Hikkens psyke dagbok

[Gjest Animula]

Vi har et velferdssystem av gode grunner! Som samfunn er det mange kompliserte mekanismer ute og går, og det skal ikke være slik at når noen får hjelp av det velferdssystemet vi har så skal de få dårlig samvittighet.

De som sier sånt blærter bare ut sin egen uvitenhet. Det kan skje alle, hvordan skal vi få et godt samfunn hvis vi ikke tar vare på mennesker når de blir syke?

Kanskje det fortsatt henger igjen stigma ved psykisk sykdom, men det har gått framover på den fronten heldigvis. Det finnes ingen grunn til dette stigma, og du ville vel ikke sagt at en kreftpasient burde skynde seg å dø for behandlingen som kan redde livet koster så mye?

Det er veldig mange her som vil savne deg og bli bekymret for deg hvis du sletter deg, jeg håper ikke du gjør det.

Hvis du er i Oslo noen gang kan jeg godt møte deg og prate litt.

[Gjest O___o]

Livet er så forferdelig vondt akkurat nå. Jeg skulle ønske jeg kunne fått kreft eller en annen dødelig sykdom, for da ville jeg takket nei til cellgiftbehandlingen. Det er langt mer akseptabelt å dø av en fysisk sykdom enn en psysisk en. Hadde man vært døende av kreft ville man fått støtte, trøst og omsorg fra de rundt en. Når man er døende av psykisk sykdom så skal det hysjes ned på, for det er jo tross alt bare å ta seg sammen. Å dø av selvmord er egoistisk sier de som ikke skjønner at psykisk sykdom er minst like drepende.

...

Some Die Young er det noe som heter, og jeg er overbevist om at jeg er en av dem.

Ditto.

[Gjest Animula]

Jeg tenker mer og mer på å slette meg fra Kvinneguiden. Jeg orker overhode ikke å være noe særlig aktiv her, men samtidig, så er jeg redd for å angre, samt ønsker jeg ikke å returnere med ett nytt nick. Jeg er Hikken, og alle andre navn høres bare feil ut i mine ører. Kanskje bare en lang pause ville være riktig? Men da er det jo ikke sikkert at jeg lever lenge nok til å komme tilbake.

Jeg får bare lyst til å grine og spy hver gang jeg ser meg i speilet. Jeg er for stor, jeg er for stygg, jeg er for fæl, absolutt ingenting er rett på meg. Jeg må slutte å spise. Jeg må slutte å se sånn ut. Jeg orker det ikke, jeg er så fæl.

Jeg har sånn skadetrang at jeg holder på å sprekke, men jeg er så deprimert at jeg ikke orker å skade meg selv engang. Dessuten så er jeg en elendig selvskader, som ikke klarer å kutte med skikkelige redskaper engang. Den fislete rispingen er patetisk. Jeg er nødt til å straffe meg selv. Straffe meg selv for at jeg fortsatt er her. Folks skattepenger går til å holde meg i live, fordi jeg er for dum til å bidra til samfunnet selv. Jeg er en slik en som folk spytter på av forakt fordi jeg bare sitter hjemme og " naver ". Det skal aldri bli noe av meg. Jeg får aldri tilbakebetalt de pengene. Jeg kommer ikke til å utdanne meg og jeg kommer ikke til å jobbe igjen noensinne. Jeg har dårlig samvittighet, de pengene burde gått til noen som fortjener dem.

Forhåpentligvis så lever jeg ikke så mye lenger at jeg rekker å snylte mer penger ut av staten. Da blir alle fornøyde. Mest av alle jeg, som slipper å lide mer.

Jeg er så lei av at ting er som de er. Jeg vil bare bort for alltid. Jeg vil ikke bli 21 år. Det er 49 dager til, og jeg håper bare jeg kan falle død om innen da.

Du har et vrengbilde av deg selv, det er ikke reelt. Hjernen lager seg spor etter hvordan man tenker og hva man har opplevd i tillegg til at det kan være fysiske/biologiske problemer som gjør deg syk på denne måten. Det er ingen permanent tilstand, du vil bli bra igjen og så stolt over det du har klart! Vær så snill å ikke gi opp, det er ikke deg det er noe galt med, det er en sykdomstilstand.

[Cordelia]

Det er veldig mange her som vil savne deg og bli bekymret for deg hvis du sletter deg, jeg håper ikke du gjør det.

Du har et vrengbilde av deg selv, det er ikke reelt. Hjernen lager seg spor etter hvordan man tenker og hva man har opplevd i tillegg til at det kan være fysiske/biologiske problemer som gjør deg syk på denne måten. Det er ingen permanent tilstand, du vil bli bra igjen og så stolt over det du har klart! Vær så snill å ikke gi opp, det er ikke deg det er noe galt med, det er en sykdomstilstand.

Stemmer i Farnesina her! Du er en av de veldig fine bidragene på KG, og får meg til å smile både titt og ofte. En god motsats til mange andre her.

[Gjest Hikken]

Hikken, hver gang du klarer å la være å skade deg er du skikkelig tøff. Det krever mye å la være når fristelsen er der. Jeg synes det er så dumt at du ikke tør å ringe for mental helse sin tjeneste virker som en bra tjeneste. De kan du lette hjertet ditt til uten å få kommentarer som sårer

Ja, det krever helt forferdelig mye. På toppen av alt så kan jeg ikke ha sår og kutt noen steder siden det snart er jul og jeg da mest sannsynlig må bruke kortermet kjole..

Vi har et velferdssystem av gode grunner! Som samfunn er det mange kompliserte mekanismer ute og går, og det skal ikke være slik at når noen får hjelp av det velferdssystemet vi har så skal de få dårlig samvittighet.

De som sier sånt blærter bare ut sin egen uvitenhet. Det kan skje alle, hvordan skal vi få et godt samfunn hvis vi ikke tar vare på mennesker når de blir syke?

Kanskje det fortsatt henger igjen stigma ved psykisk sykdom, men det har gått framover på den fronten heldigvis. Det finnes ingen grunn til dette stigma, og du ville vel ikke sagt at en kreftpasient burde skynde seg å dø for behandlingen som kan redde livet koster så mye?

Det er veldig mange her som vil savne deg og bli bekymret for deg hvis du sletter deg, jeg håper ikke du gjør det.

Hvis du er i Oslo noen gang kan jeg godt møte deg og prate litt.

Det er bare så vanskelig å ignorere slikt. Som psykisk syk så får man bare beskjed om at det er bare å ta seg sammen og det er sikkert noe man kan gjøre istedet for å sitte hjemme. Det hjelper ikke hvor mange ganger man prøver å forklare at man ikke makter noen ting som helst, det bare fnyser de av.

I tillegg så er jeg jo snart 21 år. Noe som gjør at folk jeg møter på automatisk går utifra at jeg studerer eller jobber. Det er i slike tilfeller jeg er glad jeg kjenner så få mennesker, for det gjør sjansen for å møte på noen hvor jeg må forklare hvorfor jeg bare naver mye, mye mindre. Har støtt på ett par tidligere folk fra klassen men jeg tror ikke de enset meg noe særlig. Heldigvis.

Ditto.

[Gjest Hikken]

Du har et vrengbilde av deg selv, det er ikke reelt. Hjernen lager seg spor etter hvordan man tenker og hva man har opplevd i tillegg til at det kan være fysiske/biologiske problemer som gjør deg syk på denne måten. Det er ingen permanent tilstand, du vil bli bra igjen og så stolt over det du har klart! Vær så snill å ikke gi opp, det er ikke deg det er noe galt med, det er en sykdomstilstand.

Vekten, størrelsen på klærne og speilet kan ikke lyve. Jeg ser at jeg er for stor. Jeg ser at jeg ikke bruker små nok klær, at jeg har lubne overarmer og for store lår. Vekta er alt for høy for en på min høyde. Flere høyde-og-vekt-tråder her inne bekrefter at jeg har rett.

[Cordelia]

Vekten, størrelsen på klærne og speilet kan ikke lyve. Jeg ser at jeg er for stor. Jeg ser at jeg ikke bruker små nok klær, at jeg har lubne overarmer og for store lår. Vekta er alt for høy for en på min høyde. Flere høyde-og-vekt-tråder her inne bekrefter at jeg har rett.

De fleste vekttråden her har ikke rot i virkeligheten. Mange av de som svarer der er treningsfanatikere som forventer at alle skal passe inn i den samme støpeformen.

[Gjest Hikken]

De fleste vekttråden her har ikke rot i virkeligheten. Mange av de som svarer der er treningsfanatikere som forventer at alle skal passe inn i den samme støpeformen.

Det er den støpeformen jeg ønsker å passe inn i ...

[Cordelia]

Det er den støpeformen jeg ønsker å passe inn i ...

Det har jeg og gjort, men har innsett at jeg heller vil fokusere mer på en fast kropp med former. Litt pupper og lår skal vi ha.

[Gjest Hikken]

Det har jeg og gjort, men har innsett at jeg heller vil fokusere mer på en fast kropp med former. Litt pupper og lår skal vi ha.

Om jeg går ned 10 kilo til så vil jeg fremdeles ha former igjen. Riktignok ikke noe særlig med pupper, men lår og rumpe har jeg i massevis

[Cordelia]

Om jeg går ned 10 kilo til så vil jeg fremdeles ha former igjen. Riktignok ikke noe særlig med pupper, men lår og rumpe har jeg i massevis

De ti kiloene er det vel ingen hast med å miste. Og nå er du vel enda en smule hoven etter operasjon. Er det ikke før et halvt år man ser virkningene ordentlig? Har sett hørt om mange tilfeller der det tar rimelig lang tid før de har sett resultatene ordentlig, men at etter et halvt år og utover har det blitt skikkelig forskjell. Så ha litt tolmodighet så skal du se at du blir smukk. Men skjønner at det er kjedelig å vente.

[Gjest Hikken]

De ti kiloene er det vel ingen hast med å miste. Og nå er du vel enda en smule hoven etter operasjon. Er det ikke før et halvt år man ser virkningene ordentlig? Har sett hørt om mange tilfeller der det tar rimelig lang tid før de har sett resultatene ordentlig, men at etter et halvt år og utover har det blitt skikkelig forskjell. Så ha litt tolmodighet så skal du se at du blir smukk. Men skjønner at det er kjedelig å vente.

Det tar ca 3 måneder før man ser 80% av resultatet. Deretter ka ndet ta 6-9 måneder før man ser 100% av resultatet. Det er kun magen som er operert, og da hjelper det ikke at jeg har for store overarmer, lår og legger.

[Cordelia]

Det tar ca 3 måneder før man ser 80% av resultatet. Deretter ka ndet ta 6-9 måneder før man ser 100% av resultatet. Det er kun magen som er operert, og da hjelper det ikke at jeg har for store overarmer, lår og legger.

Jeg tror nå du ser helt super ut jeg da. Dessuten så er det kjekt å ha litt polstring nå til vinteren hvis man skal ut på glattisen.

[Gjest Hikken]

Jeg tror nå du ser helt super ut jeg da. Dessuten så er det kjekt å ha litt polstring nå til vinteren hvis man skal ut på glattisen.

Takk

[Cordelia]

Takk

Ingen årsak

[Hoppetaujenta]

De fleste vekttråden her har ikke rot i virkeligheten. Mange av de som svarer der er treningsfanatikere som forventer at alle skal passe inn i den samme støpeformen.

Enig. I virkeligheten er det mange syke mennesker her inne, som ved å kaste seg på de triste trendene, sprer sine perfekthets-viruser og påvirker andre ganske friske mennesker til å bli syke de også.

Hikken: Jeg har vært her inne lenge og jeg vet hva jeg snakker om. Mitt døgn kan være helt fint, men så kjenner jeg at ubehaget sniker seg inn i tanker, ord og følelser når jeg tilbringer for mye tid (og er på feil steder) på KG. Det finnes forskrekkelig mye triste mennesker med ganske syke idealer, råd, synspunkter her, og mange vet det antagelig ikke selv. Vel, det syns godt utenfra i alle fall.

Innimellom er jeg så lei av hele stedet her, og alle de overfladiske menneskene som spyr ut sine forkvaklede meninger (gang på gang) i ørtenhundre tråder, at jeg vil slette meg en gang for alle og bli ferdig med det. Jeg er nemlig ikke slik selv og jeg vet helt sikkert at jeg ikke trives i sånne omgivelser...men så er det alle de hyggelige menneskene her da, som får meg til å komme tilbake.

De...altså dere, har jeg faktisk blitt glad i (enda jeg ikke vet hvem noen er, så er dere levende, hyggelige folk som sender gode vibber ut og sånt vil jeg gjerne ha i mitt liv) og jeg vet at hvis jeg bare klarer å styre unna de intetsigende trådene, så får jeg en kjempetrivelig tid på forumet. (og sånn er det faktisk ganske likt i livet ellers også) Jeg mistenker at vi har det ganske likt der, Hikken. Og hvis vi er to mennesker som sier det høyt, kommer det flere til og sier det samme som oss. Forumet/samfunnet/verden er ikke nødvendigvis en enkel plass å være, hvis en kun omgir seg med folk som gir oss dårlige råd, og ting en føler at en ikke mestrer. En må jobbe aktivt og spe kraftig på med de tingene som en vet at en liker å ha rundt seg...for når en gjør det, sniker tingene seg inn i oss og vi begynner å bli bærere av det...og kan se verdien av det, kose oss med det selv og etterhvert spre det videre til andre.

Det er den støpeformen jeg ønsker å passe inn i ...

Det er din fortvilelse som snakker der og som tror at du vil det. Det finnes ikke noen sannhet i at "hvis jeg bare var mindre i omkrets her/her og DER, og veide akkurat DET tallet på vekta mi, ville alt ha vært mye bedre - jeg ville ha vært lykkelig da!". Det er ikke slik. Æresord. Du er mere enn god nok akkurat slik som du er, i hele ditt vesen. Disse tingene er også noe jeg personlig vet mye om via egen erfaring og som tilskuer/deltager i andres problemfylte liv.

...og hadde det vært mulig, så hadde jeg kommet sporenstreks til din adresse, pakket deg inn i noe stort, lunt og mykt noe, puttet deg i min moderlige kengurulomme og Hoppet av sted med deg til trygghet, samtaler, din favorittsuppe, søvn og fornyede krefter ved mitt ildsted... Nå blir jo det litt vanskelig i virkeligheten, men vi er her, sammen med deg. Husk det.

[Gjest Animula]

Ja, det krever helt forferdelig mye. På toppen av alt så kan jeg ikke ha sår og kutt noen steder siden det snart er jul og jeg da mest sannsynlig må bruke kortermet kjole..

Det er bare så vanskelig å ignorere slikt. Som psykisk syk så får man bare beskjed om at det er bare å ta seg sammen og det er sikkert noe man kan gjøre istedet for å sitte hjemme. Det hjelper ikke hvor mange ganger man prøver å forklare at man ikke makter noen ting som helst, det bare fnyser de av.

I tillegg så er jeg jo snart 21 år. Noe som gjør at folk jeg møter på automatisk går utifra at jeg studerer eller jobber. Det er i slike tilfeller jeg er glad jeg kjenner så få mennesker, for det gjør sjansen for å møte på noen hvor jeg må forklare hvorfor jeg bare naver mye, mye mindre. Har støtt på ett par tidligere folk fra klassen men jeg tror ikke de enset meg noe særlig. Heldigvis.

Vekten, størrelsen på klærne og speilet kan ikke lyve. Jeg ser at jeg er for stor. Jeg ser at jeg ikke bruker små nok klær, at jeg har lubne overarmer og for store lår. Vekta er alt for høy for en på min høyde. Flere høyde-og-vekt-tråder her inne bekrefter at jeg har rett.

Først, det EryMax skriver er veldig bra! Du må berømme deg selv hver gang du klarer å la være med selvskading. Og mental helse telefonene er vant med mennesker som har det svært vanskelig og som har telefonskrekk.

Er det noen som konkret sier til deg at det bare er å ta seg sammen? Det viser i tilfelle en farlig uvitenhet og dumskap. Du viser tegn til dårlig samvittighet for hvordan du har det, det kjenner jeg igjen og jeg har tenkt mye sånn selv. Jeg har blitt litt bedre, men fortsatt dukker det opp sånne tanker. Det er en selvforsterkende negativ spiral som er en del av dype depresjoner. Hvis jeg skulle øverført din logikk ovenfor deg selv over på meg så burde jeg ta livet av meg sporenstreks. Jeg er mye eldre enn deg, og har i mye større grad sett jevnaldrene gå forbi meg på mange områder i livet. Jeg er likevel glad jeg er her, og har opplevd mye fantastisk også selv om jeg har slitt! Noe av det jeg ser på som umulig for meg selv, ser andre utenfra at er fullt mulig.

På din alder er det ikke mange som har noen betydelig livserfaring som gir innsikt i andre mennesker, men tro meg det kommer for de fleste. Selv om det arter seg på andre måter for mange enn for deg vil de fleste møte både mørket og seg selv i døra noen ganger. Det finnes også mange på din alder som sliter like tungt som deg. Du tenker sikkert ikke at verden ville vært bedre hvis de forsvant?

Jeg lar i mye mindre grad andre definere hva som er fint når det gjelder min egen kropp og utseende nå enn før. Men som de fleste kan jeg nok føle meg litt usikker i blant. Likevel, jeg vet jeg kan være både fin og sexy selv om de trådene du refererer til ville kalt meg bælfeit! Om så jeg hadde veid 50 kilo mer så hadde jeg hatt rett til å gå rundt i verden og føle meg fin. Alle har rett til å føle seg fin i sin egen kropp.

Når du ser deg i speilet så er det din tolkning du møter i hodet og følelsene. Og disse er preget av at du er dårlig, så ja de juger.

PS Hoppetaujenta det var virkelig godt skrevet! Helt enig, og jeg har følt meg usikker iblant selv her. Men så er det mange hyggelige og oppegående mennesker her også!

Tusen takk Cordelia, og ditto! Du skriver veldig godt.

Endret 16. november 2012 av Farnesina

[Gjest Sitronkake]

Jeg er så glad for at du har mennesker som Cordelia, Hoppetaujenta og Farnesina i dagboka di, Hikken. De er kloke og erfarne og sier veldig mye bra. Selv om jeg ikke har så mye klokt å komme med så vil jeg dele litt av min livserfaring med deg. Jeg er også mye eldre enn deg, og har opplevd veldig mye. Jeg har vært i de dypeste daler og hatt så tunge tanker at jeg ikke klarte å se noen grunn til å leve videre. Når man har barn er det en million grunner til å ville leve, men jeg så ingen av dem. Jeg hadde planene klare og ventet vel bare på en anledning til å gjennomføre. Den gangen jeg prøvde så lyktes jeg ikke, og det er jeg veldig glad for i dag.

Du har mye støy rundt deg som forstyrrer deg nå. Det å skulle leve opp til det man tror andre forventer av en er en livslang oppgave man ALDRI kan lykkes med. Hvis du klarer å eliminere noe av den støyen tror jeg at ting blir litt lettere for deg. Jakten på en perfekt kropp kan noen ganger bli altoppslukende, men de færreste opplever at alle problemer forsvinner når kroppen endelig er sånn som man vil ha den. Vil Hikken bli mer perfekt og lykkeligere med ti kilo mindre? De som kjenner deg og elsker deg vil heller ha en Hikk som liker seg selv enn en som har perfekt kropp. (Jeg har forresten sett bilde av deg og ser ei nydelig, skjønn jente.)

Det andre jeg leser fra postene dine er trangen til å ha et "normalt" liv, med jobb og kjæreste og sånt. Jeg kan godt forstå at det er frustrerende å være avhengig av NAV og andre offentlige instanser for å kunne opprettholde økonomien, men det er slett ikke sånn at "alle andre" har alt på stell. De har sitt å slite med de også, det vises bare ikke så godt. Du og jeg har ikke fått tildelt den beste hånda her i livet, vennen, men jeg vet at det finnes en gnist der inne som ikke vil gi opp. Du har bedt om og fått hjelp av en psykiater, og det er faktisk veldig, veldig vanlig at ting blir litt verre når man begynner i terapi. Men det blir bedre, jeg lover! Bare våg å stå i det vonde og stol på at det vil snu. Jeg kunne snakket lenge om å tenke positivt og se etter lyspunkter i livet, men jeg vet at det ikke vil nå inn til deg akkurat nå. Bare lytt til en gammel dame som har vært der du er nå, som vet at ting vil snu veldig snart. Livet er ikke over, det venter på deg rundt neste sving og har så utrolig mye å gi deg. Ikke gi opp!

[Hoppetaujenta]

"Fryd ligger og venter på deg, rundt neste sving..."

http://www.youtube.com/watch?v=qj7lrsOMWIo

Endret 16. november 2012 av Hoppetaujenta

[Rumle]

Det er vondt å lese at du har det så vanskelig og vondt, Hikken

Håper du klarer, på en eller annen måte, å ta til deg de kloke rådene og tankene du har fått her inne, selv om jeg vet at det er veldig vanskelig .. Og jeg håper at du tør å stole på at du er langt, langt mer verdifull enn du tror og føler selv akkurat nå

Jeg tror det er viktig å prøve å stå i det vanskelige i terapien, og være dønn ærlig, både ovenfor deg selv og psykiateren, selv om det er både vondt og vanskelig. Jo vanskeligere det blir, jo nærmere kjernen er dere antageligvis. Og det er jo klart det vil gjøre vondt. Men, kanskje er det slik det må være, for at du skal bli bedre etterhvert?

Har du tenkt på at operasjonen og hele den prosessen du har vært igjennom, kan ha rørt rundt i en del følelser rundt kropp og selvbilde? Det tror jeg nok er en ganske vanlig ettervirkning av å gå igjennom en slik prosess. Jeg har selv et laaaaangt og ganske så komplisert forhold til kropp og selvbilde, og er det noe jeg vet helt sikkert, så er det at å nå et visst antall kilo eller centimeter ikke gir noen som helst garanti for lykke.

Tenker mye på deg om dagen,

Endret 16. november 2012 av Rumle