Ny tidsregning

[Miss moneypenny]

Selvfølgelig er det viktig å ha det økonomiske og praktiske på plass, ting skal jo fremdeles gå rundt og fungere. Håper at NAV er raske med behandling, og hjelper dere så godt de kan. Godt å høre at det bare er å prøve igjen, eventuelt etter en syklus. Da er det jo bare å sette igang når dere føler at tiden er inne. Ønsker deg en fin dag

[Miss I.W.]

For en sterk og forferdelig historie Det er en helt uvirkelig situasjon og det tar lang tid å fordøye det, men å forstå det.. det tror jeg aldri man gjør. Det er bare helt forferdelig

Takk for klemmen, Lollipop!

For en sterk historie

Godt den lille får ligge sammen med pappaen din, godt å ha et sted hvor du kan komme å hilse på

Tenker på deg

Takk! Det var vanskelig å bare reise ifra h*n, og veldig vanskelig å vite hva vi skulle gjøre. Jeg bare slang ut forslaget og kjære syntes det var en godt ide. Selv synes jeg fremdeles det er vanskelig å forstå at vi har gjort noe sånt, og vil ikke fortelle f.eks. bror om det, selv om han kanskje har "rett" på å vite det... Men nå reiste vi ikke i fra h*n, noe som var veldig vanskelig å godta at vi skulle gjøre.

Mamma-hjertet vil alltid ha et sår og et savn, og da er det veldig godt å faktisk ha en plass der man kan gå å søke nærhet når man trenger det.

Jeg også kunne tenkt meg en samtale under fire øyne med de som styrer, om ikke annet bare for å få sagt i fra om hva jeg synes om vurderingene deres.

Det er "godt" (misforstå meg rett) å les at andre som har vært gjennom lignende ting som meg selv føler på de samme tingene som jeg. Selvfølgelig skulle jeg ønske at ingen andre måtte oppleve noe slikt, men verden fungerer desverre ikke sånn og da er det godt å vite at jeg ikke er så annerledes enn andre...

Jeg forstår deg godt. Det er godt å lese at tankene man har er "vanlige". Det hjelper på å forstå det ubegripelige!

Hei Missiw.

Har lenge sett at vi har felles kg-venner, og tenkte nå jeg skulkle se innom. Så ufattelig trist at det skulle gå galt med spira deres.

Ta vare på hverandre i denne tøffe tida.

Hei, Nilla!

Jeg har for lenge siden lest den vanskelige historien din, og er glad for at det har gått bra.

Takk, jeg er glad kjære der den han er idag.

Selvfølgelig er det viktig å ha det økonomiske og praktiske på plass, ting skal jo fremdeles gå rundt og fungere. Håper at NAV er raske med behandling, og hjelper dere så godt de kan. Godt å høre at det bare er å prøve igjen, eventuelt etter en syklus. Da er det jo bare å sette igang når dere føler at tiden er inne. Ønsker deg en fin dag

Jeg er ikke sikker på at det vil gå helt smertefritt med NAV, spesielt siden jeg har en klage inne på rådgiveren min... Men så lenge det ordner seg på sikt og at vi i den tid får de permisjonsordningene vi har krav på, så skal vi alltids greie oss.

Selv om de sa alt var ok på lørdagsnatta, har det vært godt med besøkene hos legen min og UL på sykehuset. Hun på sykehuset forklarte også litt om det som skjer med kroppen framover og det er jeg veldig glad for. Uten den samtalen har jeg nok vært mer enn litt bekymret nå. Hun sa også at jeg var velkommen tilbake i uke 6 og 12 neste gang, og det var en liten trøst.

Jeg er veldig usikker på om vi prøver med en gang. Har lyst og ble anbefalt det av legen min, men samtidig har jeg satt i gang jobb-start-styret, så vi får se. Kanskje det går en stund før vi lykkes å.

Puppene har gått tilbake til normalen, så nå er det siste gravidtegnet forsvunnet. Jeg har hatt fryktelig til hodepine de siste dagene, og verken vann eller hvile hjelper. Mulig det har med helgas blodtap å gjøre...

Har hatt en rolig dag hos svigers, før inntrykket av snuppas tante og tre søskenbarn før middag. Er glad for den myke starten for nå blir det liv leiren.

Tror de får vite om det som har skjedd i når barna har lagt seg. Kjære vil gjerne fortelle og jeg orker ikke late som om alt var fint på helgeturen vår.

[Miss I.W.]

Hjem fra svigerhelg til brev fra legen. Har lave jernlagre og lav blodprosent. Ble litt glad for det da det forklarer den dårlige formen, hodepinen, ansiktsfargen og mattheten. Begynt på tilskudd (som jeg skal gå på i 6-8 uker) allrede og skal spise litt mere igjennomtenkt de neste ukene.

Har hatt noen fine stunder hos svigers og det har vært godt å være borte, men det har vært vanskelig og tungt også. Kanskje mest fordi det er noe som skjer nesten hele tiden og folk rundt en til en hver tid. Vi fortalte dem hva som har skjedd og det var litt godt å få det ut.

I morgen skal jeg på mitt lokale NAV-kontor å klage, og prøve å få orden i ting. Oppdaget ved en tilfeldighet at jeg står om arbeidsøker der og skulle ha sendt inn meldekort i månedsvis. Et problem til jeg ikke trengte nå! Jeg har da for f... meg jobb og nok å styre med akkurat nå. Håper virkelig ikke det blir vanskelig å løst opp denne floka som jeg er uforskyldt havnet i! Arg, jeg blir så forbanna!

Er forresten litt mere styr å starte jobb enn jeg trodde og det er slitsomt. Jeg venter svar på når jeg kan begynne fra en avdelig og så de vil vite når jeg skal begynne hos en annen avdelig. Og hun som jeg trodde skulle hjelpe meg med dette, synes jeg gjør det værre.

Jeg er så sliten av å tenke og styre og ringe og maile og undersøke at jeg kan spy. Midt oppi dette har jeg en sorg å fordøye og en kropp som langt ifra er på topp. Føler at jeg er tilbake til der jeg var for to år siden med pappas dødsfall. Jeg ahr bare lyst å legge meg under dyna og ikke stå opp før alt er ordnet opp i. Men det kan jeg jo ikke. Ikke minst pga snuppa mi.

[Lucky?]

Mange til deg vennen

Høres ut som om nav har litt de må ordne opp i for deg ja Utrolig slitsomt å forholde seg til dem virker det som, så håper det ordner seg fint for deg i dag

Håper dere finner en løsning på jobben din også, de må jo bare det

[pusilus]

Tenker masse på deg i denne tiden Missiw

Håper det ikke trekker alt for langt ut med NAV.

[Miss I.W.]

Mange til deg vennen

Høres ut som om nav har litt de må ordne opp i for deg ja Utrolig slitsomt å forholde seg til dem virker det som, så håper det ordner seg fint for deg i dag

Håper dere finner en løsning på jobben din også, de må jo bare det

Takk!

Det ble litt styr mtp at jeg hadde gått ut i svangerskapspermisjon og samtidig nådd maks på sykepengene. Men det blir bra til slutt!

Jeg har jo litt gamle vrangforestillinger til NAV , samt at det med hun saksbehanleren min som ga meg en diagnose ut av det blå, gjør jo at jeg ikke synes noe om å styre så mye med dem...

Legen min ordnet det med jobben! Hun ville ikke være med på min plan om å "være snill" med jobben. Mente at ikke jeg skulle lide økonomisk fordi at de ikke kan sette meg opp når jeg er frisk. Håper bare ikke de ble sure. Uansett er det hun som har siste ordet om når og hvor mye jeg skal jobbe.

Tenker masse på deg i denne tiden Missiw

Håper det ikke trekker alt for langt ut med NAV.

Takk, Pusilus! Det er veldig godt å høre. Det er rart hvordan en kan tenke på en person du ikke har møtt, for jeg har også tenkt på deg i perioder hvor dere har gått igjennom både gledelige og vonde ting.

Det ser ut til at det har ordnet seg med NAV, og det ser ikke så mørkt ut som jeg var redd for.

Formen er laber. Jeg har konstant hodepine, og er svimmel og svak som følge av blodprosenten og jernlagrene. Jeg har vondt i magen (lett mageknipe over hele magen over navelen nesten hele tiden) og har hovne armer og ben. Magen ser større ut enn før forrige helg... Jeg er ikke trøtt sånn som når jeg gikk gravid da det var bare å legge seg å sove, men trøtt fordi jeg ikke har krefter. Jeg er sliten, men det hjelper ikke å hvile eller å sove noe særlig. Det er bare å ta alt i et rolig tempo og ikke ta på seg for mye. Jeg blødde i noen timer, men det vil ta dager og uker for å få rettet det opp. Heldigvis har rygg og nakke vært litt snillere med meg.

Planen min var å sette opp tempoet for å venne meg til jobbstart, men et er det bare å glemme så lenge formen er så dårlig. Jeg greier ikke at det skjer mye rundt meg, sånn som i helgen, for da får jeg noe som nesten minner om kraftig øresus og hodepinen blir værre. På lørdagskvelden måtte jeg rømme fra svigerfamiliens styr og ståk, og gikk rundt i mørket og regnet i over en time. Jeg måtte bare ut å få ro og fred. Gikk å gråt og syntes synd på meg selv. Ville bare at kjære skulle komme å redde meg, selv om jeg ville være alene. (Han ringte da.) Jeg hadde lyst å rope ut hvor vondt jeg hadde det eller ringe til mamma eller noen venninner, men fant ut at det nok ikke ble noe bedre av det. De får jo ikke til å rette opp i vondtet mitt og jeg endte bare med å ødelegge deres lørdagskveld også. Men tungsinnet lettet i løpet av turen og jeg kunne gå inn til svigers igjen.

I morrest våknet jeg i det jeg strøk hendene over magen min og smilte. Snakk om å ble vekket opp av en drøm! Det har ikke helt gått opp for meg at jeg ikke er gravid. Jeg vet det jo godt at jeg ikke er det og har ikke stryt mindre den siste uka pga det, men det tar litt tid å venne seg av den tankegangen. Rart. Det går bedre og bedre, men vi maktet ikke å besøke gravide og nyfødte som vi normalt ville gjort når vi var hos svigers i helga.

Jeg er fremdeles utrolig trist innimellom, men synet av det lille spiren vår i hånda mi kommer ikke automatisk opp hver gang jeg lukker øynene. Jeg vil ikke glemme det bildet for det er alt jeg har, men jeg kan ikke gå å tenkt på det hele tiden heller.

Vi har bestemt oss for å vente med å bestemme oss for å prøve i allefall noen måneder til. Kroppen min må bli bedre og vi må tåle evt nye nederlag. Ikke at jeg tror at vi vil får nye problemer (selv om vonde tanker sniker seg inn i hodet mitt noen ganger), men hvis noe skjer er det best at vi har dette litt mere på avstand tror jeg.

Jeg har trøsteshoppet nei-mat for gravide som brie og spekeskinke, og kjøpt nye kule bukser og dyr vinterjakke, siden jeg likvel ikke skal vagge rundt med stor gravidmage i vinter. Det er magre trøster, men jeg prøver å gjøre noe fint for meg selv. Pakket bort de siste mammaklærne i går.

[Klematis]

Innom med en stor

[pusilus]

Takk, Pusilus! Det er veldig godt å høre. Det er rart hvordan en kan tenke på en person du ikke har møtt, for jeg har også tenkt på deg i perioder hvor dere har gått igjennom både gledelige og vonde ting.

Det er rart hvor engasjert man blir i livene til noen man ikke vet hvem er ja, både når det gjelder gleder og sorger.

Det er viktig at du tar tiden til hjelp også med den fysiske formen Missiw, stort blodtap er ikke å spøke med. Jeg hadde en hemoglobin på rett under 10 mot normalt 14,5 da jeg mistet i januar. Svimmelhetsanfall, prikkinger i huden, sløret blikk. Det tar tid å bygge opp krefter igjen og jeg håper du får mulighet til å bruke den tiden du trenger til å få det fysiske på topp igjen. Jeg var vel noen lunde meg selv igjen i slutten av mars.

Det er viktig å ta hensyn til seg selv og jeg er glad for å lese at du trakk deg tilbake da det ble litt mye styr i helgen, et smart trekk Missiw

I morrest våknet jeg i det jeg strøk hendene over magen min og smilte. Snakk om å ble vekket opp av en drøm! Det har ikke helt gått opp for meg at jeg ikke er gravid. Jeg vet det jo godt at jeg ikke er det og har ikke stryt mindre den siste uka pga det, men det tar litt tid å venne seg av den tankegangen. Rart.

Rart, men det er nok en vanlig tanke. Man vet, men likevel så tror man ikke det er sant.... Surealistisk synes jeg det var.

[honning]

Så forferdelig triste nyheter, Missiw! Satt her og hulka mens jeg leste, og har ikke ord som er trøst god nok.

Ta vare på hverandre!

[Lucky?]

Håper formen din kommer seg sakte men sikkert igjen Høres slitsomt ut å gå sånn

Tar nok lang tid å venne seg til at lille ikke er i magen lenger

Brie og spekeskinke DET savner jeg! Kos deg med det og shopping og så krysser jeg fingerne for at spiren sitter igjen så fort dere er klare igjen

[Pasjonsblomst]

Jeg tenker veldig masse på deg nå, Missiw! Fra håp til fortvilelse, det var jo ikke sånt tingene skulle bli.

Særlig at du sliter med form og energi nå, da blir jo alt så tungt. Håper virkelig at bitene faller på plass med NAV og jobb osv nå, og at du kan fokusere på deg selv og familien.

"Tida leger alle sår" - om ikke 100 % så blir det iallfall bedre.

Sender deg masse energi og varme klemmer og håper at du raskt får en litt lysere og lettere hverdag igjen.

[Miss I.W.]

Innom med en stor

Takk!

Det er rart hvor engasjert man blir i livene til noen man ikke vet hvem er ja, både når det gjelder gleder og sorger.

Det er viktig at du tar tiden til hjelp også med den fysiske formen Missiw, stort blodtap er ikke å spøke med. Jeg hadde en hemoglobin på rett under 10 mot normalt 14,5 da jeg mistet i januar. Svimmelhetsanfall, prikkinger i huden, sløret blikk. Det tar tid å bygge opp krefter igjen og jeg håper du får mulighet til å bruke den tiden du trenger til å få det fysiske på topp igjen. Jeg var vel noen lunde meg selv igjen i slutten av mars.

Det er viktig å ta hensyn til seg selv og jeg er glad for å lese at du trakk deg tilbake da det ble litt mye styr i helgen, et smart trekk Missiw

Rart, men det er nok en vanlig tanke. Man vet, men likevel så tror man ikke det er sant.... Surealistisk synes jeg det var.

Ikke sant! Men jeg vet jo mere om manges tanker, håp og ønsker her, enn til mine venninner til tider. Er jo bl.a. få som forteller at de prøver på barn irl.

Jeg hadde 14 i blodprosent 5 dager før SA`en (første gang jeg har brukt det utrykket...) og alle prøver var fine. Nå vet jeg ikke hva den er, fikk bare et brev om det var lave verdier og at jeg burde ta tilskudd i 6-8 uker. Jeg kjente at noe var galt før jeg fikk brevet, og det ante meg at det var pga blodtapet, selv om blodprøvene var fine på sykehuset i utlandet rett etterpå.

Tror ikke jeg har vært så dårlig så lenge før. Er værre med omgangsyke, men den varer jo ikke så lenge, og var trøtt og sliten under graviditen, men det hadde sin gode grunn og hvile hjalp til en viss grad.

Jeg vet ikke når jeg begynner å jobbe, men jeg er 50% friskmeldt fra tirdag av. Men jeg tror (og minst ikke håper) at det blir jobbstart i november en gang. Trenger den tiden jeg kan få!

Jeg MÅTTE ha tid for meg selv i helgen, og tror ikke det hadde blitt et pent syn hvis jeg ikke hadde tatt den turen!

Så forferdelig triste nyheter, Missiw! Satt her og hulka mens jeg leste, og har ikke ord som er trøst god nok.

Ta vare på hverandre!

Det har vært noen tunge, vonde stunder den siste en og en halv uken, ja, Honning. Jeg er bare sååå glad for at jeg har min kjære nå! Han sier jo ikke så mye, men hører på alt jeg har å si og har tatt dett veldig tungt selv.

Håper formen din kommer seg sakte men sikkert igjen Høres slitsomt ut å gå sånn

Tar nok lang tid å venne seg til at lille ikke er i magen lenger

Brie og spekeskinke DET savner jeg! Kos deg med det og shopping og så krysser jeg fingerne for at spiren sitter igjen så fort dere er klare igjen

Det er ikke noe særlig å hangle sånn, men samtidig hjelper det på litt. Merkelig nok. Kroppen er faktiskt ganske dårlig, ikke bare hjertet og sinnet, så det gjør at jeg automatisk må sette ned tempoet og da får også hjertet tid til å leges også. Hvis du skjønner...

En liten trøst å spise sånn mat, men uansett en liten trøst der og da. Men er det ikke litt sånn at en har lyst på det en ikke bør spise?

Jeg er ikke klar for å tenke på når vi skal begynne å prøve igjen. Det får bare ta den tiden det tar.

Jeg tenker veldig masse på deg nå, Missiw! Fra håp til fortvilelse, det var jo ikke sånt tingene skulle bli.

Særlig at du sliter med form og energi nå, da blir jo alt så tungt. Håper virkelig at bitene faller på plass med NAV og jobb osv nå, og at du kan fokusere på deg selv og familien.

"Tida leger alle sår" - om ikke 100 % så blir det iallfall bedre.

Sender deg masse energi og varme klemmer og håper at du raskt får en litt lysere og lettere hverdag igjen.

Det meste ser ut til å ha løst seg. Er noen ting jeg bare må vente på svar på, men det går greit. Tid har jeg.

Det er jo litt godt at snuppa krever sitt, selv om jeg ikke har lyst å stå opp om morgenen. Hun er en solstråle og humøret smitter over, heldigvis.

Jeg er sikker på at jeg kommer igjennom dette. Helt sikker. (Probelmet er at jeg ikke synes at jeg trenger dette for å bli sterkere...) Og om tid og stundom blir vi klare for å prøve igjen og får forhåpentligvis oppleve det største mirakelet på jord igjen.

Har skjedd litt ting de siste dagene, men det får jeg fortelle om senere. Nå skal snuppa og jeg kose før vi haster ut til bhg og kollegalunsj.

[Pasjonsblomst]

Du ER kjempesterk, Missiw! Trenger ikke å bli sterkere nå, nei. Godt å lese at du har tro på fremtiden, klart ting vil bli bedre fremover igjen.

Men så leit at du måtte ned i denne kneika nå, du trengte ikke dette. Fortsett å se fremover, og nyt dagene med Vesla. Så herlig å ha en liten humørspreder i huset

Håper formen er god idag!

[Synne-Marie]

Åh Missiw!

Jeg skulle ønske du hadde sluppet dette.

[Miss I.W.]

Du ER kjempesterk, Missiw! Trenger ikke å bli sterkere nå, nei. Godt å lese at du har tro på fremtiden, klart ting vil bli bedre fremover igjen.

Men så leit at du måtte ned i denne kneika nå, du trengte ikke dette. Fortsett å se fremover, og nyt dagene med Vesla. Så herlig å ha en liten humørspreder i huset

Håper formen er god idag!

Takk, Aurelia. Jeg synes heller ikke at jeg trengte enda en prøvelse. Jeg vet at jeg takler det meste, så det føles fremdeles litt urettferdig. En kan jo ikke annet enn så se framover! Spesielt med snuppa i hus. Livet går jo videre uansett, snuppa er eksemplet på det, og jeg synes det blir urettferdig mot henne at jeg ikke prøver å være tilstede og sette pris på henne.

Åh Missiw!

Jeg skulle ønske du hadde sluppet dette.

Takk, Synne-Marie, jeg skulle ønske det jeg også...

Det har (endelig) vært noen positive ting som har skjedd. Jeg har bla truffet flere koslige kollegaer de siste dagene, og det har vært godt, både sosialt og faglig.

Jeg har også vært til første behandlig hos kiropraktoren. Skal tilbake i dag. Det kjennes bedre ut i rygg og nakke, og jeg tro på at dette var det jeg trengte (pluss trening framover for å ikke bli dårlig igjen). Han mente at jeg muligens hadde hatt bekkenløsning, men jeg hadde fremdeles en bekkenLÅSNING i venstre bekkenledd. All treningen hos fysioterapeutene mente han var som å kjøre med håndbrekket på. Tragisk at jeg har gått så lenge med det og trent litt unødvendig, men et morsomt eksempel. Håper nå at hoftene også blir bra.

Forrige kvelden (!!!) ringte NAV. De hadde endelig tatt tak i klagen min og så at jeg trengte hjelp framover, noe hun ville få fortgang i behandlingen av. Hun var lei seg for at jeg hadde mistet tilitten til dem for sånn skulle det ikke være. Hun mente også at jeg burde få 3 uker svangerskapspermisjon selv om jeg mistet. Det påvirker jo startdatoen på jobb, så jeg håper det også, men tror ikke det før jeg ser det. Jeg skulle få slippe å ha noe med rådgiveren min å gjøre i framtiden, og akkurat det er jeg veeeldig fornøyd med! Håper at jeg på andre siden av dette har fått troen på NAV igjen.

Men det beste som har skjedd er at jeg har sluttet å blø. Ble forespeilet blødning i tre uker så at det ga seg etter halve tiden kan jeg like. Kanskje det vil hjelpe på formen?

Og på onsdag var super-snuppa 20 måneder!

Solstrålen og trassungen min!

Hun begynner å få ganske mange ord på plass nå, men det det er ikke like enkelt å forstå bestandig, noe som er veldig frustrerende for henne. Men hun har tonefallet i dialekten min i orden. Og ofte nynner/synger hun noe som likner ord med "riktig" tonefall. Tror kanskje det "løsner" snart. Hun bruker håndbevegelser ganske mye for å gjøre seg forstått, som å peke i munnen når hun vil smukken og peke i tallerkenen når hun vil ha mere mat.

Hun er omsorgsfull og snill, men kan ta igjen hvis hun vil.

Hun elsker fremdeles sandkassa, og er glad i å leke med både biler og dukker.

Hun hater fremdeles tannpussen, spesielt hvis jeg hjelper henne, men hun har blitt flink til å tørke av hender, ansikt og til pusse nesen (ÈN gang ja ) hvis det er mye snørr.

Jeg gleder meg til en rolig helg med min forkjølede familie, men først cafè med en venninne (og hennes nabo) og så kiropraktoren. Skal se om ha greier å rive av meg hodet i dag da.

[Miss I.W.]

Litt svingende humør idag. Fra stor glede over ting snuppa gjør til en tom sorg og tristhet...

Godt å snakke med veninnen min om det som har skjedd, men jeg tror jeg bablet mye. Tror jeg bablet når jeg lette hjertet til kollegaen min på onsdag også. Husker ikke hva jeg sa, verken idag eller på onsdag, men har fått for meg at jeg stort sett bablet, mer eller mindre usammenhengende.

Og hvorfor sier vi at det går bra når det ikke gjør det, i allefall ikke idag?

Og hodepinen vil ikke gi seg! Hjelper ikke på med forkjølelse heller.

Sukk, var mye syt i kveld! Tror jeg prøver å slå av hjernen og finne noe enkel underholding på tv resten av kvelden.

[Pasjonsblomst]

Hei kjære Missiw!

Du inspirerer meg med personligheten din og den du er! fint at du syter til oss, så får du det ut av systemet! Fysj, og fysj.. ut med alt som er dumt og teit! Det ER lov å klage innimellom. Det virker ikke som du er en veldig negativ person til vanlig.

Håper du får en god og rolig helg, med masse varme stunder som varmer hjertet ditt

[Lucky?]

Ønsker deg en fin helg

[honning]

Innom med en

[pusilus]

Jeg tror vi sier det går bra selv om det ikke gjør det på ren refleks, og for å skåne våre nære fra sorgen... Mine tanker i natten.

Jeg har faktisk klart å svare ikke så bra, eller litt opp og ned når jeg har fått spørsmålet de siste månedene. Det er et lite knippe utvalgte menneske som får de svarene, de jeg stoler helt og fullt på som jeg vet kommer med både trøst og konstruktiv tilbakemelding. Og akupunktøren min som uansett leser meg som en åpen bok, ikke noe vits i å komme med halvsannheter der.

En på vei inn i søndagen.