på dagtid unntatt noen korte dupper. Hvis hun har vært våken, så har det stadig vært trusler om å begynne å grine. Og griningen er alt fra noen avgrensa hyl tydelig i forbindelse med magevondt som så går over, til generell sutring, til et par tilfeller av HYLING som jeg virkelig ikke aner hva gjaldt. Samtidig så er hun fortsatt ikke helt utrøstelig da, men det går gjerne ikke mer enn 5-10-15 min før det er på'n igjen.

Jeg kjenner jeg går på nåler her, jeg venter liksom bare på neste utbrudd. Kronisk klump i magen. Jeg stresser så sinnssykt mye mer enn jeg burde. OK, vi har en grinete unge. Det har hun vært fra dag 1. Det er fortsatt ikke nødvendigvis kolikk og noe som kommer til å være sånn i månedsvis, men redselen for det sitter så til de grader i ryggmargen på meg. Og oppi hodet mitt lager jeg meg bilder av at ALLE ANDRE enten har kolikkunger eller unger som griner i max to minutter hver dag. Vi har ikke den siste typen, så da må vi ha den første da. Og jeg blir lei meg fordi jeg ikke har en av de sistnevnte, for da ville alt vært mye hyggeligere, og hvorfor kunne ikke vi fått det - vi har hatt det litt tøft i det siste, hadde vi ikke fortjent en engel av en unge, kanskje!?

Herregud jeg er flink til å gå meg vekk i mitt eget hode. Gjør det du kan for ungen din. Ta det som det kommer. Slutt å google "kolikk definisjon", "når startet kolikk" og "kolikk 5 uker". Spis sjokolade. Hold ut. Slutt å være sånn en jækla drama queen, det ER faktisk ikke så ille. Sier mannen.

Not so fun fact: paret med den snilleste babyen jeg kjenner (en av de som griner max 2 minutter om gangen og sover i timesvis om natta. Søt er'n og) tror jeg gladelig ville byttet med en unge som er dobbelt så grinete som vår for at mor skulle bli frisk. Hun har vært innlagt med svangerskapsdepresjon og angstanfall, flere ganger etter at han ble født. Siste jeg hørte var at hun var redd for at babyen skulle glemme hvem hun er.
Vi har det egentlig ganske fint.

Må du ha mobilen på soverommet? Ellers har en del mobiler "nattstilling" - dvs ikke forstyrr mellom kl x og y (velger selv). iPhone har det. Da blir det verken lyd eller lys på skjermen dersom telefonen ringer eller du får melding.

Når det gjelder katastrofetanker er de vel trigget både av jeg-får-ikke-sove angsten og jeg-mangler-bruksanvisning-til-lille-havfrue og det er jo fullt forståelig at en blir litt engstelig når en stadig er i "noe nytt i dag igjen" modus. All erfaring fra andre tilsier at det er noen uker til nå før ting faller litt mer på plass. Hold ut.

Ja, vil helst ha mobilen der. Har en egen app for å holde styr på amminga (hvilket bryst og når jeg bør ta rapepause og sånn), og en for å spille av sånn white noise-bråk. Sistnevnte er visstnok supereffektivt for å roe babyer. Synes ikke det fungerte i det hele tatt med hun her, men ho mor fant ut at ho likte det selv. Så da bråker det fra mobilen.

Og ja - du har selvfølgelig evig rett, det er en masse faktorer her. I dag begynte jeg å grue meg til legginga sånn i 18-tiden, og det kjenner jeg mest igjen fra periodene jeg har hatt med søvnvansker. Jeg tror det blir litt verre av at mannen sover på et annet rom og jeg derfor må takle det helt alene. Æsj, det går seg vel til. Og i det det gjør det, så finner havfruen på å gjøre noe annet nytt og rart, er det ikke sånn det fungerer...?

Det går over. Hold ut. Helt sant. Jeg tror det verste er å ikke vite om

Ja, det blir helt klart bedre Men når du sier at hun gråter mer enn tidligere så ville jeg tatt en gjennomgang av hva du har spist, i tilfelle det kan være noe der? Mener ikke å "bry" meg altså, jeg bare unner ingen det vi selv gikk igjennom med vår. Har du spist skalldyr f.eks? Det reagerte mi veldig på. Og melk da, men det var jo allergi. Kål og bønner er jo også en klassiker.

Du, det er helt greit at du "bryr" deg. Det er jo bare godt ment, og det tar jeg til meg

Jeg tenker fortsatt at dette er i den slitsomme enden av normal-skalaen og at det ikke er noe som er "galt" egentlig. Men det er jo likevel greit å se etter små ting man kan gjøre som kan bidra til å gjøre sitasjonen bedre. Men nei - jeg kan ikke se at jeg har spist noe spesielt de siste dagene som kan gi sånne utslag. Desverre.

Jeg prøver jo å forholde meg veldig rasjonelt til dette oppi det hele da, og er kritisk til veldig mange av rådene jeg finner rundtom på nett. Jeg tar ikke ting for god fisk, sjekker hvor godt dokumentert det er og sånt. Tror jeg sparer meg for endel helt unødvendig prøving og feiling på den måten.

Jeg tror fortsatt mest på at dette er luft og ubehag som ikke nødvendigvis har noen annen grunn enn "sånn er endel babyer bare" og at den beste kuren er "tid".

Bortsett fra det vi har prøvd som fungerer i varierende grad, så har jeg to ting til jeg skal gi en sjanse: å kutte ut alt av melkeprodukter i en uke, for det er det jo faktisk bevist at endel unger blir verre av. Og mycostatinen hun har fått mot trøska kan visst også gi magevondt, så vi kutter den i en uke også. Så om det blir bedring kan vi jo lure på om det skyldes det ene eller det andre eller en tilfeldighet

Ellers er det visst vanlig at unger skriker mer fra de er født og opp mot uke 6, så det kan jo være en forklaring det og. Da går det vel forhåpentligvis riktige veien om en uke eller fem.

Vi hadde også en veldig sutre/klengeperiode med begge rundt fem/seks uker, og så gikk det over. Jeg er tilhenger av WonderWeeks-teoriene om utviklingssprang, det har passet bra på våre. De sier noe om at hvert sprang er som å gå fra å se verden som svart/hvitt til å se farger. Da blir det mye inntrykk, mye nytt og skummelt. Da er mamma og pappa gode å ha som trygge havner, til de har blitt vant med det. Eller noe i den duren. Og etter hvert "sprang" er det da nye ting de kan. Det passer naturligvis ikke på alle, men for meg har den appen vært en trøst å hente opp innimellom, både for å se om de i teorien er på vei inn i, eller i et sprang, og hva jeg kan vente meg etter. Bare et tips fra min side, ikke ment belærende

Uansett ikke godt for mammahjerter (eller ører ) når man ikke helt skjønner hva som er galt!

Kjære deg, du virker da ikke belærende

Har lasta ned appen. Den virker da grei nok, ikke gir den inntrykk av å skulle være den ene og store sannhet heller. Jeg synes kanskje ikke det helt er "sutring" hun holder på med nå da, men jeg er jo tydeligvis overdramatisk såååeh...

Har trøstet meg med The Wonder Weeks noen ganger jeg også

Skal følge med på den, jeg!

Takk for trøstende ord, alle sammen. Dere er så snille, alle.

Puh, det ble verdensrekord i langt innlegg. Det er godt å ha et sted å kunne lufte frustrasjonene, kjenner jeg.

[lillemeg90]

[Gjest Daenerys]

[Pasjonsblomst]

Det er helt grusomt når babyen din vræler for full hals!! Så all min sympati... Jepp, kjedelig at dere fikk en skrikerunge, men det var jo såklart ren og skjær uflaks! Du får slå deg til ro med at grining og sutring nå IKKE blir værende der for resten av livet.. tvert imot er hun sikkert et barn som får sååå mye godt humør. Tror du ikke?

Det hjelper litt her å legge henne ned innimellom... jeg bysser og bærer og pupper og prøver alle triks, men tilslutt blir både jeg og hun sliten (veeeeldig sliten, iallfall jeg). Da legger jeg henne bare ned litt for å hvile meg litt.. (og av og til liker hun faktisk det, og roer seg i vogna si).

har du lest boka wonder weeks? Om utviklingssprang, og babyens behov generelt... veldig interessant.

Takk for det nyyyydelige bildet, hun så liksom så intelligent og vakker ut

Og det er bare å glede seg.... nå de neste ukene så kommer hun nok til å smile mer og mer, mi på 8 uker smiler masse nå Det er GOOOOOD motvekt mot skriking det.

Samle sammen all den kjærligheten du har, så tar du rotta på denne skrikeperioden!! Selv om dagene og nettene er lange, så flyr tida fort forbi.

Og prøv å senk skuldrene... ikke gå på nåler. Ikke gru deg til at hun griner igjen, bare slapp av og nyt de stille minuttene/timene, og vær åpen for det meste. (lettere sagt enn gjort hvis man blir despo etter litt ro og fred... her vil jeg sterkt anbefale at du får noen til å trille en tur med henne eller noe. Har dere besteforeldre etc i nærheten?)

Ønsker dere en fin dag!

[Pasadena]

Du skriver så fint

Vi hadde også en sånn skrike-menikkekolikk-baby. Med VOLUM ut av ville helvete. Hun har i grunnen vært veldig intens hele sitt liv, det er hun enda. Men den skrikingen går over. Ting blir bedre, og annerledes

Jeg pleide å titte på andres sovebabyer/pludrebabyer/tittebabyer og tenke "hm, de oppfører seg sikkert bare fint for anledningen" En gang var jeg sammen med en mor som plutselig uffet seg for at babyen begynte å skrike. Jeg skjønte ikke problemet. Det var ikke skriking, var jo såvidt det kom noe lyd! En liten knirking, i grunnen.

Har ingen gode råd til deg, jeg vet hvor frustrerende den perioden kan være. Det eneste som hjalp nevneverdig mot skrikingen her, var å skru på vannet på kjøkkenet Da roet hun seg. Og så bestemorkos, da. Men da ble jeg frustrert for at hun klarte det som ikke jeg klarte

[KatteLatte]

Synes det virker som en kjempeflink mor i hvert fall. Fornuftig, tar ikke alt for god fisk og tenker rasjonelt selv når det kan være vanskelig. Hun kommer ikke til å være slik bestandig. Mi gråt jo sånn ca hele tida (føltes det som i hvert fall), men nå har jeg verdens bildeste unge. Hun stråler til både kjente og ukjente. Det er en stor forskjell. Ting går veldig i perioder med de små, plutselig så endrer de vaner og væremåte.

Støtter deg absolutt på det å prøve å kutte ut melk. Nå er ikke jeg av de som tror på dette nymotens med å kutte ut melk, gluten, sukker, karbohydrater osv, men melkeproteinallergi er faktisk den vanligste allergien hos små babyer. Men det som er viktig når du skal kutte det ut, er at du må være veldig, veldig nøye. Les ALT av ingredienslister, de utroligste ting inneholder melk/fløte/smør osv. Du kan heller ikke bruke vanlig margarin på maten, men kjøp den blå Soft-en, den er melkefri. Samme gjelder Melange. Sjekk alt av brød og pålegg. Si farvel til saus på maten og kaker og sjokolade . Skulle du slite med noen ekstra babykilo så tipper jeg de forsvinner nå, selv ser jeg ut som et beinrangel etter en slik diett det siste halve året! Skulle du bli fysen på noe godt en dag så er Bjørkens (tror jeg det er) kokosboller uten melk, og Whopper uten ost fra Burger King også .

Barnelegen vi var hos sa at det tar 10-14 dager før melka er ute av systemet ditt, så kanskje det er lurt å prøve et par-tre uker om du orker. hvis hun blir bedre av det, og du vil prøve forsiktig med melk igjen for å se om hun reagerer eller om det var noe annet som gjorde det, så prøv med vanlig margarin på maten i to dager. Går det bra, kan du dag tre spise f.eks. pølse som inneholder melk. Dag fire en skive med ost, dag fem en dl melk (dette har jeg fått fra helsesøster, lurer på om de er fra Helsedirektoratet).

[*bakepulver*]

Takk, søtinger.

Det er helt grusomt når babyen din vræler for full hals!! Så all min sympati... Jepp, kjedelig at dere fikk en skrikerunge, men det var jo såklart ren og skjær uflaks! Du får slå deg til ro med at grining og sutring nå IKKE blir værende der for resten av livet.. tvert imot er hun sikkert et barn som får sååå mye godt humør. Tror du ikke?

Det hjelper litt her å legge henne ned innimellom... jeg bysser og bærer og pupper og prøver alle triks, men tilslutt blir både jeg og hun sliten (veeeeldig sliten, iallfall jeg). Da legger jeg henne bare ned litt for å hvile meg litt.. (og av og til liker hun faktisk det, og roer seg i vogna si).

har du lest boka wonder weeks? Om utviklingssprang, og babyens behov generelt... veldig interessant.

Takk for det nyyyydelige bildet, hun så liksom så intelligent og vakker ut

Og det er bare å glede seg.... nå de neste ukene så kommer hun nok til å smile mer og mer, mi på 8 uker smiler masse nå Det er GOOOOOD motvekt mot skriking det.

Samle sammen all den kjærligheten du har, så tar du rotta på denne skrikeperioden!! Selv om dagene og nettene er lange, så flyr tida fort forbi.

Og prøv å senk skuldrene... ikke gå på nåler. Ikke gru deg til at hun griner igjen, bare slapp av og nyt de stille minuttene/timene, og vær åpen for det meste. (lettere sagt enn gjort hvis man blir despo etter litt ro og fred... her vil jeg sterkt anbefale at du får noen til å trille en tur med henne eller noe. Har dere besteforeldre etc i nærheten?)

Ønsker dere en fin dag!

Takk, det var fint skrevet

Jeg trøster meg selv med at vår er grinete nå, men sikkert blir en myyye enklere tenåring enn de der jækla griner-aldri-babyene

Hum er litt bedre i dag enn i går, tror jeg. Og vi fikk sove ganske greit i natt, mye mindre grining da. Det hjelper veldig å få hvilt ut litt på natta, altså. Og særlig når hun kan finne på å sove til kl 11, som i dag.

Sutrete i dag og, men det har allerede vært flere kosestunder enn det var i går. Det hjelper på det og. Og jeg fant frem bæresjalet, det er jo en av-knapp nærmest!Pluss at da får jeg gjort noe fornuftig. Som å henge på KG

Vi har desverre ikke så mange i umiddelbar nærhet som kan trå til. Svigermor bor knappe 15 min unna, men sliter med helsa. Mamma bor en drøy time unna og stiller gjerne opp, men da må det avtales. Nå er hun såpass tussete og snill at jeg ikke akkurat tror det skal bli noe problem å få hjelp fra den kanten.

Du skriver så fint

Vi hadde også en sånn skrike-menikkekolikk-baby. Med VOLUM ut av ville helvete. Hun har i grunnen vært veldig intens hele sitt liv, det er hun enda. Men den skrikingen går over. Ting blir bedre, og annerledes

Jeg pleide å titte på andres sovebabyer/pludrebabyer/tittebabyer og tenke "hm, de oppfører seg sikkert bare fint for anledningen" En gang var jeg sammen med en mor som plutselig uffet seg for at babyen begynte å skrike. Jeg skjønte ikke problemet. Det var ikke skriking, var jo såvidt det kom noe lyd! En liten knirking, i grunnen.

Har ingen gode råd til deg, jeg vet hvor frustrerende den perioden kan være. Det eneste som hjalp nevneverdig mot skrikingen her, var å skru på vannet på kjøkkenet Da roet hun seg. Og så bestemorkos, da. Men da ble jeg frustrert for at hun klarte det som ikke jeg klarte

TAKK, jeg trenger å bli minnet på at vi faktisk er flere medlemmer i "sutreunger med imponerende volum"-klubben

Jeg klarer meg, altså. I dag har jeg det myyyye bedre enn i går, det går litt opp og ned det her. Og det er vel også verst på kvelden når jeg er sliten og begynner å grue meg til legging.

Synes det virker som en kjempeflink mor i hvert fall. Fornuftig, tar ikke alt for god fisk og tenker rasjonelt selv når det kan være vanskelig. Hun kommer ikke til å være slik bestandig. Mi gråt jo sånn ca hele tida (føltes det som i hvert fall), men nå har jeg verdens bildeste unge. Hun stråler til både kjente og ukjente. Det er en stor forskjell. Ting går veldig i perioder med de små, plutselig så endrer de vaner og væremåte.

Støtter deg absolutt på det å prøve å kutte ut melk. Nå er ikke jeg av de som tror på dette nymotens med å kutte ut melk, gluten, sukker, karbohydrater osv, men melkeproteinallergi er faktisk den vanligste allergien hos små babyer. Men det som er viktig når du skal kutte det ut, er at du må være veldig, veldig nøye. Les ALT av ingredienslister, de utroligste ting inneholder melk/fløte/smør osv. Du kan heller ikke bruke vanlig margarin på maten, men kjøp den blå Soft-en, den er melkefri. Samme gjelder Melange. Sjekk alt av brød og pålegg. Si farvel til saus på maten og kaker og sjokolade . Skulle du slite med noen ekstra babykilo så tipper jeg de forsvinner nå, selv ser jeg ut som et beinrangel etter en slik diett det siste halve året! Skulle du bli fysen på noe godt en dag så er Bjørkens (tror jeg det er) kokosboller uten melk, og Whopper uten ost fra Burger King også

Barnelegen vi var hos sa at det tar 10-14 dager før melka er ute av systemet ditt, så kanskje det er lurt å prøve et par-tre uker om du orker. hvis hun blir bedre av det, og du vil prøve forsiktig med melk igjen for å se om hun reagerer eller om det var noe annet som gjorde det, så prøv med vanlig margarin på maten i to dager. Går det bra, kan du dag tre spise f.eks. pølse som inneholder melk. Dag fire en skive med ost, dag fem en dl melk (dette har jeg fått fra helsesøster, lurer på om de er fra Helsedirektoratet).

Veeent, 10-14 dager!? Jeg sjekka et par bøker og nettsider i går, og da gikk det stort sett i 5-7 dager. Men det er klart: det er ikke noen vits i å prøve for kort, så jeg skal følge rådet ditt. *lytte til kompetansen* Tre uker ja - da sammenfaller det med når mange opplever at skrikingen avtar litt uansett? Sånn at det blir enda vanskeligere å finne ut av om jeg har gitt opp masse digge oster for andre gang helt uten nytte?

Angående kiloene, så har jeg ikke fryktelig mange til overs nå, men et par er det jo. Jeg er ikke helt sikker på om dette er kuren da - så glad som jeg er i vanlig, salt potetgull så blir det fort MER av det nå som jeg ikke kan spise sjokolade.

Også er det godt å få bekrefta det jeg egentlig vet: det går i perioder. Om noen mnd er jeg sikkert dritfrustrert over noe annet. Jaja, jeg har vel bedt om det

Endret 9. oktober 2014 av *bakepulver*

[KatteLatte]

Ehm... Det er ganske mange typer potetgull som inneholder melk... Bare så du er obs Men tipper nok vanlig salt ikke gjør det!

[Gjest Daenerys]

Sørlandschips med salt er uten melk

[*bakepulver*]

Herregud, i natt hadde jeg verdens EKLESTE opplevelse Jeg har driti meg ut, og det kunne gått ganske ille. Heldigvis gjorde det ikke det.

Hun vil jo bare sove på/inntil meg for tiden, og våkner så fort jeg prøver å lirke henne tilbake i egen seng. Siden jeg er redd for at hun skal ramle ned om hun sover på brystet mitt hele natta, så har hun stort sett endt opp ved siden av meg/i armkroken. Ideelt sett skal hun jo ligge på rygen på ryggen med egen dyne, også har jeg hånda mi på henne sånn at jeg kan kose/bysse litt. Men det er gjerne ikke nok kroppskontakt for henne. Jeg har ikke vært verdens flinkeste til å følge opp fordi jeg har vært så lettet når hun endelig sovner at jeg ikke har turt å flytte på henne med en gang og da ender opp med å sovne selv. Så da hender det hun ligger ganske tett inntil meg, på siden enten på armen min eller med armen min rundt henne, under samme dyne.

Vel, i natt sovnet hun med hodet på armen min. Og selv om jeg sover veldig lett og ligger musestille for tiden, så har jeg visst snudd litt på meg fordi jeg nå plutselig får vondt i den ene puppen om jeg ligger for lenge på siden (hva pokker'n er DET for noe!?). Så jeg halvvåknet av at hun lå med ansiktet inntil overarmen min. Jeg aner ikke hvor tett inntil. Jeg fikk vippet henne av. Hun laget en liten lyd, men om det var et bli-flytta-på-klynk eller gispe-etter-luft-stønn aner jeg ikke. Hodet mitt var for i søvnørska og grøtete til å liksom oppfatte det fulle alvoret der og da. Jeg konstanterte ihvertfall at hun pusta og og sovna liksom igjen etter å ha tenkt litt bekymra at "jammen det der var da ikke bra". Sånn i ettertid lurer jeg veldig på hvorfor jeg ikke reagerte mer.

Så våknet jeg bittelitt senere og tenkte at jeg burde vel flytte henne litt lenger unna meg. Da oppdaget jeg at hun ligger PÅ MAGEN! Med hodet til siden riktignok, så hun fikk jo puste så fint som bare det. Men aaaagh, så ekkelt!

Og DA ble jeg plutselig dritredd for hele situasjonen, både med armen og magesovingen. Det kunnne jo ha gått skikkelig galt, og jeg er både skamfull og dritflau over at jeg ikke tok dette mer på alvor før. Måtte inn og vekke mannen (som sover i rommet ved siden av når han skal på jobb) bare for å si buuuu-jeg-er-verdens-verste-mor-og-jeg-har-nesten-ødelagt-barnet-vårt.

Jeg måtte ta fjorten runder med meg selv for å tørre å poste dette her, sånn jeg skammer meg sånn og så fælt jeg synes det var. Men jeg må liksom få det ut ett eller annet sted. Og hvordan pokker'n samsover folk med en kontaktsyk unge på en trygg måte da!? Det her kommer ikke til å gjøre underverker for nattesøvnen min ihvertall.

...snuppa derimot så ut til å være ganske uaffektert av det hele. Det første hun gjorde da jeg snudde henne over fra magen var å prompe.

OK, nå orker jeg ikke skrive flere klageinnlegg her inne.

[*bakepulver*]

Forøvrig så er jeg, til tross for å være ekstremt lite kresen av meg, nesten bare glad i potetgull med salt. Til nød paprika. alle de andre typene med ost og løk og rømme og gud vet hva er bare litt blærk og meh og kjipe.

[Gjest Daenerys]

Du, et lite alvorsord her: tror du at du er den eneste mammaen i verden som har gjort noe lignende? Det tror ikke jeg. Sånn, måtte sies.

Syns du er tøff som skriver så ærlig om det å være ny mamma, beundrer deg for det! Og ja, ting kan gå galt, men du innrømmer det og jeg tror vi alle vet at du er såpass fornuftig at du lærer av slike ting (som man overhode ikke kan vite om på forhånd!).

Ferdig snakka Du er flink!

[Kakaoen]

Du... sånne verdens værste mor som nesten har tatt liv av babyen har jeg og gjorr en del ganger. Blir flere av de når de blir større. De faller ned her og der, klemmer fingrene, dunker hodet, og sparker borti de når de krabber rundt beina dine mens du lager mat

Jeg fant mini under dyna si noen ganger. Fyll panikk, skjønte at ungen pusta og sovnet

Og dette med magesoving. Det er ikke det at babyen ligger på magen som fører til krybbedød. Men at de KAN komme i så dyp søvn av å ligge slik og da kan ikke vekkes. Noe som oftest skjer når de sover på eget rom. Lyden av mamma sin pust holder de unna den dype farlige søvnen. Det sa jm på barsel

Du kan trygt sove med lille på brystet. Jeg gjorde det masse :-)

[Pasadena]

...snuppa derimot så ut til å være ganske uaffektert av det hele. Det første hun gjorde da jeg snudde henne over fra magen var å prompe.

Ikke plag deg selv med dette her nå. Alt er helt i orden, og det kommer ikke til å skje noe fælt selv om dere fortsetter å sove sammen det er den beste måten for dere begge å få sove godt, og da fortsetter dere sånn.

Lille var også sånn, hun ville være helt tett inntil meg. Hun gravde seg omtrent inn i armhulen min hver natt etter en stund med egen dyne gav jeg opp hele prosjektet og hadde henne under min heller. Mye mer praktisk, og mye bedre søvn.

Jeg hører ikke til de som alltid tror at "fordi vi gjorde det så er det ok", jeg kjente selv på frykten for både krybbedød og/eller skvist baby som ikke får puste. Jeg sier bare at man gjør det som fungerer best, og noen babyer trenger mer nærhet enn andre. Kanskje det har sammenheng med resten av fuzzy baby-syndromet

Endret 9. oktober 2014 av Pasadena

[*bakepulver*]

Jeg vet at ikke magesoving alene fører til krybbedød, altså men i tillegg til dyp søvn, så mistenker man vel at opphopning av karbondioksid kan ha mye med saken å gjøre, og med vår litt for myke madrass og tisselaken under så er det jo en reell fare. Og selv om faren ikke akkurat er veldig stor, så har jeg lovt meg selv at det der krybbedødgreiene skal jeg ta på alvor. Uten å bikke helt over i hysterisk-land.

Men ja, takk for kommentarer og perspektiver folkens.

Men mannen får aldri lov til å samsvar med henne, tror jeg. Han har holdt på å rulle over og skvise MEG i søvne flere ganger

Men det her med at jeg får vondt i den ene puppen når jeg ligger på siden (begge sidene, faktisk) ...Noen andre som har opplevd noe sånt? Skikkelig merkelig, jeg kjenner ingen verdens ting på dagtid. Også våkner jeg på natta og kjenner det er ømt, og når jeg flytter på meg stikker det skikkelig. Kjempevondt!... Også går det nesten over etter en stund. Tette melkeganger føles vel ikke sånn?