Ditt verste jobbintervju

[Alice123]

Mitt verste - eller beste, alt ettersom - jobbintervju må være den gangen jeg rappa en ibux fra boksen til søsteren min uten å se så altfor nøye på tabletten før jeg løp til bussen. Den økte pulsen og skjelvingene i kroppen skyldte jeg på kaffe og nervøsitet, og innen jeg kom på jobbintervjuet hadde jeg pupiller på størrelse med Alaska. Drakk en halv liter vann rett fra springen og brukte ti minutter på å fortelle sekretæren hvor fantastisk snill hun virket før intervjueren kom. At jeg ikke ble sendt hjem med en gang er hinsides min forståelse, for selv om jeg ikke husker de eksakte detaljene er jeg ganske sikker på at samtalen handlet mer om det utrolig myke skrivebordet til sjefen enn om mine jobbkvalifikasjoner. Jeg fikk ikke jobben, for å si det slik. Han tok det pent, da.

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

[AnonymBruker]

Var til jobbintervju i en bedrift i Oslo hvorpå den ene av to mannlige ledere kommenterte "det ser ut som om du er med om alt - unntatt bryllup og selvmord".

Det glemmer jeg aldri at noen kunne si!

Jeg fikk oppdraget men som sagt: uprofesjonelle folk som jobbet i den bedriften/privat sektor.

Anonymous poster hash: be8b3...a80

[Gjest Castielz]

Lurte jeg på også...hva i all verden var det søsteren hadde i skuffen?!

Anonymous poster hash: be8b3...a80

Høres ut som ecstasy!

[AnonymBruker]

Haha, hva i alle dager hdde du tatt?

Lurte jeg på også...hva i all verden var det søsteren hadde i skuffen?!

Anonymous poster hash: be8b3...a80

Ecstasy.

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

[AnonymBruker]

Mitt første ordentlige jobbintervju var helt forferdelig. Var en mann som intervjuet meg, og han var ekstremt ubehagelig. Han intervuet meg som om han var en privatetterforsker som skulle finne ut hva som var galt med meg. Begynte å gå gjennom vitnemål, fravær og karakterer, og ville ha meg til å begrunne og forklare hvorfor jeg hadde vært borte fra skolen, hvorfor jeg ikke fikk bedre karakterer i ditten og datten osv. Jeg gikk på vgs på dette tidspunktet, det var ungdomsskolekarakterer han så på, jobben jeg var på var ikke spesielt krevende, og jeg har ikke spesielt mye fravær eller dårlige karakterer på ungdomsskolen. Jeg knakk helt sammen, ble satt ut av forhørsmetodene hans, og husker han kom md en del syrlige kommentarer. Lurte på om jeg slet psyisk med noe osv, for det kunne de ikke ha noe av der. Ville jo ikke ha denne jobben, men siden det var første intervjuet mitt trodde jeg jo det var sånn dette funket, og var livredd etter jeg hadde gått ut av kontoret hans. Etter intervjuet sa han bare "vi to vet jo at jeg uansett ikke kommer til å ringe deg etter dette intervjue, så du får ha lykke til videre i jobbsøkingen". Han var helt jævlig rett og slett. Trodde aldri jeg skulle få jobb etter dette - og nå ganke mange år senere, har jeg en rimelig mye høyere stilling enn han. Ikke at det skal så veldig mye til.

Har senere fått høre at de hadde store problemer med de ansatte på dette stedet, mye fravær og dårlig jobbing. Så tror han forsøkte å være litt strengere når det kom til ansettelser, kanskje litt for strenge spør du meg:P

Anonymous poster hash: 38244...4bd

[hjertesukka]

Den gangen for lenge siden da jeg stod i stua til husverten og lånte fasttelefonen. Snakka med en som ansatte ferievikarer til cruisebåter i Den norske Amerikalinjen. Siden jeg skulle ha tyske passasjerer, så måtte jeg snakke tysk til han på direkten. Det kom så bardus at jeg fikk ikke tid til å bli nervøs. Så jeg fikk jobben!

[blonden]

Ecstasy.

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

Hahaha, gud bedre.

[AnonymBruker]

Hahaha, gud bedre.

Jepp... Skjønner narkomane litt bedre, da, for selve rusen var ganske deilig, men herlighet, som det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg forstod at jeg faktisk var rusa på narkotika på et fuckings jobbintervju

Har ikke vært fristet til å prøve stoffer overhodet etter det, for å si det sånn... Skikkelig freaky!

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

[Gjest Lilleminto]

Intervjuerene hadde et fruktfat på bordet og sa værsegod.. For å ikke virke uhøflig tok jeg en drue og satt den i halsen! Direktøren i bedriften hamret meg i ryggen til den kom opp- fyttirakkern det var flaut!! Tårer og snørr og spytt..

[AnonymBruker]

Bump

Anonymous poster hash: 37195...b89

[AnonymBruker]

Intervjuerene hadde et fruktfat på bordet og sa værsegod.. For å ikke virke uhøflig tok jeg en drue og satt den i halsen! Direktøren i bedriften hamret meg i ryggen til den kom opp- fyttirakkern det var flaut!! Tårer og snørr og spytt..

 

sorry, men ser det for meg..

Anonymous poster hash: 8c762...fb3

[MalloryK]

jeg har brukt et par timer her...

 

Interviewers, what has someone done or said to not get the job?

Endret 23. juni 2015 av MalloryK

[HarlemsNocturne]

Ikke like ille som enkelte av beskrivelsene deres (exstasy på jobbintervju- haha) men ganske pinlig alikevel.

 

Jeg gikk på videregående, og hadde søkt på en deltidsjobb som telefonselger i et nytt, "hipt" skikkelig full-fart selskap. Et sånt sted hvor det jobber bare veldig unge, kule og supersosiale mennesker, dere vet;)

 

Uansett. Litt ut i intervjuet spør han om mine positive og negative egenskaper. De positive hadde jeg funnet ut av og pugget på forhånd, for å ikke si noe feil. Negative tenkte jeg at jeg har nok å velge mellom, så det blir ikke noe problem. Så jeg kommer med fem positive egenskaper om meg selv på rappen, men når det kommer til negative står jeg helt. bom. fast. Altså, jeg klarte ikke å nevne en eneste, fikk helt hjerneteppe. Han prøver å hjelpe meg litt ved å stille oppfølgningsspørsmål, men neida. Så jeg sier på spøk "nei, jeg har vel ingen negative egenskaper". Noe han selvfølgelig tar helt seriøst.

 

På det tidspunktet er jeg rød som en tomat i ansiktet, og hele situasjonen er så pinlig at jeg vil helst bare gå derfra. Så spør han hvorfor jeg sluttet i den forrige jobben. Jeg har fortsatt ikke kommet meg tilbake i normal modus, så jeg klarer ikke å tenke på en grunn. Men tenker at jeg må jo si noe, så jeg forteller at jeg ikke gikk så godt overens med de andre ansatte. (Noe som ikke stemte, det var et flott arbeidsmiljø, og flere av de jeg jobbet med er vennene mine i dag.) Jeg syntes bare jeg måtte si noe. Han stiller selvfølgelig oppfølgningsspørsmål om hva som var galt, hvorfor vi ikke gikk overens, og jeg lirer ut av meg noe om at jeg ikke trives så tett på andre mennesker, time etter time, dag etter dag. At det er slitsomt å samarbeide, være hyggelig mot andre hele tiden og at man begynner å smile falskt. At man blir så lei av å se de samme ansiktene hele tiden og at det var derfor jeg ville sluttet. For å prøve noe nytt liksom. "Men her blir det sikkert annerledes!" Høhø.. Jeg kom på med en gang jeg lukket bak meg at grunnen til at jeg sluttet var pga nedbemanninger, noe som selvfølgelig hadde vært et MYE bedre svar. Hadde jeg bare hatt med meg hodet.

 

Jeg høres sikkert helt fjern ut, men når jeg blir nervøs kobler ofte hodet ut på en måte, sånn som når man faller i staver, og bare blir stående å stirre en lang stund, uten å egentlig tenke på noe spesielt. Eller at man plutselig har veldig vanskelig å vite hva 34 minus 13 er etter en lang dag.

[QueenOfTheSidewalk]

Han stiller selvfølgelig  oppfølgningsspørsmål om hva som var galt, hvorfor vi ikke gikk overens, og jeg lirer ut av meg noe om at jeg ikke trives så tett på andre mennesker, time etter time, dag etter dag. At det er slitsomt å samarbeide, være hyggelig mot andre hele tiden og at man begynner å smile falskt. At man blir så lei av å se de samme ansiktene hele tiden og at det var derfor jeg ville sluttet. For å prøve noe nytt liksom. "Men her blir det sikkert annerledes!" Høhø.. Jeg kom på med en gang jeg lukket bak meg at grunnen til at jeg sluttet var pga nedbemanninger, noe som selvfølgelig hadde vært et MYE bedre svar. Hadde jeg bare hatt med meg hodet.

 

[AnonymBruker]

 

Mitt verste - eller beste, alt ettersom - jobbintervju må være den gangen jeg rappa en ibux fra boksen til søsteren min uten å se så altfor nøye på tabletten før jeg løp til bussen. Den økte pulsen og skjelvingene i kroppen skyldte jeg på kaffe og nervøsitet, og innen jeg kom på jobbintervjuet hadde jeg pupiller på størrelse med Alaska. Drakk en halv liter vann rett fra springen og brukte ti minutter på å fortelle sekretæren hvor fantastisk snill hun virket før intervjueren kom. At jeg ikke ble sendt hjem med en gang er hinsides min forståelse, for selv om jeg ikke husker de eksakte detaljene er jeg ganske sikker på at samtalen handlet mer om det utrolig myke skrivebordet til sjefen enn om mine jobbkvalifikasjoner. Jeg fikk ikke jobben, for å si det slik. Han tok det pent, da.

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

 

 

 

 

 

 

Ecstasy.

Anonymous poster hash: 8f44c...6b6

 

 

Hahaha!

Uff! Kan ikke forestille meg følelsen det må ha vært! Morsom historie senere da, men. MDMA? Har prøvd det en gang og aldri mer! Fikk totalt angst, og det var på ett rolig nachspiel. Det må ha vært helt grusomt! Ser det for meg *Fine fiiine skrivebordet*

Anonymous poster hash: b71b1...fe3

[AnonymBruker]

Ikke like ille som enkelte av beskrivelsene deres (exstasy på jobbintervju- haha) men ganske pinlig alikevel.

 

Jeg gikk på videregående, og hadde søkt på en deltidsjobb som telefonselger i et nytt, "hipt" skikkelig full-fart selskap. Et sånt sted hvor det jobber bare veldig unge, kule og supersosiale mennesker, dere vet;)

 

Uansett. Litt ut i intervjuet spør han om mine positive og negative egenskaper. De positive hadde jeg funnet ut av og pugget på forhånd, for å ikke si noe feil. Negative tenkte jeg at jeg har nok å velge mellom, så det blir ikke noe problem. Så jeg kommer med fem positive egenskaper om meg selv på rappen, men når det kommer til negative står jeg helt. bom. fast. Altså, jeg klarte ikke å nevne en eneste, fikk helt hjerneteppe. Han prøver å hjelpe meg litt ved å stille oppfølgningsspørsmål, men neida. Så jeg sier på spøk "nei, jeg har vel ingen negative egenskaper". Noe han selvfølgelig tar helt seriøst.

 

På det tidspunktet er jeg rød som en tomat i ansiktet, og hele situasjonen er så pinlig at jeg vil helst bare gå derfra. Så spør han hvorfor jeg sluttet i den forrige jobben. Jeg har fortsatt ikke kommet meg tilbake i normal modus, så jeg klarer ikke å tenke på en grunn. Men tenker at jeg må jo si noe, så jeg forteller at jeg ikke gikk så godt overens med de andre ansatte. (Noe som ikke stemte, det var et flott arbeidsmiljø, og flere av de jeg jobbet med er vennene mine i dag.) Jeg syntes bare jeg måtte si noe. Han stiller selvfølgelig oppfølgningsspørsmål om hva som var galt, hvorfor vi ikke gikk overens, og jeg lirer ut av meg noe om at jeg ikke trives så tett på andre mennesker, time etter time, dag etter dag. At det er slitsomt å samarbeide, være hyggelig mot andre hele tiden og at man begynner å smile falskt. At man blir så lei av å se de samme ansiktene hele tiden og at det var derfor jeg ville sluttet. For å prøve noe nytt liksom. "Men her blir det sikkert annerledes!" Høhø.. Jeg kom på med en gang jeg lukket bak meg at grunnen til at jeg sluttet var pga nedbemanninger, noe som selvfølgelig hadde vært et MYE bedre svar. Hadde jeg bare hatt med meg hodet.

 

Jeg høres sikkert helt fjern ut, men når jeg blir nervøs kobler ofte hodet ut på en måte, sånn som når man faller i staver, og bare blir stående å stirre en lang stund, uten å egentlig tenke på noe spesielt. Eller at man plutselig har veldig vanskelig å vite hva 34 minus 13 er etter en lang dag.

 

Huff! Håper du får bukt på dette problemet med nervøsiteten. Med de svarene du kom med, så skjøt du deg ikke bare i foten...du blåste av deg begge beina, fra skritt og ned.

Anonymous poster hash: 3e5d7...eb9

[AnonymBruker]

Jeg var i min tid nyutdannet førskolelærer og hadde søkt på flere stillinger som pedagogisk leder i en by langt unna hvor jeg bodde som student. Intervjudagen kom, jeg var full i feber og nervøs til tusen. Det var uaktuelt å avlyse/flytte intervjuene da jeg hadde flybilletter og ikke hadde penger/tid til å fly senere. Jeg hev i meg to paracet, hadde alle relevante papirer og attester sortert og merket i foldere, mitt største smil, og hadde øvd på å selge meg selv som den dyktige og profesjonelle pedagogen jeg følte jeg var. 

 

Jeg ble litt for profesjonell da vi (intervjuer og jeg) på vei inn i barnehagen hvor intervjuet ble holdt ble omringet av noen barn. Intervjueren sier "her var det mange som ville hilse på" og jeg satte meg ned på huk og prøvde å håndhilse. På en fireåring. Jeg trodde jeg skulle dø av skam. 

 

Fikk ikke akkurat den jobben, selv om resten av intervjuet gikk ganske så ok. Så vidt jeg husker. 

Anonymous poster hash: 233e2...22e

[AnonymBruker]

Var den tiden jeg gikk på arbeidstrening via Nav. De hadde ordnet en avtale med et gamlehjem, og jeg takket ja til intervju med de, da jeg tidligere hadde hatt arbeidstrening på et annet gamlehjem.

Jeg har ingen utdannelse og har hatt psykiske lidelser i mange år.

Damen jeg møtte på det gamlehjemmet lurte på hva jeg så for meg. Jeg sa at jeg hadde lyst til å jobbe der for å få litt mer arbeidserfaring og finne ut hva jeg skulle bli. Dama bare så rart på meg og lurte på hva slags utdannelse jeg hadde innen helse og omsorg. Når jeg sa jeg ikke hadde noen utdannelse sa hun bare "ja hva gjør du her da?!".

Resten av "intervjuet" var bare pinlig og jeg ble bare kjempelei meg.

Var nok litt kommunikasjonsvikt mellom Nav og dette gamlehjemmet, de så tydeligvis for seg en godt utdannet person..

Anonymous poster hash: e040a...033

[sol87]

 

Mitt første ordentlige jobbintervju var helt forferdelig. Var en mann som intervjuet meg, og han var ekstremt ubehagelig. Han intervuet meg som om han var en privatetterforsker som skulle finne ut hva som var galt med meg. Begynte å gå gjennom vitnemål, fravær og karakterer, og ville ha meg til å begrunne og forklare hvorfor jeg hadde vært borte fra skolen, hvorfor jeg ikke fikk bedre karakterer i ditten og datten osv. Jeg gikk på vgs på dette tidspunktet, det var ungdomsskolekarakterer han så på, jobben jeg var på var ikke spesielt krevende, og jeg har ikke spesielt mye fravær eller dårlige karakterer på ungdomsskolen. Jeg knakk helt sammen, ble satt ut av forhørsmetodene hans, og husker han kom md en del syrlige kommentarer. Lurte på om jeg slet psyisk med noe osv, for det kunne de ikke ha noe av der. Ville jo ikke ha denne jobben, men siden det var første intervjuet mitt trodde jeg jo det var sånn dette funket, og var livredd etter jeg hadde gått ut av kontoret hans. Etter intervjuet sa han bare "vi to vet jo at jeg uansett ikke kommer til å ringe deg etter dette intervjue, så du får ha lykke til videre i jobbsøkingen". Han var helt jævlig rett og slett. Trodde aldri jeg skulle få jobb etter dette - og nå ganke mange år senere, har jeg en rimelig mye høyere stilling enn han. Ikke at det skal så veldig mye til. 

 

Har senere fått høre at de hadde store problemer med de ansatte på dette stedet, mye fravær og dårlig jobbing. Så tror han forsøkte å være litt strengere når det kom til ansettelser, kanskje litt for strenge spør du meg:P 

Anonymous poster hash: 38244...4bd

 

Jeg tror heller grunnen til at de hadde mye fravær og dårlig arbeidsinnsats var at sjefen var sånn. Et dårlig arbeidsmiljø gjør ikke underverker for produktiviteten, for å si det sånn. Og om han oppfører seg på intervju, kommer de bare til å få ansatt folk som ikke får jobb andre steder. Bra for deg at du slapp å få den jobben i alle fall.

[AnonymBruker]

Jeg var på en intervju hos en dame som trengte støttekontakt. Da hun spurte hvorfor hun bør ansette meg ( jeg jobber i et sykehjem) så sa jeg at jeg setter alltid pasientenes behov første på listen og at jeg har respekt for pasientene mine der jeg jobber. Damen har nedsatt funksjonsevne så hun trenger litt hjelp i hverdagen og hun bruker rullestol.

Da begynte hun å bli veldig sur og sa: "jeg er ikke pasient, jeg er vanlig menneske, jeg er like normal som deg osv". Fikk utrolig dårlig samvittighet over at jeg svarte dette, men jeg refererte akkuratt ikke til henne som en pasient  uff.. visste med en gang at jeg ikke kom til å få jobben. 

Anonymous poster hash: 27f24...111