Hikkens psyke dagbok

[Alfa]

Hei Hikken.

Jeg har nettopp begynt på Cipralex selv. Har gått på dem i litt over en uke og har ikke merket noe til vektoppgang foreløpig. Hva med å prøve, og hvis du merker noe så er det jo lov å bytte? Og du, ikke les for mye om andres erfaringer på nettet. Jeg leste mye om Zoloft på nettet da jeg skulle begynne på det, og fikk nesten angst av det. Så prøvde jeg zoloft og fikk et skikkelig innfall av angst. Men det er jeg sikkert på var fordi jeg var veldig stresset på forhånd pga alt jeg hadde lest og hørt. Nå gadd jeg ikke engang å lese "mulige bivirkninger" papiret. Jeg bare tok den første pillen og det gikk bra. Prøv en liten dose.

[Gjest Hikken]

Hei Hikken.

Jeg har nettopp begynt på Cipralex selv. Har gått på dem i litt over en uke og har ikke merket noe til vektoppgang foreløpig. Hva med å prøve, og hvis du merker noe så er det jo lov å bytte? Og du, ikke les for mye om andres erfaringer på nettet. Jeg leste mye om Zoloft på nettet da jeg skulle begynne på det, og fikk nesten angst av det. Så prøvde jeg zoloft og fikk et skikkelig innfall av angst. Men det er jeg sikkert på var fordi jeg var veldig stresset på forhånd pga alt jeg hadde lest og hørt. Nå gadd jeg ikke engang å lese "mulige bivirkninger" papiret. Jeg bare tok den første pillen og det gikk bra. Prøv en liten dose.

Ja, det er mulig jeg blir å prøve dem om en stund når jeg kan ta opp aktivitetsnivået mitt. Akkurat nå er jeg for det meste sengeliggende og får rørt meg lite, så da ville kiloene krype fortere på enn de ville når jeg får trent.

[Hoppetaujenta]

Egentlig er det lurt å kvitte seg med den vekta for alle mennesker som stresser seg opp på "tall".

Det er jo ille å ødelegge dagen og psyken fordi det står ett bestemt tall der og ikke et annet.

Det er faktisk sant dette: bruk klær som mål i stedenfor. Bestem deg for ei bukse som "mal"

og så sjekker du med den en gang i mellom. Jobb med alt som skal jobbes med hver dag,

men litt etter litt. Ikke store jafs av gangen. Sånn er det også med det å like å lage mat/bake.

En kan jo fortsette med det, men ta små stykker, evt. dele 1/4 av kaka opp i stykker og legge dem i fryseboksen (til deg selv kanskje)...og så be folk på besøk så de får spist og kost seg sammen med deg, eller å gi bort resten til noen utenfor din bolig. Slik får du både bakt, spist litt og ikke omgitt deg med fristelser hele tiden.

Når en tenker litt over det så er det jo rimelig dumt at noen tall eller tvangstanker eller hva det nå er, skal ha slik makt over oss. Vi er frie mennesker som skal kunne bestemme selv i våre liv...og siden alle disse tilstandene nok ikke gir seg frivillig, må vi altså kjempe kampen, kanskje hver eneste dag.

Det er selvfølgelig ingen trøst i å høre at "vi er mange som har det slik", men nå står det altså her svart på hvitt og du vet at du ikke er alene om disse tingene. En dag av gangen...om og om igjen, og det skal gå! Enig, eller?

Endret 24. oktober 2012 av Hoppetaujenta

[Gjest Hikken]

Egentlig er det lurt å kvitte seg med den vekta for alle mennesker som stresser seg opp på "tall".

Det er jo ille å ødelegge dagen og psyken fordi det står ett bestemt tall der og ikke et annet.

Det er faktisk sant dette: bruk klær som mål i stedenfor. Bestem deg for ei bukse som "mal"

og så sjekker du med den en gang i mellom. Jobb med alt som skal jobbes med hver dag,

men litt etter litt. Ikke store jafs av gangen. Sånn er det også med det å like å lage mat/bake.

En kan jo fortsette med det, men ta små stykker, evt. dele 1/4 av kaka opp i stykker og legge dem i fryseboksen (til deg selv kanskje)...og så be folk på besøk så de får spist og kost seg sammen med deg, eller å gi bort resten til noen utenfor din bolig. Slik får du både bakt, spist litt og ikke omgitt deg med fristelser hele tiden.

Når en tenker litt over det så er det jo rimelig dumt at noen tall eller tvangstanker eller hva det nå er, skal ha slik makt over oss. Vi er frie mennesker som skal kunne bestemme selv i våre liv...og siden alle disse tilstandene nok ikke gir seg frivillig, må vi altså kjempe kampen, kanskje hver eneste dag.

Det er selvfølgelig ingen trøst i å høre at "vi er mange som har det slik", men nå står det altså her svart på hvitt og du vet at du ikke er alene om disse tingene. En dag av gangen...om og om igjen, og det skal gå! Enig, eller?

Jeg forstår hva du mener

Dessverre har det tallet fremdeles en så stor makt over meg at jeg vil ikke klare å kaste vekten i nærmeste fremtid. Jeg er nærmest avhengig av å veie meg 1 gang i uken. Det er ett spesielt tall jeg drømmer å se på den vekta engang, det er det som jeg tenker mest på og som opptar meg..

[Hoppetaujenta]

Ok, men da er det jo lett: tegn med tusj på et ark, klipp og lim på vekta di,

så er himmelen nær hver eneste dag! *må bare tøyse litt og håper at du tåler det*

[Gjest Hikken]

Ok, men da er det jo lett: tegn med tusj på et ark, klipp og lim på vekta di,

så er himmelen nær hver eneste dag! *må bare tøyse litt og håper at du tåler det*

Bahahaha, ja hadde det bare vært så enkelt!

[Rumle]

[Hoppetaujenta]

Bahahaha, ja hadde det bare vært så enkelt!

Hihihi...jeg er superflink til å finne enkle og gjennomførbare løsninger på store problemer.

[Gjest Hikken]

Hihihi...jeg er superflink til å finne enkle og gjennomførbare løsninger på store problemer.

Ja det skal du ha!

[Hoppetaujenta]

Bare innom for å sjekke at Hikken har stilt klokka si...

[Gjest Hikken]

Så mange måneder uten selvskading, men idag så sprakk jeg altså. Faen :cry:

[Aldrisur]

Da begynner du å slutte med det på nytt igjen!

Du har bevist at du klarer å la være i lang lang tid nå, fortsett med det Hikken.

[Gjest Hikken]

[Hoppetaujenta]

Sånn er det for en del av oss som bruker hele livet til å starte på nytt - og på nytt.

Det kan se ut til at vi ikke lærer i det hele tatt men det gjør vi. Visdom sitter ofte litt langt inne.

Jeg personlig har gitt opp "å bli perfekt". Jeg må leve med meg selv den tiden jeg har fått til rådighet

og fordi det tar lang tid, blir jeg veldig godt kjent med meg selv. Det er faktisk det eneste mennesket

på denne jorda som jeg kjenner så godt,- meg selv. Jeg er den utvalgte til å klare akkurat dette livet.

Ingen andre kunne ha gjort det slik som jeg.... kan gjøre det slik som jeg.

Vi er vår egen bestekamerat på denne livsveien. Vi legger oss ned når alt er dønn trist...

og drar oss opp igjen (etter håret om nødvendig) når vi har sutret for lenge.

Vi er også de som vet når vi virkelig trenger trøst etter lang kamp og stor sorg. Det er vi

som må holde rundt oss selv, stryke over kinnet og trøste, når ingen andre gjør det.

Dette gjelder for oss alle: I dag er dagen hvor vi skal være snille mot oss selv.

Hver eneste dag. Om og om igjen.

I dag er dagen... Tenk litt på det og bruk den vel. <----- praktiserende selvklemming!

Endret 29. oktober 2012 av Hoppetaujenta

[Gjest Hikken]

Sånn er det for en del av oss som bruker hele livet til å starte på nytt - og på nytt.

Det kan se ut til at vi ikke lærer i det hele tatt men det gjør vi. Visdom sitter ofte litt langt inne.

Jeg personlig har gitt opp "å bli perfekt". Jeg må leve med meg selv den tiden jeg har fått til rådighet

og fordi det tar lang tid, blir jeg veldig godt kjent med meg selv. Det er faktisk det eneste mennesket

på denne jorda som jeg kjenner så godt,- meg selv. Jeg er den utvalgte til å klare akkurat dette livet.

Ingen andre kunne ha gjort det slik som jeg.... kan gjøre det slik som jeg.

Vi er vår egen bestekamerat på denne livsveien. Vi legger oss ned når alt er dønn trist...

og drar oss opp igjen (etter håret om nødvendig) når vi har sutret for lenge.

Vi er også de som vet når vi virkelig trenger trøst etter lang kamp og stor sorg. Det er vi

som må holde rundt oss selv, stryke over kinnet og trøste, når ingen andre gjør det.

Dette gjelder for oss alle: I dag er dagen hvor vi skal være snille mot oss selv.

Hver eneste dag. Om og om igjen.

I dag er dagen... Tenk litt på det og bruk den vel. <----- praktiserende selvklemming!

du har alltid så mange gode ord på lur du

[Aldrisur]

Ja har du hørt på maken til kloke ord da Hikken! Jeg ble også skikkelig imponert av det Hoppe skriver her. Tror jammen jeg stjeler med meg noen råd her og bruker på meg selv!

Ha en fin dag Hikkejenta!

[Hoppetaujenta]

du har alltid så mange gode ord på lur du

I såfall: ...jeg gir dem til deg, til odel og eie, så du kan tenke litt på dem når du trenger det.

[Gjest Hikken]

Jeg har så utrolig mye på hjertet, men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal få alt ned på papiret.

Jeg er fylt med en enorm tristhet for tiden, uten at jeg helt vet hva det kan være for. Kanskje er det vinterværet? Men nysnø som daler ned fra himmelen er jo en vakker ting, ikke trist.

Jeg er fristet til å gå løs på armene mine igjen for å få ut noe av frustrasjonen før den bygger seg like stor som som sist gang. Det var ett nederlag å sprekke på selvskadingen etter så lang tid uten, men samtidig så føltes det så fantastisk bra. Vondt var det, fryktelig vondt, men ikke en brøkdel så vondt som jeg har det psykisk. Jeg vet ikke om tårene rant fordi jeg gråt av tristhet, eller på grunn av den dunkende, brennende smerten fra de blødende rispene som forårsaket det. Jeg har overhode ingen grunn til å holde meg unna selvskadingen denne gangen. Jeg trenger den så veldig. Mer enn noe annet.

Jeg lurer ofte på hva foreldrene mine og søsteren min ville sagt om de fant ut om selvskadingen. Ville de ha brydd seg mer om meg? Snakket oftere til meg? Eller ville det bli latt i glemmeboken og ting ville fortsatt som før, slik som de gjorde da de fant ut om psykiateren? Vi har ikke noe særlig nært forhold så kanskje det er derfor de aldri spør meg ut om ting. De legger jo ikke merke til at jeg plutselig kun går i langermer eller at jeg har gått flere døgn i strekk uten å spise og til slutt besvimer av det.

Innerst inne så håper jeg at dette blir den siste julen jeg trenger å oppleve. Jeg er veldig, veldig sliten. Helt utkjørt til tross for at jeg stort sett ligger i sengen. Jeg får aldri en pause fra hodet mitt. Det vonde er der hele tiden og minner meg på hvor verdiløs og ubrukelig jeg faktisk er. Den fjerde januar fyller jeg 21 år og jeg har ikke kommet meg noen vei her i livet. Jeg skulle ønske jeg kunne omkomme i en ulykke snart, for da hadde jeg sluppet å ende alt selv. Forlate verden uten at folk visste det var selvmord. Hvorfor leve for andre når de knapt enser at du er der?

[Hoppetaujenta]

[Giacomo_P]

KJære, kjære Hikken!

Når man har det slik som deg, så svinger humøret en del. Akkurat nå er du nede i en bølgedal, og ser ikke lyst på ting. Tør jeg minde deg på at du for ikke mange dager siden fortalte meg om ting du gledet deg til?

Nå er det vanskelig å se det - men alt dette findes fortsatt. Iblandt ser man ikke hvor veien går, og da må man støtte seg til noen rundt seg.

For meg er du verdifuld. Og for flere her end du er klar over. Ditt liv HAR en mening. I blandt klarer man ikke å se det selv, men du er betydningsfuld for mange.

Det er viktig at du får snakket ud om disse tingene med noen du stoler på - enten det er en profesjonell, eller noen som er nær deg. Pendelen vil svinge tilbake til en lettere sindsstemning om en stund.

VI er alle kastet ind i dette livet, og ingen har spurt oss om vi hadde lyst. Jeg har forbandet min eksistens mange ganger - og så kommer alle de små fine tingene i livet, som gjør at man glemmer de vonde tankene for en stund. Det er slike stunder man skal leve for, og får man noen til å støtte seg på veien, kommer slike glimt oftere og oftere, og tidvis kan de ta helt over tilværelsen.

Lykken er flyktig - men klarer man å huske på at den findes der ude, er de tunge stundene lettere å bære.

Og når man ser som sortest på tilværelsen, skal man søke trøst og støtte hos de som er nær en. Du er flink til å si fra. Da skal vi være flinke til å møde deg. Det findes godhed i verden, selv om man noen ganger nekter å indse det. Dette har jeg selv lært lært på den harde måden. Om jeg klarte det, så klarer du det også.