Hikkens psyke dagbok

[Hoppetaujenta]

Det er bare så vondt å få den bekreftelsen på at man er for syk til å jobbe eller ta utdanning. Jeg skjønner det jo selv men det er jo bare så forferdelig vondt å høre det bli sagt høyt. På møtet var også første gang jeg fortalte noen at jeg planla å ta mitt eget liv for noen uker siden, og det at de satt helt uberørte og ikke leet en mine viste meg bare hvor lite jeg trengs her. Jeg lever ikke, jeg eksisterer bare og jeg forbanner meg selv for at jeg fremdeles puster nå. Alle andre på min alder har kommet så langt og jeg står fast på samme stedet som jeg gjorde for 5 år siden. Jeg er helt tom og jeg makter ikke å fortsette dette her stort lenger. Dette er ikke ett liv, det er ett fengsel og jeg vil slippe ut nå etter 20 lange og vonde år.

Hmm...du vet det at de som skal sitte og høre på deg, kan ikke vise slike sterke følelser og kaste seg over bordet og klemme deg og gråte og alle sånne ting. De må holde seg rolige for å forsøke å se helhetsbildet som du forteller dem, og de må tolke alt på best mulig måte, slik at du får den hjelpen du trenger. Det er helt bombesikkert ikke fordi at de ikke bryr seg.

"Alle andre" på din alder har ikke kommet fryktelig langt, men jeg forstår at det virker sånn når du er nede i dypet akkurat nå. Når en er der nede, ser en ikke hva som er oppe over bølgetoppene. Det må en vente med til havet igjen flater seg ut og det blir stille.

Det eneste du kan gjøre noe med i livet ditt, er her og nå. Alltid. Det finnes egentlig ingen fortid eller fremtid. Kun her og nå. Det er i nuet du må bestemme deg for at du skal klare dette. At du skal på rett kjøl igjen. At du skal dra deg selv opp etter nakkehårene. Og hvis det er for tungt akkurat nå, så hviler du og forsøker igjen når du kan det. Livet er ikke slutt - du lever her og nå, Hikken. Husk det.

[Gjest Hikken]

Hmm...du vet det at de som skal sitte og høre på deg, kan ikke vise slike sterke følelser og kaste seg over bordet og klemme deg og gråte og alle sånne ting. De må holde seg rolige for å forsøke å se helhetsbildet som du forteller dem, og de må tolke alt på best mulig måte, slik at du får den hjelpen du trenger. Det er helt bombesikkert ikke fordi at de ikke bryr seg.

"Alle andre" på din alder har ikke kommet fryktelig langt, men jeg forstår at det virker sånn når du er nede i dypet akkurat nå. Når en er der nede, ser en ikke hva som er oppe over bølgetoppene. Det må en vente med til havet igjen flater seg ut og det blir stille.

Det eneste du kan gjøre noe med i livet ditt, er her og nå. Alltid. Det finnes egentlig ingen fortid eller fremtid. Kun her og nå. Det er i nuet du må bestemme deg for at du skal klare dette. At du skal på rett kjøl igjen. At du skal dra deg selv opp etter nakkehårene. Og hvis det er for tungt akkurat nå, så hviler du og forsøker igjen når du kan det. Livet er ikke slutt - du lever her og nå, Hikken. Husk det.

Ja, og jeg forstår det, men når man ikke har noen andre så blir man fullstendig desperat etter oppmerksomhet og omsorg. Jeg vet jo at fastlegen min ikke kan gi meg en klem eller noe, men vondt gjør det uansett for er det noe jeg virkelig trenger så er det jo en klem, ikke å dopes ned på forskjellige medisiner. Jeg har allerede blitt avhengig av piller for å få sove, og jeg orker ikke mer medisinstyr nå. Jeg vil ikke dopes, jeg skulle bare ønske jeg hadde noen hos meg.

For min del, jo, andre på min alder har kommet langt. De er ferdig med videregående, flere har fast jobb, noen studerer på universitetet og andre er etablerte i egen leilighet. Jeg har ingen av delene og jeg kommer ikke til å leve så lenge at jeg noensinne vil få det heller. Og det er kanskje like greit.

[Giacomo_P]

Det er ikke så lett å give skikkelige klemmer over nettet, men jeg forsøker i hvert fald.

Det kommer nok en tid da noen er hos deg, Hikken. Det får du oppleve når du står gjennom de vonde tidene nå.

Man kommer ingen vei med å give opp.

Kjemp videre, selv om det er tungt. Og bruk oss på forumet til hva du måtte behøve.

[_Aries]

Jeg har dessverre ikke noe særlig klokt å komme med, annet enn en stor og god .

Jeg har lest litt gjennom dagboka, og selv om du ikke innser det selv så synes jeg du fremstår som en veldig sterk kvinne.

Til slutt vil jeg bare slenge med noe du sikkert har lest før, men som forsatt stemmer like bra

"Depresjon er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at du har prøvd å være sterk alt for lenge."

Endret 18. oktober 2012 av _Essx

[Hoppetaujenta]

For min del, jo, andre på min alder har kommet langt. De er ferdig med videregående, flere har fast jobb, noen studerer på universitetet og andre er etablerte i egen leilighet. Jeg har ingen av delene og jeg kommer ikke til å leve så lenge at jeg noensinne vil få det heller. Og det er kanskje like greit.

Hold deg fast - her kommer et langt innlegg.

Det jeg mente å si var at alle andre (som du skrev i et tidligere innlegg) på din alder, har ikke kommet veldig langt. Mange har det, men ikke alle og sånn har det alltid vært. Noen har ikke en veldig fin og bred livsvei foran seg, hvor alt liksom bare er lagt til rette for at livene skal bli helt fantastiske. Mange må jobbe og slite for å få til de mest nødvendige tingene. Det kan være slik i perioder, eller hele livet. Sånn er det, og det er urettferdig.

I min klasse på barne og ungdomsskolen var vi en broket gjeng. De passet på å fordele oss slik at det skulle finnes "litt av hvert" i alle tre paralellklassene. I alle de tre klassene utpekte det seg unger i tidlig alder, som vi visste kom til å "bli noe ekstra stort". Det lå i kortene helt fra de startet i første. De hadde kunnskaper, interesser og ferdigheter, som vi andre ikke forsto stort av. Vi andre kunne ikke diskutere innenriks og utenriks politikk med lærerne, vi var ikke de som ble trukket frem når det var avslutninger før sommer og jul. Vi kunne ikke deklamere lange dikt eller spille avanserte klassiske stykker, slik som "enkelte" gjorde lett og uten anstrengelse. Og det ble slik som vi trodde.

"De" har fått seg tunge utdannelser og endte opp i jobber som gir utfordringer i fleng og en svimlende årsinntekt. De har fått seg alle de synlige tingene på velstand og stor suksess som mennesker, men jeg vet at lykke ikke kan måles på det viset. Selv om et menneske har alt det kan ønske seg av ytre ting, kan det alikevel føle en voldsom tomhet i livet sitt. Om en ikke har "seg selv", så betyr alt det andre kanskje ikke stort.

Jeg har levd lengre enn deg, Hikken, og har sett denne "urettferdigheten" i hvitøyet lengre enn deg. Den urettferdigheten du snakker om, vet jeg godt hva er, men jeg tenker; uten all denne motstanden i livet, hva lærer vi da? Hvis alt er tilrettelagt og nesten "enkelt" tilgjengelig...jo, det hadde vært bekvemt enklere, men jeg mener at vi har godt av å bryne oss på ting i livet. Selv om det kan være kjempeslitsomt og vi er så segneferdige at vi omtrent kneler under åket som livet gir, så kommer vi også til å vokse på det etter hvert....og tenk på hva mye motstand kan gjøre for oss et langt liv...vi blir nok slitne ja, men også sterke og fulle av erfaring i det å være et menneske her på jorda. Sånn livsvisdom kan en ikke lese seg til i en bok; det må oppleves.

For ti år siden hadde jeg det ikke slik jeg har det i dag. Om ti år har nok enda litt til forrandret seg, og slik kommer det til å bli for deg også. Du kommer til å huske tilbake på 2012 og huske at du sleit noe veldig da og hadde det vondt, vondt, vondt...men ting forrandrer seg. Livet er prøvelser, latter og vonde ting hand i hand. Det kan kjennes som at en får utdelt altfor mye negativt i perioder, men når de positive tingene igjen har tatt over, blekner det vonde og blir til minner.

Rundt deg er det mange som har det slik som du har det nå. Alle er ikke lykkelige. Alle får ikke det de vil ha. Noen har det mye verre enn det vi kan tenke oss i sin hverdag. Mye verre enn oss. Alt finnes og en må i grunnen bare godta det slik det er. Det en kan jobbe med, er ens eget liv. Steg for steg. Døgn for døgn.

Dagslyset har en tendens til å gjøre vanskelige og umulige ting litt bedre enn de var i svarte natta. Jeg våknet tidlig i dag morges, p.g.a. mareritt. Sto opp, leste avisa og satte meg her i din tråd for å snakke litt med deg. Jeg sitter foran min "energilampe", som faktisk gir det den lover, via " ekstra lys" til en litt høstmørk sjel. Dagen blir litt bedre med lys. Håper at du får en bedre dag i dag, H.

Endret 19. oktober 2012 av Hoppetaujenta

[Hoppetaujenta]

Du får en fredagsoppmuntrende sang av meg likegodt.

[Hoppetaujenta]

Eh...Hikken? Voj æj du?

[Rumle]

:klemmer:

[Hoppetaujenta]

Hun var visst innom her i dag morges...men sa ingen ting? What`s up, you lovely hikk-girl?

[Gjest Hikken]

Hun var visst innom her i dag morges...men sa ingen ting? What`s up, you lovely hikk-girl?

Jeg er her Jeg har bare ikke orket å komme online den siste tiden fordi jeg går igjennom en veldig vanskelig periode nå

[Rumle]

Husk at vi er her hvis du vil snakke, Hikken

[Hoppetaujenta]

Ok. Enig i det som står over her.

[Gjest Hikken]

Husk at vi er her hvis du vil snakke, Hikken

Tuuusen takk for fine bilder!

Ok. Enig i det som står over her.

Tusen takk

[Hoppetaujenta]

Fant noen søte små utenfor forumdøra di - jeg slipper dem inn jeg. Ok?

http://barneblad.no/filer/2010/01/Lundefugl.jpg

[Gjest Hikken]

Fant noen søte små utenfor forumdøra di - jeg slipper dem inn jeg. Ok?

http://barneblad.no/...1/Lundefugl.jpg

Lunde.pip-pip! :rodmer:

*klemmemassepå*

[FruN]

[FruN]

Så bildet av frøken Hikken endelig jeg og

Søøøøøte frøken!

[Gjest Hikken]

Så bildet av frøken Hikken endelig jeg og

Søøøøøte frøken!

Takk!

[Rumle]

Så bildet av frøken Hikken endelig jeg og

Søøøøøte frøken!

Jaaa, det så jeg også - helt nydelig!

[Gjest Hikken]

Etter 3 uker uten time hos psykiateren var jeg endelig igjen der idag, og det gjorde virkelig godt.

Jeg har sagt meg villig til å prøve medisiner og fikk en resept på Cipralex som jeg hentet ut like etter møte. Jeg har ikke begynt på dem ennå og jeg vet fremdeles ikke når jeg våger meg på dem. En av bivirkningene var at det kunne utløse anfall hos epileptikere, noe som ville være veldig dumt da jeg skal begynne med kjøretimer i vinter.

Fikk også fortalt han at jeg sliter med både mat og kropp og luftet mine bekymringer angående vektoppgang med disse medisinene. Jeg skal jo ned 10 kilo til og da ønsker jeg ikke at medisinene skal sette en stopper for det, eller sende meg opp alle kiloene jeg har mistet så langt.

Spisingen går det heller ikke så greit med. Jeg merker at jegblir mer og mer "Matskremt" og besatt av å finne ut kaloriinnholdet. Jeg får en slags stolthetsfølelse jo lengre jeg går uten mat. Jeg har aldri klart mer enn ett par dager av gangen men fristelsen til å presse seg mer og mer er der. Uansett hvor lite jeg spiser så kommer den kullsvarte samvittigheten like etterpå. Det er trist, for matlaging/baking er min største hobby som jeg nå ikke klarer å bedrive lenger på grunn av den konstante tanken på tallet på vekta. En halv kilo opp er nok til å ødelegge dagen min fullstendig, en kilo opp ville i mitt hode være katastrofalt..