Aleneforeldre og misunnelse

[Gjest gjest - ikke alene heldigvis]

Må si at jeg ikke helt forstår hva TS mener? Hvorfor i all verden skal man være misunnelig på noen som er alene med barnet sitt? Det er jo trist både for moren og ikke minst barnet å være alene. Kan ikke skjønne hvem av de som er så heldige være to foreldre sammen for barnet sitt som skal være misunnelig på en som er alene selv om denne personen får litt mer støtte.

Er en ting å mene at det er urimelig at alenemødre får så mye mer, men å være misunnelig, det forstår jeg ikke..

[Gjest salma]

Ja, men de fleste barn HAR andre omsorgspersoner enn bare mor. Det er bare ikke alltid omsorgspersonene kan brukes som barnevakt. Dugnader og slike ting, tar man da ungene med på. Det gjør som oftes gifte/samboende foreldre også. I alle fall i mitt miljø. Og når det gjelder psykiske problemer, er de faktisk størst hos barn som vokser opp hos far. Nå husker jeg ikke hvor jeg har den opplysningen fra, desverre.

Akkurat den der var visst veeeeeldig vanskelig å forstå.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår hva du mener og stiller meg litt i køen av misunnede. Fordi jeg er alenemor selv, men er fratatt all ekstra støtte fordi jeg har en samboer. Jeg kan forstå at jeg ikke får støtte til bolig og slike ting, har aldri hatt disse stønadene heller. Men at jeg ikke kan få en dobbel barnetrygd, som burde gå til å dekke barnas behov, forstår jeg ikke. Samboer betaler ingen utgifter på mitt barn. Vi deler ikke engang matutgiftene likt. De fratok meg overgangsstønaden for etablering av virksomhet etter et år også, noe som har ført til at jeg sitter på en deltidsjobb og en ekstrajobb ved siden av virksomheten, for å få pengene til å gå rundt. Angående fritid har jeg nok mindre enn de fleste ettersom faren ikke lenger har samvær med sitt barn. Alt ansvar og all tid man bruker for å følge barn til lege/tannlege/skoleaktiviteter ligger på meg alene og den lille fritiden jeg har går med å jobbe inn alt tapt arbeid.

Nå høres jeg veldig klagete ut merket jeg, og det var ikke meningen med innlegget, men jeg misunner nok litt de som får stønad. Og jeg misunner nok litt de som er to om foreldrerollen og kan dele utgiftene om barna. Ville bare fortelle at ikke alle alenemødre får stønad og at ikke mange ikke har særlig god tid.

Unnskyld meg altså.....du får ikke penger på lik linje med de som er ALENE pga du har en du skal dele alle utgifter med. Da mener jeg husleie,strøm,forsikringer,ja det som fører med seg i en husholdning. At han ikke deler matutgifter likt engang,får du ta på din egen kappe. Du velger selv samboer.

Ang avlastning til barn...det gjelder de som er alene,har samboer,far har ikke samvær osv....

Jeg har hatt barn og far vert på båt. Borte i lange perioder. Det gjaødt når vi var gift,og da vi ble skilt. Jo,slitsomt siden jeg var i jobb. Fam langt unna,men vi vet at det blir bedre med årene. Tror ikke aleneforeldre stiller i særklasse

[Gjest Gjest]

Som alenemor opplever jeg veldig ofte missunelse fra andre mødre, og blir ganske paff av fordommene de har. At vi får så uuuuutrolig mye støtte og har så uuuuutrolig mye fri. Fra menn derimot kommer det ikke annet en beundring. Hvorfor er kvinner i forhold ofte så ute etter å "ta" alenemødre?

Kunne ønske jeg hadde et greit å enkelt svar å komme med hver gang noen damer reagerer på at vi for eksempel får en ekstra barnetrygd som aleneforsøgere? Føler jeg har brukt nok tid på å forklare hvorfor aleneforeldre trenger litt støtte, så sist sa jeg bare "du får skille deg da - så blir du sikkert kjemperik", men da bare himlet hun med øynene å gikk - så tror ikke jeg tar den en gang til.

nei jeg misunner ikke tilværelsen. men mange av de som er alene legger op til snakk selv. Jeg ser ingen grunn til at man kan være hjemme i tre år med full støtte. De jeg kjenner holder fort på kjøpesentra og kafeer på dagtid. ut i helger. Den støtten de har totalt er ofte mere enn en som har en vanlig jobb. Kan det være mulig?

Det er faktisk de samme mødrene som går hjemme som nekter far 50 % amvær for da får mødrene ikke bidrag. De baserer seg på at staten og barnefar skal underholde de mens de tripper rundt.

[Gjest Gjest_Kim_*]

nei jeg misunner ikke tilværelsen. men mange av de som er alene legger op til snakk selv. Jeg ser ingen grunn til at man kan være hjemme i tre år med full støtte. De jeg kjenner holder fort på kjøpesentra og kafeer på dagtid. ut i helger. Den støtten de har totalt er ofte mere enn en som har en vanlig jobb. Kan det være mulig?

Det er faktisk de samme mødrene som går hjemme som nekter far 50 % amvær for da får mødrene ikke bidrag. De baserer seg på at staten og barnefar skal underholde de mens de tripper rundt.

Signerer

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man være nødt til å liste opp sin personlige økonomi, bare for at folk skal få bekreftet/avkreftet fordommene sine? Har alle plutselig full innsynsrett til alle aspekter av ens liv, med en gang man er alenemor. Folk har da for pokker ikke noe med det.

TS spurte hva hun kunne svare folk for å få slutt på misunnelsen. Jeg foreslo dette for at de kunne se hvor mye penger hun får. For å (sannsynligvis) avkrefte at hun får så mye som de tror.

Det var et forslag til henne, ikke noe jeg mener at alenemødre generelt bør pålegges å gjøre

Fortsett gjerne å ta alt opp i verste mening, og frem med klørna, folkens. Da får vi nok en kontruktiv debatt!

Herregud, jeg får vondt i hodet... Du burde ikke nøre opp under slike fordommer når du åpenbart ikke har peiling!

Man får ikke overgangsstønad i tillegg til egen lønn - det er noe man får i tre, maks fire, år mens man studerer/er jobbsøker. Og hvis du lurte på om en overgangsstønad er fetere enn en lønning - nei det er den ikke!

[Gjest Gjest]

Den støtten de har totalt er ofte mere enn en som har en vanlig jobb. Kan det være mulig?

Nei, det skjønner jeg ikke at det kan. Overgangsstønad på ca. 11500 er virkelig ikke mer enn man får ved å jobbe.

Barnetrygd og bidrag, sa du? Det får man da hvis man jobber også. Selv gifte får barnetrygd, og de får "bidrag" i form av at barnets andre forelder deler utgiftene til barnet med dem. Støtte til barnetilsyn får man bare hvis man jobber. Bostøtte er behovsprøvet etter inntektsnivå, ikke etter inntektskilde.

Så hvordan klare man å få mer ved å gå hjemme enn ved å jobbe?

[Gjest Gjest]

Jo, jeg mener at unger er skadelidende hvis moren aldri kan stille på ting som andre foreldre kan .. Det ER ingen unnskyldning at man aldri har barnevakt for det kan alle skaffe seg.

Jeg gjør meg slett ikke til noen bedreviter, men dette temaet har jeg lest og interessert meg masse for. Barn har behov for flere omsorgspersoner - det er utrolig viktig for deres psykiske helse. Undersøkelser viser at 15-20 prosent av alle barn i skolepliktig alder har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp.

Mener du virkelig alvorlig at ca 2 av 10 barn har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp? Det stemmer svært dårlig med ting jeg har lest tidligere, har du linker til de undersøkelsene?

[Gjest Gjest]

Den støtten de har totalt er ofte mere enn en som har en vanlig jobb.

Dette er tull og typisk tankegang fra folk som ikke vet bedre. Eller kanskje du kan forklare meg hvordan du kan få det til å stemme..? Sett gjerne opp et budsjett med den forskjellige støtten og post det i tråden hvis du har rett

[Gjest Gjest]

Og tar jeg ikke helt feil får man overgangsstønad om man jobber også, men den blir mindre etter mer man jobber. Skal ikke banne på at dette er sånn fortsatt, men det er ikke lenge siden en venninne av meg måtte passe på å jobbe "lite nok" så hun ikke mistet stønaden.

Det er ikke snakk om å tjene noe mer enn et par tusenlapper ekstra i måneden.

Overgangsstønaden blir redusert dersom inntekten din omregnet til årsinntekt (månedsinntekten x 12) tilsvarer mer enn halvparten av grunnbeløpet.

[Gjest Gjest]

Derfor høres det i mine øre helt vanvittig ut å si at siden barnefaren ikke stiller opp så må man dra barnet med på foreldremøter eller holde seg hjemme ..

Ja det er virkelig vanvittig å ikke få fatt i barnevakt

[Gjest Gjest_Oda_*]

Mener du virkelig alvorlig at ca 2 av 10 barn har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp? Det stemmer svært dårlig med ting jeg har lest tidligere, har du linker til de undersøkelsene?

Klippene under er hentet fra:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/psykbarn.htm

Psykiske lidelser blant barn og unge - søk hjelp - signaler...

Disse lidelsene er underdiagnostisert, og altfor mange får ikke den hjelpen de har behov for, sier professor i barne-og ungdomspsykiatri ved Haukeland sykehus, Jofrid Alice Nygaard.

- Delvis skyldes dette at man lenge ikke ville sette diagnoser på barn, men ofte er årsaken foresattes frykt for å innse at barnet har mentale problemer, feiloppfatninger om psykiske lidelser, eller uvitenhet om de behandlingsmulighetene som finnes. - Det er normalt at barn svinger i humør, men langvarige adferdsendringer som at barnet virker bedrøvet, tilbaketrukket, irritabelt, urolig eller har spise- eller søvnforstyrrelser, er signaler om at noe er galt, og at du bør søke faglig hjelp.

To store befolkningsundersøkelser har vist at hele 15 - 20 % av alle barn i skolepliktig alder har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp. Andre undersøkelser, både fra Europa og USA, tyder på at opptil 30 % av alle skolebarn har tilpasningsproblemer på grunn av aggressiv og forstyrrende adferd i klassen, tilbaketrekning og konsentrasjonsvansker. Både befolkningsundersøkelser og undersøkelser fra barnepsykiatrisk praksis viser at hyppigheten av psykiske lidelser er betydelig høyere hos gutter enn hos jenter. Gutter reagerer oftere med aggressivitet og asosial adferd, mens jenter får angst, blir usikre og hemmet. Også i voksen alder tar asosial adferd ulik retning hos kjønnene; guttene har en tendens til å utvikle avvikende adferd, mens jentene hyppigere utvikler nevrotiske trekk.

Spørreundersøkelser viser at barn i skolealderen er redde for atskillelse fra foreldrene, for å være alene, for naturfenomener som lyn, torden og storm, for krig og katastrofer, for skader, og for hvordan de skal greie seg blant kameratene og på skolen. De fleste barn kan fortelle hva de er redde for om vi gir oss tid til å lytte. Men redselen kan også vise seg som rastløshet, konsentrasjonsvansker, nervøsitet, mareritt, ubestemmelige smerter og spenninger i kroppen, hodepine, kvalme og vondt i magen, bekymring for foreldre eller søsken.

- Hvordan hjelper vi det redde barnet?

- Først og fremst ved å lytte, ta på alvor, vise respekt, og være med barnet gjennom redselen. Vi kan styrke barnets selvfølelse og gi det større trygghet. Vi kan være med å utforske det farlige og finne måter å mestre det på. Og vi kan sørge for at barnet har flere omsorgspersoner rundt seg som det kan søke trygghet hos, f.eks. naboer. Angst er redsel uten reell trussel, og angsten kan være frittflytende. Da kjenner man seg avmektig redd uten å vite hvorfor. Eller den kan være knyttet til en fobi (skrekk for bestemte ting). Hvis barnets redsel blir så stor at den hemmer en normal livsutfoldelse, bør man søke lege.

[Gjest emmeline]

Finnes det virkelig noen som er misunnelige på alenemødre?

Jeg har vanskelig for å tro det, inntrykket mitt er at de aller fleste ser ned på dem.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Ja det er virkelig vanvittig å ikke få fatt i barnevakt

Ja, jeg mener det når man skriver som her:

Å være alenemor handler om å få panikk hver gang det er foreldremøte på barnehagen/skolen, fordi du er en dårlig mor enten du ikke stiller på møtene, eller du tvinger barnet med på møtet når han/hun egentlig burde være i seng. Man kan aldri vinne. DET er å være alenemor det, folkens!

Det finnes INGEN som aldri kan gå på møter fordi de ikke har barnevakt. Kanskje en gang eller to - men ikke HVER gang. Å bruke alene-mor som unnskyldning her blir totalt feil - og jeg ser på det som en sykeliggjøring og dømming av en hel gruppe mennesker.

De fleste alenemødre er oppegående kvinner i full jobb - som er opptatt av barnas beste, da blir det totalt skivebom å skrive innlegg som det over her.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg mener det når man skriver som her:

Det finnes INGEN som aldri kan gå på møter fordi de ikke har barnevakt. Kanskje en gang eller to - men ikke HVER gang.

Hun skrev ikke at hun aldri kunne gå på møter så hele innlegget ditt baserer seg i utgangspunktet på faktafeil

[Gjest Gjest]

Det er skivebom det

[Gjest gabriela]

Finnes det virkelig noen som er misunnelige på alenemødre?

Jeg har vanskelig for å tro det, inntrykket mitt er at de aller fleste ser ned på dem.

Hvorfor skal man se ned på alenemødre/alenefedre?

[Gjest Flowers]

Finnes det virkelig noen som er misunnelige på alenemødre?

Jeg har vanskelig for å tro det, inntrykket mitt er at de aller fleste ser ned på dem.

Hæ?!?

De aller fleste? Det er ikke mitt inntrykk.

[Gjest Gjest_Trist_*]

Hvorfor skal man se ned på alenemødre/alenefedre?

Kjenner jeg får vondt i magen av den kommentaren lenger oppe, om at de fleste ser ned på dem....

Jeg ble alene med to barn når jeg var bare 22. Det var ikke noe jeg valgte selv. Faren til barna, som var svært så ivrig på å skaffe seg familie, ble forelsket i venninnen min. Jeg hadde lite jeg skulle ha sagt for å si det slik .

Dette er mange år siden nå, og idag har jeg det veldig bra. Men, det var noen fryktelig vanskelig år, kjærlighetssorg, elendig økonomi, de fleste venninnene mine var på en helt annen plass i livet. Avlastning annehver helg fra far...Jeg var vel "heldig" at han overholdt samværet, men alle de daglige bekymringene var jeg fullstendig alene om. Ett av barna krevde ekstremt mye. Det var ensomt og vanskelig, og jeg har virkelig slitt, og grått mine tårer for å komme dit vi er i dag.

Og jeg vet jeg ikke er alene, de aller fleste som har omsorgen for barn, enten de er alene eller ikke, gjør sitt beste. Hvorfor ser man ned på dem som er alene?

Da må jeg bare si at det knyter seg i magen min når jeg leser slike ting. Husker bare så altfor godt hvordan det var å være eneste som kom alene på alle mulige tilstelninger, juleavslutninger, fotballcuper you name it..

Jeg følte meg alltid litt på siden av de andre, noe jeg bortforklarte med innbildning..men tydeligvis hadde jeg mer rett enn jeg trodde..

[Gjest Gjest_Annika_*]

Jeg beundrer alenemødre som får til hverdagen sin - og skulle de finne på å gå ut en lørdag for å more seg: ja da har de jammem fortjent å kose seg og å ha det gøy!!!

TAKK!!