Ny tidsregning

[Klematis]

Ja, det er skikkelig urettferdig at noen må oppleve slikt!

[pusilus]

Dette var vondt å lese Missiw Dette er noe ingen skulle burde gå gjennom!

Ta godt vare på hverandre Tenker på deg

[Lucky?]

Det er så urettferdig! Nå som du var kommet over 12 uker også....uff... Sender mange gode tanker din vei vennen

[Pasjonsblomst]

nei, Missiw!

Slikt skal ikke være mulig, føles det som! Så trist, kjempetrist! Hvordan går det med deg nå, har du ennå smerter?

*sukk*

[Miss I.W.]

Takk, jenter!

Nei, Aurelia, jeg har ingen smerter i magen. Har ikke hatt spesielt vondt etter barnet/fosteret/eller hva jeg skal kalle han/henne kom.

Det er så vondt i hjertet mitt, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Lørdagsnatta og søndagen gikk til praktiske ting, som pakking, hjemreise osv. Dagen i dag har gått med til lege, sykehus og telefoner for å prøve å løse praktiske spørsmål.

Nå har snuppa lagt seg og jeg har sendt mailer til jobb og NAV og nå kommer sorgen, tomheten og tankene snikende...

[pusilus]

Jeg føler sånn med deg Missiw Den tomme følelsen er ikke god

Gi deg selv lov til å sørge! Gi deg selv lov til å gråte! Støtt deg på de rundt deg og ta en dag om gangen.

Tenker på deg

[Klematis]

Har ikke så mye fornuftig å si, vil bare gi deg en stor klem...

[Lucky?]

Tenker på deg vennen

[Pasjonsblomst]

Og jeg tenker også utrolig masse på deg!

Det er så sårt og vondt.. selv å se utenfra. Forstår absolutt det at den psykiske smerten er vondere enn de fysiske smertene du hadde.

Ta vare på deg selv nå.. hvile og kjærlighet vil gjøre deg godt

stooor og varm klem!

[Miss I.W.]

Jeg føler sånn med deg Missiw Den tomme følelsen er ikke god

Gi deg selv lov til å sørge! Gi deg selv lov til å gråte! Støtt deg på de rundt deg og ta en dag om gangen.

Tenker på deg

Takk! Jeg tar det helt med ro og kjenner på følelsene, selv om noen tanker er, hva skal jeg kalle dem..., unyttige, på en måte. Jeg tenker rasjonelt i forhold til hva og hvorfor, men kan ikke la være å lure på hvorfor jeg får dette. Synes jeg har hatt nok, og skulle atter en gang ønsket å "bare" sørge og slippe å tenke på å løse praktiske ting, økonomi osv. Mamma sier at en ikke får mer enn hva mang greier, og jeg greier dette, det vet jeg, men jeg synes som sagt jeg har hatt nok de siste to årene. Slik som du, men en litt annen situasjon...

Har ikke så mye fornuftig å si, vil bare gi deg en stor klem...

Takk! Det er ikke lett i si noe...

Tenker på deg vennen

Tusen takk, Lycky!

Og jeg tenker også utrolig masse på deg!

Det er så sårt og vondt.. selv å se utenfra. Forstår absolutt det at den psykiske smerten er vondere enn de fysiske smertene du hadde.

Ta vare på deg selv nå.. hvile og kjærlighet vil gjøre deg godt

stooor og varm klem!

Takk!

Det er rart hvor kvalm, matt og sår man blir av tanker og følelser. Det har gått i ett siden lørdag synes jeg, og det er på en måte litt godt. Jeg må ta meg sammen pga snuppa, men har noen "pauser" hvor jeg lar følelsene og tankene komme. Har heldigvis flotte kjæresten, veldig real lege, mamma og ikke minst snuppa som også var verdens beste trøst når pappa døde (selv om hun enda var inni magen min ).

Jeg har kviet meg for å skrive hva som skjedde fordi da blir det så virkelig. Selv om jeg har fortalt og snakket om det og blitt undersøkt av leger, er det noe med å holde litt lenger på det. Jeg vet jo at det har skjedd, men håpet om at det ikke var virkelig er jo der likevel...

Det startet forrige lørdag med litt, men daglig brunlig utflod. I ettertid ser jeg at alle symptomene (trøttheten, den lille kvalmen som var igjen ulvehungeren) forsvant samtidig, men siden jeg hadde rundet uke 12 stusset jeg ikke på det da. Jeg pratet med legen min om utfloden, men vi begge tok det med ro.

Fredag etter litt elskov kom det blod. Det var kjære som oppdaget det og forfjamset sprurte om jeg hadde blitt sår. Vi vet begge at sånt kan skje og trøstet hverandre med det. Heldigvis ga det seg utover ettermiddagen og den brune utfloden kom tilbake. Vi pustet lettet ut.

I etter lunsj på lørdag begynte jeg å blø igjen, og det begynte å murre i magen. Vi dro tilbake til hotellet for å hvile før helgas siste romantiske middag skulle inntas. Jeg fikk ikke til å sove da smertene ble verre. Jeg ville ikke innse at det var alvorlig og tok to Paracet før vi gikk ut, for mat måtte vi uansett ha. Jeg håpte at det ville gi seg, men på spaserturen inn til byen begynte smertene å bli mye sterkere. De kom og gikk, og jeg begynte å skjønne hvor alvorlig det var.

Vi bestemte oss for å ta med noen baguetter tilbake til rommet og mens kjære bestilte gikk jeg på toalettet. På vei opp dit kjentes det ut som jeg tisset på meg. Jeansen ble våte. Det var ikke bare blod, men det kom mye av det når jeg gikk på do. Det var bare å pakke trusa med dopapir og komme seg hjem.

Vel tilbake på rommet var det bare å sette seg på toalettet å la blodet fosse ut. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt, hele kvelden gikk i ett... Jeg blødde og blødde. Jeg hadde ikke spesielt vondt og formen var overraskende grei mtp på blodtapet. Det ante meg at jeg hadde hatt noe som kunne være rier og at vannet på en måte hadde gått.

Jeg tørket meg flere ganger i håp om at det hadde avtatt, men det var ingen vits. Plutselig var det mere enn blod på papiret... I hånden min lå barnet vårt, med to øyne, armer og ti bitte, bitte små fingre. Vi så hjernen, ryggmargen og halebeinet igjennom den tynne huden. Kjære hadde sagt at han helst ikke ville se alt blodet om han slapp, men når jeg satt der med den lille spiren vår i hånda mi måtte jeg bare rope han inn. Jeg var sjokkert og greide ikke å gråte akkurat da, men det gjorde kjære. Han tok det veldig hardt, forståelig nok.

Vi fant ut at det var best å undersøke reiseforsikring og ringe legevakta i Norge. Vi fikk ikke til det siste og endte opp med å ringe fødeavdelingen på sykehuset vårt. Der fikk vi beskjed om at et var vanlig med normal mens-blødning. Jeg blødde jo mye kraftigere enn som så, men siden formen var ok, så vi det an.

Jeg måtte sende ut kjære for å kjøpe bind siden jeg kun hadde ett lite truseinnlegg igjen og vi skulle reise hjem dagen etter. Mens kjære var ute ringte jeg mamma (som var hjemme med snuppa) og fortalte hva som hadde skjedd.

Når kjære kom tilbake tok jeg meg enda en dusj, men det holdt på å gå galt. Jeg greide å komme ut av badekaret og på do, og ropte på kjære før det svartnet for meg. Når jeg kom til meg selv følte jeg meg veldig dårlig og jeg sa til kjære at nå ville jeg på sykehuset. Kjære løp ned til resepsjonen å bestilte ambulanse. Etter en halv time kom de. Og etter en halvtime til var vi på sykehuset.

De tok meg med til sykehuset. Jeg greide å gå til og fra ambulansen selv, men rett utenfor sykehuset begynte jeg å blø noe forferdelig igjen og jeg ble plassert i en rullestol. Etter litt styr og språkproblemer ble jeg trillet inn på et undersøkelsesrom. Jeg ble vist inn til et bad for å kle av meg, men i det jeg reiste meg fra rullestolen fosset blodet nedover leggene mine og den siste buksa mi og skoene mine var ødelagte.

Jeg ble undersøkt av to leger og stelt og vasket av tre sykepleiere, og i mellomtiden hadde kjære, som hadde skrevet meg inn, funnet veien inn til oss. De fjernet restene som satt igjen i livmorhalsen og sjekket med UL at det ikke var noe mere igjen. Det ble tatt blodprøver og gikk sprøyte for at livmora skulle trekke seg sammen.

Jeg ble trillet inn på et rom i påvente av at blødningen skulle stoppe og svar på prøvene. Etter en stund fikk jeg beskjed om at prøvene så bra ut og i mellomtiden hadde blødningen gått tilbake til noe som liknet en kraftig mens, og som ikke lenger var så skremmende. Jeg fikk en sykehusbukse for å ha på meg tilbake til hotellet.

Vi var bare så lettet over at det hadde gått så bra på sykehuset og at vi om noen timer kunne være på vei hjem. Jeg fikk faktisk sove noen få timer og det var godt å pakke kofferten og reise hjem til snuppa.

Vi var så fokuserte det praktiske med å først finne ut av hva vi skulle gjøre hvis jeg ikke ble bedre, så komme oss på sykehuset, komme oss tilbake til hotellet (taxien om aldri) og så reise hjem at sorgen ble på en måte satt bort. Vi hadde selvfølgelig våre øyeblikk, men vi ville bare hjem!

De siste dagene har gått fort og det har vært så mye som skulle ordnes. Jeg har vært helt i villrede for hva som skal skje framover at sorgen også nå har kommet i andre rekke store deler av døgnet.

[Miss I.W.]

Lørdag var jeg 13+1 og det var så utenkelig at sprien vår skulle forlate oss. Jeg har et normalt svangerskap bak meg og ingen andre aborter. Jeg var over de "magiske 12 ukene" og vi skulle reise bort på romantisk helgetur sammen, for første gang uten snuppa. Det var vanskelig nok å reise ifra lillepia mi! Magen var godt synlig og vi hadde begynt å drømme om hvem som hadde flyttet inn i magen min. En del visste om hemmeligheten vår, men merkelig nok hadde vi ikke fortalt det til like mange som på samme tid med snuppa.

Engelen vår skal hvile sammen med pappa uten at vi gjør noe ut av det. Tror ikke vi forteller det til noen, heller. Vi greide bare ikke å reise fra h*n, selv om vi først ble enige om å gjøre oss ferdig med det på stedet. Men når det kom til stykke greide vi bare det ikke. Hvor skulle vi gjøre av h*n? Det var uaktuelt trekke h*n ned i toalettet eller i søppelbøtta. Det ble bare for vanskelig å ta et valg.

Det gjorde det vanskelig at vi fikk se h*n, men samtidig ble det også virkelig mens det sto på, og vi har muligheten til å hilse på h*n og også ta et sikkelig farvell. Bildet av engelen vår er brent inn i hornhinna mi, og som mamma føler jeg at jeg burde ha greid å beskytte og redde barnet mitt.

[pusilus]

I en slik situasjon, der man mister sitt ufødte barn (når man trodde at man var over kneiken og at det kom til å gå bra), ser en seg selv fra sidelinjen. Jeg så, jeg tok inn det som var skjedd, men det var så uvirkelig at det var meg det hadde skjedd med. Jeg følte meg rett og slett som en som ble styrt av andres kraft i noen måneder. Tankene gikk "all over", konsentrasjonen var lik null. Jeg følte som du skriver, at jeg burde greid å beskytte isrosen bedre.

Vi greier det vi får utdelt i livet, sånn er det, men hvorfor oss er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger de siste årene. Hvorfor er ikke sorger og gleder likt delt? Hvor er rettferdigheten? Jeg bare spør.

Takk for at du orket å dele Missiw , det hjalp meg med å sette flere ord på mitt.

[Pasjonsblomst]

For en sterk historie, Missiw! Og så synd at dere måtte gjennomgå det, og at du må fortelle den.

Så ironisk at det skulle skje... så meningsløst.. romantisk ferietur og 13 uker på vei.

Håper du finner masse god trøst i snuppa og mannen fremover

[Miss moneypenny]

Hei du

For en utrolig trist historie. Tårene triller her når jeg leser om hva du har opplevd, noe så urettferdig. Nå må dere bare ta tiden til hjelp, og tillate dere å være triste og kjenne på sorgen. Og kose dere masse med veslejenta deres, som forøvrig høres helt fantastisk skjønn ut

Jeg skjønner at du har det vondt nå, selvom jeg ikke vet hvordan det føles. Men jeg tror og håper at det blir bedre en dag Tenker masse på deg

[Klematis]

For en forferdelig opplevelse!

Men det er nå hvertfall bra at det gikk såpass bra med deg og dere fikk kommet dere på sykehuset. Selv om jeg skjønner at det er liten trøst...

Misunner deg virkelig ikke alle de telefonene og ordninga med jobb og NAV oppi det hele. Håper det ordnet seg fort og greit.

[Miss I.W.]

I en slik situasjon, der man mister sitt ufødte barn (når man trodde at man var over kneiken og at det kom til å gå bra), ser en seg selv fra sidelinjen. Jeg så, jeg tok inn det som var skjedd, men det var så uvirkelig at det var meg det hadde skjedd med. Jeg følte meg rett og slett som en som ble styrt av andres kraft i noen måneder. Tankene gikk "all over", konsentrasjonen var lik null. Jeg følte som du skriver, at jeg burde greid å beskytte isrosen bedre.

Vi greier det vi får utdelt i livet, sånn er det, men hvorfor oss er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger de siste årene. Hvorfor er ikke sorger og gleder likt delt? Hvor er rettferdigheten? Jeg bare spør.

Takk for at du orket å dele Missiw , det hjalp meg med å sette flere ord på mitt.

Jeg vet at det har skjedd, men jeg vil bare ikke at det skal være sant. Det er vondt i mamma-hjertet at jeg ikke kunne gjøre noe. Rasjonelt sett så var det kanskje det beste, men det føles bare ikke sånn nå.

Jeg har styrt så mye med det praktiskte at jeg innimmellom glemmer det. Glemmer hvor vondt jeg har det og glemmer at framtida blir noe helt annet enn vi tenkte.

Jeg kunne tenkt meg noen ord med de som styrer denne vektskåla. Mamma trøster meg med at jeg blir sterkere, men jeg synes ikke jeg trenger å bli det. Jeg har hatt nok de siste årene og synes ikke det trenger å være noe vondt og vankelig som skal gnage til en hver tid.

Synes du er så flink til å skrive selv, men er glad du fikk noe ut av mitt.

For en sterk historie, Missiw! Og så synd at dere måtte gjennomgå det, og at du må fortelle den.

Så ironisk at det skulle skje... så meningsløst.. romantisk ferietur og 13 uker på vei.

Håper du finner masse god trøst i snuppa og mannen fremover

Det var ikke sånn vi skulle ha det på vår første (og siste før engelen skulle komme) kjærestetur. Tror ikke jeg kommer til å reise tilbake dit...

Jeg ER veldig heldig som har snuppa og kjære. Heldivis har han 50% pappaperm, så jeg får sett mye av han.

Hei du

For en utrolig trist historie. Tårene triller her når jeg leser om hva du har opplevd, noe så urettferdig. Nå må dere bare ta tiden til hjelp, og tillate dere å være triste og kjenne på sorgen. Og kose dere masse med veslejenta deres, som forøvrig høres helt fantastisk skjønn ut

Jeg skjønner at du har det vondt nå, selvom jeg ikke vet hvordan det føles. Men jeg tror og håper at det blir bedre en dag Tenker masse på deg

Nå begynner jeg å se en ende på alle telefonene og mailene, og i helga skal vi besøke svigers, som ikke vet noe av det som har skjedd enda. Vi skulle overraske med mage og ei lita snuppe med "STORESØSTER" på brystet. Blir vel ikke tid til å kjenne så mye på sorgen, men det er viktig for kjære at vi igjennomfører det planlagte besøket.

Det å ha ei lita ei som trenger stell og kjærelighet hjelper. Og hun er solstrålen min!

For en forferdelig opplevelse!

Men det er nå hvertfall bra at det gikk såpass bra med deg og dere fikk kommet dere på sykehuset. Selv om jeg skjønner at det er liten trøst...

Misunner deg virkelig ikke alle de telefonene og ordninga med jobb og NAV oppi det hele. Håper det ordnet seg fort og greit.

Det var ikke noe å si på sykehuset. Og det var veldig kjekt å ha husket EU/HELFO-helsekortet! Nå har jeg blitt skjekket både der og her hjemme, og alt skal være i orden. Fastlegen min mente det var bare å sette i gang igjen, mens hun på sykehuset mente vi skulle vente en syklus. Det er en trøst at alt ser bra ut og at det rent teoretisk sett ikke skal være vanskelig å lykkes igjen.

Det har forverret situasjonen at jeg var i svangerskapspermisjon OG at sykepengeåret mitt går ut om to uker. Vi måtte bare få klarhet i hva som skjer framover. Det har vært mange økonomiske spørsmål og det virker overfladisk, men det er også viktig oppi det hele sånn at vi ikke gjør noe galt eller mister viktige støtteordninger. Jeg tror jeg har det meste klart nå og nå ligger resten i NAV sine hender. Vi må bare vente på tilbakemelding derfra.

Men jeg har bestemt at jeg går tilbake til jobb i november. Bekkenet er bra og jeg håper jeg får skikk på rygg og nakke snart. Det får bli litt Voltaren/Paracet-miks i en overgangsperiode. Jeg er nødt til å ha noe annet fokus enn å bare gå hjemme og prøve å bli gravid igjen. Er redd kroppen slår seg vrang og at jeg blir tullete i hodet. Skal bli litt godt å får prøvd seg å. Er så langt ifra sikker på at jeg greier det, men starter i 60% og så får vi se. Og går det ikke så har jeg i allefall prøvd!

Forhåpentligvis er jeg ute i svangerskapspermisjon før jeg vet ordet av det, selv om jeg ikke tørr å si noe til arbeidsgiver om det.

[*Lollipop*]

For en sterk og forferdelig historie Det er en helt uvirkelig situasjon og det tar lang tid å fordøye det, men å forstå det.. det tror jeg aldri man gjør. Det er bare helt forferdelig

[Lucky?]

For en sterk historie

Godt den lille får ligge sammen med pappaen din, godt å ha et sted hvor du kan komme å hilse på

Tenker på deg

[pusilus]

Jeg vet at det har skjedd, men jeg vil bare ikke at det skal være sant. Det er vondt i mamma-hjertet at jeg ikke kunne gjøre noe. Rasjonelt sett så var det kanskje det beste, men det føles bare ikke sånn nå.

Jeg har styrt så mye med det praktiskte at jeg innimmellom glemmer det. Glemmer hvor vondt jeg har det og glemmer at framtida blir noe helt annet enn vi tenkte.

Jeg kunne tenkt meg noen ord med de som styrer denne vektskåla. Mamma trøster meg med at jeg blir sterkere, men jeg synes ikke jeg trenger å bli det. Jeg har hatt nok de siste årene og synes ikke det trenger å være noe vondt og vankelig som skal gnage til en hver tid.

Synes du er så flink til å skrive selv, men er glad du fikk noe ut av mitt.

Mamma-hjertet vil alltid ha et sår og et savn, og da er det veldig godt å faktisk ha en plass der man kan gå å søke nærhet når man trenger det.

Jeg også kunne tenkt meg en samtale under fire øyne med de som styrer, om ikke annet bare for å få sagt i fra om hva jeg synes om vurderingene deres.

Det er "godt" (misforstå meg rett) å les at andre som har vært gjennom lignende ting som meg selv føler på de samme tingene som jeg. Selvfølgelig skulle jeg ønske at ingen andre måtte oppleve noe slikt, men verden fungerer desverre ikke sånn og da er det godt å vite at jeg ikke er så annerledes enn andre...

[Nilla]

Hei Missiw.

Har lenge sett at vi har felles kg-venner, og tenkte nå jeg skulkle se innom. Så ufattelig trist at det skulle gå galt med spira deres.

Ta vare på hverandre i denne tøffe tida.