Samlivsbrudd

[Gjest Eurodice]

Jeg satser ingenting på henne som denne situasjonen er nå. Jeg venter bare på at hun skal bestemme seg selv for hva hun vil.

For å si det på en annen måte; så er alle mine følelser for henne lagt på is.

Men hvordan kan hun bruke meg når vi nesten ikke engang har kontakt lenger?

Poenget for meg er uansett at hun skal måtte ta sitt valg. Og ta konsekvensene det medfører.

Forøvrig er ikke barna nesten voksne, og hun bor langt borte ifra meg.

For ca. tre år siden fortalte du hvor mange år barna var. Den eldste må jo ha fylt 18 nå og er pr. definisjon myndig. Den yngste er vel rundt 13 år.

[LilleBille]

Ja, og jeg har bestemt meg for at nok er nok, og at hun nå skal bestemme seg.

Har du bestemt deg for at nok er nok er det helt uinteressant hva hun vil eller ikke vil. Da er det bare å slette henne fra adresselisten/telefonboken osv. og legge henne "død". Aldri mer ta kontakt - ikke svare på henvendelser osv.

[Suzy]

Jeg har svart, om enn ikke så veldig detaljert på alt.

Og selvfølgelig innser jeg at når jeg nå tvinger henne til å ta et valg så er det mest sannsynlige at hun "velger" å gjøre ingenting. Ettersom det er det enkleste for henne i praksis.

Du svarte på ett av 9 - det er jevngodt med å ikke svare i det hele tatt

[Steinar40]

Har du bestemt deg for at nok er nok er det helt uinteressant hva hun vil eller ikke vil. Da er det bare å slette henne fra adresselisten/telefonboken osv. og legge henne "død". Aldri mer ta kontakt - ikke svare på henvendelser osv.

Jeg har ingen planer på å ta kontakt.

Men hvis hun skulle ta kontakt og bestemmer seg innen rimelighetens grenser, så blir det noe annet.

[Steinar40]

Du svarte på ett av 9 - det er jevngodt med å ikke svare i det hele tatt

Hvis du leser det jeg har skrevet så vil du se at jeg har svart på det meste. Faktisk.

[Gjest Eurodice]

Jeg har ingen planer på å ta kontakt.

Men hvis hun skulle ta kontakt og bestemmer seg innen rimelighetens grenser, så blir det noe annet.

Hvor tungnem går det an å være? Hun HAR bestemt seg, har bare ikke sagt det rett ut til deg. Men det går an å tenke selv, vet du. Du har ikke gitt noe svar på hvorfor du på død og liv SKAL ha henne.

[Suzy]

1: Du snakker om å vente en viss tid, og at fjorten dagen uten kontakt er grensen. Hvor lenge skal du sette liver ditt på vent for en ukentlig hilsen eller klem på SMS? Til du er 60?

Ikke besvart

2: Hvor gammel er du nå?

Ikke besvart.

3: Om du ikke er forelsket i henne, hvorfor står du så inderlig på?

Du svarte: "For å si det på en annen måte; så er alle mine følelser for henne lagt på is.?"

Det besvarer faktisk ikke spørsmålet i det hele tatt.

4: Du sier at du ikke vil gi deg så lett, bla annet pga at hun har bare tatt et PASSIVT valg om å beholde en annen mann istedet for deg - du sier at grunnen er at du ikke vil se deg tilbake å angre. Om du gir henne 7 år til... Da har hun fått et tiår av livet ditt på venting, fundering, frustrasjon, økonomisk tap, og litt mer venting. Er det ikke en viss risiko for at du kommer til å se deg tilbake å angre på at du ikke satset penger på et annet kort litt tidligere?

Ikke besvart.

5: Dersom det skal bli dere to og hun har problemer med bolig, kan hun ikke flytte inn hos deg? Om barna er nesten voksne, så er vel ikke en flytur for mammahelger ute av debatten? Det er jo fornuftig for henne mtp økonomi.

Du svarte: "Forøvrig er ikke barna nesten voksne, og hun bor langt borte ifra meg."

Over 18 og 13 er vel ikke så innmari små barn lenger - med mindre disse ungene aldri vokser...?

Og du besvarer ikke spørsmålet nå heller. Bare unngår det.

6: Innser du, på noe som helst nivå, at du fremstår som utrolig patetisk som lar henne bruke deg på denne måten?

Du svarte: "Men hvordan kan hun bruke meg når vi nesten ikke engang har kontakt lenger?"

Det er et tåpelig spørsmål ettersom ganske mange - bare i denne tråden - har forklart hvordan hun gjør akkurat det.

Altså svarer du ikke på dette spørsmålet heller.

7: Innser på, på noe som helst nivå, at det aldri kommer til å bli dere to?

Ikke besvart

8: Er noe av grunnen til at du ikke gir deg, en frykt for at du skal måtte innse at du har kastet bort flere år på henne? Og at du *trenger* at hun velger deg, for å rettferdiggjøre, tid, energi og penger kastet bort på henne...? Og at det er derfor du ikke gir deg, selv om det virker som om følelsene har kjølnet?

Ikke besvart.

9: For å være så standhaftig etter ett menneske, er du sjokkerende uromantisk. Elsker du henne? Eller er du litt psyk?

Ikke besvart.

Jeg har lest.

Kan du svare nå eller?

[Gjest Eurodice]

Nå får vi se da, Suzy, om Steinar er i stand til å gi konkrete svar.

[AnonymBruker]

Jeg er AB som postet alle spørsmålene kl 17:54 ... innser nå at det er en tapt kamp.

Han vil seriøst bli rullet rundt på gamlehjem mens han hoier til sykepleierene at de er løsaktige som ser på ham og at den er en dame på et gamlehjem i nord som sikkert snart vil søke overføring. Kanskje. Når barna hennes ikke lever mer.

[Steinar40]

Jeg er AB som postet alle spørsmålene kl 17:54 ... innser nå at det er en tapt kamp.

Han vil seriøst bli rullet rundt på gamlehjem mens han hoier til sykepleierene at de er løsaktige som ser på ham og at den er en dame på et gamlehjem i nord som sikkert snart vil søke overføring. Kanskje. Når barna hennes ikke lever mer.

hehe Nå må ikke du være slem med meg her da

[Steinar40]

1: Du snakker om å vente en viss tid, og at fjorten dagen uten kontakt er grensen. Hvor lenge skal du sette liver ditt på vent for en ukentlig hilsen eller klem på SMS? Til du er 60?

Jeg skrev at 14 dager er for liten tid til å kunne trekke noen endelig konklusjon utifra. Hvor lang tid det vil ta vet jeg ikke ennå. Det vet jeg først når jeg føler det selv.

2: Hvor gammel er du nå?

40+++ Med andre ord har jeg rukket å bli godt voksen i alder hehe

3: Om du ikke er forelsket i henne, hvorfor står du så inderlig på?

Jeg var forelsket i henne. Men det er lenge siden nå. Det er umulig å beholde noen følelse av forelskelse under slike forhold. Dessuten er ikke en forelskelse noe å basere seg på alene. Det er personkjemien og potensialet som finnes der som interesserer meg. Ettersom jeg altfor sjelden opplever dette.

4: Du sier at du ikke vil gi deg så lett, bla annet pga at hun har bare tatt et PASSIVT valg om å beholde en annen mann istedet for deg - du sier at grunnen er at du ikke vil se deg tilbake å angre. Om du gir henne 7 år til... Da har hun fått et tiår av livet ditt på venting, fundering, frustrasjon, økonomisk tap, og litt mer venting. Er det ikke en viss risiko for at du kommer til å se deg tilbake å angre på at du ikke satset penger på et annet kort litt tidligere?

Hennes passive valg vil være å bare fortsette i ekteskapet som hun etter eget utsagn ikke er fornøyd (lykkelig) i. Men som altså er den lettvinte (praktiske) løsningen for henne.

Selvfølgelig angrer jeg på (alle) de feilene jeg har gjort under de 8 årene jeg har kjent henne. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå. Målet mitt nå er bare å få til en endelig konklusjon så livet kan gå videre på sin vei.

5: Dersom det skal bli dere to og hun har problemer med bolig, kan hun ikke flytte inn hos deg? Om barna er nesten voksne, så er vel ikke en flytur for mammahelger ute av debatten? Det er jo fornuftig for henne mtp økonomi.

Hun bor som langt borte ifra meg. Sinnssykt upraktisk! Og derfor anbefaler jeg alle her om tenke seg mer enn godt om før man starter noe avstandsforhold.

6: Innser du, på noe som helst nivå, at du fremstår som utrolig patetisk som lar henne bruke deg på denne måten?

Jeg innser at hun tidligere har følt en selvtillits- og egoboost av min interesse. Spesielt med tanke på at hun er en usikker personlighet med behov for oppmerksomhet og bekreftelse; samt at hun ikke er fornøyd i ekteskapet. Det er også åpenbart at hun har vært interessert i mine penger og fordelene dette har gitt henne.

Dessverre er jeg rimelig sikker på at dette bare gjør henne til en relativt sett gjennomsnittlig kvinne på de fleste områder i dagens samfunn.

7: Innser på, på noe som helst nivå, at det aldri kommer til å bli dere to?

Ja. Det er det sannsynlige utfallet nå. Som jeg opplever det.

8: Er noe av grunnen til at du ikke gir deg, en frykt for at du skal måtte innse at du har kastet bort flere år på henne? Og at du *trenger* at hun velger deg, for å rettferdiggjøre, tid, energi og penger kastet bort på henne...? Og at det er derfor du ikke gir deg, selv om det virker som om følelsene har kjølnet?

Det viser seg å være veldig vanskelig psykologisk sett å avskrive et prosjekt som man virkelig har bestemt seg for å satse på, og der man har investert mye av egen tid og ressurser (penger etc.), ja.

9: For å være så standhaftig etter ett menneske, er du sjokkerende uromantisk. Elsker du henne? Eller er du litt psyk?

Her må jeg nesten spørre deg om hva som er så sjokkerende uromantisk ved å virkelig ville ha ei spesiell kvinne?

Jeg føler som sagt fortsatt at hun kan være den rette. Altså hvis hun virkelig vil det og velger det selv.

[Suzy]

Wow.

Det er det mest konkrete jeg noensinne har sett deg poste her inne Steinis. Takk.

[Gjest Eurodice]

Selvfølgelig angrer jeg på (alle) de feilene jeg har gjort under de 8 årene jeg har kjent henne. Men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå. Målet mitt nå er bare å få til en endelig konklusjon så livet kan gå videre på sin vei.

Det viser seg å være veldig vanskelig psykologisk sett å avskrive et prosjekt som man virkelig har bestemt seg for å satse på, og der man har investert mye av egen tid og ressurser (penger etc.), ja.

Her må jeg nesten spørre deg om hva som er så sjokkerende uromantisk ved å virkelig ville ha ei spesiell kvinne?

Jeg føler som sagt fortsatt at hun kan være den rette. Altså hvis hun virkelig vil det og velger det selv.

En strofe fra balladen om Olav og Kari rinner meg i hu:

Han Olav (les Steinar) satt heime i åtte år...

på vollen dansar mi jomfru...

[Trigger]

Ingen bra situasjon, nei.

Jeg skjønner at du er kvinne når du prater så lyrisk om forelskelsen.

Men forelskelsen er bare en liten del av dette.

Det som gjør det så vanskelig for meg er at jeg vet/føler at hun kunne være den rette hvis hun bare velger det selv. Og derfor vil jeg ikke gjøre feil.

Det er ikke ofte jeg har truffet på en av de rette. En naturlig personkjemi er ikke lett å finne. Ikke for meg ihvertfall.

Jeg har egentlig ikke så stor tro på forelskelsen.

Den er som regel heftig og kortvarig.

Jeg har tro på kjærlighet!

Det å elske et annet menneske fra dypet av hjerte.

Du skriver at du vet/føler at hun kan være den rette hvis hun velger det selv, og der ligger problemet.

Hun har ikke valgt det!

Hun har avvist deg.

Hun har satt familien og barna sine foran deg, men du nekter å godta det.

Jo mer du "klenger", jo mindre sjans er det for at du får henne.

Du må gi klar beskjed hva du forventer, og så trekke deg heilt vekk med beskjed om at det er over, om hun ikke kan møte forventningene dine.

Hun vet med sikkerhet om hun vil ha deg eller ikke, tro ikke noe annet.

Krev et klart svar, så du får en endelig avgjørelse på det.

Kvinner liker menn med selvrespekt, ikke menn som er selvutslettende.

Du er selvutslettende!

Du har med andre ord ingen sjans om du ikke begynner å leve livet ditt, og viser at du kan være lykkelig uten ho.

Så kom deg ut og date, finn på ting med venner å kjente, få deg nye venner, tren ++

La ho forstå at du har bestemt deg for å gå videre med livet ditt, med eller uten ho!!

Det finnes garantert flere kvinner der ute som passer til deg.

Du må bare ut å lete..

Endret 12. februar 2012 av Trigger

[Steinar40]

Jeg har egentlig ikke så stor tro på forelskelsen.

Den er som regel heftig og kortvarig.

Jeg har tro på kjærlighet!

Det å elske et annet menneske fra dypet av hjerte.

Du skriver at du vet/føler at hun kan være den rette hvis hun velger det selv, og der ligger problemet.

Hun har ikke valgt det!

Hun har avvist deg.

Hun har satt familien og barna sine foran deg, men du nekter å godta det.

Jo mer du "klenger", jo mindre sjans er det for at du får henne.

Du må gi klar beskjed hva du forventer, og så trekke deg heilt vekk med beskjed om at det er over, om hun ikke kan møte forventningene dine.

Hun vet med sikkerhet om hun vil ha deg eller ikke, tro ikke noe annet.

Krev et klart svar, så du får en endelig avgjørelse på det.

Kvinner liker menn med selvrespekt, ikke menn som er selvutslettende.

Du er selvutslettende!

Du har med andre ord ingen sjans om du ikke begynner å leve livet ditt, og viser at du kan være lykkelig uten ho.

Så kom deg ut og date, finn på ting med venner å kjente, få deg nye venner, tren ++

La ho forstå at du har bestemt deg for å gå videre med livet ditt, med eller uten ho!!

Det finnes garantert flere kvinner der ute som passer til deg.

Du må bare ut å lete..

Stort sett gjøre forelskelsen bare at man mister gangsynet. Og det er sjelden noe bra.

Og jeg er faktisk ikke klengete. Kontakter henne aldri først lenger. Hun har forøvrig fått beskjed om at jeg ikke velger henne hvis hun ikke viser interesse.

Noe som forsåvidt burde si seg selv; men jeg gjorde det allikevel klart ettersom ingenting tydet på at hun forstår det.

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[Steinar40]

Hun viser ikke interesse = hun vil ikke ha deg. Hvis hun hadde villet ha deg, hadde hun vært hos deg nå, ikke gått tilbake til mannen sin.

Det er en veldig vanskelig situasjon pga stor geografisk avstand.

Dessuten skaper hennes økonomiske situasjon problemer.

Så det er faktisk ikke lett.

[Kosemose]

Forholdet ditt har vært dødt eller dårlig lenge; egentlig ferdig og over i en lengre tid.

Hva skal (skulle) til før du våger å ta valget og bryte ut?

Hva er de største bekymringene dine?

Hvilke faktorer hindrer eller hindret deg?

Her går jo faktorene i hverandre, og bør sees i sammenheng.

For at jeg skulle ta valget og bryte ut, måtte jeg nok ha mistet troen på at ting kunne bli bra, også er det viktig for meg at han jeg var sammen med også var nogenlunde enig. Det er vanskeligere for meg å bryte ut av et forhold hvis den andre ønsker å prøve litt til, eller har stor tro på at vi kan få det til.

Hvis det var barn i forholdet ville det selvsagt vært vanskeligere å bryte ut, og jeg måtte være langt sikrere. Jeg måtte vel følt at forholdet også var negativt for barna (selv om barn "alltid" vil at foreldnre skal holde sammen). Det at det var barn i bildet kan også gjøre at jeg tok ansvar for å bryte ut av et destruktivt forhold før jeg ellers ville brutt ut, hvis jeg følte det ødelag barna.

Så ville jeg nok tenkt litt over hva slags fordeling vi skulle hatt etter bruddet. Hvis far ønsket 50/50 eller mer og jeg var veldig sikker på at han ville være en svært dårlig omsorgsperson med negativ innflytelse, ville jeg nok forsøkt å holde ut lenger, kontra å miste kontrollen over barnas oppvekstmiljø.

Min største bekymring ville være barna, og at jeg/vi ikke hadde prøvd nok. Som tidligere nevnt - hvis jeg var usikker på om mannens evner til å ta seg av barna, ville dette vært en stor bekymring siden han da skal ha samvær eller de skal bo med ham.

Edit: Ser nå at tråden har utviklet seg veldig sammenlignet med hovedinnlegget, så kanskje svaret mitt er skikkelig malplassert i så måte...

Endret 12. februar 2012 av Kosemose

[Steinar40]

Her går jo faktorene i hverandre, og bør sees i sammenheng.

For at jeg skulle ta valget og bryte ut, måtte jeg nok ha mistet troen på at ting kunne bli bra, også er det viktig for meg at han jeg var sammen med også var nogenlunde enig. Det er vanskeligere for meg å bryte ut av et forhold hvis den andre ønsker å prøve litt til, eller har stor tro på at vi kan få det til.

Hvis det var barn i forholdet ville det selvsagt vært vanskeligere å bryte ut, og jeg måtte være langt sikrere. Jeg måtte vel følt at forholdet også var negativt for barna (selv om barn "alltid" vil at foreldnre skal holde sammen). Det at det var barn i bildet kan også gjøre at jeg tok ansvar for å bryte ut av et destruktivt forhold før jeg ellers ville brutt ut, hvis jeg følte det ødelag barna.

Så ville jeg nok tenkt litt over hva slags fordeling vi skulle hatt etter bruddet. Hvis far ønsket 50/50 eller mer og jeg var veldig sikker på at han ville være en svært dårlig omsorgsperson med negativ innflytelse, ville jeg nok forsøkt å holde ut lenger, kontra å miste kontrollen over barnas oppvekstmiljø.

Min største bekymring ville være barna, og at jeg/vi ikke hadde prøvd nok. Som tidligere nevnt - hvis jeg var usikker på om mannens evner til å ta seg av barna, ville dette vært en stor bekymring siden han da skal ha samvær eller de skal bo med ham.

Edit: Ser nå at tråden har utviklet seg veldig sammenlignet med hovedinnlegget, så kanskje svaret mitt er skikkelig malplassert i så måte...

Neida, innlegget ditt er helt relevant det.

Du peker på flere av de sakene som jeg også ser som de største problemene.

Nemlig når den andre parten ønsker å fortsette forholdet, og hensynet til felles mindreårige barn.

Det du derimot ikke har nevnt er behovet for et nytt sted å bo, og hva dette krever av økonomien etc.

Jeg kan godt forstå at folk gir opp når man ser på alle problemene et samlivsbrudd medfører. Jeg er egentlig mer overrasket over at det er så mange samlivsbrudd som det faktisk er.

Endret 12. februar 2012 av Steinar40

[Trigger]

Det er en veldig vanskelig situasjon pga stor geografisk avstand.

Dessuten skaper hennes økonomiske situasjon problemer.

Så det er faktisk ikke lett.

Ved et eventuelt samlivsbrudd, så skal jo alt de eier deles likt de i mellom.

Har de virkelig så stor gjeld at hun ikke kommer til å sitte igjen med noe?

Nå vet jeg ikke hvor langt nord hun bor, men er stort sett billigere med hus/leilighet der oppe, spesielt om man letter litt på kravene.

Så om hun har jobb, kan jeg ikke skjønne at hun skulle ha problemer med å klare seg.

Om hun ikke har jobb, kan hun søke sosialen om støtte til hun får seg jobb.

Det jeg lurer på, er jo om noen av dere er villige til å flytte?

Om ikke, er det vell meningsløst å tro at det noensinne vil ordne seg.

Lykke til uansett!

Endret 12. februar 2012 av Trigger