Aleneforeldre og misunnelse

[Gjest Hilde K S]

Hehehe, til gjest over. Dersom alle menn tenkte på den måten, ville ingen alenemødre finne seg noen ny mann. Med tanke på at halvparten av alle ekteskap går til helvete, vill det jo ha vært trist, ikke sant?

[Gjest Midty]

Som ingen av delene midt i en gjeng med begge deler så vil jeg påstå at her finnes det tullinger på begge sider.

De fleste derimot er helt vanlige greie folk som gjør sitt beste med de de har.

Dette med at menn beundrer alenemødre derimot, det var nytt for meg.

[Gjest Gjest_Kathrine_*]

Er du alenemor så innstiller du livet ditt på den måten, og du har langt mer avlastning enn en som har ektefelle som jobber turnus, skift, offshore ol...

Ehhh... Før jeg og eksen gikk fra hverandre så følte jeg også at jeg var alenemor. For han jobbet så mye og var aldri hjemme. Jeg hadde det hele og fulle ansvar for barn, hus og hjem, og var mye alene.

Da vi flyttet fra hverandre så måtte han faktisk ta seg av barna sine annenhver helg. Sånn sett fikk jeg fri de helgene.

Men i mine øyne så er det rett og rimelig at begge i et forhold hjelper hverandre og tar vare på barna. Da jeg var sambo måtte jeg ta med meg en på 6 måneder og en på 2 år når jeg selv skulle til frisøren, for faren hadde ikke tid til å være med de mens jeg fikk klippet meg. Jeg kunne aldri bli med noen venninner på kino, kafe el.l. om kvelden for jeg måtte være hjemme med barna (eller ha barnevakt) – far var opptatt.

Jeg brakte og hentet alltid i barnehagen, og det var bare meg som la ungene om kvelden. Er det rart forholdet gikk skeis….

Men allikevel så hadde vi jo god økonomi da – fordi vi var to voksne med to inntekter.

Forskjellen med å bli alene (dvs. alene på ordentlig) var at jeg fikk dårligere økonomi! Det er ikke alle som får all slags støtte. Jeg fikk bare ekstra barnetrygd. Og bidrag fra eksen min.

Selv om jeg i min nye leilighet fikk mindre husleie og mindre strømutgifter osv enn hva vi hadde i huset vi bodde sammen i før så utgjorde utgiftene et større innhugg i min inntekt. Og jeg satt igjen med mye mindre enn da jeg var gift!

Jeg hadde fri til å gjøre hva jeg ville annenhver helg. Kunne leve litt som fri og singel og more meg. Det er vel det mange er misunnelig på. Men da lurer jeg.... De gifte/samboende som er misunnelige, har de det ikke så bra de da? Ville de også gjerne vært frie og single?

Nå skal det sies at det ikke alltid er så kult å fly på byen igjen når man er blitt voksen og man har kanskje ikke så mange venninner i samme situasjon som vil være med ut. For meg ble helgene mest brukt til å sove, gå på trening og kanskje besøke en venninne lørdag kveld.

Også er det det økonomiske da. Man har ikke råd til å finne på så mye heller.

Jeg forstår hva du mener og stiller meg litt i køen av misunnede. Fordi jeg er alenemor selv, men er fratatt all ekstra støtte fordi jeg har en samboer. Jeg kan forstå at jeg ikke får støtte til bolig og slike ting, har aldri hatt disse stønadene heller. Men at jeg ikke kan få en dobbel barnetrygd, som burde gå til å dekke barnas behov, forstår jeg ikke. Samboer betaler ingen utgifter på mitt barn. Vi deler ikke engang matutgiftene likt. De fratok meg overgangsstønaden for etablering av virksomhet etter et år også, noe som har ført til at jeg sitter på en deltidsjobb og en ekstrajobb ved siden av virksomheten, for å få pengene til å gå rundt. Angående fritid har jeg nok mindre enn de fleste ettersom faren ikke lenger har samvær med sitt barn. Alt ansvar og all tid man bruker for å følge barn til lege/tannlege/skoleaktiviteter ligger på meg alene og den lille fritiden jeg har går med å jobbe inn alt tapt arbeid.

Nå høres jeg veldig klagete ut merket jeg, og det var ikke meningen med innlegget, men jeg misunner nok litt de som får stønad. Og jeg misunner nok litt de som er to om foreldrerollen og kan dele utgiftene om barna. Ville bare fortelle at ikke alle alenemødre får stønad og at ikke mange ikke har særlig god tid.

Er det det økonomiske du er misunnelig på?

Selv om jeg ikke får ekstra barnetrygd lenger så har jeg da mye bedre råd nå som jeg er samboer igjen enn hva jeg hadde da jeg var alene og fikk 1000 ektra i måneden i trygd.

Og nå som jeg har fått ny mann så er jeg da ikke lenger alenemor! Det har til og med min nye mann sagt til meg: "omtaler du deg selv som alenemor så blir jeg såret" sier han.

Man er alenemor når man bor alene med barna. Når man har fått samboer/mann så er man jo ikke alene om utgiftene til hus og hjem lenger. OK at mange helt sikkert holder sin nye mann utenfor det økonomiske som har med barna å gjøre - det som går på å forsørge barna - men det er foreldrene som har forsørgeransvar og det har de uavhengigt av om man bor sammen med en ny eller ei.

Alenemor-tilværelsen er ikke noe å misunne utifra hva man får av stønader osv. Som regel er de stønadene noe man virkelig trenger.

Da jeg var alenemor pleide jeg alltid å fortelle folk hva jeg hadde å rutte med jeg - da stoppet "misunnelsen" ganske kjapt! Egentlig så tror jeg ikke at de er misunnelige. De er bare litt ute etter å ta folk som liksom bare får fra det offentlige... Også er det mange misforståelser ute og går. Jeg fikk beskjed fra en vilt fremmed dame en gang om at jeg var så heldig som fikk støtte overgangsstønad og bohjelp osv. Nei, sa jeg, jeg får ikke det. Jeg har jobb og jeg har bolig og må klare meg selv nemlig!!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hehehe, til gjest over. Dersom alle menn tenkte på den måten, ville ingen alenemødre finne seg noen ny mann. Med tanke på at halvparten av alle ekteskap går til helvete, vill det jo ha vært trist, ikke sant?

Med tanke på å inngå et forhold med en aleneforsørger, så kan nok mennesker inndeles i to grupper: de som helt fint kan inngå i et slikt forhold, og de som aldri vil gjøre det. Sistnevnte gruppe er nok ganske konservative, men det finnes absolutt slike - både kvinner og menn.

[Gjest Gjest_Love_*]

Dette med at menn beundrer alenemødre derimot, det var nytt for meg.

Nei det er ikke nytt for meg.

Men jeg tror de beunderer kvinner som klarer å ha en god jobb, fikser ting i sitt eget hjem, har greie unger, kvinner som er flotte og positive, ser bra ut og skifter til vinterdekk selv!

Er du en alenemor som ikke tar vare på deg selv og som bare klager så får du ikke mye beundring.

[Gjest Gjest]

Nei det er ikke nytt for meg.

Men jeg tror de beunderer kvinner som klarer å ha en god jobb, fikser ting i sitt eget hjem, har greie unger, kvinner som er flotte og positive, ser bra ut og skifter til vinterdekk selv!

Er du en alenemor som ikke tar vare på deg selv og som bare klager så får du ikke mye beundring.

Tror jeg også!

[Lizzee]

Eksempel nr.2

- En mannlig kollega spør meg under lunsjen om hvordan jeg klarer meg økonomisk som alenemor - hvilke støteordninger som finnes fordi søsterean hans har nettopp flyttet fra mannen. Så snart jeg såvidt får sagt at man feks får en ekstra barnetrygd. Så setter en kvinnelig kollega maten i vrangstrupen, gjrø store øyne og "Hva - hvorfor det?"

Har flere eksempeler, men nå er lunsjpausen over her

Det er mange misforståelser rundt dette med hva alenemødre får.

En jeg kjenner (som ikke har barn selv) trodde for eksempel at det BARE var alenemødre som fikk barnetrygd. Når jeg fortalte ham at dette er noe alle med barn får - til og med hans egne foreldre fikk barnetrygd for ham og broren hans frem til han ble 18 år - så ble han stille.

Misunnelse kommer ofte av misforståelser og uvitenhet.

Også bør man tenke over at de som er misunnelige kanskje er det fordi de selv ikke har det så bra... Det var en person som spesielt ga uttrykk for sin misunnelse for min fritid da jeg var alenemor. Årsaken var jo ene og alene at hun hadde det veldig dårlig i sitt ekteskap. Mens jeg hadde det veldig godt med meg selv som alenemor, selv om økonomien var stram og det var mye å ta tak i i hverdagen, helt alene med to små.

[Lizzee]

Ehhh... Før jeg og eksen gikk fra hverandre så følte jeg også at jeg var alenemor. For han jobbet så mye og var aldri hjemme. Jeg hadde det hele og fulle ansvar for barn, hus og hjem, og var mye alene.

Da vi flyttet fra hverandre så måtte han faktisk ta seg av barna sine annenhver helg. Sånn sett fikk jeg fri de helgene.

Men i mine øyne så er det rett og rimelig at begge i et forhold hjelper hverandre og tar vare på barna. Da jeg var sambo måtte jeg ta med meg en på 6 måneder og en på 2 år når jeg selv skulle til frisøren, for faren hadde ikke tid til å være med de mens jeg fikk klippet meg. Jeg kunne aldri bli med noen venninner på kino, kafe el.l. om kvelden for jeg måtte være hjemme med barna (eller ha barnevakt) – far var opptatt.

Jeg brakte og hentet alltid i barnehagen, og det var bare meg som la ungene om kvelden. Er det rart forholdet gikk skeis….

Men allikevel så hadde vi jo god økonomi da – fordi vi var to voksne med to inntekter.

Forskjellen med å bli alene (dvs. alene på ordentlig) var at jeg fikk dårligere økonomi! Det er ikke alle som får all slags støtte. Jeg fikk bare ekstra barnetrygd. Og bidrag fra eksen min.

Selv om jeg i min nye leilighet fikk mindre husleie og mindre strømutgifter osv enn hva vi hadde i huset vi bodde sammen i før så utgjorde utgiftene et større innhugg i min inntekt. Og jeg satt igjen med mye mindre enn da jeg var gift!

Jeg hadde fri til å gjøre hva jeg ville annenhver helg. Kunne leve litt som fri og singel og more meg. Det er vel det mange er misunnelig på. Men da lurer jeg.... De gifte/samboende som er misunnelige, har de det ikke så bra de da? Ville de også gjerne vært frie og single?

Nå skal det sies at det ikke alltid er så kult å fly på byen igjen når man er blitt voksen og man har kanskje ikke så mange venninner i samme situasjon som vil være med ut. For meg ble helgene mest brukt til å sove, gå på trening og kanskje besøke en venninne lørdag kveld.

Også er det det økonomiske da. Man har ikke råd til å finne på så mye heller.

*******************

Er det det økonomiske du er misunnelig på?

Selv om jeg ikke får ekstra barnetrygd lenger så har jeg da mye bedre råd nå som jeg er samboer igjen enn hva jeg hadde da jeg var alene og fikk 1000 ektra i måneden i trygd.

Og nå som jeg har fått ny mann så er jeg da ikke lenger alenemor! Det har til og med min nye mann sagt til meg: "omtaler du deg selv som alenemor så blir jeg såret" sier han.

Man er alenemor når man bor alene med barna. Når man har fått samboer/mann så er man jo ikke alene om utgiftene til hus og hjem lenger. OK at mange helt sikkert holder sin nye mann utenfor det økonomiske som har med barna å gjøre - det som går på å forsørge barna - men det er foreldrene som har forsørgeransvar og det har de uavhengigt av om man bor sammen med en ny eller ei.

Alenemor-tilværelsen er ikke noe å misunne utifra hva man får av stønader osv. Som regel er de stønadene noe man virkelig trenger.

Da jeg var alenemor pleide jeg alltid å fortelle folk hva jeg hadde å rutte med jeg - da stoppet "misunnelsen" ganske kjapt! Egentlig så tror jeg ikke at de er misunnelige. De er bare litt ute etter å ta folk som liksom bare får fra det offentlige... Også er det mange misforståelser ute og går. Jeg fikk beskjed fra en vilt fremmed dame en gang om at jeg var så heldig som fikk støtte overgangsstønad og bohjelp osv. Nei, sa jeg, jeg får ikke det. Jeg har jobb og jeg har bolig og må klare meg selv nemlig!!

Jeg kunne skrevet akkurat det samme som deg!!

Og det med ny samboer/mann og at man ikke lenger er alenemor? Det du sier er helt rett. Og det din nye mann sa til deg kunne min samboer også ha sagt til meg!

Nei det er ikke nytt for meg.

Men jeg tror de beunderer kvinner som klarer å ha en god jobb, fikser ting i sitt eget hjem, har greie unger, kvinner som er flotte og positive, ser bra ut og skifter til vinterdekk selv!

Er du en alenemor som ikke tar vare på deg selv og som bare klager så får du ikke mye beundring.

Dette er også min erfaring!

Det er mange menn som liker å se at kvinner er selvstendige og fikser ting selv!

Bitre alenemødre som klager får nok ikke så mye beundring fra menn.

[Sissan]

Jeg ville svart:

"Ja, jeg er glad jeg bor i et land som tar vare på oss, og der man får ekstra støtte når ting er litt vanskelig. Det er derfor jeg betaler min skatt med glede."

Og så bare latt det være med det...

Og jeg syns ikke man kvalifiserer til alenemor-tittel når man bor sammen med ny mann. Hvordan par deler utgifter og barnepass/-omsorg er litt irrelevant, det velger man jo (heldigvis) selv.

[Gjest Gjest_Anita_*]

For noen mennesker er misunnelsen større enn kjønnsdriften...

Men det er kanskje litt risikabelt å svare det!

[Leanne]

Nå er deg jo forskjell på aleneforeldre også da..

Jeg beundrer virkelig de som er alene for omsorgen, og har barnet sitt så og si hele tiden uten mye støtte fra far (eller mor). Har en venninne som har vært alene med sin sønn fra han var 1,5. Gutten er hos far 2-3 helger i året! Jeg synes hun er tøff som klarer å jobbe fullt samtidig som hun har ene ansvaret for sønnen...

Men jeg vet også om (ofte unge) alenemødre som er på fest hver helg, mens barnet er hos mormor fra fredag til søndag... disse har jeg null respekt for....

Samtidig misunner jeg litt de som har omsorgen for barna/barnet annen hver uke, mens de har "fri" annen hver uke. Tenker på det når det herjer som verst, med nattevåk, skrik, tenner og sykdom... Men jeg ville nok savnet barna veldig hvis det hadde blitt slik...

[Gjest Gjest_Trude_*]

Nå er deg jo forskjell på aleneforeldre også da..

Jeg beundrer virkelig de som er alene for omsorgen, og har barnet sitt så og si hele tiden uten mye støtte fra far (eller mor). Har en venninne som har vært alene med sin sønn fra han var 1,5. Gutten er hos far 2-3 helger i året! Jeg synes hun er tøff som klarer å jobbe fullt samtidig som hun har ene ansvaret for sønnen...

Men jeg vet også om (ofte unge) alenemødre som er på fest hver helg, mens barnet er hos mormor fra fredag til søndag... disse har jeg null respekt for....

Samtidig misunner jeg litt de som har omsorgen for barna/barnet annen hver uke, mens de har "fri" annen hver uke. Tenker på det når det herjer som verst, med nattevåk, skrik, tenner og sykdom... Men jeg ville nok savnet barna veldig hvis det hadde blitt slik...

Det du sier til slutt der er veldig viktig. Mange savner barna sine veldig den uka de er uten barna. I tillegg så blir det jo sånn at man i løpet av den uka skal gjøre alt det man ikke kan få gjort med barna på slep. Ting som en familie med to voksne naturlig får til i hverdagen.

Jeg lever i parforhold og kan gå på trening to kvelder i uka og mannen min er jo hjemme da. For en alenemor blir jo det umulig hvis hun da ikke har barnevakt. Jeg kan bestille meg time hos frisøren når jeg vil, vel vitende om at mannen min jo er med barna. Jeg tar deltidsstudier og er på samlinger flere ganger i året. Jeg trenger ikke tilkalle familie eller håpe på at weekendsamlingen er på en helg jeg har barnefri. For hjemme hos oss er vi to foreldre som deler på ansvaret. Og for mannen min er det selvfølgelig likt.

Jeg er kjempeglad for at jeg har en mann som tar vare på den eldste, følger i barnehagen og tar seg av innkjøp når jeg må være hjemme med den yngste som er syk (også bytter vi selvsagt).

Jeg er glad for at vi har to intekter og felles økonomi. At jeg ikke trenger å vente på bidrag fra en eks.

Jeg er kjempeglad for at jeg kan feire hver eneste jul med ungene mine. At jeg kan planlegge ferier helt uten å tenke på at de skal være halve ferien et annet sted og at man hvert år må komme til enighet om hvem som kan ha ferie når og være den på jobben som alltid MÅ spørre om ferie først - fordi man må ta hensyn til eksen.

Jeg er ikke misunnelig på venninna mi som er alene med tre unger. Bare sånn som når vi skal ha en venninnefest eller finne på noe sammen. Det er ikke alltid lett for henne å få barnevakt og da blir det til at vi andre flytter på ting slik at det vi skal finne på faller på hennes frihelger. Jeg er kjempeglad for at jeg slipper å planlegge livet mitt så mye og at jeg har en mann som jeg deler ansvaret med i hverdagen!

Jeg beundrer alenemødre som får til hverdagen sin - og skulle de finne på å gå ut en lørdag for å more seg: ja da har de jammem fortjent å kose seg og å ha det gøy!!!

[Gjest salma]

Er du alenemor så innstiller du livet ditt på den måten, og du har langt mer avlastning enn en som har ektefelle som jobber turnus, skift, offshore ol...

For noe tull. Det er ikke alle alenemødre som har avlastning. Jeg har prøvd begge deler, var alenemor i mange år og nå er jeg gift med småbarn. Det er da alldeles ikke det samme! Og jeg har en mann som reiser mye, har periodevis flere dager borte i uke og er til og med et par mnd i slengen i utlandet på jobb. Men jeg har en å dele økonomiske byrder, bekymringer, gleder og sorger med. Jeg kan være med på ting på kveldstid når mannen min er hjemme, i trygg forvisning om at barna er godt tatt hånd om. Og jeg har ikke ansvaret alene. Jeg kan gå på kino, middag med venner osv. Det kunne jeg aldri som alenemor.

Jeg syns det er j... dårlig gjort å generalisere om all avlastningen alenemødre får. For min del var det nada, nothing, zero zipp.

Det var ikke det å være alenemor som var ille husker jeg, men alle fordommene om hvor fett jeg hadde det. Å være alenemor handler om å få panikk hver gang det er foreldremøte på barnehagen/skolen, fordi du er en dårlig mor enten du ikke stiller på møtene, eller du tvinger barnet med på møtet når han/hun egentlig burde være i seng. Man kan aldri vinne. DET er å være alenemor det, folkens!

Hvis jeg var deg ville jeg skrevet en liste over ALL inntekt du har/får. Deretter en liste over utgifter. (Da mener jeg husleie, strøm osv., slikt som alle har.) Så hadde jeg satt meg ned med desse damene og sagt at nå vil jeg gå igjennom dette, slik at vi gjør oss ferdig med denne diskusjonen en gang for alle. Så kunne de også kommet med sin liste over det samme.

Hvorfor skal man være nødt til å liste opp sin personlige økonomi, bare for at folk skal få bekreftet/avkreftet fordommene sine? Har alle plutselig full innsynsrett til alle aspekter av ens liv, med en gang man er alenemor. Folk har da for pokker ikke noe med det.

Det jeg kommer på i farten er overgangsstønad, barnebidrag fra far (evt. forskottert fra det offentlige), dobbel barnetrygd, dekkket 65% av barnehage-/SFO utgifter, diverse utgifter for barna dekket (t.d. briller, tannregulering o.l.), bostøtte/kommunalt lån med svært lav rente, lavere skatteklasse...+ evt. egen inntekt.

Har du ikke egen inntekt, vil nok mange se på fritiden din som en verdi i seg selv, med tanke på hva du KUNNE ha tjent, i tillegg.

(Ellers får noen en god del mer støtte/hjelpetiltak ved å kontakte sosialkontoret. Sier ikke at man skal gjøre det, men mange gjør det.)

Herregud, jeg får vondt i hodet... Du burde ikke nøre opp under slike fordommer når du åpenbart ikke har peiling!

Man får ikke overgangsstønad i tillegg til egen lønn - det er noe man får i tre, maks fire, år mens man studerer/er jobbsøker. Og hvis du lurte på om en overgangsstønad er fetere enn en lønning - nei det er den ikke!

Da jeg var alenemor, fikk jeg i tillegg til min lønn:

- en ekstra barnetrygd, ca 950 kr i mnd?

- dekket halvparten av sfo, dvs ca 750 kr mnd

- barnepensjon, ca en tusenlapp? La oss si 2000 fordi jeg ikke er sikker

Til sammen maks kr 2700-3700 per måned.

Nå si meg hvem av dere som har en mann som tjener mindre enn 3700 kr per mnd. SÅ kan dere fortelle meg hvor jækla fett det var å være alenemor

[Gjest Gjest]

Mange gifte kvinner ser på single kvinner som konkurranse. Sånn er det bare. De tror at du kan være ute etter å ta mannen deres og er redde for at mennene deres skal finne deg mer attraktiv. De ser nok også at mennene beundrer deg og gjør sine egne slutninger.

Dette er grunnen til at jeg stadig sjeldnere diskuterer privatliv med fremmede...

[Gjest bambi bell]

[Gjest salma]

Nå si meg hvem av dere som har en mann som tjener mindre enn 3700 kr per mnd. SÅ kan dere fortelle meg hvor jækla fett det var å være alenemor

Tror sjalusien pga penger ikke er rettet mot de som jobber, men de som ikke jobber eller er studenter. Da har jeg hørt om damer med 23000 utbetalt i mnd.

Jeg var studerende alenemor og fikk rundt 12 000 i overgangsstønad. Jeg tjener ganske mye bedre enn det, man skal være temmelig underbetalt for å tjene på ikke å jobbe som alenemor. Det var heaven å begynne å jobbe.

Endret 23. oktober 2009 av salma

[Gjest balla]

Jeg var studerende alenemor og fikk rundt 12 000 i overgangsstønad. Jeg tjener ganske mye bedre enn det, man skal være temmelig underbetalt for å tjene på ikke å jobbe som alenemor. Det var heaven å begynne å jobbe.

Men fikk du ikke utdanningsstønad, barnetrygd 970kr x 2.

småbarnstillegg(660kr), barnebidrag, stønad til barnetilsyn, bostøtte og evt stipend fra lånekassen?

Hvis du plusser disse andre stønadene til Overgangsstønaden så blir det jo heldigvis et betraktelig høyere beløp

[Gjest Gjest]

man får nesten ikke stipend om man får overgangsstønad, og bortsett fra bostøtte får man de andre støttene uavhengig av om man jobber eller ikke

[Gjest salma]

Men fikk du ikke utdanningsstønad, barnetrygd 970kr x 2.

småbarnstillegg(660kr), barnebidrag, stønad til barnetilsyn, bostøtte og evt stipend fra lånekassen?

Hvis du plusser disse andre stønadene til Overgangsstønaden så blir det jo heldigvis et betraktelig høyere beløp

Da jeg var alenemor, fikk jeg i tillegg til min lønn:

- en ekstra barnetrygd, ca 950 kr i mnd?

- dekket halvparten av sfo, dvs ca 750 kr mnd

- barnepensjon, ca en tusenlapp? La oss si 2000 fordi jeg ikke er sikker

Til sammen maks kr 2700-3700 per måned.

Jeg tjener mer enn 15000 i mnd og det antar jeg de fleste gjør.

Utdanningsstøtte er et engangsbeløp og jeg tror ikke det er så stort. Bostøtte: Nei. Stipend: Nei.

I tillegg: Jeg tjener alene mer enn dette. Så kan man legge til hva mannen min tjener i tillegg. Det er pokker så mye fetere enn å være studerende alenemor.

Endret 23. oktober 2009 av salma

[Gjest Gjest_Oda_*]

For noe tull. Det er ikke alle alenemødre som har avlastning. Jeg har prøvd begge deler, var alenemor i mange år og nå er jeg gift med småbarn. Det er da alldeles ikke det samme! Og jeg har en mann som reiser mye, har periodevis flere dager borte i uke og er til og med et par mnd i slengen i utlandet på jobb. Men jeg har en å dele økonomiske byrder, bekymringer, gleder og sorger med. Jeg kan være med på ting på kveldstid når mannen min er hjemme, i trygg forvisning om at barna er godt tatt hånd om. Og jeg har ikke ansvaret alene. Jeg kan gå på kino, middag med venner osv. Det kunne jeg aldri som alenemor.

Jeg syns det er j... dårlig gjort å generalisere om all avlastningen alenemødre får. For min del var det nada, nothing, zero zipp.

Det var ikke det å være alenemor som var ille husker jeg, men alle fordommene om hvor fett jeg hadde det. Å være alenemor handler om å få panikk hver gang det er foreldremøte på barnehagen/skolen, fordi du er en dårlig mor enten du ikke stiller på møtene, eller du tvinger barnet med på møtet når han/hun egentlig burde være i seng. Man kan aldri vinne. DET er å være alenemor det, folkens!

Hvorfor skal man være nødt til å liste opp sin personlige økonomi, bare for at folk skal få bekreftet/avkreftet fordommene sine? Har alle plutselig full innsynsrett til alle aspekter av ens liv, med en gang man er alenemor. Folk har da for pokker ikke noe med det.

Herregud, jeg får vondt i hodet... Du burde ikke nøre opp under slike fordommer når du åpenbart ikke har peiling!

Man får ikke overgangsstønad i tillegg til egen lønn - det er noe man får i tre, maks fire, år mens man studerer/er jobbsøker. Og hvis du lurte på om en overgangsstønad er fetere enn en lønning - nei det er den ikke!

Da jeg var alenemor, fikk jeg i tillegg til min lønn:

- en ekstra barnetrygd, ca 950 kr i mnd?

- dekket halvparten av sfo, dvs ca 750 kr mnd

- barnepensjon, ca en tusenlapp? La oss si 2000 fordi jeg ikke er sikker

Til sammen maks kr 2700-3700 per måned.

Nå si meg hvem av dere som har en mann som tjener mindre enn 3700 kr per mnd. SÅ kan dere fortelle meg hvor jækla fett det var å være alenemor

Jeg har selv vært alenemor i mange år - uten noe som helst kontakt med barnefaren. Men jeg er sjokkert når jeg leser innelegget ditt og andre her. Hvordan i all verden kan dere velge å bære fram barn uten å ha et støtteapparat rundt dere? Jeg synes ikke det vitner om styrke - det vitner mer om lite gangsyn og liten tanke på barnet som skal vokse opp uten andre omsorgspersoner enn mor.

Selv hadde jeg ALDRI valgt å bære fram min sønn uten en engasjert familie rundt meg.

Og HVIS man velger å være alene om alt og ikke har den støtten i familien som jeg har vært heldig å ha så bør man finne andre mennesker å knytte bånd til sånn at barnet føler at det er andre enn mor som bryr seg og det finnes andre mennesker som elsker barnet og som vil ta seg av barnet dersom noe skulle skje.

Å si at alenemødre ikke kan gå på foreldremøter eller at de må dra barna med seg sent på kveld for det finnes ikke barnevakter ... Joda, det kan skje alle en gang iblant enten man er alene eller gift .. men det bør ikke være noe stort problem - ei heller for en alenemor.