14 ukers pappapermisjon

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Nei, man har permisjon for barnets skyld. Og for barnet er det best å bli ammet.

Du mener man skal fullamme i 6 måneder og så plutselig gå ut i 100 % jobb? Ingen overgangs/nedtrappingsperiode?

Ja det fungerer utmerket! Det er da ikke slik at man slutter å amme fordi man går tilbake i jobb. Jeg ammer morgen, ettermiddag og kveld og pumper meg når jeg er på jobb. Det er en overgang/nedtrappingsperiode i seg selv til den dagen jeg ikke skal amme i det hele tatt.

Jeg har ingen erfaring med dette ennå, men ser absolutt for meg at det tar en tid å gå fra fullamming til å spise så mye annen mat at man ikke trenger å ammes.

Jeg har erfaring med to barn og amming. Og selvfølgelig trapper man ned. Når barnet begynner å spise annen mat så trenger det ikke så mye brystmelk lenger. Det blir automatisk netrapping. Når man begynner i jobb igjen så blir det også en nedtrapping. Men det er ikke så svart/hvitt at man går fra å fullamme til å ikke amme i det hele tatt fra en dag til en annen.

"Jeg tror at de fleste kvinner som er imot at permisjonen nå skal deles på ny måte er imot fordi de helst vil være hjemme selv." Hvor har du fått det i fra? Både Mamma1 og jeg har jo skrevet at vi "frivillig" har fordelt langt mer til far enn "fedrekvoten".

Hvor jeg har det fra? Fra uendelig mange samtaler med kolleager og venninner og familie hvor det til syvende og sist koker ned til at kvinner ser på permisjonen som sin egen og at de ønsker å ha et år hjemme.

Permisjonen er for barnet skyld -det har du rett i. Men all den dag far ikke kan amme så skjønner jeg ikke hvordan du kan påstå at begge foreldre stiller likt?

Igjen så har jeg aldri prøvd å amme. Men jeg har av venner som har ammet oppfattet det som noe de har gjort for barnets skyld, ikke sin egen. En god venninne av meg slet skikkelig med ammingen og pinte seg gjennom 4 måneder med fullamming for babyens skyld og ammer fremdeles noe selv om babyen er 9 måneder. Hun gleder seg til å slippe helt.

Permisjon handler ikke om amming. Amming er mat! Barn må ha mat. Men det betyr ikke at far ikke kan gi barnet mat. Jeg er midt i denne situasjonen akkurat nå. Jeg er på jobb når jeg skriver dette. Far er hjemme med barnet vårt! Hanhar vært hjemme i 2 måneder og gutten vår er nå 9 måneder. Barnet får brystmelk (som jeg pumpet i går) på flaske av far. Så barnets behov for å få brystmelk er ivaretatt. Når jeg kommer hjem gleder jeg meg til å sitte i godstolen og amme barnet mitt. Men jeg er samtidig kjempeglad for at barnet får så mye tid med faren sin. Og jeg ser også hvordan det fører oss nærmere hverandre som par. At vi får og har de samme erfaringene og opplevelene med spebarnsperioden. Det er kjempeviktig. Mye viktigere enn at jeg skal være hjemme fortsatt - bare pga ammingen.

[Far til 2]

Men alle dere som syns dette er så flott, syns dere virkelig det er flott at staten skal inn i vårt privatliv og bestemme hvordan en som familie skal fungere???

Hvorfor kan ikke alle få velge selv hva som passer de best?

Staten er allerede inn og bestemmer hva som "passer best" og hva som er "barnets beste". Jeg er enig i at hva som er barnets beste er ikke opptil politikerene å bestemme, men de må i det minste være konsekvente og ikke unnlate å tilpasse dette til de situasjonene som dukker opp jevnlig.

[Gjest AnneShirley]

Fint at dere har en ordning som passer dere "Gjest_Marianne". Men selv ikke dere har delt 50/50.

Og jeg skjønner ikke at det må være likhetstegn mellom det en selv har valgt å fått til å fungere og det man mener "alle andre" også burde gjøre.

Litt valgfrihet og variasjon bør det vel være plass til? Eller?

[Gjest Bossanova]

Og de aller fleste unge menn jeg kjenner ønsker seg mer permisjon. Men prøv å ta den diskusjonen med ei hormonbombe av ei høygravid kvinne, da. Har kompiser som har gitt opp, da ultimatet er "seks uker til deg, resten til MEG. Eller skilsmisse".

Det er også min erfaring at flere og flere unge menn ønsker mer permisjon.

Så etterhvert må nok kvinner finne seg i å dele likt.

Desverre er noen kvinner slik som Wadjet beskriver. Og da er det ikke pga ammingen, men pga tradisjoner og at de ikke vil bli fratatt friåret de har gledet seg til.

Det lurer jeg på også. I vår omgangskrets er det ingen (jeg gjentar: ingen!) menn som ikke har tatt mer permisjon enn "fedrekvoten". Og det har blitt født mange babyer de siste årene. Så helt håpløst kan det da virkelig ikke være å avtale dette. (mulig alle kvinnene i vår omgangskrets er ekstremt medgjørlige og lite hormonelle )

...gammeldagse menn....?

....kvinner som er fornøyd med at ingen fratar dem friåret...?

... forhold som er veldig kjønnsrollebestemte....?

...mennene har arbeidsgivere som ikke liker at menn er borte...?

...krangelen er allerede tatt uten at noen andre har hørt det....?

...kvinnene er kanskje hormonelle - men mennene er altfor medgjørlige....?

[Gjest AnneShirley]

Og la meg bare gjennta for ørtende gang til de som evt ikke har fått deg med seg: Jeg er ikke i mot 14 uker til far! Det er 50/50 deling og andre foreslåtte ordninger i den retning jeg er skeptisk til.

[Gjest AnneShirley]

...gammeldagse menn....?

....kvinner som er fornøyd med at ingen fratar dem friåret...?

... forhold som er veldig kjønnsrollebestemte....?

...mennene har arbeidsgivere som ikke liker at menn er borte...?

...krangelen er allerede tatt uten at noen andre har hørt det....?

...kvinnene er kanskje hormonelle - men mennene er altfor medgjørlige....?

Er dette din oppsummering av de jeg kjenner der far har tatt langt mer enn "pålagt"? Henger desverre ikke med på logikken din

[Strix]

Er par i dag virkelig så uenige og kranglete at de ikke klarer å dele permisjonen sånn at begge er fornøyde.

En ting er at staten har bestemt at det skal være noen uker til far. Men ting er ikke så A4 som staten skal ha det til. Noe som fungerer perfekt for enkelte fungerer midt bak for andre.

Når en velger å få familie så kan mangt skje og da er det da virkelig opp til hver enkelt familie å velge hvordan de vil ha det.

Jeg syns det er horribelt at staten skal bestemme at min mann må gå hjemme i månedsvis når han allerede har fri i månedsvis. Det fører bare til tapt inntekt og irritasjon. Og dersom mor ikke har jobb, hva da??

[Mamma1]

....kvinner som er fornøyd med at ingen fratar dem friåret...?

[Far til 2]

...

Hvor jeg har det fra? Fra uendelig mange samtaler med kolleager og venninner og familie hvor det til syvende og sist koker ned til at kvinner ser på permisjonen som sin egen og at de ønsker å ha et år hjemme.

...

Enig.

Det er bare å se på debattene som omhandler dette tema inne på KG og se på argumentasjonen.

Riktignok er det noen som skyver foran seg "Amming" som det store spøkelset som de fleste barn kan få langvarige skader av om det ikke gjennomføres i 1-2 år. Men i VELDIG mange debatter jeg har hatt med mødre så kommer det frem at fødselspermisjonen er deres. Så var den debatten over.

Jeg forstår faktisk ikke at det er grunn til å lage noe som helst bråk over at en tar 2 av 36 uker som mor tidligere har brukt og gir til far (ihht det nye forslaget). Jeg kan heller ikke se at dette skader barnet på noen som helst måte. Norge er et av de landene som har lengst fødselspermisjon. Hvis det er snakk om at barnet kan bli skadet, vil jeg anta at mor får sykemelding for å øke permisjonstiden.

[Far til 2]

...

En ting er at staten har bestemt at det skal være noen uker til far. Men ting er ikke så A4 som staten skal ha det til. Noe som fungerer perfekt for enkelte fungerer midt bak for andre.

...

Staten har valgt for oss i mange år. At de gjør det igjen betyr ikke at de klarer å vurdere hva som er barnets beste, men at de velger på bakgrunn av hvilke anbefallinger såkalte "fagfolk" gir.

Staten har i alle år nektet barn felles omsorg etter samlivsbrudd om "bare 2/3 (eller 3/4 eller 4/5) ønsker det. Hvis f.eks mor ønsker omsorgen alene har ikke barnets beste vært et tema i det hele tatt. Heller ikke flertallets ønske om en demokratisk prosess.

Det staten gjør i dette tilfellet er å gi barnet 2 uker til far (som er tatt av mors 36 uker). I praksis har staten allerede fratatt barn 110 uker med samvær med pappa ved samlivsbrudd + mange uker av fødselspermisjonen. Jeg forstår ikke hva enkelte mødre klager på egentlig. Det synes som om enkelte er kritiske til enhver samværsrettighet som barn og far får.

[Gjest AnneShirley]

Riktignok er det noen som skyver foran seg "Amming" som det store spøkelset som de fleste barn kan få langvarige skader av om det ikke gjennomføres i 1-2 år.

1-2 år til og med?? Jøss. Jeg snakker om å kunne fullamme i 6 mnd og ha tid til en overgangsperiode før man blir borte i timesvis.

Jeg forstår faktisk ikke at det er grunn til å lage noe som helst bråk over at en tar 2 av 36 uker som mor tidligere har brukt og gir til far (ihht det nye forslaget).

Jeg har nå telt over at det er 8 ganger jeg har poengtert at jeg IKKE har noe problem med at far får 14 uker. Det er forslag om 50/50, tredeling osv jeg har problemer med. Der ser jeg absolutt potensielle problemer for svært mange.

[Gjest F-4-J]

Jeg skjønner ikke dette ammehysteriet. Å innsisterer på morsmelk når erstatning finnes blir som å innsistere på å gå når man har bil. Utdatert og tåpelig!

Nei, få mor ut i jobb med en gang og gi hele permisjonen til far, da hadde det kanskje blitt noe av ungene i dette landet. For å ikke snakke om damene, som blir til hjemmesittende kjærringer med en gang i får barn!

"A father is for life, just not for conception". Det er noe damer flest burde lære nå!

[Strix]

Staten har valgt for oss i mange år. At de gjør det igjen betyr ikke at de klarer å vurdere hva som er barnets beste, men at de velger på bakgrunn av hvilke anbefallinger såkalte "fagfolk" gir.

Staten har i alle år nektet barn felles omsorg etter samlivsbrudd om "bare 2/3 (eller 3/4 eller 4/5) ønsker det. Hvis f.eks mor ønsker omsorgen alene har ikke barnets beste vært et tema i det hele tatt. Heller ikke flertallets ønske om en demokratisk prosess.

Det staten gjør i dette tilfellet er å gi barnet 2 uker til far (som er tatt av mors 36 uker). I praksis har staten allerede fratatt barn 110 uker med samvær med pappa ved samlivsbrudd + mange uker av fødselspermisjonen. Jeg forstår ikke hva enkelte mødre klager på egentlig. Det synes som om enkelte er kritiske til enhver samværsrettighet som barn og far får.

Jeg har ingen verdens ting i mot at far og barn skal få tid sammen. Jeg tror ikke på noen måte at jeg vil bli en bedre forelder enn min mann! Men at voksne ikke klarer å bli enige om barna sine ved et samlivsbrudd, vel det sier mer om foreldrene enn staten i mine øyner.

Dersom vi får barn og min mann skal ta ut 14 uker med permisjon, noe jeg antar han må gjøre sammenhengende? Og ikke kan ta 2 uker her og 2 uker der... så blir det et inngrep i vårt privatliv. Nå har vi heldigvis romslig økonomi og regner med å ha det når vi bygger hus og forhåpentligvis får barn også. Hadde det vært knappere, så hadde det vært innmari surt at han skulle gå hjemme og tjene mindre fordi staten bestemmer det, selv om det bare er to uker. De to ukene kan bety flere ti-tusener ekstra!

[Puserjenta]

Dersom vi får barn og min mann skal ta ut 14 uker med permisjon, noe jeg antar han må gjøre sammenhengende? Og ikke kan ta 2 uker her og 2 uker der...

Jeg er ganske så sikker på at man kan ta ut 2 uker her og 2 uker der. Fleksibelt uttak. http://www.nav.no/page?id=332

[Rosalie]

Hvor finner de alle disse kvinnene da?

Kvinnene har en tendens til å bli slik etter at graviditeten er faktum. Frem til da er de naturligvis villige til å dele permisjonen.

[Gjest AnneShirley]

Kvinnene har en tendens til å bli slik etter at graviditeten er faktum. Frem til da er de naturligvis villige til å dele permisjonen.

Jøsses for noen generaliseringer!

Jeg kan love deg at jeg var like "villig" til å dele permisjonen fornuftig også etter at jeg ble gravid. Og det har som sagt også samtlige i vår omgangskrets vært (resultatet har i alle fall alltid blitt at fedrene har tatt mer enn "kvoten").

Men jeg er ikke positiv til en tvangsdeling jeg mener ville gått ut over barnet.

Det er stor forskjell på at et par bestemmer seg for å dele 14-22 uker ol til far og det å bli tvunget til å dele likt.

[Far til 2]

Dere får ha meg unskyldt, men det er er mulig at det er mitt kjønn som gjør at jeg har problemer med å holde tråden i denne diskusjonen.

Det flyr en del tall gjennom luften (antall uker) som jeg ikke klarer å få tak i. Diskuterer vi egentlig 14 uker til far eller en 3 deling eller en 2 deling av fødselspermisjonen (eller alt på en gang) ???

[Gjest AnneShirley]

Alt på en gang, selvfølgelig

Jeg blandet meg først inn i permisjonen da det ble påstått at en 50/50 deling ville være helt uproblematisk og at amming bare var et "påskudd".

Om "fedrekvoten" er 6, 12 eller 14 uker finner jeg mindre interessant. Det er i alle fall fullstendig irrelevant for meg personlig, da vi uansett er interessert i at far skal tilbringe mye tid hjemme med babyen (bare ikke så mye at vi ikke får ordnet ting greit mhp amming -som er noe vi begge er opptatt av å få gjennomført til det beste for barnet)

[Mamma1]

Jeg har ikke problemer med at far skal få være hjemme med baby, her får han kun to uker mindre enn meg. Jeg liker derimot ikke, at dette er noe som skal bli tredd nedover hodet på oss. De tar fra familiene valgfriheten, noe de fleste barnefamilier setter stor pris på.

Hvrofor må far på død og liv tvinges til en permisjon, når dette er noe mor og far kan bli enige om selv. Og at alle kvinner er så vanskelige har jeg problemer med å tro. Far må da kunne snakke selv?!

[Far til 2]

Jeg har ikke problemer med at far skal få være hjemme med baby, her får han kun to uker mindre enn meg. Jeg liker derimot ikke, at dette er noe som skal bli tredd nedover hodet på oss. De tar fra familiene valgfriheten, noe de fleste barnefamilier setter stor pris på.

Hvrofor må far på død og liv tvinges til en permisjon, når dette er noe mor og far kan bli enige om selv. Og at alle kvinner er så vanskelige har jeg problemer med å tro. Far må da kunne snakke selv?!

Dette er bare en videreføring av tidligere vanvittige vedtak.

Som kjent ønsker myndighetene å frata barn og foreldre samvær i situasjoner der en av foreldrene ønsker omsorgen alene etter samlivsbrudd, uten å ta hensyn til barna. Det medfører at en forelder som ønsker omsorgen alene kan frata 1,2,3, etc barn samvær med samværsforelder og at mindretallet dermed styrer samværsmengden barn får lov å oppleve etter samlivsbrudd.

Den forelderen som er mest interesert i å frata barn samvær etter samlivsbrudd kan OFTE bli den som myndighetene definerer som eneste egnede omsorgsforelder.

Myndighetene mener med andre ord at de vet hva som er barnets beste, selv om hverken Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen, Anniken Huitfeldt eller Bård Vegard Solhjell noen gang har snakket med barn og ikke er interesert i å vite hva disse barna mener mht omsorgsløsning.

Det er litt sånn at hvis de sier A så må de si B. Overstyrer de (politikerene) samværet ved et tilfelle så føler de vel at de må gjøre det samme i andre tilfeller. Forskjellen er at i det ene tilfellet arbeider de for å frata barna omsorg, mens i det andre tilfellet så arbeider de for å gi barna omsorg, - fra begge foreldrene.

Det er ikke uten grunn jeg ikke forstår politikere.