Foreldre vs aleneforeldre

[Gjest Hilde K S]

Og litt helt enkel matematikk:

6 oppgaver fordelt på 2 mennesker er lik 3 oppgaver per person.

6 oppgaver fordelt på 1 menneske er lik 6 oppgaver per person.

[Gjest Gjest_p_*]

Litt mer matematikk:

12 oppgaver fordelt på 2 personer = 6 oppgaver pr person.

6 oppgaver fordelt på 1 personer = 6 oppgaver pr person.

Mine meninger ligger vel omtrent midt mellom fraksjonene her, men her er noen argumenter til: Mine 2, dine 2 og vårt ene barn blir tilsammen 5 barn. Bare mine 2 + vårt ene blir tre barn, = færre oppgaver for alenemor enn for samboende mor.

To voksne i familien betyr ofte en bil mer enn en voksen alene har, og dermed flere oppgaver.

Familien på sju trenger vesentlig mer plass enn familien på fire, noe som igjen gir mer vedlikehold, type snekring og plenklipp.

Argumentet om at oppgavene og tidsbruken halveres når det er to voksen i familien, blir altså feil. La oss si at du ender med 75% av det alenemoren trenger?

Så er det nivået. Både alenemødre og samboende mødre bestemmer selv hvor rent det må være hjemme, hvor mange komiteer og foreldremøter man MÅ på, hvor ofte man MÅ trene, hvor ren bilen MÅ være osv. Samboende mødre med høyt nivå har ganske sikkert flere oppgaver enn alenemor med lave ambisjoner. Altså mener jeg at spørsmålet bare kan besvares med statistikk, og at min og din hverdag er verdiløs som grunnlag for å mene noe generelt om alenemødre kontra samboende mødre.

Jeg TROR nok det er stritt for alenemødre. Og pendlerenker, nordsjøenker, kjerringer med en latsabb til mann og kjerringer med skyhøye ambisjoner.

Selv har jeg brukt i snitt mer enn 20 timer i måneden på å pleie gamle svigerforeldre, det siste året. DET slipper i hvertfall alenemødre.

[CeeCee]

Ser at det er mange gifte/ samboende som sammenligner sin situasjon med det å være aleneforelder.Jeg synes ikke man kan sammenligne det å ha en partner som er ukependler/ bortearbeider og det å være aleneforelder. Det er rett og slett ikke fair.

Det vanskeligste ved å være aleneforelder er å ha HELE ansvaret alene. Man har ingen å diskutere med eller å dele gleder å sorger med. Man har ene og alene ansvaret for bringe inn penger og hele økonomien og bekymringer knyttet til dette.

DERFOR kan man ikke likestille disse to livssituasjonene. De er vidt forskjellige.

Dersom forelderen som er gift/ samboende har bekymring for barna/ økonomien har de en å prate med, som kan trøste og hjelpe en å finne løsninger. Er man alene har man bare seg selv å stole på. Man sitter med bekymringene alene. Dette kan være en stor belastning.

Er man to har man også to inntekter. Ja, man har sikkert større hus, to biler, kanskje en hytte e.l., men det er et personlig valg. Der en aleneforelder kan bo med tre barn, kan også et par bo med sine tre barn. Man MÅ ikke ha hytte heller.

Er det ting som skal fikses som man ikke har kompetanse på, har gjerne den andre denne kompetansen. Er man alene må man betale andre for å fikse det, ty til venner eller skaffe seg denne kompetansen og fikse det selv.

En aleneforelder har altså ikke en partner å spille på og støtte seg til og som bidrar. Ikke engang noen uker i året.

Jeg har vært enslig forsørger i alle år og har nå en tenåring i hus. En far som bidro minimalt økonomisk og som har hatt maksimum "vanlig samvær." Jeg synes ikke tiden var det største problemet, men å ha ansvaret alene og ikke ha noen å dele gleder (utvikling, første dag i barnehage/ skole, hverdagesn små høydepunkt, noe morsomt som ble sagt osv.) og sorger/ bekymringer (utvikling, nattevåk, bleieslutt, barnesykdommer,operasjoner, skoleproblemer, prepubertale problemer oav.). Ingen å spille på når barnet opponerer.. Jeg kan nevne mange ting, men ser at det blir veldig langt innlegg.

Dere som er i forhold med barn; Tenk over hvor mye dere deler og diskuterer med deres partner om ting som har med barna å gjøre.

Dette ble et langt innlegg, beklager det!

[CeeCee]

Litt mer matematikk:

12 oppgaver fordelt på 2 personer = 6 oppgaver pr person.

6 oppgaver fordelt på 1 personer = 6 oppgaver pr person.

Mine meninger ligger vel omtrent midt mellom fraksjonene her, men her er noen argumenter til: Mine 2, dine 2 og vårt ene barn blir tilsammen 5 barn. Bare mine 2 + vårt ene blir tre barn, = færre oppgaver for alenemor enn for samboende mor.

To voksne i familien betyr ofte en bil mer enn en voksen alene har, og dermed flere oppgaver.

Familien på sju trenger vesentlig mer plass enn familien på fire, noe som igjen gir mer vedlikehold, type snekring og plenklipp.

Argumentet om at oppgavene og tidsbruken halveres når det er to voksen i familien, blir altså feil. La oss si at du ender med 75% av det alenemoren trenger?

Så er det nivået. Både alenemødre og samboende mødre bestemmer selv hvor rent det må være hjemme, hvor mange komiteer og foreldremøter man MÅ på, hvor ofte man MÅ trene, hvor ren bilen MÅ være osv. Samboende mødre med høyt nivå har ganske sikkert flere oppgaver enn alenemor med lave ambisjoner. Altså mener jeg at spørsmålet bare kan besvares med statistikk, og at min og din hverdag er verdiløs som grunnlag for å mene noe generelt om alenemødre kontra samboende mødre.

Jeg TROR nok det er stritt for alenemødre. Og pendlerenker, nordsjøenker, kjerringer med en latsabb til mann og kjerringer med skyhøye ambisjoner.

Selv har jeg brukt i snitt mer enn 20 timer i måneden på å pleie gamle svigerforeldre, det siste året. DET slipper i hvertfall alenemødre.

Forskjellen er vel at en alenemor gjerne ikke har valgt å være alene, mens en med mine, dine og våre barn har selv valgt å ha det slik...

En alenemor har gjerne gamle foreldre selv hun må bruke tid på å pleie/ hjelpe, så det var et dårlig argument.

Som sagt så har pendlerenker og nordsjøenker alltid en partner å spille på, diskutere med, støtte seg til og som bringer inn penger i kassa, så det argumentet faller også i fisk.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Tydelig at det varierer rundt om kring- Her i bygda er det ingen alenemødre som er med i Fau, de kan ikke være med på dugnader, ikke være med i 17 mai komite(her er det faste årstrinn som er ansvarlige), stiller ikke opp på foreldremøter. Er ungene med på aktiviteter så skal de alltid sitte på med andre. Barnevakt kan de jo ikke ta seg råd til, for de pengene skal festes bort på lørdag.

Hvordan greier du å ta en slik slutning?

Jeg er alenemor og har stilt opp i kanter og bauer og kjørt andres unger.........

Vær så snill og ikke kategoriser meg inn ien gruppe som ikke stiller. Tenk alle andre foreldre som noen ganger ikke har tid...skal du dømme noen så døm alle foreldre ikke plukk ut de som sitter med ett større ansvar alene enn deg.

[CeeCee]

Hvordan greier du å ta en slik slutning?

Jeg er alenemor og har stilt opp i kanter og bauer og kjørt andres unger.........

Vær så snill og ikke kategoriser meg inn ien gruppe som ikke stiller. Tenk alle andre foreldre som noen ganger ikke har tid...skal du dømme noen så døm alle foreldre ikke plukk ut de som sitter med ett større ansvar alene enn deg.

Bra sagt!

[Gjest Gjest_Rosa på ball_*]

Jeg skjønner ikke helt vitsen med å sette to grupper opp i mot hverandre på en slik måte...

Det er like mange erfaringer som det er mennesker som lever i situasjonene, og mange har også prøvd å både være forelder i forhold, og aleneforsørger.

Det er vanskelig å sammenligne to så ulike livssituasjoner, fordi det er så mange variabler som må tas med i beregningen for å få et riktig bilde.

For eksempel:

Tenk deg å ha en partner som jobber rotasjon/ukependler, og som er borte mer enn han er hjemme.

Du selv er ufør, og har ansvaret for to barn, hvorav det ene barnet har en psykisk utviklingshemming og må følges opp på grunn av det, og det andre barnet har cøliaki og astma/allergi og krever en del tilrettelegging på grunn av det.

I tillegg har du svigerforeldre som må hjelpes og følges opp på grunn av alder og diverse "alderssymptomer" (som demens), hennes egne foreldre er døde, og hun får heller ingen avlastning fra dem.

Dette er en virkelig livssituasjon for en av mine nærmeste.

Tenk deg så at du er aleneforelder med to friske barn, har foreldre som kan avlaste, en barnefar som hun har et godt samarbeid med, og som mer enn gjerne har samvær med barna, både når det er satt opp til samvær, og når han har lyst.

De ringes stort sett hver eneste dag, bare for å fortelle om barnas dag, og for å legge planer.

Dette er en virkelig livssituasjon for en av mine venninner.

Sett så disse situasjonene opp i mot hverandre...

Kan du så si med hånda på hjertet si at det alltid er lettere å være to?

Jeg vet i alle fall at min venninne som er alene med sine barn er full av beundring for hun som klarer å følge opp sine to barn med så store behov, selv om hun er alene hele uken.

Det er helt bevisst at jeg har satt to så ulike situasjoner opp i mot hverandre, nettopp for å vise hvor umulig det er å sette to grupper opp i mot hverandre på en slik måte det blir gjort her.

[Gjest Gjest]

For eksempel:

Tenk deg å ha en partner som jobber rotasjon/ukependler, og som er borte mer enn han er hjemme.

Du selv er ufør, og har ansvaret for to barn, hvorav det ene barnet har en psykisk utviklingshemming og må følges opp på grunn av det, og det andre barnet har cøliaki og astma/allergi og krever en del tilrettelegging på grunn av det.

I tillegg har du svigerforeldre som må hjelpes og følges opp på grunn av alder og diverse "alderssymptomer" (som demens), hennes egne foreldre er døde, og hun får heller ingen avlastning fra dem.

Jeg synes mannen hennes virker som en skikkelig egoistisk dust jeg

[Gjest Gjest_Rosa på ball_*]

Jeg synes mannen hennes virker som en skikkelig egoistisk dust jeg

Og hva har det med saken å gjøre? De er likevel 2 foreldre (på papiret), og det ble argumentert med at det uansett er lettere for de som har en partner som er borte, enn det er for de som er alene med sine barn. (uansett omstendigheter slik jeg forsto det)

Og han er forøvrig ingen dust. Han gjør det han må gjøre for å forsørge familien sin, selv om det innebærer at han må være borte fra dem store deler av tiden.

Det er ikke alle plasser at det er like godt arbeidsmarked.

[Gjest Gjest_P_*]

Forskjellen er vel at en alenemor gjerne ikke har valgt å være alene, mens en med mine, dine og våre barn har selv valgt å ha det slik...

En alenemor har gjerne gamle foreldre selv hun må bruke tid på å pleie/ hjelpe, så det var et dårlig argument.

Som sagt så har pendlerenker og nordsjøenker alltid en partner å spille på, diskutere med, støtte seg til og som bringer inn penger i kassa, så det argumentet faller også i fisk.

Altså: Mitt innlegg gikk kun på det med tidsbruk.

Om man har valgt det selv eller ikke spiller ingen rolle for tidsbruken, for hvor travelt det er. Det med at ansvaret føles som en belastning mer for aleneforledre enn for dem som er to, det er jeg ikke det minste i tvil om. Det merker jeg selv de periodene jeg er pendlerenke, det er virkelig en lettelse å dele bekymringer med partneren over telefon, selv om han ikke kan direkte hjelpe til.

Problemet med å pleie svigerforeldre er jo at det kommer i tillegg til ens egne, ikke sant? Dobbelt opp med oppgaver...

Forøvrig sier -Rosa på ball- nettopp det jeg mente, bare så meget bedre enn jeg klarte.

[FrizzleSizzle]

På mange måter er det enklere å være alene, synes jeg. Da har jeg ikke forventninger til at noen ting blir gjort og jeg slipper frustrasjonen over ting som andre skulle gjort. Jeg gjør det selv når jeg har tid/kapasitet og derav ingen frustrasjon eller brutte forventinger. Jeg tror mange ekteskap/samboer forhold ryker fordi man har forventninger til den andre part som ikke blir oppfyllt - derav blir det en lettelse når man ikke forventer noe og heller ikke får slike frustrasjoner.

Er vel mest enig i dette av alt som er sagt her. Har prøvd begge foreldreskapsformer, og å bli alenemor var som å komme til himmelen. Jeg har god tid, MYE bedre tid enn før, til alt jeg vil og alt barna vil og alt som må gjøres (jeg gjorde selvsagt alt selv mens jeg bodde sammen med faren også). Skaffet meg et nettstudium i høst, faktisk, for jeg liker ikke å sløse med tid. (Jada, har full jobb og.)

Den største forskjellen er likevel psykisk - å bli kvitt mannfolket var bokstavelig og mentalt sett å gå ned 80 kg. Når barna er hos ham har jeg fri med GOD samvittighet. Da vi var sammen og jeg skulle ut en kveld var det med DÅRLIG samvittighet, da stjal jeg liksom av hans tid. Og så slipper jeg å føle meg kritisert og ikke god nok for hvert skritt jeg tar, jeg kan faktisk puste i mitt eget hjem, jeg er glad hele tiden, det er vanvittig deilig.

Som barn tenkte jeg ofte at familiene som bare besto av mor og barn så så behagelige ut. Jeg fikk rett. Det er dritbehagelig.

[Gjest Hilde K S]

Men dersom det er så jævlig mye mer å gjøre og så mye tyngre å bo sammen med barnas far, hvorfor i huleste blir damene i de forholdene?

Er det ikke bedre for både mor og barn at mor sørger for å være aleneforsørger? Da blir det jo mindre å gjøre, samt at økonomisk trenger man ikke å bekymre seg. Skattepengene til de lykkelig gifte går jo til å forsørge alenemødre sin luksustilværelse.

[Gjest salma]

Men dersom det er så jævlig mye mer å gjøre og så mye tyngre å bo sammen med barnas far, hvorfor i huleste blir damene i de forholdene?

Er det ikke bedre for både mor og barn at mor sørger for å være aleneforsørger? Da blir det jo mindre å gjøre, samt at økonomisk trenger man ikke å bekymre seg. Skattepengene til de lykkelig gifte går jo til å forsørge alenemødre sin luksustilværelse.

Ulykkelig gifte, mener du vel. For det er jo så hardt å være gift, og så enkelt å være alenemor. Det fins jo ikke noe sånt som en ekstra inntekt, samhold, ansvarsfordeling osv selv om det er en mann i bildet, så klart!

[Far til 2]

Jeg er litt enig med FrizzleSizzle ettersom jeg har vært samboer, samværsforelder og bostedsforelder og nå praktiserer felles omsorg etter samlivsbrudd. Men vil være forsiktig med å legge skylden på tidligere ektefelle/samboer for alle tidligere problemer.

Den psykiske belastningen med en samboer/ektefelle en ikke ønskerå bo sammen med er utvilsomt stor, men det er ikke samboeren/ektefelles skyld. Det er ens egen skyld.

I perioden jeg var samboer/ektefelle gikk det med mye tid og krefter til å diskutere hvem som skulle gjøre hva av oss voksne. Som aleneforelder er ikke dette et tema. Heller ikke for samværsforeldre.

Men for vår del synes det helt klart at FELLES OMSORG ETTER SAMLIVSBRUDD HAR GITT MER FRITID OG BEDRE ØKONOMI sammenliknet med det å være bostedsforelder og samværsforelder.

Sett utifra mitt ståsted og mine erfaring er situasjonen slik:

Økonomi

Samboer/ektefelle - Best

Aleneforelder - OK

Samværsforelder - Dårligst

Felles omsorg etter brudd - OK

"Overskuddstid"/hetisk hverdag

Samboer/ektefelle - OK

Aleneforelder - Dårligst

Samværsforelder - Best

Felles omsorg etter brudd - OK

En ting som er interesant i denne oversikten er at i 3 av 4 tilfeller så er det bostedsforelder/samværsforelder som kommer best eller værst ut. Det er mao i disse tilfellene situasjonen endrer seg mest ekstremt.

Men i denne sammenlikningen har jeg altså sett helt bort fra savnet av barna og barnas savn av foreldrene. Derfor vil det aldri være mulig å gi en "riktig" sammenlikning slik jeg har forsøkt ovenfor.

[Far til 2]

Men dersom det er så jævlig mye mer å gjøre og så mye tyngre å bo sammen med barnas far, hvorfor i huleste blir damene i de forholdene?

Er det ikke bedre for både mor og barn at mor sørger for å være aleneforsørger? Da blir det jo mindre å gjøre, samt at økonomisk trenger man ikke å bekymre seg. Skattepengene til de lykkelig gifte går jo til å forsørge alenemødre sin luksustilværelse.

i dette innlegget tar du det som en selvfølge at mor blir aleneforelder. Vi er nå på vei inn i en tid da dette ikke lenger er en selvfølge, og mor kan derfor bli samværsforelder eller foreldrene kan praktisere felles omsorg. For egen del ser jeg BARE fordeler med det siste. Det er synd ikke flere mødre ser det samme

[Gjest Gjest_Rosa på ball_*]

Ulykkelig gifte, mener du vel. For det er jo så hardt å være gift, og så enkelt å være alenemor. Det fins jo ikke noe sånt som en ekstra inntekt, samhold, ansvarsfordeling osv selv om det er en mann i bildet, så klart!

Nåå trodde jeg denne tråden dreide seg om tidsbruk, og ikke alle andre fordeler/ulemper ved å være en eller to.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du og Hilde KS er spydige for at noen påpeker at det er situasjonsbetinget, og at det ikke går an å gi et fasitsvar på dette spørsmålet.

[Gjest Hilde K S]

i dette innlegget tar du det som en selvfølge at mor blir aleneforelder. Vi er nå på vei inn i en tid da dette ikke lenger er en selvfølge, og mor kan derfor bli samværsforelder eller foreldrene kan praktisere felles omsorg. For egen del ser jeg BARE fordeler med det siste. Det er synd ikke flere mødre ser det samme

Innlegget var myntet til de som skriver om alle DAMENE som har det så travelt med ukependlerMENN.

Jeg bøyer meg i støvet. Du klarer virkelig å vri noe ut av absolutt alt jeg skriver. Du må ha en eller annen psyk hang-up. Det verste er, at du aldri, noensinne, kommer til å forstå at jeg faktisk er FOR både at mor kan være samværsforelder og 50/50 der barna vil det.

[Gjest Hilde K S]

Nåå trodde jeg denne tråden dreide seg om tidsbruk, og ikke alle andre fordeler/ulemper ved å være en eller to.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du og Hilde KS er spydige for at noen påpeker at det er situasjonsbetinget, og at det ikke går an å gi et fasitsvar på dette spørsmålet.

Jeg gjør det rett og slett fordi jeg er en spydig person av natur. Jeg eier ikke empati for noen i hele verden. Og det er I ALLE FALL ikke fordi hele diskusjonen handler om situasjonsbetinging.

[Gjest salma]

Nåå trodde jeg denne tråden dreide seg om tidsbruk, og ikke alle andre fordeler/ulemper ved å være en eller to.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du og Hilde KS er spydige for at noen påpeker at det er situasjonsbetinget, og at det ikke går an å gi et fasitsvar på dette spørsmålet.

Men gitt at ytre omstendigheter er de samme, så kan man ikke argumentere mot at to er en mer enn en.

Hvorvidt man har syke/funksjonshemmede barn for eksempel, er en ytre faktor som er dobbel jobb for en alenemor enn en gift mor.

Jeg mener ikke å være spydig, men jeg greier vel ikke å la være For jeg vet hva det vil si å være skikkelig alenemor (ikke 'alenemor', slik noen skriver her), og jeg vet hva det vil si å være gift mor (selv om mannen min reiser mye, iblant månedsvis av gangen). Og dermed kan jeg ikke fatte hva gifte mødre sutrer over.

Jeg gjør det rett og slett fordi jeg er en spydig person av natur. Jeg eier ikke empati for noen i hele verden. Og det er I ALLE FALL ikke fordi hele diskusjonen handler om situasjonsbetinging.

Veldig off topic, men: Jeg digger Hilde K S og syns hun er en drittkul dame!

Endret 28. oktober 2009 av salma

[Far til 2]

Innlegget var myntet til de som skriver om alle DAMENE som har det så travelt med ukependlerMENN.

Jeg bøyer meg i støvet. Du klarer virkelig å vri noe ut av absolutt alt jeg skriver. Du må ha en eller annen psyk hang-up. Det verste er, at du aldri, noensinne, kommer til å forstå at jeg faktisk er FOR både at mor kan være samværsforelder og 50/50 der barna vil det.

Jammen da blir det aldri kjedelig når vi to diskuterer. Se det positive i det .