*bakepulver*s hevebok

[Kokos]

Godt skrevet, fint å lese noe som ligner mer på min forestilling av hvordan det faktisk er.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg gått fra å tenke at baby er mest kos og idyll til å slite med å tro på alle de rosenrøde historiene. Når noen sier "dere må få barn, det er helt fantastisk, meningen med livet" hører jeg "kom igjen a, få barn, du skal få se hvor sinnsykt slitsomt og jævlig det kan være".

Neida, men jeg kan ikke forestille meg at det på noen måte vil være uproblematisk å gå fra å (stort sett) tenke på meg selv til å ha ansvaret for et bittelite menneske 24/7.

Sånn som den overveldende, ubetingede kjærligheten "alle" føler sekundet etter at barnet er født. Det synes jeg er voldsomt å skulle leve opp til. Kanskje den bare dukker opp og man skjønner hva alle mente, men hva om den ikke gjør det? Også der har du gitt en mer nyansert beskrivelse av hvordan det kan oppleves og det har jeg satt pris på. All logikk tilsier jo at det er helt usannsynlig at alle har den samme opplevelsen og følelsen.

Lille har ikke vært ute i mer enn 3 uker, det er ikke rart dere ikke har funnet ut av alt enda. Som La Traviata skriver, tenk når dere etter hvert får smil, pludring og latter.

[Gjest Blondie65]

Så utrolig fint du skriver.

Ut fra det jeg har hørt flere nybakte mødre si så er det akkurat sånn (hæ, sikker på at vi skal ha med oss den lille hjem - hjelp, vi kan ingenting om babyer).

Og så er det jo sånn at når man ligger søvnløs i to timer så føles det som en hel natt. Når Lille Sinte Havfrue illskriker i tre minutter så føles det som tredve minutter - for ikke å snakke om at den der alarmen har du jo slett ingen kode til. Og så plutselig er man "ekspert" på "gråtemønster" og vet hva småtten vil - sulten, kosete, vondt i magen, etc. Alt tolket i sammenheng med hvordan lille gråter. Om noen uker får dere det som garantert er det første smilet - ikke en forvrengt mageknip grimase. Hele ansiktet smiler - og så følger latter etter dette. Dette er en fantastisk tid.

Men jeg må nå - som storesøster til et yngre søsken og som tante - si at fra ca 15 måneder og frem til trassalderen er den mest fantastiske tiden. Det er da snakkingen begynner og også mye tydeligere non-verbal kommunikasjon. Verdens herligste lille tantebarn f.eks - var nybadet og kommet i pysjen. Men ville en siste runde ut i hagen til pusene. Da tante prøvde seg med "Nei, Lille, det er vått i gresset" fikk jeg et oppgitt "herregud da menneske, ser du ikke at jeg holder på å ta på støvler" blikk? Senere sang tante godnattsang. Etter en stund på oh-ai-ai-ai-ai-boff fikk jeg "hysj, tante, jeg sover". ♥️♥️♥️

Det er så mye glede i vente, samtidig er det en veldig omveltende tid å gå fra å være to voksne selvstendige individer til to voksne uerfarne foreldre med en liten en.

[mia83]

Å herlighet så bra skrevet!! Du setter virkelig ord på alt på en utrolig fin måte!!

[*bakepulver*]

Åh, må så jeg alle de fine tilbakemeldingene og ble skikkelig glad takk for det, og takk for innspill og meninger. Det å vite at andre har hatt det på samme måte eller bare viser forståelse er helt uvurderlig.

Nå sitter jeg i senga med ei lita ei som spiser. Det må jeg virkelig si: ammingen går over all forventning, og det er jeg så glad for! Synes det er kjempekoselig, jeg

[Pasadena]

Amming er veldig koselig

..litt mer pes når ungen nærmer seg to år men fortsatt kos.

Og fortsatt uvurderlig som sovemedisin

[mia83]

Jeg fikk aldri ammet pga for lite melk.. må være fantastisk og koselig å få til det.

[*bakepulver*]

Heh, vi har et schizofrent barn. Eller: jeg tror kanskje det kan kalles "helt normal baby". Men det føles jækla likt, altså.

Natta var et styr uten like.

Kvelden: masse sutring og grining pga vondt i magen. Lite soving.

22:00 Prøver å legge oss. Ting tar tid.

23:00 Ferdig med å amme. Så er det raping, og å få frøkna til å sovne (hun sovner oppå meg, også smyger jeg henne ned i senga si etter sånn ca 20 minutter. Pleier å funke). Siden hun var så mye våken på kvelden og spiste masse før hun la seg håper vi at hun sover lenge (som etter hennes standard er 3-4 timer).

01:00 Ikke det, nei. Vræl. Usikker på om det skyldes luft i magen eller sult. Cue ny runde med bleieskift, pupp og raping. Det blir jo stille, da.

02:15 Lille sovner.

02:20 Lille vil ikke sove likevel.

02:40 OK, sove. Får lirket henne tilbake i senga litt over kl 03. Kanskje hun sover lenge nå, da?

03:30 JEG får ikke sove. Grrr.

04:00 Jeg sovner.

04:50 Lille våkner. Etter drøye 2 timers søvn. Sutrete. Definitivt vondt i magen. Bleieskift x 3 (pluss bytting av håndkle på stellematta to ganger under ett av skiftene fordi NOEN hadde mer lyst til å tisse når bleia var av), pupp, raping, byssing, pappa'n tar henne med ut på stua for å roe henne så jeg kan få sove litt, jeg får ikke sove og står opp, hun går fra sutring til hyling og skriking. Vi bysser. Og bysser. Ender opp med å gi litt sukkervann, det roer henne ned litt. Ny runde bleieskift, pupp, raping, prøve å sove.

07:30 tror jeg? Hun sovner på meg. Jeg tenker "jippiii, bare en halvtime til oppussingsarbeidene starter". Og sovner.

Tre timer senere: jeg våkner. Ingen borrelyder. Ungen sover fortsatt søtt fortsatt oppå meg. (vel, hun har sprella litt i søvne innimellom pga luft/fordøyelse, men det har tydeligvis ikke vært av det vonde slaget.)

Jeg sovner ikke igjen fordi jeg av en eller annen ubegripelig grunn ikke er trøtt, men nyter å ligge i en time til å surfe på mobilen, lese nettaviser og se på sovende mann og barn. Litt kos.

...og så har resten av dagen vært INNMARI smooth. Hun satt pent i stolen sin under hele frokosten. Og under hele middagen (det er vel første gang, tror jeg) Har ikke sutra så mye, men vært våken og blid (i den grad noen som ikke smiler kan sies å være blid, hehe). Hun sovna av seg selv i babynestet tidligere i dag (UHØRT!) og sov i et par timer sånn at jeg kunne ligge og duppe av litt på sofaen samtidig. Vi har ikke fått henne til å ta smokken helt godt enda, men fant i dag en hun liker bedre onn de andre. OG jeg har prøvd å pumpe for første gang i dag, og fikk ut litt over 100 ml. Og pappan fikk matet henne med flaske, også det for første gang.

Så... da tenker jeg det kommer en skikkelig helvetesnatt for å veie opp for en superfin dag

Endret 25. september 2014 av *bakepulver*

[Gjest Blondie65]

Neida, det kommer ikke helvetes natt ... Søte lille schizofrene sinte havfrue sover sikkert søtt lenge i natt.

[*bakepulver*]

"søte schizofrene sinte havfrue"

(jeg lurer på hva hun blir kalt innen hun har fylt et par mnd?)

[Gjest Tekola]

...hva er det ikke man kaller ungen i løpet av det første leveåret lurer jeg på

Det var bred enighet i barselgruppa i dag om at det diggeste med å få nummer to er at man _vet_ at alt er en fase og vil gå over

[Cerasus]

Hihi, herlige poster. Du skriver veldig underholdende, og samtidig ærlig!

Ps. Tror kanskje ikke det er schizofreni du tenker på, men splittet personlighet (dissosiativ identitetsforstyrrelse).

[Millimani]

Ja dette er underholdende lesning! Satser på at den påfølgende natta blir god for dere alle tre.

[Rumle]

[Kokos]

Haha, søte schizofrene sinte havfrue Eller, søtsinte havfrue med dissosiativ identitetsforstyrrelse Høres uansett ut som en kompleks skapning. Ble så glad da jeg leste videre, at dagen deres hadde vært behagelig og fin, for den natta hørtes ganske lei ut.

Men nå er jeg nysgjerrig, hvordan gikk natten?

[*bakepulver*]

Argh, Cerasus - du har selvfølgelig helt rett! Jeg bøyer meg i støvet og innrømmer feil - men kommer samtidig til å tviholde på schizofrenidiagnosen fordi det blir et mye bedre bokstavrim. Får heller jobbe med å lokke frem noen symptomer

Hei og hå!

KG blir ikke prioritert for tiden, altså. Vel, bortsett fra surfing når jeg ammer på nattestid - er så mye håpløse tråder da, og da kan jeg trøste meg med at selv om jeg er trøtt og sliten, så har jeg fortsatt en hjerne som fungerer bedre enn enkeltes

Natta gikk fint, den! Og natta etter det var helt OK, tror jeg? Såvidt jeg husker? Og natta i natt - den var super den! OK, den starta med at jeg fikk fullstendig mental meltdown fordi [sett inn mange og til dels ulogiske grunner her]. Det gikk seg til, takket være en solid dose "skjerp deg" og en enda større dose "mannen min er kanskje irriterende til tider, men fy flate som han stiller opp når det trengs". Og vi prøvde svøping! Jeg fikk kjøpt en billig Ergobaby swaddler på finn.no. Og dæven! Siste nettene har hun jo gjerne sovet bare 2ish timer i strekk og jeg har måttet mate en 2-3 ganger. I natt: først 4 timer, og så nesten 4 timer til! Mata én gang! Blid og fornøyd har hun vært i morges og. Satser på at det ikke bare var nybegynnerflaks med at den funker så godt hver gang.

Åh, nei vent - nå husker jeg hva som skjedde forrige natt. Hun har begynt å gulpe mer i det siste. Gjerne en solid dose, så jeg har f.eks slutta å gå på stueteppet når jeg raper henne. Også er det jo kul umulig å vite når man har fått opp alt av luft og sånt. Det hender vi slutter for tidlig, for å si det sånn.

Uansett, her var situasjonen: vi var på en familiemiddag på kvelden. Veldig koselig, og jeg kjenner at det er utrolig deilig å komme litt ut av babybobla det blir her hjemme - men jeg blir altså fullstendig utslitt, tom og matt av sosialisering. Det krever MASSE energi av meg. Da vi kom hjem tror jeg kanskje kombinasjonen av tilstanden på den mentale kapasiteten min, kroppsholdninga og språkevnen kunne gitt meg en statistrolle i The Walking Dead, som en litt over gjennomsnitte teit zombie.

Det ble ganske sent, så vi var sent i seng og jeg strevde med å få frøkna til å sovne. (etter førti bleieskift og trippelmating, selvfølgelig) Hun lå på brystet mitt, og begynte å glippe med øynene og jeg tenkte "aaaaah, endelig". Så...

*blppppp-p-p-p-p*

Gulpet hun noe sånt som en desiliter (seriøst, jeg mener det) halvfordøyd melk ut over hele brystkassa mi. Og la hodet oppi det. I slike situasjoner må man hente frem urkvinnen i seg. Den instinktive reaksjonen min ville vært å hive dyna i én retning, ungen i en annen og sprette panisk ut av senga som om noen nettopp hadde fortalt at madrassen var fylt med frittgående edderkoppegg og blodigler. Det frista ikke å hive ungen veggimellom, så urkvinnebakepulver klarte å ligge heeeelt stille for å unngå søl, mens hun klarte på en rolig og behersket måte å rope på mannen og forklare nødssituasjonen. "ææææÆÆÆÆÆÆHHHHIIIIIH!" tror jeg det hørtes ut som.

Og så løftet Lille på hodet. Og hele.jævla.siden av hodet hennes var dekket av gulp. Det hang i sånne slimtråder over øret hennes. Hvitt og tjukt og klumpete. Og hun har jo så mye hår, så det satt godt fast. Opp til da hadde tankene mine gått i retning av "faenføkkshithæstkukjegvilsoveaaaaarghhvorfor???". Da jeg så at ungen brukte gulp som hårkur kapitulerte jeg bare og gav meg hen til hysterisk latter. Det virket liksom mer konstruktivt. Mannen var helt enig.

Og bonusspor til denne episke historien: jeg var hos legen denne uka og fikk fjernet en føflekk. Jeg måtte unngå å få stingene bløte på 3 dager, og de var på et sted som det er HELT umulig å unngå å få vått i dusjen. Så jeg kunne ikke ta meg en dusj for å få vekk restene av gulpetsunamien. Måtte vaske med klut. Jepp. ...men senga forble uten en dråpe, da!

Jeg må begynne å notere disse episodene i en egen bok jeg lese høyt fra under konfirmasjonen hennes.

Søte, schizofrene, sinte, slimete havfrue...

Endret 28. september 2014 av *bakepulver*

[Gjest Blondie65]

Herlig.

[Pasadena]

[Lilleninja]

[Kakaoen]

Det er når jeg klarer å ta imot spy/gulp med brystkassa og fortsatt beholde roen at jeg føler meg som en ordentlig mamma

[Mazilla]

Det er når jeg klarer å ta imot spy/gulp med brystkassa og fortsatt beholde roen at jeg føler meg som en ordentlig mamma

...eller instinktivt strekker ut hendene og former dem som en skål til å ta imot det som måtte komme...