Aleneforeldre og misunnelse

[Gjest salma]

Jeg har selv vært alenemor i mange år - uten noe som helst kontakt med barnefaren. Men jeg er sjokkert når jeg leser innelegget ditt og andre her. Hvordan i all verden kan dere velge å bære fram barn uten å ha et støtteapparat rundt dere? Jeg synes ikke det vitner om styrke - det vitner mer om lite gangsyn og liten tanke på barnet som skal vokse opp uten andre omsorgspersoner enn mor.

Selv hadde jeg ALDRI valgt å bære fram min sønn uten en engasjert familie rundt meg.

Og HVIS man velger å være alene om alt og ikke har den støtten i familien som jeg har vært heldig å ha så bør man finne andre mennesker å knytte bånd til sånn at barnet føler at det er andre enn mor som bryr seg og det finnes andre mennesker som elsker barnet og som vil ta seg av barnet dersom noe skulle skje.

Å si at alenemødre ikke kan gå på foreldremøter eller at de må dra barna med seg sent på kveld for det finnes ikke barnevakter ... Joda, det kan skje alle en gang iblant enten man er alene eller gift .. men det bør ikke være noe stort problem - ei heller for en alenemor.

Jeg valgte det ikke. Faren døde. Og det er det faktisk litt vanskelig å forutse.

Og for å ta utdannelse måtte jeg for en periode flytte bort fra hjemplassen hvor familie og venner var. Det er heller ikke så uvanlig.

Endret 23. oktober 2009 av salma

[¤Linda¤]

Sannelig glad jeg ikke har møtt på slike møkkautsagn...Jeg ble alene med gutten min da han var 1 år,faren flyttet til en helt annen del av landet. Mine foreldre var heller ikke i nærheten og jeg fullførte utdannelsen min uten problem.Hvor alle de sutrete alenemødrene noen refererer til her inne er,skjønner ikke jeg.Jeg har ikke hørt sutring fra en eneste en jeg Ja,det er utfordrende å være en om det,men det funker veldig greit.Jeg levde slett ikke fett,men hadde slik jeg slapp å bekymre meg for økonomien i alle fall.

Vend det døve øre til,verden er full av folk som MÅ bitche og suter for et eller annet heeeeeele tiden.Vær det motsatte selv

[Gjest Gjest_Kim_*]

Nå si meg hvem av dere som har en mann som tjener mindre enn 3700 kr per mnd. SÅ kan dere fortelle meg hvor jækla fett det var å være alenemor

Tror sjalusien pga penger ikke er rettet mot de som jobber, men de som ikke jobber eller er studenter. Da har jeg hørt om damer med 23000 utbetalt i mnd.

Studenter synes jeg gjør en hederlig innsats. Det er nok ofte knallhardt å være aleneforsørger og student på samme tid.

De alenemødrene som blir sett ned på tror jeg er disse som baserer seg på å starte voksenlivet som alenemødre, gjerne de ikke gidder å ta utdanning eller begynne i jobb, eller med vilje gjør seg gravide for å trosse foreldrene.

I TV Norge serien "Unge Mødre" finnes en del eksempler på disse.

De får unger med omtrent hvem som helst og eneste grunn til at de i det hele tatt har klær på kroppen er at de sponses av fortvilte foreldre og det gode norske trygdesystemet.

[Gjest salma]

Studenter synes jeg gjør en hederlig innsats. Det er nok ofte knallhardt å være aleneforsørger og student på samme tid.

De alenemødrene som blir sett ned på tror jeg er disse som baserer seg på å starte voksenlivet som alenemødre, gjerne de ikke gidder å ta utdanning eller begynne i jobb, eller med vilje gjør seg gravide for å trosse foreldrene.

I TV Norge serien "Unge Mødre" finnes en del eksempler på disse.

De får unger med omtrent hvem som helst og eneste grunn til at de i det hele tatt har klær på kroppen er at de sponses av fortvilte foreldre og det gode norske trygdesystemet.

Poenget er vel at mange har fordommer mot alle alenemødre uansett hvilken innsats de gjør. Jeg har jobbet beinhardt med studier og senere jobb, akkurat som alle andre skulle jeg tro, men har alltid møtt disse fordommene.

Og man kan ikke forsvare seg mot dem heller, for fordommer er sterkere enn sannhet for de fleste.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Jeg valgte det ikke. Faren døde. Og det er det faktisk litt vanskelig å forutse.

Og for å ta utdannelse måtte jeg for en periode flytte bort fra hjemplassen hvor familie og venner var. Det er heller ikke så uvanlig.

Det er selvsagt tragisk for alle når man mister de man elsker og spesielt barnas nærmeste omsorgspersoner. MEN det er nå en gang livet gang og viser oss hvor viktig det er å la barna ha flere omsorgspersoner enn mor og far.

Du skriver at alenemødre får panikk når det dukker opp foreldremøter ol .. Gjør virkelig alenemødre det? Jeg fikk aldri panikk for det da jeg var alene med sønnen min .. Har heller aldri hørt at alene mødre har panikk for det ..

Dere må slutte å sykeliggjøre alenemødre.

Fordommene mot alenemødre oppstod for mange år siden da de fikk sydd puter under armene og fikk penger over en lav sko. På den tiden svarte det seg ikke å jobbe - man fikk mer penger som hjemmeværende alenemor på andres skattepenger. Jeg vet om Svært mange levde fett på skattebetalernes penger og de ødela omdømmet for alle alenemødre.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Poenget er vel at mange har fordommer mot alle alenemødre uansett hvilken innsats de gjør. Jeg har jobbet beinhardt med studier og senere jobb, akkurat som alle andre skulle jeg tro, men har alltid møtt disse fordommene.

Og man kan ikke forsvare seg mot dem heller, for fordommer er sterkere enn sannhet for de fleste.

Jeg personlig har ikke fordommer mot alenemødre i den kategorien du beskriver her. Det er ikke mulig å forutsi livet, og jeg kjenner nok en og annen med fordommer mot alenemødre, som selv har måttet "bite i det sure eplet" fordi de selv har blitt alenemødre..

[Gjest Gjest]

Jeg hever meg over det.

Det er for mye fordommer i det norske samfunn,vil anbefale alle som blir berørt å heve seg over det.

Når dere tenker dere om er det fordommer mot de fleste, la meg nevne:

trygdede

arbeidsledige

ulike yrkesgrupper

enslige

single

enslige forsørgere

kongelige

Vi er alle mennesker, hva må til for at folk skal forstå det? det går vel mye på hvor reflektert man er..

[Gjest salma]

Det er selvsagt tragisk for alle når man mister de man elsker og spesielt barnas nærmeste omsorgspersoner. MEN det er nå en gang livet gang og viser oss hvor viktig det er å la barna ha flere omsorgspersoner enn mor og far.

Hvis du ikke gidder å lese det jeg skriver så foreslår jeg at du slutter å sitere meg. I det samme innlegget der jeg skrev at far døde, skrev jeg også at jeg flyttet vekk fra hjemstedet der familie og venner bodde for å ta utdannelse.

Barnet mitt HADDE andre omsorgspersoner enn mor og far, men ikke i umiddelbar nærhet fordi vi hadde flyttet til studiebyen min før han døde. Og at jeg flyttet for å ta utdannelse har jeg ikke tenkt å be om unnskyldning for.

Dine angrep på meg viser mer enn tydelig poenget til trådstarter: At med en gang du er alenemor kan du angripes for alt, og må brette ut privatlivet ditt opp og ned og i mente i forsvar før folk etter hvert med all rett kan dømme om du er god nok eller ikke.

[Gjest Hilde K S]

Jeg har selv vært alenemor i mange år - uten noe som helst kontakt med barnefaren. Men jeg er sjokkert når jeg leser innelegget ditt og andre her. Hvordan i all verden kan dere velge å bære fram barn uten å ha et støtteapparat rundt dere? Jeg synes ikke det vitner om styrke - det vitner mer om lite gangsyn og liten tanke på barnet som skal vokse opp uten andre omsorgspersoner enn mor.

Selv hadde jeg ALDRI valgt å bære fram min sønn uten en engasjert familie rundt meg.

Og HVIS man velger å være alene om alt og ikke har den støtten i familien som jeg har vært heldig å ha så bør man finne andre mennesker å knytte bånd til sånn at barnet føler at det er andre enn mor som bryr seg og det finnes andre mennesker som elsker barnet og som vil ta seg av barnet dersom noe skulle skje.

Å si at alenemødre ikke kan gå på foreldremøter eller at de må dra barna med seg sent på kveld for det finnes ikke barnevakter ... Joda, det kan skje alle en gang iblant enten man er alene eller gift .. men det bør ikke være noe stort problem - ei heller for en alenemor.

Nå ble jeg forbannet. Du så at en av støtteordningen var barnepensjon? det er noe man kun får når den andre forelderen er død...

I tillegg er det faktisk ikke alle mødre som selv velger å bli alene. Det hender seg at de blir forlatt.

[Gjest bambi bell]

Dine angrep på meg viser mer enn tydelig poenget til trådstarter: At med en gang du er alenemor kan du angripes for alt, og må brette ut privatlivet ditt opp og ned og i mente i forsvar før folk etter hvert med all rett kan dømme om du er god nok eller ikke.

Forstår godt at dette blir helt feil, men er enig med innlegg over her om at det er mange grupper som møter fordommer. Selv ble jeg gift med en mann som hadde barn fra før og jeg føler også ofte at folk er så opptatt av mitt familieliv og spesielt min relasjon til stebarnet. De nærmest graver for å finne en bekreftelse på at alle stemødre er slemme.

Akkurat dine siste setninger kunne jeg ha skrevet om meg selv:" At med en gang du er Stemor kan du angripes for alt, og må brette ut privatlivet ditt opp og ned og i mente i forsvar før folk etter hvert med all rett kan dømme om du er god nok eller ikke.

Tror det som virkelig stemmer er at kvinner er seg selv verst...Synd kunne ønske vi heller kunne støtte hverandre og anerkjenne det andre er gode på. Det å reise seg opp på beina etter å ha mistet mannen sin og ta utdannelse for å stå på egne bein. Mens man er alene med barna er jo en stor bragd! Du har all rett til å være stolt. Slike kvinner som deg imponerer meg

[Gjest salma]

Forstår godt at dette blir helt feil, men er enig med innlegg over her om at det er mange grupper som møter fordommer. Selv ble jeg gift med en mann som hadde barn fra før og jeg føler også ofte at folk er så opptatt av mitt familieliv og spesielt min relasjon til stebarnet. De nærmest graver for å finne en bekreftelse på at alle stemødre er slemme.

Akkurat dine siste setninger kunne jeg ha skrevet om meg selv:" At med en gang du er Stemor kan du angripes for alt, og må brette ut privatlivet ditt opp og ned og i mente i forsvar før folk etter hvert med all rett kan dømme om du er god nok eller ikke.

Ok, jeg ser den. Jeg blir bare så irritert at jeg mister litt gangsynet.

Ok, så er det kanskje ikke bare alenemødre som møter fordommer, da Men det er nå engang dem jeg har møtt flest ganger rent personlig

[Gjest Gjest]

Ikke rart en blir lei mennesker, de skal jo alltid krangle eller se ned på andre for å føle seg bedre selv.

[Gjest K]

Nå ble jeg forbannet. Du så at en av støtteordningen var barnepensjon? det er noe man kun får når den andre forelderen er død...

I tillegg er det faktisk ikke alle mødre som selv velger å bli alene. Det hender seg at de blir forlatt.

Helt enig i dette. Jeg ble forlatt av barnefar, det var absolutt ikke noe jeg ønsket eller hadde forutsett da vi valgte å få barn. Dessuten har jeg ingen søsken, foreldre eller annen familie som kan stille opp som barnevakter, og venner har jo ofte nok med sitt eget liv. Man planlegger da ikke å få barn utifra personer man har rundt seg som kan støtte hvis man blir alene.

Og ja, når det er feks foreldremøter, sameiemøter eller lignende så er det ofte veldig vanskelig for meg å gå - og det er ingen lett situasjon når du ikke har noen å spille på. Bare barnefar og han nekter å ha barna utenom de faste samværsdagene. Så verden er ikke helt svart-hvit.

[Gjest Gjest_Camilla_*]

Jeg er vel en av de som er litt misunnelige på alenemødre:/ Jeg vet egentlig at det bare er teit!

Fikk en datter i fjor høst. Da var jeg heltidsstudent! Er litt stolt over å ha fullført utdannelsen min med gode karakterer og ha vært mor til lillegullet:)) Pappan til jenta mi jobber på ettermiddag/kveld, og jeg er stort sett alene med de hverdagslige tingene.

Venninna mi som er alenemor bor sammen med familien sin, og hun er alenemor på papiret- hun er i et forhold med barnefaren, men de bor jo ikke sammen. Hun får avlastning 24/7- (moren var til om med oppe midt på natta å kokte smokker!!!!!) og masse støtte fra det offentlige selvfølgelig. Kunne ønske det var meg, tenker jeg noenganger, men når jeg tenker på hvor mye uenigheter det hadde blitt mellom moren min og meg(ang.barneoppdragelse), slår jeg det raskt fra meg:P

[Gjest Gjest_Louise_*]

Det finnes ikke en celle i kroppen min som er misunnelige på alenemødre, og jeg tror jeg snakker på vegne av ganske mange angående det.

Det som irriterer meg og en god del andre, er dem som lurer til seg trygd på falskt grunnlag (f.eks.ved å oppgi at de er alenemødre, mens de i virkeligheten er samboere).Statistikk fra NAV viser at dette er ganske vanlig.

[Gjest Purple Haze]

Jeg har vært alenemor i mange år. Ble alene med gutta mine da de var 2,5 og 6 år. Og jeg kan love at på mange områder er det ikke noe å være misunnelig på. Ikke at jeg klager, de første 2-3 årene etter skilsmissen var på mange måter de beste årene jeg har hatt, rent følelsesmessig.

Men det var slitsomt, både praktisk og økonomisk. Det var utrolig vanskelig å få endene til å møtes, og det var slett ikke hver måned det gikk rundt. I blant måtte jeg pante flasker for å kjøpe melk og brød. Å se på at ungene trengte nye støvler og vite at de måtte vente hvert fall en måned til før jeg fikk råd, var vanskelig.

Og det var vondt å stadig måtte si nei til ungene når det var noe de ønsket seg.

Etter et par år på dette viset, begynte jeg på utdanning. Tok bachelorgraden min mens jeg jobbet i helgene og kvelder hvor barna var hos faren sin.

Økonomien ble mye bedre da jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe.

Praktisk var jeg alene om alt. Men jeg lærte meg fort å prioritere. Firte veldig på kravene om et plettfritt hus. Ungene fikk kun delta på en organisert aktivitet hver.

Slitsomme, men lærerike og gode år sammen med ungene mine. Vi ble veldig nære, og er det fortsatt. Nå er begge voksne, og jeg kan se tilbake på disse årene og være stolt over alt jeg faktisk fikk til.

[Gjest Gjest]

Jeg tror heller det er klaging fra alene-mødre vi er lei av å høre på. Det er liksom ikke måte på hvor travelt en alenemor har det ..

Jeg har prøvd begge deler, var alene og i full jobb da sønnen min var liten. Giftet meg og fikk et barn til etter noen år. Mannen jeg giftet meg med jobbet skift - som innbefattet nattevakt og jeg kan med hånden på hjertet si at det var perioden da yngstemann var liten som var den desidert travleste.

Er du alenemor så innstiller du livet ditt på den måten, og du har langt mer avlastning enn en som har ektefelle som jobber turnus, skift, offshore ol...

Hvor har du det fra?

Jeg hadde min første frihelg fra begge barna når den yngste var 4 år! jippii...

Vi velger for det første ikke alltid om vi vil bli alenemødre alltid og vi velger heller ikke alltid om pappa vil ta ansvar etterpå. Hvilket de ikke alltid vil, som i mitt tilfelle og da blir det så som så med friheten. Jeg hadde heller ikke besteforeldre som var parate til å stille opp og det er det sikkert flere som opplever.

Joda, man innretter seg etter det livet man har, nemlig å vite at man aldri har barnefri. For noen er det det som er virkeligheten dessverre.

Jeg har også noen få venner som har opplevd det samme, av ulike årsaker, men jeg har aldri hørt noen av dem klage.

Og god råd.... det er jo en hel vits. Jeg skrapte sammen de siste kronene de siste dagen hver måned for å ha nok penger til mat. Det gikk på et vis, ungene mine sultet aldri, men de lærte tidlig at vi ikke kunne kjøpe alt som alle andre hadde.

Så hvis vi inni mellom klaget over det, så er det nok ikke så rart. Man vil jo gjerne gi ungene det beste.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært alenemor i mange år - uten noe som helst kontakt med barnefaren. Men jeg er sjokkert når jeg leser innelegget ditt og andre her. Hvordan i all verden kan dere velge å bære fram barn uten å ha et støtteapparat rundt dere? Jeg synes ikke det vitner om styrke - det vitner mer om lite gangsyn og liten tanke på barnet som skal vokse opp uten andre omsorgspersoner enn mor.

Selv hadde jeg ALDRI valgt å bære fram min sønn uten en engasjert familie rundt meg. Og HVIS man velger å være alene om alt og ikke har den støtten i familien som jeg har vært heldig å ha så bør man finne andre mennesker å knytte bånd til sånn at barnet føler at det er andre enn mor som bryr seg og det finnes andre mennesker som elsker barnet og som vil ta seg av barnet dersom noe skulle skje.

Å si at alenemødre ikke kan gå på foreldremøter eller at de må dra barna med seg sent på kveld for det finnes ikke barnevakter ... Joda, det kan skje alle en gang iblant enten man er alene eller gift .. men det bør ikke være noe stort problem - ei heller for en alenemor.

Hjelpe meg!!

Hvor befinner du deg hen i verden?

Uten kontakt med barnefaren i flere år.... nettopp. Du valgte sikkert ikke det selv eller??

Velge å bære frem et barn uten støtte fra familien? Haalloooo....

Du har ikke fått med deg at ting kan skje etter at man har fått barn, at ikke alle har en nær familie.... skal man da velge å ikke få barn??

Dette er det rareste jeg har lest på lenge.

[Sommersol]

Jeg er vel en av de som er litt misunnelige på alenemødre:/ Jeg vet egentlig at det bare er teit!

Fikk en datter i fjor høst. Da var jeg heltidsstudent! Er litt stolt over å ha fullført utdannelsen min med gode karakterer og ha vært mor til lillegullet:)) Pappan til jenta mi jobber på ettermiddag/kveld, og jeg er stort sett alene med de hverdagslige tingene.

Venninna mi som er alenemor bor sammen med familien sin, og hun er alenemor på papiret- hun er i et forhold med barnefaren, men de bor jo ikke sammen. Hun får avlastning 24/7- (moren var til om med oppe midt på natta å kokte smokker!!!!!) og masse støtte fra det offentlige selvfølgelig. Kunne ønske det var meg, tenker jeg noenganger, men når jeg tenker på hvor mye uenigheter det hadde blitt mellom moren min og meg(ang.barneoppdragelse), slår jeg det raskt fra meg:P

Men denne jenta er jo ikke alenemor, hun bor jo ikke alene med barnet. Du sier di er misunnelig på alenemødre; hvor mange alenemødre tror du har det som venninna di?

[Sommersol]

Misunnelsen kommer som de fleste andre sier, pga uvitenhet.

Jeg synes ofte det er de som har ektefeller som jobber offshore som må hevde at de er like mye alene om ansvaret som alenemødre. Jeg lar dem bare tro det...

Men jeg har prøvd begge deler, og er ikke i tvil om hva som er mest krevende. Med en livsledsager som jobber skift/offshore er en fremdeles to om ansvaret, og det gjelder ikke bare økonomien.

Og jeg skal også love dere at å ha barna annenhver uke, langt ifra er noen dans på roser. Bekymringer og savn er mye mer slitsomt enn noen bleieskift ekstra...

Men nå har jeg store barn og et godt liv alene med dem. I full jobb og uten hverken bidrag eller noen annen form for støtte utover en ekstra barnetrygd, så jeg får få kommentarer utover skryt