Foreldre vs aleneforeldre

[Gjest Hilde K S]

Jammen da blir det aldri kjedelig når vi to diskuterer. Se det positive i det .

[Gjest Gjest]

Men gitt at ytre omstendigheter er de samme, så kan man ikke argumentere mot at to er en mer enn en.

Hvorvidt man har syke/funksjonshemmede barn for eksempel, er en ytre faktor som er dobbel jobb for en alenemor enn en gift mor.

Men dette gjelder jo også aleneforeldre imellom...

En alenemor med et sykt/funksjonshemmet barn, har en dobbel jobb i forhold til en alenemor med et frisk barn...

[Gjest salma]

Men dette gjelder jo også aleneforeldre imellom...

En alenemor med et sykt/funksjonshemmet barn, har en dobbel jobb i forhold til en alenemor med et frisk barn...

Men gitt at ytre omstendigheter er de samme, så kan man ikke argumentere mot at to er en mer enn en.

Hvorvidt man har syke/funksjonshemmede barn for eksempel, er en ytre faktor som er dobbel jobb for en alenemor enn en gift mor.

Hvorav formuleringen om at gitt like ytre forutsetninger (som for eksempel funksjonshemmede barn), så er det mer jobb for en alenemor enn en gift mamma.

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Undersøkelser viser at alenemødre oftere er deprimerte og sliter mer psykisk enn andre kvinner - dette kan jo føre til at dagliglivet føles mye striere for disse.

[Gjest salma]

Undersøkelser viser at alenemødre oftere er deprimerte og sliter mer psykisk enn andre kvinner - dette kan jo føre til at dagliglivet føles mye striere for disse.

Alternativt at dagliglivet er striere for disse, og at de derfor oftere er deprimerte og sliter mer psykisk

[Gjest Hilde K S]

Undersøkelser viser at alenemødre oftere er deprimerte og sliter mer psykisk enn andre kvinner - dette kan jo føre til at dagliglivet føles mye striere for disse.

Mens barn som har vokst opp hos alenefedre sliter mer med psyken enn andre barn...

Det er alltid noe, ser du.

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Mens barn som har vokst opp hos alenefedre sliter mer med psyken enn andre barn...

Det er alltid noe, ser du.

Sant det du sier der: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=259372

[Far til 2]

Mens barn som har vokst opp hos alenefedre sliter mer med psyken enn andre barn...

Det er alltid noe, ser du.

Nå vet vi også at altfor få mødre aksepterer at barna har like mye samvær med far som med mor. Ihht en rapport ble det også sagt at pga mødrenes manglende vilje til å akseptere en likeverdig far, så er det langt oftere at far har overtatt omsorgen for barna etter at de er ødelagt (barn flytter oftere til far når de er gamle nok til å være med å bestemme). En far som overtar omsorgen (i 12-15 års alderen ?) har sansynligvis ikke vært negativ til en slik rolle tidligere. Mao er barn som bor hos bos far ødelagt før de flytter til far.

Jeg måte bare ta med dette ettersom vi fedre får skylda for det meste som går galt, mens mødre kan sole seg i glansen av alt som går bra .

Kansje vi skal komme oss tilbake til fokuset på roller fremfor kjønn.

[Gjest Gjest]

Jeg er 100% alene, ingen far i bildet. Men jeg kan overhodet ikke si at jeg har det travlere enn de som har mann. Mitt inntrykk er helst stikk motsatt. De som har en "normal" kjernefamilie har det travlere enn min familie. Jeg legger opp hverdagen slik at den ikke blir travel, fyller den heller med mye kos og kvalitetstid. Jeg trenger jo ikke dele meg.

Det er derimot vanskelig å være alene om alle byrdene. Økonomisk, sykdom o.l. Men tidsmessig syns jeg overhodet ikke det er noe bedre for de som har mann. Og jeg har ikke en passiv hverdag, her går det i fritidsaktiviteter o.l, men vi har ikke noe hver eneste dag. Det er koselig å være alenemamma, å være så priviligert at man er den største innflytelsen ett lite menneske har er ikke noe man kan klage på. :rødme:

[cilja]

Dette er et spm til dere som bor sammen med den andre forelderen, men alikevel ikke har mer tid enn en som bor alene med barn.

Jeg bor sammen med min ektemann fordi jeg ønsker det. Jeg har ikke tenkt å sparke ham ut fordi jeg da tydeligvis blir mer effektiv i hverdagen...

Det finnes ikke noe "enten eller" svar på det du spør om siden situasjonen er veldig forskjellig fra familie til familie.

Noen får masse hjelp fra familie og venner, noen får ikke.

Noen lever i et forhold der den ene gjør "alt", og den andre ikke gjør sin part.

Noen har mye energi og virker å rekke over alt uten å bli utslitt.

etc etc etc

[Gjest Gjest]

Nei. Det er ikke "akkurat hva man gjør det til selv". Det er ikke så enkelt som å si at det handler om prioriteringer. Du skal gjerne få være flue på veggen hos meg en uke eller to, så skal jeg love deg at du forandrer syn. Jeg kan godt forklare deg det, men jeg skjønner at du ikke kommer til å høre på beskrivelser og argumenter, med mindre du ser det med egne øyne. Velkommen.

Jo, det er akkurat hva man gjør det til. Selvsagt er det stritt mange ganger, men jeg kan love deg at det er noe absolutt alle føler, enten de er alene eller ikke.

Jeg trenger ikke være flue på din vegg, siden jeg selv er alenemor. Jeg vet akkurat hvordan det er, og prioriterer man noe, går det ut over noe annet. så er spørsmålet hva man ønsker å prioritere.

Du kan umulig ha mye livserfaring - har man familie så kan man ikke lenger egosistisk prioritere å dra på trening eller ut med venner så ofte som man gjerne skulle ønske. Hadde jeg hatt bedre råd så hadde jeg sikkert brukt barnevakt av og til, og hadde jeg hatt enda bedre råd og en far som stilte opp så skulle jeg ha blitt med de andre mammaene på spa weekend til helgen.

Håper du får deg litt mer livserfaring snart - så slipper du å såre flere som faktisk ikke har det like fritt som du tror de har det!

Og når det gjelder prioritereing - så prioriterer jeg selvfølgelig å være hjemme med barna mine og bruke penger på aktiviteter til dem isteden for å la de gå for lut og kaldt vann mens jeg "realiserer meg selv" - det er faktisk ikke noe valg!

Jeg valgte ikke mine foreldre og søsken og jeg valgte ikke at x skulle forelske seg i en annen som bor på en annen kant av landet!

Dette var et underholdende svar. Jeg tipper jeg er blant de eldste brukerne på dette forumet, så du trenger ikke belære meg om livserfaring. Siden jeg i tillegg har erfart både det å være samboer over flere år, og alenemor over flere år, vil jeg tro at jeg er fullt ut kvalifisert til å uttale meg om dette.

Kanskje det er nettopp min livserfaring som gjør at jeg ser litt "lettere" på dette enn du og noen andre gjør?

Jeg har lært at man kan ikke forvente å ha full kontroll og alt på stell hele tiden. Noen ganger føler man at det går med hogg og belegg, men det er likt for de fleste, tro meg. Og i det store og det hele; hva betyr det egentlig om man kanskje hadde en kjip og usunn middag en dag forrige uke, eller at huset er skittent av og til?

Når det gjelder sosial omgang med venner, som du nevner, så vet jeg vel at man ikke kan fly rundt med venner eller gå på spa akkurat når man ønsker det. Det har jeg vel heller aldri sagt. Innlegget mitt var et svar til vedkommende som ikke hadde noe som helst sosialt liv utenom jobben. Da har hun prioritert det bort. Det er ingen som aldri har tid til å være sosial, utenom jobben.

Noen slektninger har vel vedkommende som kan hjelpe med barnepass, og råd til barnevakt må man vel ha en eller annen gang, om ikke så ofte. Det går også veldig fint an å invitere venner hjem. Man kan også besøke venner og ha barna med av og til. Både venner som har barn og som ikke har barn. I tillegg er det mye man kan finne på etter arbeidstid som man kan ha barna med på, der man vil treffe andre voksne. Om ikke annet kan man gå turer, eller oppsøke lekeplasser. Og de fleste har vel kanskje også en nabo de kan finne tonen med, mens man passer på barna som leker ute.

Det finnes uendelige muligheter, og hvis det er noen som er så dårlig stilt at de ikke har noen av desse mulighetene, så er det mulig å få hjelp av det offentlige, både til besøkshjem eller noen som kan avløse deg med barna av og til.

Det er helt hva du legger opp til selv!

Selvsagt er det noen som har mye tid og noen som har lite tid. Men det er ingen som aldri har tid!

[Gjest lykkelig gift]

Jeg syns det er meningsløst å stille disse to gruppene opp mot hverandre. Innen disse gruppene ligger det enormt med varierende faktorer.

- antall barn

- har man enkel og greie barn eller er de krevende

- har man venner og slekt som hjelper til

- har man gamle/syke foreldre som trenger hjelp

- økonomi

- boforhold

- arbeidsforhold (tidspunkt, sted, enkel/krevende jobb etc)

- osv, osv

Jeg syns det beste med å være to er at jeg har en å dele gleder og bekymringer med, en som jeg kan diskutere med og som kan trøste meg når alt går i vranglås.

[Gjest Gjest]

Men dersom det er så jævlig mye mer å gjøre og så mye tyngre å bo sammen med barnas far, hvorfor i huleste blir damene i de forholdene?

Er det ikke bedre for både mor og barn at mor sørger for å være aleneforsørger? Da blir det jo mindre å gjøre, samt at økonomisk trenger man ikke å bekymre seg. Skattepengene til de lykkelig gifte går jo til å forsørge alenemødre sin luksustilværelse.

Det er vel ikke det man vil frem til at det er så mye tyngre og verre å være to, men mens alenemødre her legger frem det som er negativt for seg, legger de mødrene som ikke er alene frem det som er negativt for seg. Det som kan være vanskelig i den ene situasjonen er kanskje ikke vanskelig i den andre, men til gjengjeld så har den andre situasjonen noe annet som er vanskelig, som den andre ikke har. Dette ble innviklet forklart, men dere skjønner vel hva jeg vil frem til. Poenget er at summa sumaru så er det fordeler og ulemper med begge deler, og at vi kanskje har like mye å stri med alle, men på hver vår måte.

Selv har jeg opplevd begge deler over tid, og må klart si at begge deler har sine ting, gode og dårlige, både når det gjelder økonomi og tidsbruk.

I tillegg vil det være forskjeller innad i begge "gruppene" slik en over her beskrev. Så man kan ikke sammenligne alle med hverandre.

Ettersom det meste har vært sagt og argumentert her nå, går jeg ikke inn i detaljer om hva som er bra og dårlig der, og omvendt. Men konkluderer med at det finnes fordeler og ulemper med begge deler. Alle har det stritt innimellom, og alle opplever at tiden ofte ikke strekker til både når det gjelder det ene og det andre man skulle ha gjort. Det samme gjelder økonomien. For "vanlige" folk enten man er alene eller to, er det alltid perioder der det må snus på hver krone.

Jeg har ikke sympati for en hel gruppe, men ser at det er noen som sliter mer enn andre, og gjør sitt beste. På samme måte ser jeg at det er noen som snylter mer på samfunnet enn andre, og yter absoultt ingenting selv. Slik vil det nok alltid være. Men de sistnevnte er nok de som ofte blir lagt merke til og som skaper fordommer mot en hel gruppe dessverre.

[Gjest Gjest]

Selv har jeg brukt i snitt mer enn 20 timer i måneden på å pleie gamle svigerforeldre, det siste året. DET slipper i hvertfall alenemødre.

Hva med mannen din? Der er jo to, så det går vel opp i opp med antall "foreldre"?

Dessuten er det nok jeg som må pleie x sin mor når hun blir så gammel, ettersom han har stukket av men ny dame til andre kanten av landet - mens vi bor rett i nærheten og hun tross alt er mine barn sin bestemor! Kutter ikke ut besteforeldre fordi om faren ikke tar ansvar!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg synes det er viktig å si at:

OPPLEVELSEN av stress er nok den samme.

OPPLEVELSEN av å ha det stritt er nok den samme.

Men hva som utløser stressfaktoren behøver ikke være like alvorlig/viktig i den store helheten.

Der tror jeg single foreldre har mindre trygghet i situasjonen ved å være alene enn å være to. Men at opplevelsen av stressfaktoren er nok den samme.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hva med mannen din? Der er jo to, så det går vel opp i opp med antall "foreldre"?

Dessuten er det nok jeg som må pleie x sin mor når hun blir så gammel, ettersom han har stukket av men ny dame til andre kanten av landet - mens vi bor rett i nærheten og hun tross alt er mine barn sin bestemor! Kutter ikke ut besteforeldre fordi om faren ikke tar ansvar!

Kan dere ikke heller lage en tråd om ansvar som folk påtar seg for den eldre generasjon enn å blande det inn i en diskusjon rundt aleneforeldre/foreldre?

[Gjest Gjest]

Selv har jeg brukt i snitt mer enn 20 timer i måneden på å pleie gamle svigerforeldre, det siste året. DET slipper i hvertfall alenemødre.

Det ble satt ut en påstand om at alenemødre slipper å pleie svigerforeldre - ønsket å påpeke at dette ikke stemmer!

Hva er det lov å diskuter av premisser i denne sammenhengen?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Er vel ikke det som menes med foreldreansvar

[Gjest regine ii]

Jeg syns det beste med å være to er at jeg har en å dele gleder og bekymringer med, en som jeg kan diskutere med og som kan trøste meg når alt går i vranglås.

nemlig.

Dette er den vesensforskjelligheten mellom å være to og å være en. For meg blir det helt absurd å hevde at en har det "verre" eller "striere" når en faktisk er to om arbeidet enn når man er en.

Jeg skjønner at det - for noen - er viktig å påpeke hvor fantastisk tungt og vanskelig de har det som gifte/samboende i fht. oss som er/har vært alene med omsorgen i flere år. Men da handler det om noen som skal ha det verst og som ikke evner å se det viktige: er man to så kan man DELE på bekymringene!

[Lizzee]

Det vanskeligste ved å være aleneforelder er å ha HELE ansvaret alene. Man har ingen å diskutere med eller å dele gleder å sorger med. Man har ene og alene ansvaret for bringe inn penger og hele økonomien og bekymringer knyttet til dette.

Jeg er så enig. Det jeg savnet som alenemor var en å snakke med og være nær som delte min hverdag og ansvar.

Jeg klarte fint å vekke unger, smøre matpakker, vaske klær, lage middag, støvsuge, følge til aktiviteter og være klassens FAU representant... Og jobbe full tid, ha tid til venninner og gå på trening (man allierer seg jo med naboer og familiene til barnas venner!) Men å ha en snakke med og sitte i armkroken til - det savnet jeg. En å være voksen sammen med, om dere skjønner.

Alt det dagligdagse får man rutiner på og det går på sett og vis av seg selv. Men å han en voksen til der, det går på mye mye mer enn å gjøre husarbeid og gi leksehjelp!

Er vel mest enig i dette av alt som er sagt her. Har prøvd begge foreldreskapsformer, og å bli alenemor var som å komme til himmelen. Jeg har god tid, MYE bedre tid enn før, til alt jeg vil og alt barna vil og alt som må gjøres (jeg gjorde selvsagt alt selv mens jeg bodde sammen med faren også). Skaffet meg et nettstudium i høst, faktisk, for jeg liker ikke å sløse med tid. (Jada, har full jobb og.)

Den største forskjellen er likevel psykisk - å bli kvitt mannfolket var bokstavelig og mentalt sett å gå ned 80 kg. Når barna er hos ham har jeg fri med GOD samvittighet. Da vi var sammen og jeg skulle ut en kveld var det med DÅRLIG samvittighet, da stjal jeg liksom av hans tid. Og så slipper jeg å føle meg kritisert og ikke god nok for hvert skritt jeg tar, jeg kan faktisk puste i mitt eget hjem, jeg er glad hele tiden, det er vanvittig deilig.

Som barn tenkte jeg ofte at familiene som bare besto av mor og barn så så behagelige ut. Jeg fikk rett. Det er dritbehagelig.

Forstår det godt. Problemet når man lever med en sånn som du gjorde (som også jeg har gjort) så har man ingen å dele med!

Jeg var alenemor da jeg levde med eksen min også. Slik sett var det veldig greit å bli alene på ordentlig og slippe skuffelsen ved å være alene når man egentlig skulle være to. I en slik situasjon så klarer man fint å takle mange oppgaver alene når man flytter fra eksen.

Anderledes er det sikkert når man litt ufrivillig blir alene. At det ikke er en selv som ønsker skilsmissen/bruddet og man virkelig savner den personen man delte livet sitt med.

Min erfaring var at eksen ble en bedre far av å måtte ha barna alene. Og etter at han fikk ansvaret og 50% samvær har han lært ufattelig mye og er egentlig blitt en person jeg liker igjen! Han har fått større respekt for foreldrerollen og hva jeg i alle år har gjort for å si det sånn...

Jeg var så superheldig som fikk meg ny samboer. En nye mann som deler oppgavene i hjemmet med meg, er en flott bonusfar for barna og den støtten og partneren man faktisk skal være for den man velger å leve sammen med!

Jeg vet fortsatt at jeg klarer å gjøre alt alene - men du verden så deilig det er å ha noen å dele med!

Endret 29. oktober 2009 av Lizzee