Havsulens mirakelbok

[Furstina]

Blir så rørt, jeg..

Jag med... så mycket härliga känslor det är första tiden. Jag minns också hur jag satt i blomsterhavet hemma med en vecka gammal baby i famnen och hela kroppen sprängfylld av kärlek

Anea, mycket vackert namn. Mycket vackert.

[monja]

Blir helt rørt jeg også. Gleder meg utrolig til vår lille bestemmer seg for å komme å hilse på oss.

Nydelig navn på den lille jenta også. Ikke et navn "alle" har, men utrolig flott Finnes det noen spesiell historie på hvorfor dere valgte akkurat det navnet?

Kos dere masse sammen alle tre!

[April]

Blir rørt jeg også! Du skriver utrolig flott! Håper jeg også er så heldig å oppleve den deilig følelsen du beskriver!!

Herlig, havsulen

[Gjest Camelia]

På den ene siden vil jeg påstå at de første ukene etter fødselen er de aller, aller beste (jo, jeg vet jo at folk har ulike erfaringer med barseltiden...); magisk, man er full av overveldende følelser for det lille nurket, greier ikke ta øynene vekk fra det, man er innstilt mot det lille vesenet i tanker, ord, følelser og gjerninger, 110% av tiden, natt som dag.

På den andre siden vil jeg si at det ikke blir "verre" etter hvert, tvert i mot, det blir bare bedre og bedre og bedre... :D

Gleder meg til å høre mer om den nye hverdagen!

[havsulen]

I går feiret vi en ukes bursdag!

Hva har vi opplevd?

Følgende minner er sterkest, ukronologisk:

- Trilletur langs vannet (600 meter, denne gangen)

- Debut på kafé i dag! Hun sov, vi spiste og leste Dagbladet og lo og kunne ikke tro at det var sant. Hvis noen hadde sagt til meg forrige torsdag at jeg skulle sitte på kafé med min datter så snart, hadde jeg ikke trodd det...

- Første kjøretur i bil (foruten returen fra sykehuset- til butikk for å kjøpe ullgarn så jeg kan begynne å strikke igjen). Hun sov. Vi smilte.

- Kvelden i går: vi badet henne - hun liker det! Etter amming sovnet hun i sin egen seng!

- Natten i natt: opp to ganger for å få mat

- Klokka ni i dag tidlig sto hennes foreldre opp, spiste frokost med babycallen på frokostbordet, mens hun fortsatte å sove i sengen sin på soverommet!

Vi har altså sovet så mye vi bare kunne ønske oss!

- Besøk av L og S: L gråt

- Besøk av S: som også gråt...

- Besøk av GM og C - som vi skal spørre om vil være faddere. De holdt henne på armen hele tiden i de tre timene de var her. De koste og koste og koste. Vi smilte.

- Besøk av H - som prøver...

- Blomsterbud på døra.

- Mere blomster

- ENDA et blomsterbud på døra...

Nå er pappaen hennes oppe og steller henne. Hun har på seg en gul, myk strikkebukse som jeg hadde da jeg var baby. Hun lukter uendelig godt og skal sove. Jeg gleder meg til hun våkner!

[Kipa]

- og jeg gråter & smiler...

det er så mye lykke her inne, og det er så uendelig vel fortjent!!!

Kos dere videre, det er jo blitt så fint trillevær også nå, så da blir det kanskje flere turer. Så stolt man kan være med en barnevogn...

:dagensrose:

[havsulen]

Minner fra fødselen:

Jeg våknet torsdag morgen i ni-tiden, med svak murring i magen. Hadde egentlig tenkt å stå opp, men noe sa meg at det kanskje var noe på gang, og at jeg derfor burde få så mye søvn som mulig. Sov derfor til elleve, klarte ikke mer. Spent i magen. Var dette dagen? Følte meg klar.

Da mannen kom hjem fra jobb, fortalte jeg at jeg hadde kjent "noe". "Åh, har det begynt?" sa han ivrig, klar til å hente sykehusbaggen.

Mannen lurte på om han kunne dra på bandøvelse, bestemte seg for å bli hjemme. Men vi var fremdeles ikke sikre på om det bare var sterke kynnere jeg kjente.

Det kjentes nederst i magen. Kom med jevne mellomrom, ca hvert femte minutt. Hvis jeg konsentrerte meg om å puste rolig, og var i bevegelse, hjalp det.

Klokka seks måtte jeg konsentrere meg enda mer for å klare puste rolig, og da skjønte vi at det mest sannsynlig var rier jeg hadde. Og fra da av var jeg rolig.

All undringen om hvordan veene ville kjennes ut, var over. Nå visste jeg det. Selv om det bare var begynnelsen, og jeg skjønte at det sikkert ville bli mye vondere, så var det godt å være i situasjonen jeg hadde lurt så på hvordan ville bli!

Mannen hentet alle tingene vi skulle ha med, og satte dem ved utgangsdøren. Han var så klar – ville helst dra med en gang. Jeg ville vente. Visste at det skulle bli verre, og at det beste stedet å slappe av var hjemme.

Jeg gikk fra rom til rom, stoppet opp men bevegde meg under riene. Konsentrerte meg. Pustet rolig. Forsøkte å slappe av. Forsøkte å jobbe med kroppen. Følte at jeg hadde kontroll.

I tolv-tida ringte vi sykehuset for å høre hva vi burde gjøre. De sa: forsøk å sove, kom inn når dere vil. Sove… Men jeg la meg litt innimellom riene, og sto opp mens de pågikk. Noterte tider. Hvert fjerde minutt.

Mannen sov litt.

Klokka to vekket jeg ham og sa at jeg ville til sykehuset. Han var klar! Vi kjørte gjennom en nattestille by. Rart. Husker at det var kjølig, klart og stille. Få biler på veiene. Rart å kjøre bil mot en opplevelse som skal forandre alt.

Inn på sykehuset, ble rolig tatt i mot og med inn på et undersøkelsesrom. CTG for å overvåke babyens hjerterytme – alt OK. Klystér. Undersøkelse: 2 cm åpning. Så var jeg i gang, men det kunne fortsatt stoppe opp. Vi fikk valget mellom å dra hjem og vente der eller å ligge på det trange undersøkelsesrommet. Vi dro hjem. Tøff biltur, ikke godt å ligge rolig mens riene varte, jeg ville bevege meg! Kastet opp da jeg kom hjem. Men var rolig.

Hjemme kunne jeg fortsette med min konsentrerte rytme. Regelsmessige rier. Jeg satte på musikk, lente meg mot bokhylla, vugget fram og tilbake, rugget, la meg ned, opp å stå når rien kom. Sove – Men mannen fikk sove litt.

Jeg var veldig fokusert på å ikke bli sendt hjem igjen fra sykehuset igjen, for den bilturen var ikke god. Så jeg ville gjerne være hjemme så lenge som mulig – til jeg virkelig måtte dra.

Tok en dusj. Mannen spiste frokost, jeg klarte ikke.

Natten ble dag.

Klokka halv ti neste morgen dro vi tilbake. Og denne gangen sa jordmor: nei, nå skal vi ikke på undersøkelsesrommet – vi skal rett på fødestua! Hun så på meg at jeg var ordentlig i gang. Jeg spurte om det var ledig fødestue med badekar – og det var det. Hurra! Da var alle usikkerhetsmomenter borte for meg. Vi hadde klart det med å vurdere når vi skulle til sykehuset, og vi fikk badekar (for det har de ikke på alle fødestuene)! Undersøkelse: 3 – 4 cm. Ca elleve fikk jeg legge meg i vannet. Og det var deilig! Vannet gjorde det enklere å slappe av i hele kroppen. Mannen dusjet magen min mens riene sto på. Innimellom kunne jeg slappe av, spise en bananbit, drikke litt vann. Mannen leste høyt fra Tommy og Tigeren, spiste matpakken sin, drikk Battery.

Undersøkelse klokka ett: 5 – 6 cm åpning.

Igjen, klokka tre: fortsatt 5- 6 cm. Måtte opp av vannet, opp og gå. Etter en halvtime: fortsatt ikke mer åpning. Riene var like sterke og regelmessige.

Jordmor ville da ta vannet for å se om riene ville bli sterkere.

Og det ble de! De kom uten pause i to timer. Og da mistet jeg følelsen av å ha kontroll. Ble innadvendt og klarte ikke å puste meg gjennom.

Dessuten så de at babyen hadde bæsjet i fostervannet, og det betydde at hun var stresset. Stakkars! Hun merket jo også hver eneste ri, og det hadde vart i nesten et døgn!

Kunne ikke få akupunktur slik jeg ville, i og med at hun var stresset. Fikk lystgass.

Men disse riene var gode til å åpne, og det ble raskt åtte, ni cm. Jeg var veldig sliten. Og i bakgrunnen hørte jeg at mannen og jordmor snakket om epidural. Ikke for å hjelpe i åpningstiden, slik den vanligvis brukes. Men for at jeg skulle få en pause før jeg skulle presse. Og slik ble det. Ett minutt mellom hver ri, de var vonde! Og anestesimannen kom og sa at jeg ikke måtte bevege meg mens hans stakk, for da kunne jeg få spinalhodepine i flere døgn etterpå. Jeg visste at jeg ikke klarte å ligge stille mens jeg hadde ri! Han begynte å stikke, jeg fikk ri og sa fra – han stoppet… Og da rien ble svakere, klarte han å stikke seg ferdig.

Pause. Riene ble igjen overkommelige. Jeg lå en halvtime mens jordmor var ute av rommet. Gjenvant kreftene! Fikk igjen pustekontrollen!

Da jordmor kom inn og skrudde ned epiduralen, var jeg klar igjen! Forberedt og innstilt på flere timers arbeid. For nå hadde jeg følelsen jeg hadde hatt før de tok vannet; jeg kunne konsentrere meg om å puste meg gjennom riene.

Det var så utrolig deilig!

Utdrivningsfasen er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Endelig kunne jeg jobbe med kroppen igjen! Jeg presset rolig. Kjente at hun kom lenger og lenger ned. Sto på gulvet. Sto på kne i sengen. Så deilig å få jobbe aktivt!

Satt meg så i sengen. Og etter 15 minutter med aktiv pressing, klokka halv ni, kom hun! Og skrek.

Hun kom!

Jenta vår!

Mannen gråt. Jeg var så overasket: var jeg virkelig ferdig nå? Var det over? Jeg var jo innstilt på hard pressejobbing!

Mannen skalv, klippet navlestrengen. Hun ble lagt på brystet mitt, og begynte å smatte med en gang. Lette, slikket på huden, jobbet med hodet fram og tilbake. Ville ha pupp!

Jeg… (åh, nå må jeg gråte!) var så glad! Og så lettet! Nå var hun her, nå var vi sammen!

Etter at jeg hadde blitt sydd bittelitt, fikk jeg endelig legge meg på siden så hun kunne få mat! Hun sugde med en gang, og jeg har aldri vært så lykkelig.

Nå ligger hun i voggen og sover. Og ingen ting i verden gjør meg mer glad enn å se at hun har det bra.

Jeg er så takknemlig.

[Kipa]

Takk for at du delte denne historien!! Nydelig skrevet, sterkt! Du er tøff!!

[magnhild]

Åh så nydelig!

Jeg blir helt rørt her jeg sitter...

Ta vare på øyeblikkene,

de blir fort store disse små...

[Ionaa]

Tror aldri jeg har blitt så rørt over en fødselsrapport noen gang...aldri. Sitter og griner nå jeg. Du skriver utrolig flott. Takk for at du delte historien med oss

[Gjest Madden]

For en fantastisk opplevelse...Så utrolig nydelig beskrevet...ble helt tårevåt av å lese!

Dere er fantastisk heldige som har fått være med om et slikt mirakel, godt å se at dere nyter hvert sekund!

Stor klem til den lykkelige familien fra meg!! :klem2:

[jolie]

Herlig!

Du skriver så utrolig flott!

Og den lille jenta som kom.. *sukk*

Får vi se bilder? :D

[havsulen]

To bilder i albumet, under barn og familie:

http://album.kvinneguiden.no/showphoto.php...&cat=515&page=1

[meta]

Så nydelig datter du har

[jolie]

Så nydelig! :hjerter2:

Jeg kommer og spiser opp! :D

[monja]

Leste den utrolig rørende historien din på snartmamma i morges - utrolig flott skrevet Nå får jeg iallefall ikke mindre lyst til å hilse på gutten vår

[monja]

Nydelig jente

[Gjest lmari]

For en måte å starte mandagsmorgenen på - med tårer i øynene og en herlig følelse etter å ha lest og smilt og tørket tårer! Og så fikk vi endelig se bilder av den lille prinsessen - hun var NYDELIG!!!

... eggstokkene mine rooooooper til meg etter det her....

Du skriver så fint, og det skinner så mye lykke igjennom hvert eneste ord. Håper dere storkoser dere som en liten familie!

Klem!

[magnhild]

Så nydelig liten jente dere har fått!!

Ha en kjempefin uke!!

Magnhild

[skogeki]

Så nydelig og sterk fødselshistorie, og jeg levde meg veldig inn i forløpet, selv om jeg aldri har født selv. Det lyser lykke i hvert ord du skiver. Søte bilder av Anea du har lagt ut! Ellers har jeg sett et bilde av stolte foreldre også i dag jeg! I en viss avis!