The Daria diaries

[Daria]

Det er først når koret kommer inn mot slutten at Kyrie gir meg frysnnger - det Gabrielle gjør med den hadde jeg fint klart meg uten...

-Tenk at eg har skreve dette her...

Kveldens kommentar  

[Daria]

Roadrunner skrev (7 minutter siden):

De "5-på gata"-intervjuene er noe av det mest smertefulle jeg har sett på lenge. #fullavkleinhetseksem

Det var kveldens andre mute-øyeblikk - jeg orker ikke...

[Daria]

Sissel Kyrkebø - årets påskekylling  Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt hennes versjon av Eg ser - eller for den saks skyld vært bevisst dens eksistens. Pluss for at hun ikke legger den så høyt - det kunne Maria Mena ha lært litt av...

[Daria]

...og det skulle jeg visst ikke sagt...

[Roadrunner]

Daria skrev (1 minutt siden):

...og det skulle jeg visst ikke sagt...

[Daria]

Det er jo litt amatørmessig av Else å ikke ha kleenex tilgjengelig i en sådan stund - både for seg selv og hedersgjesten...

Kan man ønske seg Shalala til slutt, bare for litt allsang og lystig stemning?

[Daria]

Hun har glemt skjørtet sitt - så pinilg! En versjon jeg har hørt om, men aldri hørt, og det umiddelbare inntrykket er at jeg ikke har glipp av noe (se også over om å legge låter for høyt).

[Dallandra]

Jeg var trøtt så jeg gikk og la meg, leste ut «The Virgin Suicides» før jeg sovna og er godt fornøyd med det. 
 

I dag er det meldt knall sol og tosifret antall varmegrader her! 🤩

[Dallandra]

Nei. Ikke i dag. I morgen. I dag er det meldt grått og overskyet og ingenting tosifret. 

[Daria]

Her er det meldt tosifret på søndag, men i følge med regn og torden(!) er det ikke verdt stort...

Jeg har fulgt langfredagsgudstjenesten på tv - jeg tror det er første gang jeg har opplevd at tekstleserne har fått applaus. Det føles jo litt ekstra upassende når de leser Jesu lidelseshistorie.

[Daria]

Den sure naboen vil gjerne påpeke at om du absolutt skal la ungene løpe runde på runde i korridoren (som ikke er en lekeplass...), kan du i det minste sørge for at de ikke gjør det i tunge støvler. Jeg skjønner at unger kommer med et visst lydnivå, men noe av det er lettere å begrense enn andre (og når det merkes at man gjør en innsats der, er det lettere å få litt goodwill og forståelse for det som ikke er så enkelt å kontrollere).

[Daria]

Jeg var flyfille i går - det er ikke ofte nå at jeg ikke er hjemme før klokka har passert 22.30... Jeg innså også da jeg satt på t-banen at jeg ikke kan huske sist jeg så stasjonen på Jernbanetorget fra innsiden. Det føles stadig litt merkelig at så mye som pleide å være en dagligdags affære har blitt en sjeldenhet.

I dag skal jeg primært fly mellom sofaen og kjøkkenet for å fylle tekannen. Du vet det ikke er verdt anstrengelsen å gå ut når du våkner til lyden av tåkeluren...

[Cata]

Daria skrev (På 29.3.2024 den 13.36):

 

Den sure naboen vil gjerne påpeke at om du absolutt skal la ungene løpe runde på runde i korridoren (som ikke er en lekeplass...), kan du i det minste sørge for at de ikke gjør det i tunge støvler.

 

Kafégjest påpeker at hvis ungene skal på påskeeggjakt på kafé så kan foreldre passe på at de ser forskjell på klatrestativ og andre gjester. Mvh Nestenklatrestativ

[Dallandra]

Jeg observerer at det har sine fordeler å ikke forlate enebolighjemmets lune rede i påsken. Jeg er verken forstyrret av løpende eller klatrende unger, og siden jeg selv var den som løp rundt og kjeftet på bikkja i morges (ærlig talt, hva hadde den fremmede katten like ved døra vår å bestille akkurat idet hunden skulle ut og tisse, før jeg hadde fått tatt på båndet?) så er jeg litt mildere stemt mot naboen som i går kveld rev kjeft på hundene sine. 😆

[Dallandra]

Men jeg våger å påstå at min stemme er på langt nær så gnellende og enerverende som naboens. 

[Daria]

Helt objektivt, selvsagt

Min erfaring med enebolighjemmets lune rede inkluderte som kjent mus i senga og rotte i kjøkkenskapet, så i det perspektivet er unger i korridoren til å leve med. Kafeer frekventerer jeg heldigvis primært på tidspunkt hvor det sjelden er så mye unger i omløp...

[Cata]

Daria skrev (12 timer siden):

Kafeer frekventerer jeg heldigvis primært på tidspunkt hvor det sjelden er så mye unger i omløp...

Good choice. Ble reddet i siste liten av servitør som bestemt fortalte den unge mannen at han ikke fikk lov å stå i sofaen "hennes", ellers hadde nok klatring vært et faktum i henhold til @Sauen Shaun som satt vis a vis og hadde full oversikt. 

[Daria]

Jeg er så for at de ansatte - det være seg servitører, konduktører, bussjåfører - griper inn i sånne situasjoner. De har en helt annet autoritet enn det andre kunder har.

Sen morgen i dag, selv når man tar høyde for kokkestillingen. Egentig hadde jeg tanke om kirkegang, men den planen inneholdt også god nattesøvn heller enn å ikke sovne før i 3/4-tiden (jeg kan melde at nettbrettet og klokkeradioen, som begge er selvstillende, var uenige om nåtid en periode...) og påfølgende søvn til klokka (begge...) hadde passert 10.30. Feriesøvnen slår til igjen. Ut burde man, på et eller annet tidspunkt og i en eller annen form...

[Daria]

Daria skrev (På 26.3.2024 den 19.26):

26.03: 12 lest, en kjøpt.

Middagen min ble en time forsinket i dag. Sånt skjer...  

Ingrid Melfald Hafredals De som venter er sannsynligvis det nærmeste eg kommer påskekrim i år. Kjersti har vært sporløst forsvunnet i ni år; tilbake sitter ektemannen Bjørn og datteren Silje med ubesvarte spørsmål og uforløst sorg. Bjørn kjenner på mistanken som fortsatt henger igjen i bygda - alle vet jo hva som er den mest sannsynlige forklaringen når en gift kvinne forsvinner - og Silje har flyttet hjemmefra for å studere og prøver å finne fotfeste. Boka to første deler følger hver av dem i samme tidsperiode og gir leseren begges synsvinkel på nåtid og fortid - så lett å misforstå, snakke forbi hverandre og huske og oppfatte situasjoner forskjelig - mens siste del følger Kjersti dagene før forsvinningen. Om det kommer et svar? Tja, jo - men det er bare i krimbøker at alt faller på plass med to streker under svaret...

30.03: 13 lest, en kjøpt.

Elisabeth Åsbrinks 1947 : Da vår verden ble til er en av de bøkene hvor jeg sliter med å bli enig med meg selv om jeg egentlig synes det var en god bok eller ikke. Detn har et ambisiøst mål om å skape et bilde av verdensbegivenhetene gjennom året 1947, i form av en mengde fragmentariske bilder måned for måned. Her er Palestinakomitéens arbeid, rettsakene i Nürnberg og gamle nazister på flukt, men også en forelsket Simone de Beauvoir på reise i USA og George Orwell som skriver på Hebridene. Det er en kompleks og krevende form, men sånn er jo verden. Så, midt inne i verdenskaleidoskopet, introduserer forfatteren sin egen familie. Først som et innarbeidet fragment, så som et eget kapittel midtveis i året. Ikke familien hennes der og da i 1947, men historien til hennes ungarsk-jødiske familie i flere generasjoner. Det er klart at jødeforfølgelsene var en viktig del av verdenshendelsene i 1947, men dette føles bare malplassert - det var ikke denne boken jeg trodde jeg leste. Jeg misliker forfattere som tar for mye plass i sakprosabøker (med mindre det er en åpenbar del av formen og genren (tenk Erika Fatland), og jeg misliker forfattere som ikke holder seg til sine egne premisser - det føles som om de bryter en avtale de har laget med leseren. Det blir som restauranter som putter grønnskaer i desserter - jeg har ingenting i mot grønnsaker, men de hører ikke hjemme der og jeg føler meg litt lurt...  

[Daria]

Jeg kom på dette fantastiske som kalles meråpent bibliotek og dro på utflukt. Da slipper jeg å styre med det etter fysio på tirdag, når det faktisk er spådd utevær og behovet for en butikktur vil være overhengende. Dessuten vedtok jeg at det er vår og lot ullkåpe og vinterstøvler vike for litt lettere varianter.