Foreldre vs aleneforeldre

[Gjest Gjest]

Hvis vi forutsetter to like situasjoner (alså to kvinner med like krevende jobb, like mange barn med likt sykdomshistorie og adferd, like lang vei til skole/jobb, barna er med på like mange aktiviteter osv) så er det klart at en kvinnen som er helt alene om omsorgen har mer å gjøre enn hun som lever i et parforhold. Det er det ingen som kan si noe på.

Men, nå er det nå en gang slik at alle familier er forskjellige. Noen ektepar har fryktelig tung jobbsituasjon i tillegg til mange krevende barn mens en alenemor kan ha en enkel jobb og ett lite krevende barn. Sammenligner man disse to kvinnene er det godt mulig at det er kvinnen som lever i et forhold som har mest å gjøre.

Man skal være forsiktig å dømme aleneforeldre, og foreldre som bor i et samliv for den saks skyld, for man vet gjerne ikke alt med tanke på deres situasjon.

Selv takker jeg for at jeg lever i et velfungerende samliv med min mann. Vi hjelper hverandre, og deler både på oppgaver og gleder. Jeg har stor respekt for mange aleneforeldre, og annerkjenner at mange av dem har veldig mye som faller kun på dem, og at de har en mye travlere hverdag enn jeg har.

Som en liten digresjon så har barn det svært ofte best når de lever med både mor og far. Etter mange år som lærer og senere som rektor ser vi at andelen av "problembarn" i økende grad er de som har skilte foreldre. Med dette mener jeg ikke at barn med skilte foreldre = problembarn, men veldig ofte er problembarna de som kommer fra skilte hjem. Jeg tenker en stille tanke om at det da er noe som rett og slett ikke rekker i disse hjemmene. En form for oppfølging eller noe som aleneforelderen ikke strekker til med. Det er grenser for hva ett enkelt menneske kan gjøre.

(dette er ikke ment som et angret på aleneforeldre. Mange gjør en fantastisk jobb og får barn som fungerer utmerket på alle tenkelige måter. Men, det viser seg at av de som har problemer er det svært ofte barna med skilte foreldre, og helt tilfeldig er det nok ikke)

[Gjest TS]

Tror jeg ut fra det jeg til å nå har lest kan konkuldere med at aleneforeldre i et utvidet begrep (altså inkluderer de som bor sammen med udugelige partnere) har det travlere enn foreldre i velfungerende forhold.

Så da er det bare å satse jeg på at kjæresten min ikke skifter personlighet etter at det kommer barn

[Cava Queen]

Det er jo veldig forskjellig fra person til person dette da.

Det handler ikke alltid om hvordan du har det, men hvordan du tar det!

Noen har skjevfordeling i samlivet som gjør at det å bli alene ikke betyr noen forskjell i forhold til å ta vare på hjem og barn. Andre lever i forhold hvor det å dele på oppgavene er det naturligste i verden. Noen familier har et vanvittig stort aktivitetsnivå - med mange fritidsaktiviteter per barn som krever kjøring hver ukedag og samlinger og kamper o.l. i helger. Andre har barn som selv går til trening og korps. Noen har barn som gjør leksene sine alene mens andre MÅ ha hjelp noen timer hver dag.

Som alenemor hadde jeg ikke oppvaskmaskin og måtte gå i fellesvaskeriet for å vaske klær. Ganske anderledes enn min gifte venninne som hadde vaskehjelp hjemme, men allikevel så hadde hun mye mer å gjøre med sine barn når det gjaldt fritidsaktiviteter. Når vi "lar" barna få ha mange fritidsaktiviteter så er det vel ofte fordi vi trives med det selv også?

Problemet blir vel ofte at man har lagt opp aktivitetene og gjøremålene ut ifra at man er to til å fikse det og så plutselig bare er en som må gjøre alt alene. Det kan bli stress.

Mange familier er jo litt vel ambisiøse. Og jeg ser at man lett kan gå på en smell om man skal oppretteholde nivået som alenemor/far.

Men som andre sier. Det er vel mest det å være følelsesmessig alene med alt som er det verste. Og når det gjelder problemer som kan oppstå med barna så er det godt å ha en annen voksen der som også kjenner barna og står dem nær som man kan ha støtte og hjelp i.

I vår familie har vi ikke aktiviteter hver kveld. Barna har hver sin aktivitet men vi er heldige som har alt i nærområdet og slipper å kjøre.

Jeg og mannen samarbeider om det meste i heimen. Jeg har vært alene så jeg vet at jeg får det til alene også, uten at det er noe stress. Men så har da aldri jeg vært av den typen som må ha alt skinnende rent hele tiden, hos oss kan oppvasken godt stå til dagen etter for å si det sånn. Og barna som i flere år levde alene med meg har blitt veldig flinke til å hjelpe til hjemme. De har hatt sine oppgaver hjemme i alle år. For meg var det veldig lett å få barna til å hjelpe til hjemme, fordi de forsto at det ble urettferdig om mamma skulle gjøre alt. Barna ble også selvstendige, for jeg kunne ikke være to steder på en gang. De måtte lære seg å ente fikse selv eller vente.

Jeg hadde det veldig fint alene. Men enda finere nå som vi er to!

[Gjest Gjest]

Tror jeg ut fra det jeg til å nå har lest kan konkuldere med at aleneforeldre i et utvidet begrep (altså inkluderer de som bor sammen med udugelige partnere) har det travlere enn foreldre i velfungerende forhold.

Så da er det bare å satse jeg på at kjæresten min ikke skifter personlighet etter at det kommer barn

Jeg vil si det på en helt annen måte...

Det er ikke sivilstatusen som avgjør hvor travelt det er, det er livssituasjonen.

[Gjest Gjest]

Den største forskjellen er likevel psykisk - å bli kvitt mannfolket var bokstavelig og mentalt sett å gå ned 80 kg. Når barna er hos ham har jeg fri med GOD samvittighet.

Det er klart at det finnes aleneforeldre som synes at å bli alene var som å komme til himmelen. MEN: Det sier langt mer om det forholdet som var, enn det sier om aleneforeldretilværelsen. Er man i et bedritent forhold, vil det selvfølgelig være deilig å bli alene. Men det var vel ikke temaet her?

Og så skriver du at når barna er hos ham, har du fri med god samvittighet. Med andre ord, barna har en far de tilbringer tid hos. Det finnes en god del aleneforeldre som virkelig er alene.

Jeg er alenemor så godt som 100% av tiden. Jeg deltar mer enn gjennomsnittet når det gjelder møter og dugnader og aktiviteter for ungene. Jeg vrenger og vrir på tid og penger for å få det til. Jeg gjør det for ungenes skyld. JA, jeg tenker mitt når jeg hører samboende foreldre klage over hvor lite tid de har. Det har de meget mulig - men de har som aller oftest muligheten til å gjøre noe med akkurat det. Det har ikke aleneforeldre i samme grad. Du har ikke så mange valgmuligheter når du er helt alene med barn.

Samtidig får jeg mye kred for å "greie" å være alene med barna, og få ting til å gå i hop. Og det fortjener jeg jaggu - men samtidig føler jeg jo at jeg ikke har noe valg.

Er det virkelig noen som med hånden på hjertet kan si at de ikke tror noe på at det er travlere å være aleneforelder enn å være samboende forelder?? Greit nok at man må legge listen lavere, men barn er uansett barn og har de samme behov, om de så bor sammen med én eller to voksne. Jeg kjenner INGEN aleneforeldre som sniker seg unna oppgaver av ren latskap, mens de bruker aleneforeldrerollen som fake unnskyldning. Å være alene med barn ER faktisk en unnskyldning av og til!

Innlegg 43 av CeeCee kjenner jeg meg forøvrig godt igjen i.

[Gjest Gjest]

Jeg vil si det på en helt annen måte...

Det er ikke sivilstatusen som avgjør hvor travelt det er, det er livssituasjonen.

Tja. Sivilstatusen samboer og sivilstatusen alene med barn medfører to vidt forskjellige livssituasjoner.

Er det så vanskelig å akseptere for mange?

[Gjest Gjest]

Jeg vil si det på en helt annen måte...

Det er ikke sivilstatusen som avgjør hvor travelt det er, det er livssituasjonen.

[Gjest Gjest]

Tja. Sivilstatusen samboer og sivilstatusen alene med barn medfører to vidt forskjellige livssituasjoner.

Er det så vanskelig å akseptere for mange?

Ja, selvsagt gjør det det.

Men, utover det å være alenemor eller samboer kan det være store forskjeller. Hvor mange barn man har f.eks. Har et par 4 barn så er det ikke nødvendigvis mindre arbeid på hver enn en alenemor med ett barn. Så man kan ikke helt se seg blind på alenemor vs. samboende/gifte, det er også andre faktorer som spiller inn.

[Gjest Gjest]

Jo, det er akkurat hva man gjør det til. Selvsagt er det stritt mange ganger, men jeg kan love deg at det er noe absolutt alle føler, enten de er alene eller ikke.

Jeg trenger ikke være flue på din vegg, siden jeg selv er alenemor. Jeg vet akkurat hvordan det er, og prioriterer man noe, går det ut over noe annet. så er spørsmålet hva man ønsker å prioritere.

Nei, det er ikke akkurat hva man gjør det til. Selvfølgelig føler alle at det er stritt noen ganger, du trenger ikke love meg det. For det gjorde jeg den gangen jeg var gift også, syntes det var travelt. Men jeg skal love deg at det er andre boller nå. Jeg synes det er provoserende at du skriver "man prioriterer det man ønsker å prioritere". Så altså, dersom jeg synes det er problematisk og leit at jeg aldri kommer meg ut blant andre voksne, så bør jeg prioritere det framfor noe annet? Prioritere en kino en gang i blant, en bytur, et cafébesøk, en hyttetur, en utenlandstur med venninner, eller bare rett og slett besøke noen? Med andre ord, skal jeg prioritere dette framfor å sitte hjemme i sofaen? Gjerne, om mulig. Eller framfor å gjøre husarbeid, fordi den eneste tiden på døgnet jeg har til rådighet til denslags, er på natta? Gjerne, om mulig. Skal jeg skaffe meg barnevakt for å få dette til? Bruke av hvilke penger da, tenkte du? Og dessuten, etter å ha gått runden fra klokka 6.15 på morgenen og fram til ungene er i seng klokka 20.00, uten å ha hatt én eneste pause, med hvilke krefter skal jeg da orke å komme meg ut blant folk?

Det er helt hva du legger opp til selv!

Selvsagt er det noen som har mye tid og noen som har lite tid. Men det er ingen som aldri har tid!

Nei, det er ingen som aldri har tid. Man har tid en sjelden gang. Og av de gangene man har tid, har man kanskje ikke ork to av tre ganger. Pga livssituasjonen. Det er ikke helt hva du legger opp til selv. Kanskje det er det for deg, det er det ikke for meg. Jeg vet hva jeg trenger og prøver å gi meg selv det, men når man må kjempe for det så til de grader, går vinninga opp i spinninga.

Jeg kan godt ta med ungene på en lekeplass og treffe andre voksne der, men det er ikke akkurat hva jeg tenker på med et voksent sosialt liv.

[Gjest Gjest]

Ja, selvsagt gjør det det.

Men, utover det å være alenemor eller samboer kan det være store forskjeller. Hvor mange barn man har f.eks. Har et par 4 barn så er det ikke nødvendigvis mindre arbeid på hver enn en alenemor med ett barn. Så man kan ikke helt se seg blind på alenemor vs. samboende/gifte, det er også andre faktorer som spiller inn.

Helt enig i at man ikke skal se seg blind på kategoriene. Aleneforeldre er i ulike situasjoner, samboende foreldre er i ulike situasjoner. Selvfølgelig. Men ofte er det slik at dersom man skal kunne si noe om noe som helst, så må man generalisere. For meg er det opplagt at aleneforeldre har det travlere enn samboende foreldre. Jeg har prøvd begge deler, under tilsvarende omstendigheter ellers.

[Gjest Gjest]

Hvordan greier du å ta en slik slutning?

Jeg er alenemor og har stilt opp i kanter og bauer og kjørt andres unger.........

Vær så snill og ikke kategoriser meg inn ien gruppe som ikke stiller. Tenk alle andre foreldre som noen ganger ikke har tid...skal du dømme noen så døm alle foreldre ikke plukk ut de som sitter med ett større ansvar alene enn deg.

Om du bor i samme bygda som meg så gjelder det mulig deg også. Viss ikke så får du lese innlegget bedre en gang til.

[Gjest Gjest]

Det er ikke til å komme forbi at to friske voksne har dobbelt så mye mannskap som en aleneforelder, og dermed dobbelt så mange muligheter og valgfrihet som den som er alene med barn hele tiden.

Alle grepene aleneforelderen gjør for å få ting til å gå rundt, kan også foreldre som lever i parforhold gjøre. Som effektivisering av rutinegjøremål, holde kravene til orden på et rimelig nivå, tenke over baksiden av medaljen i forhold til hvor mange aktiviteter barna kan være med på, være tidlig ute med å få barna med på husarbeid, alliere seg med andre foreldre og dele på henting, bringing og være barnevakt for hverandre, osv.

[Gjest Gjest]

Nå har ikke jeg barn selv, men jeg har noen års erfaring med å være i et forhold. Og jeg synes faktisk at mange gjøremål kan være enklere/raskere (?) å få gjort når jeg er alene og at ting glir lettere på en måte, fordi jeg bestemmer alt selv. Og kjæresten min er ikke noen håpløs latsabb og vriompeis. Samtidig blir det jo fort mye mer å gjøre uansett når man har barn, og jeg tror at når man bor sammen OG får til å organisere hverdagen sammen, så er det lettere enn å være aleneforelder.

Dessuten er det jo endel ting som faktisk er vanskelige å få til å gå opp når man er alene, jeg har en bror som er enkemann og hvordan han skal rekke full jobb, reisevei og henting i barnehage mens det fortsatt er åpent og så han har tid sammen med barna er ikke godt å si. Løsningen blir å få til ordninger som man ikke trenger i en mer normal situasjon, f eks redusert arbeidstid. I tillegg blir det jo et spørsmål om man får gjort ting utenfor huset i det hele tatt før barna er store nok til å være litt alene, hvis man ikke havner i et nytt forhold eller har gode barnevakter i nærheten. Jeg tror definitivt det på mange måter er mer slitsomt å være alene enn å bo sammen med den andre foreldren. Samtidig ser jeg at han organiserer ting mye mer effektivt og kanskej får mer gjort enn da kona levde, fordi de ikke samarbeidet spesielt godt.

[cilja]

Det er ikke til å komme forbi at to friske voksne har dobbelt så mye mannskap som en aleneforelder, og dermed dobbelt så mange muligheter og valgfrihet som den som er alene med barn hele tiden.

Man har også dobbelt så mange voksenklær å vaske, dobbelt så mange voksensenger å re, dobbelt så mye tid går med på at de voksne får dusjet, dobbelt så mye voksenmat å handle og sette på plass, dobbelt så mye voksentrot å rydde, blir sikkert mere støv av å være en ekstra voksen, dobbelt så mye mat skal lages, pluss at det naturligvis går med en del tid på å diskutere, planlegge og krangle sammen etc etc etc.

Det finnes forresten også aleneforeldre som ikke er effektive i det hele tatt. De kommer aldri på foreldremøter. De forsover seg ofte. Det flyter hjemme. Besteforeldrene passer barna like mye som aleneforelderen. De lar barna bruke PC og se TV uhemmet for å få seg en pause (kanskje mange laaaange pauser...). De lar barna få alt for mye godterier og sukkerholdige drikker fordi det er lettvindt. De ser ikke verdien i å kjøpe og lage sunn mat til barna, men synes det er mere viktig at barna har siste skrik i klesveien. De glemmer vedkubbe og pølse når det er turdag på skolen. De glemmer tannlegetime etc etc etc.

Folk er forskjellige. Noen virker å være ustoppelig effektive, noen er skippertaksmennesker, og noen er deprimerte og gidder ingenting. Det gjelder aleneforeldre, samboere, og ektepar.

[Gjest Gjest]

Man har også dobbelt så mange voksenklær å vaske, dobbelt så mange voksensenger å re, dobbelt så mye tid går med på at de voksne får dusjet, dobbelt så mye voksenmat å handle og sette på plass, dobbelt så mye voksentrot å rydde, blir sikkert mere støv av å være en ekstra voksen, dobbelt så mye mat skal lages, pluss at det naturligvis går med en del tid på å diskutere, planlegge og krangle sammen etc etc etc.

Det finnes forresten også aleneforeldre som ikke er effektive i det hele tatt. De kommer aldri på foreldremøter. De forsover seg ofte. Det flyter hjemme. Besteforeldrene passer barna like mye som aleneforelderen. De lar barna bruke PC og se TV uhemmet for å få seg en pause (kanskje mange laaaange pauser...). De lar barna få alt for mye godterier og sukkerholdige drikker fordi det er lettvindt. De ser ikke verdien i å kjøpe og lage sunn mat til barna, men synes det er mere viktig at barna har siste skrik i klesveien. De glemmer vedkubbe og pølse når det er turdag på skolen. De glemmer tannlegetime etc etc etc.

Folk er forskjellige. Noen virker å være ustoppelig effektive, noen er skippertaksmennesker, og noen er deprimerte og gidder ingenting. Det gjelder aleneforeldre, samboere, og ektepar.

Det berører ikke det faktum at to personer, er lik 48 voksentimer til rådighet i døgnet, mens det for en singel er 24 timer.

Samboende foreldre har flere valgmuligheter enn aleneboende foreldre. Det betyr selvsagt ikke at de nødvendigvis utnytter ressursene sine fullt ut, men de har muligheten til å velge det om de ønsker.

Jeg skjønner ikke hvor du vil hen med voksenmat og voksensenger som må res opp. Disse jobbene genererer alle voksne, enten vi har barn eller ikke, og de damene som velger å gjøre slike gjøremål til sine når de får mann i hus, forstår jeg meg ikke på.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg ser at noen her spør hvorfor jeg må pleie svigerforeldre når jeg har en mann. Svaret er at han er pendler. Han er til stede i perioder, da pleier vi dem sammen. Når han er borte faller det på meg, i tillegg til mine egne foreldre og alt annet.

Jeg kan godt gjenta det jeg skrev for noen sider siden:

Jeg tror (TROR) at aleneforeldre har noe flere gjøremål pr år enn samboende foreldre, men ikke dobbelt så mange. Jeg tror også at det er mange andre faktorer som spiller inn enn om man er alene eller ikke. Legger til at personlig har jeg det ikke spesielt travelt, verken når jeg er alene eller når han er hjemme.

Og av egen erfaring mener jeg at den største belastningen med å være alene er ansvaret mer enn tiden.

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke akkurat hva man gjør det til. Selvfølgelig føler alle at det er stritt noen ganger, du trenger ikke love meg det. For det gjorde jeg den gangen jeg var gift også, syntes det var travelt. Men jeg skal love deg at det er andre boller nå. Jeg synes det er provoserende at du skriver "man prioriterer det man ønsker å prioritere". Så altså, dersom jeg synes det er problematisk og leit at jeg aldri kommer meg ut blant andre voksne, så bør jeg prioritere det framfor noe annet? Prioritere en kino en gang i blant, en bytur, et cafébesøk, en hyttetur, en utenlandstur med venninner, eller bare rett og slett besøke noen? Med andre ord, skal jeg prioritere dette framfor å sitte hjemme i sofaen? Gjerne, om mulig. Eller framfor å gjøre husarbeid, fordi den eneste tiden på døgnet jeg har til rådighet til denslags, er på natta? Gjerne, om mulig. Skal jeg skaffe meg barnevakt for å få dette til? Bruke av hvilke penger da, tenkte du? Og dessuten, etter å ha gått runden fra klokka 6.15 på morgenen og fram til ungene er i seng klokka 20.00, uten å ha hatt én eneste pause, med hvilke krefter skal jeg da orke å komme meg ut blant folk?

Nei, det er ingen som aldri har tid. Man har tid en sjelden gang. Og av de gangene man har tid, har man kanskje ikke ork to av tre ganger. Pga livssituasjonen. Det er ikke helt hva du legger opp til selv. Kanskje det er det for deg, det er det ikke for meg. Jeg vet hva jeg trenger og prøver å gi meg selv det, men når man må kjempe for det så til de grader, går vinninga opp i spinninga.

Jeg kan godt ta med ungene på en lekeplass og treffe andre voksne der, men det er ikke akkurat hva jeg tenker på med et voksent sosialt liv.

Ja, jeg mener faktisk at dersom du synes det er leit at du aldri kommer deg ut blant andre voksne, så skal du prioritere dette fremfor noe annet. Er det virkelig så utenkelig??

Man lever sannsynligvis bare en gang, og man lever nå. Er det helt utenkelig for deg å (en gang iblant) ta en tur på kino,en tur på by'n, en tur på café eller en tur å besøke venner? Ja, da synes jeg ihvertfall litt synd på deg. Ikke fordi du absolutt ikke kan dette, men fordi du ikke forstår at det er mulig å få til.

Er det katastrofe om du står over husarbeidet EN dag?

Og det å ikke ha penger til barnevakt er vel noe de fleste foreldre har vært gjennom (meg selv inkludert, faktisk når jeg hadde samboer også.)

Til en bytur så får du barnevakt til 2-300 kroner. Tenk over hva du bruker den summen til ellers, og om du kan la noe av dette være denne uken, og heller bruke det til barnevakt. Det er jammen ikke mye man får for 2-300 kroner, og det er sikkert ett eller annet du kan unnvære én gang. Forresten; har ikke barnet en far, besteforeldre, onkler/tanter, eller kjenner du ingen jenter f.eks. eller noen andre som kan hjelpe til med barnepass en sjelden gang?

Forresten så kan jo vennene komme til deg også en gang.

Når det gjelder å ha ork til å gjøre noe; ikke så rart du er trøtt hvis du tar husarbeidet om natten. Eller for å si det på en annen måte; hvis du klarer det så virker det for meg at du har veldig mye ork..

Men instiller man seg på at man skal ha det kjipt og vanskelig, så får man det sikkert også. Men ved å kjøre et rotterace og aldri unne deg selv det du trenger, til fordel for husvask og annet, så gjør du neppe hverken deg eller barna dine en tjeneste. Barn har det best med en fornøyd og glad mor. Og litt voksenkontakt kan faktisk gi deg energi til å takle de andre oppgavene senere, selv om du på forhånd føler at du ikke har ork til å være sosial.

Og ja, jeg er alenemor selv. Og når jeg leser de "vanskelige" og "fastlåste" livssituasjonene til enkelte her, så skjønner jeg at jeg ihvertfall har gjort noe riktig.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg mener faktisk at dersom du synes det er leit at du aldri kommer deg ut blant andre voksne, så skal du prioritere dette fremfor noe annet. Er det virkelig så utenkelig??

Man lever sannsynligvis bare en gang, og man lever nå. Er det helt utenkelig for deg å (en gang iblant) ta en tur på kino,en tur på by'n, en tur på café eller en tur å besøke venner? Ja, da synes jeg ihvertfall litt synd på deg. Ikke fordi du absolutt ikke kan dette, men fordi du ikke forstår at det er mulig å få til.

Er det katastrofe om du står over husarbeidet EN dag?

Og det å ikke ha penger til barnevakt er vel noe de fleste foreldre har vært gjennom (meg selv inkludert, faktisk når jeg hadde samboer også.)

Til en bytur så får du barnevakt til 2-300 kroner. Tenk over hva du bruker den summen til ellers, og om du kan la noe av dette være denne uken, og heller bruke det til barnevakt. Det er jammen ikke mye man får for 2-300 kroner, og det er sikkert ett eller annet du kan unnvære én gang. Forresten; har ikke barnet en far, besteforeldre, onkler/tanter, eller kjenner du ingen jenter f.eks. eller noen andre som kan hjelpe til med barnepass en sjelden gang?

Forresten så kan jo vennene komme til deg også en gang.

Når det gjelder å ha ork til å gjøre noe; ikke så rart du er trøtt hvis du tar husarbeidet om natten. Eller for å si det på en annen måte; hvis du klarer det så virker det for meg at du har veldig mye ork..

Men instiller man seg på at man skal ha det kjipt og vanskelig, så får man det sikkert også. Men ved å kjøre et rotterace og aldri unne deg selv det du trenger, til fordel for husvask og annet, så gjør du neppe hverken deg eller barna dine en tjeneste. Barn har det best med en fornøyd og glad mor. Og litt voksenkontakt kan faktisk gi deg energi til å takle de andre oppgavene senere, selv om du på forhånd føler at du ikke har ork til å være sosial.

Og ja, jeg er alenemor selv. Og når jeg leser de "vanskelige" og "fastlåste" livssituasjonene til enkelte her, så skjønner jeg at jeg ihvertfall har gjort noe riktig.

Er ikke gjesten du kommenterte.

Du virker som om du ikke har helt føling med virkeligheten. 2-300 kroner er faktisk mye for mange, særlig om du har omsorgen alene. Og det er faktisk mange her i landet som ikke har foreldre eller annen slekt som stiller som barnevakt. At hun gjør husarbeid på natta sier vel bare at tidspresset er såpass stort ellers at det er da hun må gjøre det. Ikke at det er det hun har lyst til.

[Gjest Lou]

Er ikke gjesten du kommenterte.

Du virker som om du ikke har helt føling med virkeligheten. 2-300 kroner er faktisk mye for mange, særlig om du har omsorgen alene. Og det er faktisk mange her i landet som ikke har foreldre eller annen slekt som stiller som barnevakt. At hun gjør husarbeid på natta sier vel bare at tidspresset er såpass stort ellers at det er da hun må gjøre det. Ikke at det er det hun har lyst til.

Også koster det jo penger å gå på byen også - i tillegg til de 300 til barnevakt.

Men det går an å ha et sosialt liv.

Invitere venninner hjem til seg. Ha en venninne kveld hjemme hos en venninne og la barna overnatte.

[Gjest x]

Dersom man trenger litt mer tid og avlastning kan man kontakte helsestasjonen og søke hjelp gjennom Home-start. Tilbudet er gratis.