Ditt verste jobbintervju

[Alice123]

20 minutter siden, Cavia skrev:

(...)

Jeg husker vi hadde som oppgave å prøve å selge noe til noen, og man skulle bruke en av de andre i gruppa som man skulle selge til. Husker at hun jeg prøvde å "selge" til prøvde å sabotere meg skikkelig, og sa ting som "det trenger ikke jeg" eller "jeg har sånn allerede" og det var jo bare én ting(norsk flagg) jeg fikk for å prøve å selge så kunne jo ikke si så mye mer. Lurer på hvordan det gikk med henne. Ganske åpenlys sabotasje.

Jeg tenker karma tok henne og at hun fikk sin straff ved å faktisk få sommerjobb på Tusenfryd.

[AnonymBruker]

Hadde søkt på jobb i NAV.

En av de første spørsmålene jeg fikk var:

Vet du hva vi i NAV gjør?

Jeg: ja, hehe, selvfølgelig. 

Intervjuer: Kan du fortelle litt om hva du vet?

Jeg: jo..altså..dere hjelper folk med å finne jobb og bistår..uhm..arbeidsledige..

 

Fikk ikke jobben, for å si det sånn. Har lært å.forberede meg LITT.

Det var første gangen jeg ikke fikk en jobb jeg hadde søkt på.

Anonymkode: f6a11...22d

[Cavia]

20 minutter siden, Alice123 skrev:

Jeg tenker karma tok henne og at hun fikk sin straff ved å faktisk få sommerjobb på Tusenfryd.

Kanskje det. Hun så litt sur ut da hun gikk, men vet ikke om hun fikk avslag eller om hun alltid var gretten.  Hun var en del eldre også, kanskje i tjue, så litt spesiell opplevelse i og med at det var et skjevt aldersforhold mellom oss. Jeg var nok som en liten skremt kattunge.

Noen er kanskje skikkelig konkurransemennesker når det gjelder å få jobb, men det var jo foran alle andre, så det er jo ikke akkurat det beste inntrykket man kan gi når man skal jobbe i en fornøyelsespark.  

[Gjest Verv]

På 2.4.2015 den 13.53, AnonymBruker skrev:

Mitt verste - eller beste, alt ettersom - jobbintervju må være den gangen jeg rappa en ibux fra boksen til søsteren min uten å se så altfor nøye på tabletten før jeg løp til bussen. Den økte pulsen og skjelvingene i kroppen skyldte jeg på kaffe og nervøsitet, og innen jeg kom på jobbintervjuet hadde jeg pupiller på størrelse med Alaska. Drakk en halv liter vann rett fra springen og brukte ti minutter på å fortelle sekretæren hvor fantastisk snill hun virket før intervjueren kom. At jeg ikke ble sendt hjem med en gang er hinsides min forståelse, for selv om jeg ikke husker de eksakte detaljene er jeg ganske sikker på at samtalen handlet mer om det utrolig myke skrivebordet til sjefen enn om mine jobbkvalifikasjoner. Jeg fikk ikke jobben, for å si det slik. Han tok det pent, da.

 

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

 

🤣

[AnonymBruker]

Var på intervju til en forskerstilling hvor HR direktør etter å fortalt om stillingen (mye skriving) spør om jeg liker å skrive? 

Ut kommer et kontant nei. 

Litt forfjamset over meg selv klarer jeg å lire av meg, ehh ikke sånn skrive for å skrive, faglige tekster går bra. 

Fikk jobben da! 

Verste er at jeg synes skriving er helt fint, bare sliter litt med det pga dysleksi.

Anonymkode: 0d4e2...3a6

[Gjest Verv]

På 8.9.2015 den 17.31, Alice123 skrev:

Røykekjerring er en sånn kjerring med nikotingule tenner og fingre som røyker minst 20 rødprince om dagen, er sykelig opptatt av naboene, hotel cæsar og andre såpeserier. De har hele garderoben fra Sparkjøp og litteraturen består av Se&Hør og andre kjendissladderblader. De drikker minst en TV-kanne kaffe hver dag, er sur på fastlegen som ikke forstår plagene deres og kommer med tåpelige alternativløsninger som "slutt å røyk" og "tren mer". De spiser bare potet-og-saus-mat og drikker mye pepsi max

🤣 Jeg dauer av latter 😂

[AnonymBruker]

Hvorfor bør vi ansette deg?

"Øhh, ehh nei jeg vet ikke helt jeg".

Forberedelser er en god ting :ler:.

Anonymkode: 3dbea...eac

[AnonymBruker]

Søkte som ung ig desperat etter jobb på de fleste stillingersom ble utlyst. Fikk komme til intervju i en bokhandel. 

"Er du interessert i litteratur? Leser du mye? Kan du anbefale bøker om noen spør om hjelp?" 

"Jeg leser ikke noe særlig, men broren min er en skikkelig lesehest!" 

Akkurat som om det hjalp  😭 

Fikk ikke den jobben nei....😂😂😂

Anonymkode: bd439...d9f

[AnonymBruker]

Jeg fikk en gang avslag på jobb på Shell fordi jeg skulle være russ snart. De hadde dårlige erfaringer med bakfulle russ på jobb.

En annen opplevelse jeg ikke har fortalt om enda, var da jeg skulle på intervju for en liten assistentjobb i samme bedrift jeg allerede var ansatt i. Oppgaven besto av å koke kaffe til møter. Fikk beskjed om å møte til intervju i ti-tiden. Jeg var der fem over ti og ble bedt om å gå igjen, siden jeg hadde kommet for sent.

Jeg fikk heller ikke en stilling i kassen på Obs som var en 10 % lørdagsstilling, fordi jeg var ringevikar hos en annen bedrift i ukedagene. De kunne ikke ansette noen som kunne være sliten når lørdagen om.

Anonymkode: 256d2...bae

[Superblomst]

On 3/5/2018 at 9:19 PM, AnonymBruker said:

Noen som kjenner igjen arbeidsplassen? Var mange ungdommer innom der hvert år. Tusenfryd . Hadde nok ikke funnet meg i å bli bosset rundt på samme måte i dag nei  

Anonymkode: 049a9...dc1

Haha, kjente meg igjen og tenkte at det MÅTTE være Tusenfryd! Jeg fikk i oppgave å prøve selge en pakke lommetørklær. På de gruppeintervjuene var det vel bare om å gjøre å kave til seg mest oppmerksomhet istedenfor å faktisk si/gjøre noe vettugt.  Fikk avslag etter gruppeintervjuet, like greit! 

[AnonymBruker]

når jeg for første gang skulle på jobb intervju i regi bemanningsselskap. En rar kvinne fra Østlandet som ikke på noen måte skulle sittet i den stolen. 

 

Anonymkode: 79b8f...171

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 57734...2e8

[AnonymBruker]

Bump

Anonymkode: 2f4ac...fc8

[altflyter]

Jeg var på et intervju en gang... eller rettere sagt trodde jeg skulle på intervju. Sjefen hadde ringt meg en uke tidligere og bedt meg om å komme. 15 min før avtalt tid troppet jeg opp og spurte etter sjefen. "Sjefen er ikke her i dag", var responsen jeg fikk. Etter mye fram og tilbake fikk den ansatte omsider tak i sjefen. Da hadde det gått 20 minutter. Jeg fikk snakke med henne på telefon og før jeg rakk å si noe fikk jeg klar beskjed om at jeg var 5 minutter for sent ute og at hun ikke var interessert i folk som kom for sent. Jeg ble helt paff og rakk ikke si noe før hun la på. 

Det var tydeligvis MIN feil at:

1. Hun ikke var på jobb

2. Hadde glemt at hun skulle intervjue meg

3. At det tok 20 min å få tak i henne, noe som dermed var årsaken til at jeg var 5 min for "sen"

Gikk derfra som et eneste stort spørsmålstegn..... 

[Lord Friendzone]

4 minutter siden, altflyter skrev:

Jeg var på et intervju en gang... eller rettere sagt trodde jeg skulle på intervju. Sjefen hadde ringt meg en uke tidligere og bedt meg om å komme. 15 min før avtalt tid troppet jeg opp og spurte etter sjefen. "Sjefen er ikke her i dag", var responsen jeg fikk. Etter mye fram og tilbake fikk den ansatte omsider tak i sjefen. Da hadde det gått 20 minutter. Jeg fikk snakke med henne på telefon og før jeg rakk å si noe fikk jeg klar beskjed om at jeg var 5 minutter for sent ute og at hun ikke var interessert i folk som kom for sent. Jeg ble helt paff og rakk ikke si noe før hun la på.

Det der er noe av det verste jeg har hørt! Om jeg hadde funnet ut at en underordnet holdt på slik ville jeg gjort alt for å bli kvitt vedkommende! Ett eksempel er alt man trenger, så lenge det er av et sånt kaliber... Hadde hun liksom tenkt å intervjue deg over telefon, og når ville hun ha tatt kontakt dersom du ikke hadde satt igang deres ringerunde?!?

[altflyter]

1 minutt siden, Lord Friendzone skrev:

Det der er noe av det verste jeg har hørt! Om jeg hadde funnet ut at en underordnet holdt på slik ville jeg gjort alt for å bli kvitt vedkommende! Ett eksempel er alt man trenger, så lenge det er av et sånt kaliber... Hadde hun liksom tenkt å intervjue deg over telefon, og når ville hun ha tatt kontakt dersom du ikke hadde satt igang deres ringerunde?!?

Jeg tolket det som at hun enten bare hadde glemt hele intervjuet og ikke ville miste ansikt, eller at hun rett og slett bare hadde ansatt noen andre og glemt å avlyse. Ble ganske sjokkert. Jeg ville aldri i verden kommet for sent til et jobbintervju (hvor dum er man om man gjør det?), så det var litt kjipt å få en slik anklage slengt etter seg... i hvert fall når den var totalt urimelig. Hadde hun hatt litt vett, så hadde hun sagt "Beklager! Jeg har glemt at vi hadde avtalt intervju. jeg kommer med en gang!", evt spurt om det var greit at vi flyttet intervjuet. 

Det skal sies at den bedriften gikk konkurs kort tid etter, så jeg tror ikke hun var verdens beste leder akkurat. Kan ikke si jeg syntes synd på dem....

Heldigvis har jeg både gode referanser og er flink i jobben min, så var ikke så vanskelig å få et nytt intervju hos en seriøs bedrift som faktisk verdsatte min kompetanse. Hell i uhell i grunnen. Hadde nok ikke blitt lenge i den jobben om den sjefen var så useriøs som hun virket. 

[Lord Friendzone]

Hvis vi ser bort fra rene kompisansettelser til småjobber, og tilfeller hvor jeg har blitt ansatt helt «usett» så har jeg vært på minst seks jobbintervjuer, og alle har endt med at jeg fikk jobben der og da. (Bortsett fra ett tilfelle, hvor jeg ihht standard prosedyre måtte gjennom opplæring og en kort prøveperiode. Jeg ville altså ikke ha fått noen ansettelse i løpet av første intervju uansett hvor godt inntrykk jeg hadde gjort - det har aldri skjedd der).

Men det ene intervjuet - nevnte tilfelle hvor jeg måtte ha prøvetid - gikk ikke så veldig bra. Jeg sa omtrent det motsatte av hva sjefen ville høre, mtp profesjonalitet og det å være engasjert i jobben. Dette utløste et lite skred av kritiske spørsmål, hvor jeg måtte begynne å ro meg unna. Sjefen kontaktet min forrige arbeidsplass etter prøveperioden, og fant ut at jeg måtte igjennom ytterligere en dag før de kunne bestemme seg. Derfra og ut gikk det meget bra - vi hadde en fin evaluering med min fadder og leder, og jeg gikk nærmest rett inn i en full stilling. Sjefen var heldigvis pragmatisk nok til å se at den endelige testen ville være hvordan jeg fungerte i selve jobben, ikke hvordan jeg håndterte samtaler på hans kontor.

Men selve intervjuet gikk altså ikke direkte bra, selv om det ble en lykkelig slutt...

[AnonymBruker]

Til tross for at jeg har passert 35 har jeg begrenset erfaring med jobbintervjuer. Jobben jeg har hatt de siste årene fikk jeg gjennom å bli anbefalt av en venn og var bare innom på en uformell samtale med sjefen før jobben ble min. Er over 10 år siden sist jeg var jo jobbintervju. Nå skal min nåværende arbeidsgiver legge ned og jeg må finne meg en ny jobb.

Jeg søkte en butikkjobb (har lang bakgrunn fra butikk/varehandel og salg), større kjede som trang folk i flere butikker, både faste stillinger og sommervikariater, deltidsstillinger og heltidsstillinger. Jeg ble kalt inn til intervju ganske raskt etter at jeg sendte søknaden. Det skulle være gruppeintervju. Jeg hadde null erfaring med gruppeintervju fra før og ante ikke hva det innebar, så var ganske nervøs da jeg kom til stedet der intervjuet skulle foregå.

Møtte opp 15-20 minutter før og det var et par andre der allerede. I løpet av de neste minuttene dukket flere andre opp og jeg innså raskt at jeg var den eldste der, med god margin. De fleste andre var tidlig i 20-årene. Det hjalp ikke akkurat på nervene, da jeg følte meg skikkelig utilpass.

HR ansvarlig, som skulle stå for intervjuet viste oss inn i et konferanserom og ba oss finne oss en plass. Det var to andre der, de var butikkledere og skulle observere oss var beskjeden. HR dama skal ha for at hun prøvde å få oss til å slappe av og å ufarliggjøre situasjonen. "Slapp av, dette er ikke skummelt."

Hun startet med å presentere seg selv og de andre to i rommet sa også kort litt om hvem de var og bakgrunnen sin. Så brukte hun en del tid på å presentere arbeidsgiveren og kom med en del selvskryt om at de er så inkluderende, har ansatte fra X antall land, fra 20 til nærmere 70 år gamle osv. Fortalte om spennende dager med høyt arbeidstempo og varierende arbeidsoppgaver.

Neste punkt på agendaen var at vi måtte presentere oss selv. Navn og alder. Bakgrunn innenfor salg og service. Hvorfor vi ønsket å jobbe der.

Så var det tid for å fylle ut et spørreskjema. Inkluderte noe "typiske" intervjuspørsmål som "Hvorfor skal vi velge deg?" samt en del praktiske ting, bl.a. ønsket stillingsprosent vi var ute etter og hvorvidt vi ønsket fast jobb eller sommerjobb, og hvilken periode de som ønsket sommerjobb ønsket å jobbe. Når det var fylt ut skulle vi levere det inn sammen med kopier av vitnemål og attester og en liste med referanser (disse tingene hadde vi fått beskjed om å ta med i innkallingen til intervjuet). 

Siste punkt på programmet var en gruppeoppgave. Vi skulle selge et produkt og det var opp til oss hvordan vi ønsket å gjøre det.  Jeg hater sånne oppgaver, er dårlig på å være impulsiv og "fryser" litt i sånne situasjoner. De jeg havnet på gruppe med var dermed superutadvendte og kom nok langt bedre ut av det enn meg.

Jeg fikk ikke jobben, de kontaktet ikke referansene mine en gang. Begrunnelsen var at jeg var for lite utadvendt og de hadde vanskelig for å se at jeg kom til å fylle slagsmålene deres.  Jeg er faktisk en god selger, men skuespiller er jeg ikke.

Anonymkode: 92199...010

[Lord Friendzone]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

<snip>

Jeg fikk ikke jobben, de kontaktet ikke referansene mine en gang. Begrunnelsen var at jeg var for lite utadvendt og de hadde vanskelig for å se at jeg kom til å fylle slagsmålene deres.  Jeg er faktisk en god selger, men skuespiller er jeg ikke.

Anonymkode: 92199...010

Jeg hadde heller ikke ansatt en voldsutøver! 

[*melis*]

På ‎10‎/‎27‎/‎2017 den 9.52, Sisti skrev:

Dette har jeg også opplevd. Utrolig kleint, og jeg ble ganske provosert etterhvert og slo meg egentlig nesten litt vrang. Angrer fortsatt på at da de ringte med avslaget noen dager etterpå så sa jeg bare takk for muligheten og blablabla, i stedetfor å si at jeg fikk et veldig dårlig inntrykk og aldri kunne tenkt meg å jobbe der noen sinne. Men, men, har i det minste hindret mange tidligere medstudenter fra å søke der.

Opplevd noe lignende, på intervjuet med den slemme og den snille som jeg nevnte over. De spurte først hvor jeg så meg selv om fem år. Jeg svarte, men det var visst feil. "jeg mener ikke sånn, men sånn på privaten, hvor er du om fem år?" Jeg sa at jeg (som da var forlovet) forhåpentligvis var gift og bosatt i byen jeg søkte jobb i. Hva faen skal man si?? "Nei men jeg mener ikke sånn! Men... Har du andre ambisjoner liksom? Vil du føre slektsnavnet videre?" på dette tidspunktet så jeg at han "snille" slet veldig, han syns dette var ubehagelige, mens jeg bare spilte dum, og sa at navn ikke er noe jeg er opptatt av. 

Det var jo sant da, sønnen min har ikke fått mitt etternavn. Men det var så tåpelig opplegg. Skal du først bryte loven og spørre om ting du ikke får lov til å spørre om, så gjør det skikkelig. Angrer på at jeg ikke sa det der og da, men det er lett å være etterpåklok. 

Basert på min erfaring syndes det mye rundt dette som går på å diskriminere kvinner i "fertil alder". Selv om mange ikke direkte bryter loven ved å spørre direkte om man har planer om barn med det første, er det mange snikete arbeidsgivere der ute som kamuflerer spørsmålet på måter som dette. Tragisk.