Aleneforeldre og misunnelse

[Gjest Gjest_Oda_*]

Hjelpe meg!!

Hvor befinner du deg hen i verden?

Uten kontakt med barnefaren i flere år.... nettopp. Du valgte sikkert ikke det selv eller??

Velge å bære frem et barn uten støtte fra familien? Haalloooo....

Du har ikke fått med deg at ting kan skje etter at man har fått barn, at ikke alle har en nær familie.... skal man da velge å ikke få barn??

Dette er det rareste jeg har lest på lenge.

Hvis det er det rareste du har lest så synes jeg litt synd på deg.

Jeg valgte å være alene med barnet mitt, det tok lang tid å tenke gjennom saken - men jeg visste at dersom jeg og barnet skal ha et godt liv så må vi klare oss alene.

Nei, det er ikke alle som har et nært og godt forhold til sin familie, men er man alenemor eller alenefar så bør man da ha et annet nettverk ryggen. Jeg har lest og hørt mye om dette temaet og det er (forståelig nok) en stor trygghet for et barn å ha mer enn en omsorgsperson rundt seg ... et barn bør føle seg elsket og velkommen av flere enn mor.

Så jeg hadde aldri valgt å bære fram barnet mitt dersom jeg ikke hadde hatt folk jeg stolte på som jeg visste ville elske barnet like mye som meg.

Et barn ber ikke om å bli født - det er vi som velger det for dem og da må vi sannelig gjøre tilværelsen så trygg og god som mulig for dem.

Les gjerne historier fra - eller snakk med lesbiske, homofile eller andre som velger å bli alene-foreldre - de fleste er langt mer veloverveid i tankegangen enn foreldre flest. Det er ikke mange av dem som velger å få barn uten å ha støtte i familie eller annen nær krets.

Derfor høres det i mine øre helt vanvittig ut å si at siden barnefaren ikke stiller opp så må man dra barnet med på foreldremøter eller holde seg hjemme ..

[¤Linda¤]

Grunnen til at jeg synes det høres så grusomt ut,er pga mitt syn på abort.. Å ta abort fordi det ikke passer og lignende ting,er fryktelig synes jeg. Men vi er jo forskjellige Men jeg hadde aldri vurdert å fjerne barnet hvis det viste seg at jeg ikke hadde foreldrene mine rundt meg feks. Så det syntes jeg hørtes veldig spesielt ut ja,men som sagt-vi er jo forskjellige..

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg tror heller det er klaging fra alene-mødre vi er lei av å høre på. Det er liksom ikke måte på hvor travelt en alenemor har det ..

Dette er bullshit. Jeg kjenner mange alenemødre og har ALDRI hørt dem klage. De tør vel ikke, av frykt for kjeft fra slike hønsehjerner som deg selv?

[Gjest Gjest_Rosa på ball_*]

Jeg synes ofte det er de som har ektefeller som jobber offshore som må hevde at de er like mye alene om ansvaret som alenemødre. Jeg lar dem bare tro det...

Så storsinnet av deg! At du har opplevd begge deler, garanterer jo at du sitter med fasiten... eller...?

Kanskje andre har en annen opplevelse av det å ha en ektefelle som jobber rotasjon/ukependler, enn det du har?

Jeg har også prøvd begge deler, og jeg er heller ikke i tvil om hva som var mest krevende! Og jeg har ikke samme erfaringen som deg.

[Gjest balla]

Det er jo totalt idiotisk å sitte å diskutere som om alle alenemødre er helt like. Herregud det finnes ekstremt mange grunner til at man ender opp som alenemor og mange ulike måter å takle dette på. Noen klager andre ikke. Noen burde sikkert ha vist bedre enn å bli gravid med den mannnen de ble, andre ikke...

alenemødre er en gruppe med personer som har ulike personligheter styrker og svakheter akkurat slik som alle andre kvinner(det inkluderer også konene til menn som jobber offshore)....

[Gjest Gjest]

Misunnelsen kommer som de fleste andre sier, pga uvitenhet.

Jeg synes ofte det er de som har ektefeller som jobber offshore som må hevde at de er like mye alene om ansvaret som alenemødre. Jeg lar dem bare tro det...

Men jeg har prøvd begge deler, og er ikke i tvil om hva som er mest krevende. Med en livsledsager som jobber skift/offshore er en fremdeles to om ansvaret, og det gjelder ikke bare økonomien.

Og jeg skal også love dere at å ha barna annenhver uke, langt ifra er noen dans på roser. Bekymringer og savn er mye mer slitsomt enn noen bleieskift ekstra...

Men nå har jeg store barn og et godt liv alene med dem. I full jobb og uten hverken bidrag eller noen annen form for støtte utover en ekstra barnetrygd, så jeg får få kommentarer utover skryt

Jeg var gift med en som jobbet offshore og JEG mener det er lettere å være alene med barn enn gift med en som var borte 2 uker og hjemm 3. All dags rytme som jeg fikk til med barna alene ble helt ødelagt på 3 uker også var det på igjen for å få en levelig rytme før det igjen ble ødelagt. Fryktelig slitsomt. Hadde da 4 barn under skole alder.

[Gjest Gjest]

Opplever også slike kommentarer fra tid til annen, men tenker bare at de ikke vet hva de snakker om.

Hvis de har lyst til å overta livet mitt (ikke ungene) så velbekomme. 300 000 i gjeld fra eksen, ikke bidrag, minimalt med samvær for det ikke passer og alltid følelsen av å ikke strekke til i jobb, studier og i forhold til ungene.

Men jeg har verdens beste unger og liv, så klager aldri

[Gjest Gjest_Kari_*]

Hvis det er det rareste du har lest så synes jeg litt synd på deg.

Jeg valgte å være alene med barnet mitt, det tok lang tid å tenke gjennom saken - men jeg visste at dersom jeg og barnet skal ha et godt liv så må vi klare oss alene.

Nei, det er ikke alle som har et nært og godt forhold til sin familie, men er man alenemor eller alenefar så bør man da ha et annet nettverk ryggen. Jeg har lest og hørt mye om dette temaet og det er (forståelig nok) en stor trygghet for et barn å ha mer enn en omsorgsperson rundt seg ... et barn bør føle seg elsket og velkommen av flere enn mor.

Så jeg hadde aldri valgt å bære fram barnet mitt dersom jeg ikke hadde hatt folk jeg stolte på som jeg visste ville elske barnet like mye som meg.

Et barn ber ikke om å bli født - det er vi som velger det for dem og da må vi sannelig gjøre tilværelsen så trygg og god som mulig for dem.

Les gjerne historier fra - eller snakk med lesbiske, homofile eller andre som velger å bli alene-foreldre - de fleste er langt mer veloverveid i tankegangen enn foreldre flest. Det er ikke mange av dem som velger å få barn uten å ha støtte i familie eller annen nær krets.

Derfor høres det i mine øre helt vanvittig ut å si at siden barnefaren ikke stiller opp så må man dra barnet med på foreldremøter eller holde seg hjemme ..

Tenk å ha så stor forståelse for andre mennesker sin skjebne

Nå er ikke jeg alenemor og det er jeg utrolig glad for. Jeg har en mann som jobber mye og kan være borte et par uker i slengen, men jeg har da samtidig en som stiller opp når han er hjemme og ikke minst en å lene og støtte meg til ang barna.

Så du mener at om man ikke har nettverk rundt seg som kan stille opp som barnevakt så skal man ikke få barn? Såklart er det fint med mange rollemodeller for barna og det får de jo også gjennom barnehage, skole, naboer, fritidsaktiviteter - samt venner og familie selv om de ikke kan være barnevakt. Jeg har bla en mor som er mye sammen med barna men hun kan dessverre ikke passe dem.

Og ting kan jo også skje etter barna er født - familie og venner rundt kan flytte, besteforeldre kan dø...

Jeg synes bare det er trist at du kan sitte på din høye hest å si at det er vanvittig at man må ta med barna på foreldremøter eller være hjemme. Det er sikkert ikke mange dette gjelder, men det er da ingen ønskesituasjon for dem. Jeg har en nabo som nesten har det slik og jeg har stilt opp det jeg kan for henne. Men hun har virkelig nesten ingen som kan være barnevakt. Hun har foreldre og søsken, og de er endel sammen, men de passer aldri barna hennes. Det er veldig trist, og jeg synes da ikke at hun skulle latt være å få barn fordi hun har så få som kan passe barna...

[kaprifolen]

Jeg forstår hva du mener og stiller meg litt i køen av misunnede. Fordi jeg er alenemor selv, men er fratatt all ekstra støtte fordi jeg har en samboer. Jeg kan forstå at jeg ikke får støtte til bolig og slike ting, har aldri hatt disse stønadene heller. Men at jeg ikke kan få en dobbel barnetrygd, som burde gå til å dekke barnas behov, forstår jeg ikke. Samboer betaler ingen utgifter på mitt barn. Vi deler ikke engang matutgiftene likt. De fratok meg overgangsstønaden for etablering av virksomhet etter et år også, noe som har ført til at jeg sitter på en deltidsjobb og en ekstrajobb ved siden av virksomheten, for å få pengene til å gå rundt. Angående fritid har jeg nok mindre enn de fleste ettersom faren ikke lenger har samvær med sitt barn. Alt ansvar og all tid man bruker for å følge barn til lege/tannlege/skoleaktiviteter ligger på meg alene og den lille fritiden jeg har går med å jobbe inn alt tapt arbeid.

Nå høres jeg veldig klagete ut merket jeg, og det var ikke meningen med innlegget, men jeg misunner nok litt de som får stønad. Og jeg misunner nok litt de som er to om foreldrerollen og kan dele utgiftene om barna. Ville bare fortelle at ikke alle alenemødre får stønad og at ikke mange ikke har særlig god tid.

Jeg har ikke lest alle innleggene her, men måtte bare svare på dette.

Saken er jo at så lenge man er registert samboer eller ektefelle, så har man gjensidig forsørgerplikt.

Ikke at det skal straffe seg, men skal det liksom lønne seg å ikke holde sammen som foreldre, da?

Hvis du skulle fått a)støtte fra far, b)to barnetrygder, og c)i tillegg hatt en å dele utgifter med?

Saken er at når man velger å bli samboer, velger man også å inkludere samboerens barn i hverdagen, og dette inkluderer økonomien. Hvordan man velger å utføre dette i praksis er opp til enhver, men jeg synes ikke dette er så merkelig, jeg...

Jeg synes det er forkastelig at min venninne som valgte å beholde barnet, være ærlig om at de var samboere etc, måtte klare seg på ca 4000kr i støtte i måneden, som eneste tillegg til mannens vikariater i en periode det var vanskelig å få jobb.

Når andre jeg kjenner sitter med to unger med to forskjellige fedre, ikke vært i jobb de siste fem årene, lyver til nav, og får over 20 000 netto i måneden, i tillegg til fars inntekt (som nav ikke vet bor der). Når de faktisk ER to til å dele.

[Gjest salma]

Derfor høres det i mine øre helt vanvittig ut å si at siden barnefaren ikke stiller opp så må man dra barnet med på foreldremøter eller holde seg hjemme ..

Veldig fint for deg at du har full kontroll over omgivelsene dine Flott at du kan bestemme at folk ikke skal dø, at de ikke skal flytte for langt vekk fra deg osv. Kjempefint at forutsetningene i livet ditt aldri endrer seg!

Nå er det nå engang ikke slik for alle andre.

Nå har jeg forklart deg flere ganger at

1. barnefar døde (i motsetning til deg kan ikke jeg bestemme slikt for folk rundt meg)

2. barnet mitt hadde andre omsorgspersoner, men ikke i umiddelbar nærhet slik at de kunne være barnevakt midt i uka for foreldremøter osv.

Jeg beklager at jeg i sted bare ba deg slutte i sitere meg når du ikke gadd lese innleggene mine som du etterpå siterte. Nå skal jeg være litt snillere og ta fram teskjea Ikke henvis til innleggene mine heller, hvis du absolutt må vrenge på dem og bare gjengi den ene siden av dem (for det var jeg som nevnte det med foreldremøter).

Det går jo ikke an å diskutere med deg, for du inkluderer bare det som passer deg og så "glemmer" du resten. Slutt å siter meg og slutt å henvis til meg, hvis du absolutt må ta ting ut av sammenheng.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Tenk å ha så stor forståelse for andre mennesker sin skjebne

Nå er ikke jeg alenemor og det er jeg utrolig glad for. Jeg har en mann som jobber mye og kan være borte et par uker i slengen, men jeg har da samtidig en som stiller opp når han er hjemme og ikke minst en å lene og støtte meg til ang barna.

Så du mener at om man ikke har nettverk rundt seg som kan stille opp som barnevakt så skal man ikke få barn? Såklart er det fint med mange rollemodeller for barna og det får de jo også gjennom barnehage, skole, naboer, fritidsaktiviteter - samt venner og familie selv om de ikke kan være barnevakt. Jeg har bla en mor som er mye sammen med barna men hun kan dessverre ikke passe dem.

Og ting kan jo også skje etter barna er født - familie og venner rundt kan flytte, besteforeldre kan dø...

Jeg synes bare det er trist at du kan sitte på din høye hest å si at det er vanvittig at man må ta med barna på foreldremøter eller være hjemme. Det er sikkert ikke mange dette gjelder, men det er da ingen ønskesituasjon for dem. Jeg har en nabo som nesten har det slik og jeg har stilt opp det jeg kan for henne. Men hun har virkelig nesten ingen som kan være barnevakt. Hun har foreldre og søsken, og de er endel sammen, men de passer aldri barna hennes. Det er veldig trist, og jeg synes da ikke at hun skulle latt være å få barn fordi hun har så få som kan passe barna...

Min bestevenninne hadde heller ingen familie rundt seg - hverken på sin egen eller på mannens side. Men istedet for å sitte hjemme og synes synd på seg selv .. så satte hun annonse i avisen og søkte etter "besteforeldre" til ungene sine. Det finnes mange ensomme mennesker rundt oss som blir ubeskrivelig glade for å kunne være til gjensidig støtte for noen, det er nemlig som du sier ikke alle som har familie rundt seg.

Man skal selvsagt ikke sørge for å ha omsorgspersoner for å ha barnevakt til enhver tid - men for at barna skal ha en tryggere tilværelse i visshet om at de er elsket og ønsket av andre personer enn mor. DET bør alle som velger å få barn ha i bakhodet.

Og barnevakt er noe jeg aldri har "misbrukt". Etter at jeg giftet meg og fikk flere barn så har jeg og min mann vært på EN eneste alenetur uten barn .. og nå er barna voksne. Vi har hatt barnevakt 2-3 ganger i året .. Da jeg var alenemor hadde jeg mer fri - da var det mange i familien som bad om å få ha barnet mitt en helg nå og en helg da .. Noe som medførte at barnet mitt hadde et stort nettverk rundt seg av mennesker som var oppriktig glade i ham. ¨

Jeg prøver rett og slett å si at man bør ikke sitte hjemme og klage, det går an å ta saken i egne hender å sørge for best mulig liv både for barnet og seg selv.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Veldig fint for deg at du har full kontroll over omgivelsene dine Flott at du kan bestemme at folk ikke skal dø, at de ikke skal flytte for langt vekk fra deg osv. Kjempefint at forutsetningene i livet ditt aldri endrer seg!

Nå er det nå engang ikke slik for alle andre.

Nå har jeg forklart deg flere ganger at

1. barnefar døde (i motsetning til deg kan ikke jeg bestemme slikt for folk rundt meg)

2. barnet mitt hadde andre omsorgspersoner, men ikke i umiddelbar nærhet slik at de kunne være barnevakt midt i uka for foreldremøter osv.

Jeg beklager at jeg i sted bare ba deg slutte i sitere meg når du ikke gadd lese innleggene mine som du etterpå siterte. Nå skal jeg være litt snillere og ta fram teskjea Ikke henvis til innleggene mine heller, hvis du absolutt må vrenge på dem og bare gjengi den ene siden av dem (for det var jeg som nevnte det med foreldremøter).

Det går jo ikke an å diskutere med deg, for du inkluderer bare det som passer deg og så "glemmer" du resten. Slutt å siter meg og slutt å henvis til meg, hvis du absolutt må ta ting ut av sammenheng.

Har sluttet å kommentere deg - men kanskje du kan slutte å sitere og svare meg også? Du er tydeligvis ikke istand til å forstå hva jeg skriver.

[Gjest Gjest]

Kvinner er alltid slik. Misunnelige, snobbete, baksnakker, kakler, lager intriger og holder helvete med alt og alle som ikke er slik det passer dem selv.

Å være best, øverst på haugen. Det er jaggu alt som er viktig for svært mange kvinner.

Bare til å dra en lang PPPPPPPPPPPPPFFFFFFFFFFFFFFFT i.

Deilig å høre at kvinner også ser hvor elendige dere er. Kvinnehjernen er impulsiv, det er bevist i mange undersøkelser. Det som er impulsivt tenker først og fremst "MEG!" og da for du et oppførselsmønster som det kvinner har.

Derfor bør diskusjonen om frigjøring og like rettigheter taes opp igjen. Det er så tydlig at kvinner ikke gjør seg verdig rettighetene de klager på.

Se på en mann hvordan han går, jobber og oppfører seg. Harmonisk, seriøst, rolig, myndig, autoritær og sammenlign det med den stressende, impulsive "look at me", nedlatende kvinneoppførselen. Dere har ennå mye å lære

[Sommersol]

Så storsinnet av deg! At du har opplevd begge deler, garanterer jo at du sitter med fasiten... eller...?

Kanskje andre har en annen opplevelse av det å ha en ektefelle som jobber rotasjon/ukependler, enn det du har?

Jeg har også prøvd begge deler, og jeg er heller ikke i tvil om hva som var mest krevende! Og jeg har ikke samme erfaringen som deg.

Da lurer jeg veldig på hva du synes var lettere med å være helt alene med ansvaret alltid, og ha en som du kan dele ansvaret med på avstand?

Er dette blitt en diskusjon om hvem som har det verst? Jeg synes jeg har det ganske så bra jeg, så derfor lar jeg mødre med offshore menn tro at de er like bundet som meg. For uansett hvordan det vris og vrenges på ting vil de aldri bli det.

[Gjest Hilde K S]

Og barnevakt er noe jeg aldri har "misbrukt". Etter at jeg giftet meg og fikk flere barn så har jeg og min mann vært på EN eneste alenetur uten barn .. og nå er barna voksne. Vi har hatt barnevakt 2-3 ganger i året .. Da jeg var alenemor hadde jeg mer fri - da var det mange i familien som bad om å få ha barnet mitt en helg nå og en helg da .. Noe som medførte at barnet mitt hadde et stort nettverk rundt seg av mennesker som var oppriktig glade i ham. ¨

Men de barna du fikk i nytt eksteskap fikk ikke dette store nettverket, regner jeg med. Siden dere alltid var sammen med dem?

Endret 25. oktober 2009 av Hilde K S

[Gjest Gjest_Oda_*]

Men de barna du fikk i nytt eksteskap fikk ikke dette store nettverket, regner jeg med. Siden dere alltid var sammen med dem?

Det jeg prøvde å si - som ingen her tydeligvis forstår er at ingen barn bør vokse opp med kun EN omsorgsperson. Som endel skriver her så har de ikke mulighet til å gå på foreldremøter ol .. Hvordan tror du det føles for et barn?

Da jeg var alene med mitt barn (for over 20 år siden) så jobbet jeg hele tiden for at barnet mitt ikke skulle føle seg annerledes enn de som hadde 2 foreldre. Jeg jobbet full tid for å forsørge oss, var på hvert foreldremøte - både i barnehage og skole. Jeg deltok på alt som andre foreldre deltok på, slik som dugnader, frokoster, overnattinger, kjøring, osv ... brukte aldri som unnskyldning at jeg ikke kunne fordi jeg ikke har barnevakt, el.

Mine foreldre døde i en ulykke forholdsvis unge, for barnet mitt var det uhyre tungt, de var et slags hjem nr. to for ham - og nettopp i en sånn tragisk situasjon var jeg glad for at jeg ikke stod alene, men hadde mange andre i familien som var med å trøste og hjelpe ham.

Så nei, desverre fikk ikke mine andre barn oppleve de fantastiske besteforeldrene på morssiden - så den delen av nettverket mitt er borte for alltid. Men nettverk rundt oss kommer det alltid til å være - fordi jeg har opplevd på kroppen hvor viktig det er.

[Gjest Hilde K S]

Det jeg prøvde å si - som ingen her tydeligvis forstår er at ingen barn bør vokse opp med kun EN omsorgsperson. Som endel skriver her så har de ikke mulighet til å gå på foreldremøter ol .. Hvordan tror du det føles for et barn?

Da jeg var alene med mitt barn (for over 20 år siden) så jobbet jeg hele tiden for at barnet mitt ikke skulle føle seg annerledes enn de som hadde 2 foreldre. Jeg jobbet full tid for å forsørge oss, var på hvert foreldremøte - både i barnehage og skole. Jeg deltok på alt som andre foreldre deltok på, slik som dugnader, frokoster, overnattinger, kjøring, osv ... brukte aldri som unnskyldning at jeg ikke kunne fordi jeg ikke har barnevakt, el.

Mine foreldre døde i en ulykke forholdsvis unge, for barnet mitt var det uhyre tungt, de var et slags hjem nr. to for ham - og nettopp i en sånn tragisk situasjon var jeg glad for at jeg ikke stod alene, men hadde mange andre i familien som var med å trøste og hjelpe ham.

Så nei, desverre fikk ikke mine andre barn oppleve de fantastiske besteforeldrene på morssiden - så den delen av nettverket mitt er borte for alltid. Men nettverk rundt oss kommer det alltid til å være - fordi jeg har opplevd på kroppen hvor viktig det er.

Men du har pittepittelitt forståelse for at det ikke er alle som kan velge om de blir aleneforsørgere? Ja?

Å ha et nettverk innebærer ikke nødvendigvis å ha tilgjengelig barnevakt hele tiden. I mitt nettverk, er det feks mange aleneforsørgere og de kan ikke være barnevakt for mine barn. Jeg har heller ingen familie i nærheten. Ungene har besteforeldre, de bare bor ikke her.

Nettverk er også skole og barnehage.

Selv om man ikke benytter nettverket til barnevakt, betyr det ikke at ungene er skadelidende under det.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Men du har pittepittelitt forståelse for at det ikke er alle som kan velge om de blir aleneforsørgere? Ja?

Å ha et nettverk innebærer ikke nødvendigvis å ha tilgjengelig barnevakt hele tiden. I mitt nettverk, er det feks mange aleneforsørgere og de kan ikke være barnevakt for mine barn. Jeg har heller ingen familie i nærheten. Ungene har besteforeldre, de bare bor ikke her.

Nettverk er også skole og barnehage.

Selv om man ikke benytter nettverket til barnevakt, betyr det ikke at ungene er skadelidende under det.

Jo, jeg mener at unger er skadelidende hvis moren aldri kan stille på ting som andre foreldre kan .. Det ER ingen unnskyldning at man aldri har barnevakt for det kan alle skaffe seg.

Jeg gjør meg slett ikke til noen bedreviter, men dette temaet har jeg lest og interessert meg masse for. Barn har behov for flere omsorgspersoner - det er utrolig viktig for deres psykiske helse. Undersøkelser viser at 15-20 prosent av alle barn i skolepliktig alder har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp.

[Gjest imli]

Jeg er i alle fall ikke misunnelig på aleneforsørgere... Veldig glad jeg ikke er alene med barna mine, selv om jeg gjør det meste av jobben med dem.

[Gjest Hilde K S]

Jo, jeg mener at unger er skadelidende hvis moren aldri kan stille på ting som andre foreldre kan .. Det ER ingen unnskyldning at man aldri har barnevakt for det kan alle skaffe seg.

Jeg gjør meg slett ikke til noen bedreviter, men dette temaet har jeg lest og interessert meg masse for. Barn har behov for flere omsorgspersoner - det er utrolig viktig for deres psykiske helse. Undersøkelser viser at 15-20 prosent av alle barn i skolepliktig alder har så store psykiske problemer at de har behov for psykiatrisk hjelp.

Ja, men de fleste barn HAR andre omsorgspersoner enn bare mor. Det er bare ikke alltid omsorgspersonene kan brukes som barnevakt. Dugnader og slike ting, tar man da ungene med på. Det gjør som oftes gifte/samboende foreldre også. I alle fall i mitt miljø. Og når det gjelder psykiske problemer, er de faktisk størst hos barn som vokser opp hos far. Nå husker jeg ikke hvor jeg har den opplysningen fra, desverre.