Ung mor

[Gjest Gjest_Ida_*]

Jeg er alt for ung i følge noen her til å bli mor,. Men min mann og jeg venter vår første nå i en alder av 23 og 18år, vi ønsker å kunne være unge i lag med barn og barnebarn (når den tid kommer). Jeg synes det passer best å få barn nå, vår foreldre og besteforeldre gleder seg nok like mye som oss.

Det finnes unge norske kvinner idag, som ønsker å bli husmor, og la familien gå forand alt annet, det er i allefall noe som jeg prioriterer fremfor mye annet.

[momo]

Tror ikke alder har så mye og is. Men jeg mener det er best og vente med og få barn til etter man er 20 år.

Og prevansjon er ikke sikkert nei, man kan bli gravid for det.

Jeg har selv blitt gravid på p-pillen 2 ganger, første gang var jeg 20 år og barnefaren var temmelig ustabil. Selv hadde jeg ikke noen rundt meg som kunne hjelpe, jeg var umoden og slet nok med og ta vare på meg selv. Så jeg valgte og ta abort. Noe jeg er veldig glad for.

Så noen år senere ble jeg gravid på p-pillen igjen, men denne gange hadde jeg stabil samboer, følte meg mer moden og voksen så jeg fikk mitt første barn da jeg var 23 år.

Det jeg synes var rart var at jeg møtte utrolig mye fordommer, var mange fremmede og bekjente som ikke skjønnte hvordan dette skulle gå. For tenk vi var så unge, hadde bare vært sammen i 2,5 år, leide lielighet og hadde en gammel bil. Og vi var ikke ferdig utdanna noen av oss. Syntes det var veldig rart og møte så mye fordommer i den alderen. <for tenk hva må de yngre møte da.

Jeg anser jo ikke meg selv for og være ung mor. Med oss gikk det veldig bra, vi er gift og har et barn til. Og mannen min fikk fullført studiene sine. Jeg har ikke fått det, men det er grunnet sykdom. Hadde ikke jeg blitt syk hadde jeg hatt en høyere utdannelse og.

[Gjest Gjest]

Det er selvfølgelig svært personavhengig hvor god mor man blir uansett alder.

Men, en eldre mor 30+ er nok oftere ferdig med festing og byturer. Det er lettere å gi avkall på sånt når man har 15 år med party bak seg og ikke trenger å lure på hva man går glipp av.

Jeg har selv opplevd dette, som barn av to 19-åringer. Det var veldig kjedelig for meg i barndommen at alkohol og festing skulle være så viktig. Hver helg var det om å gjøre...

Selv fikk jeg barn 29 år gammel og lar livet mitt følge barnas tempo. Klart jeg går ut med venner en gang innimellom, men gidder aldri bli fyllesyk så tiden sammen med barnet ødelegges.

Er man moden nok til å gi avkall på det meste av festingen er man klar for å bli mor enten man er 18 eller 35. Men, jo yngre man er jo mer "sulten" er man jo på å opplevde dette aspektet av livet....

[FrizzleSizzle]

Er man moden nok til å gi avkall på det meste av festingen er man klar for å bli mor enten man er 18 eller 35. Men, jo yngre man er jo mer "sulten" er man jo på å opplevde dette aspektet av livet....

Det er man jo ikke nødvendigvis. Kan like gjerne være slik at førstegangsfødende 35-åringer har fått altfor mye smaken på egentid og sosialt liv at de har vanskelig for å gi slipp.

[Gjest Gjest]

Er man moden nok til å gi avkall på det meste av festingen er man klar for å bli mor enten man er 18 eller 35. Men, jo yngre man er jo mer "sulten" er man jo på å opplevde dette aspektet av livet....

Å være moden og kunne gi trygghet, stimulering og oppdragelse til sitt barn er da så mye mer enn å ikke feste hver helg.

[Gjest Gjest]

Men, det er et eksempel på noe som skiller yngre og eldre foreldre og noe av det som preget mitt liv mest som liten.

En 18-åring vil sannsynligvis oftere hige etter det (hun/han tror) hun går glipp av på byen enn en 35-åring. Og nei, det er ikke noe moro med foreldre som hver helg tenker på fest, selv om de tror barna ikke får det med seg.

Som sagt ett eksempel, men det er klart det avhenger av hvem forelderen er ellers.

[Gjest sikk]

Jeg har ei bekjent som fikk barn så vidt fylt 15 år, hun oppdro barnet selv, uten hjelp fra mor eller far. Barnefaren var heller ikke til hjelp. Barneværnet var inne i bildet, men hun flyttet til en annen kommune, dermed var det problemet løst. Jeg så aldri hvordan hun oppdro barnet sitt, men ser at det snart voksne barnet har gått glipp av både oppfølging og støtte igjennom barndommen. Barneværnet burde ha tatt fra henne sønnen da ikke moren og faren hennes kunne oppdra barnet. Da barnet kom hjem fra skolen lå moren fremdeles og sov, han misunnte alle andre familier som tok en familie tur. Da han fikk bråk på skolen, ble det heller ikke noe støtte fra fam. Nå er barnet som sagt snart voksen, og er stadig vekk innblandet i krimminele saker. Trist...

Han kunne ha fått to foreldre som hadde fulgt han opp.

[Gjest Gjest_Ida_*]

forstår dette med at mange ikke er ferdig med festing og slikt, og er kansje litt unge enda når det gjelder slikt, men jeg har aldri likt å feste og trives med andre aktiviteter i helgene og ellers.

Alle er jo forskjellig, så mentalt kan alderen variere. Men er vel ikke så mange under ex; 20 år som er ferdig utdannet eller har etablert seg, så forstår jo at mange synes vi under 20 er for unge.

Min mormor sa at jeg var heldig som ikke hadde noe vanskligheter med å bli gravid, og gleder seg veldig mye til å få sitt første oldebarn.

[Gjest imli]

Skjønner ikke helt dette "dra på byen"-argumentet som alle kommer med. Jeg har aldri vært interessert i å dra på byen og feste, så jeg føler ikke at jeg går glipp av noe der.

Det er da ikke slik at alle yngre mødre lengter etter all festinga de går glipp av, mens eldre mødre har lagt det bak seg og er klar for å gi ungen en perfekt oppvekst? Kan da like gjerne være omvendt, eller at dette fest-argumentet ikke gjelder for noen av dem?

[Gjest Gjest_Muttern_*]

Jeg var 15 år da jeg fikk mitt første barn, 17 år da jeg fikk mitt andre barn og 21 år da tredjemann kom til verden.

Vi har klart oss mye bedre enn mange godt voksne foreldre.

Jeg er nå 31 år, elste barnet mitt er 16 år, hun har topp karakterer på skolen og skal nå søke seg inn på videregående.

Guttene på 14 og 10 år er også skoleflinke, glade og fornøyde gutter.

Jeg anbefaler ingen å bli mor så tidlig, for det er tøft, men jeg anbefaler heller ingen å ta abort hvis de ønsker å ta vare på barnet og tror at de kan klare det!

[Gjest irritert leser!!!]

Hallo, unnskyld meg her!

Blir faktisk rasende av å lese disse komentarene.

Når man den dag velger å beholde barnet når man blir gravid så skal det ikke gå etter noen alder, men om man føler seg klar!!! om man så er 17,18,19 eller hva det måtte være.

Dere som sier at dere ikke blir overbegeistret av å se ei 17års gammel jente med barnevogn, så er det etter min mening å bare lukke øynene for dette har dere ikke noe med!!

Jeg venter barn selv September, 18 år og stolt! vært sammen med barnefaren i 4 år... HAH.. Jeg gleder meg utrolig mye.

Stå på jenter og bry dere ikke om hva de andre sier, dem kommer sannsynligvis ikke til og bli no mor selv med den innstillingen der...

Takk for meg

[Gjest Purple Haze]

Hallo, unnskyld meg her!

Blir faktisk rasende av å lese disse komentarene.

Når man den dag velger å beholde barnet når man blir gravid så skal det ikke gå etter noen alder, men om man føler seg klar!!! om man så er 17,18,19 eller hva det måtte være.

Dere som sier at dere ikke blir overbegeistret av å se ei 17års gammel jente med barnevogn, så er det etter min mening å bare lukke øynene for dette har dere ikke noe med!!

Jeg venter barn selv September, 18 år og stolt! vært sammen med barnefaren i 4 år... HAH.. Jeg gleder meg utrolig mye.

Stå på jenter og bry dere ikke om hva de andre sier, dem kommer sannsynligvis ikke til og bli no mor selv med den innstillingen der...

Takk for meg

Dette var jo et veldig modent svar...

Det er veldig mange mødre som svarer her inne, og de er sikkert gode mødre alle sammen.

Jeg tror at vi som har litt flere år på baken, vet at man modnes og forandrer seg en god del fra man er f.eks 16 til man er 25. Man tror man er mer voksen enn det man egentlig er. Det handler litt om livserfaring også, ikke bare modenhet.

Selv fikk jeg barn som 20-åring, og har aldri angret på det. Mine barn har hatt en særdeles trygg og god oppvekst.

Men jeg ser nå i en alder av 40, hvor utrolig umoden og lite reflektert jeg var som 18-åring. Jeg trodde jeg var voksen og ferdig med alt som het fest og fjas, og ville etablere meg. Det var selvfølgelig bare en fase. Da jeg var 10 år eldre, var jeg alenemamma til to, og var mye på byen de helgene ungene var hos faren sin.

Ikke at det var så moro alltid, eller ga livet noe mer mening, men jeg fikk et slags behov for å ta igjen noe av det tapte. Utdanningen min startet jeg på som 29-åring, pendlet 10 mil hver dag, og jobbet ved siden av. Tøft, men det gikk det også.

Poenget er at det er ikke alltid livet blir slik man tror det skal bli når man er 18. Og det å få barn er et stort, og livslangt ansvar. Selv når de blir voksne, trenger de foreldre som er der for dem.

Et parforhold som er bare fryd og gammen når man er 17, 18, 19....trenger slett ikke være det når man er blitt 10 år eldre.

Jeg har ikke noe i mot at jenter får barn tidlig, snarere tvert i mot, så mener jeg at mange venter for lenge. Men man må være klar for å ta det ansvaret det er å følge opp et barn i mange år. Det er ikke bare en søt baby man kan dulle med. Barnet vokser, og med det kommer utfordringene.

[Gjest -diddeline-]

Hei...alle sammen!

Jeg ble gravid når jeg var 14 år, fødte en velskapt, skjønn liten baby når jeg akkurat hadde fyllt 15 år. Min mamma var 32 år når hun ble bestemor.

-selvsakt har det ikke bare vært enkelt, men det vanskeligste var faktisk ryktene, blikkene og sure kommentarer når de ikke trodde jeg hørte....

Men jeg hadde full støtte fra begge sidene av familien og har faktisk aldri angret èn dag på mitt valg!!

[Gjest Gjest]

Jeg får inntrykk av at flere her prater som om at 15 år gamle jenter selv velger å bli gravide, men nå er det faktisk ikke alle som planlegger dette. Og en avgjørelse om å ta abort er for mange en svært vanskelig avgjørelse!

Selv har jeg vært samme kjæresten min i siden jeg var 16, er nå 18, en kveld vi hadde sex med kondom, sprakk den. Dagen etter dro vi å kjøpte angrepille, dette for å være på den sikre siden. Men likevel på tross av kondom, og angrepille ble jeg gravid. Jeg var helt fortvilet, har akkurat fullført allmenn, oppnådd studiekompetanse, og var klar for studie innenfor spesialpedagogikk på universitetet i Oslo. Alle fortalte meg hvordan dette ville ødelegge livet mitt, til og med legen ga tydelig utrykk for sin mening om det at jeg skulle beholde barnet. Og det gjorde meg svært usikker, på tross av at jeg fikk vondt inni meg av tanken på en abort.

Jeg syns det er dumt at folk skal være så dømmende, det er ikke alltid den ”enkleste utveien” som er den letteste. Og mange sliter med abort senere i livet, jeg tror mange tar avgjørelsen sin på bakgrunnlag av hva samfunnet mener og syns. Jeg ber alle dere dømmende der ute om og lese denne artikkelen:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1603089.ece

Og tenke dere om en ekstra gang før dere kommer med kommentarene, og blikkene deres. Selv bestemte jeg meg for å beholde barnet, har termin den 2 februar og har faktisk begynt å se frem til det=D Jeg vet at jeg og barnefaren vil gjøre alt vi kan for at dette barnet skal få en god og trygg oppvekst på tross av ung alder:)

[suri]

Om man er 30 år eller 20 når man får barn, har det noe å si? Uansett alder så får man først erfaringen med barn når man får dem selv. Eldre mødre behøver ikke være "flinkere" med barn enn de som er unge. Og omvendt selvsagt.

Jeg er nå 22 år og har 2 barn under 3 år. Jeg er sammen med barnefaren og vi har akkurat kjøpt oss hus.

Skjønner selvsagt at ikke alle er modne nok til barn og det noen som er veldig uansvarlige. Men som jeg har sett her jeg bor er det også mange uansvarlige "eldre" mødre. Ikke bare de unge

Så det kan vel være det samme da?

[Branna]

Jeg synes det er direkte forkastelig med mennesker som ikke klarer å holde kommentarer og stygge blikk for seg selv, det være seg når de møter unge gravide/mødre eller unge mennesker som skal gifte seg.

Selv er jeg snart 21 år, og giftet meg i fjor høst. Da fikk jeg mange rare blikk og spørsmål som: hvorfor vil du gifte deg? Vil du ikke heller leve livet først? Som om livet mitt skulle ende når jeg giftet meg. Jeg antar mange unge mødre blir møtt med det samme.

Jeg er psykisk og fysisk klar for å få et barn nå. Har aldri vært et festmenneske, så jeg har ikke noe behov for å "rase fra meg" først. Men vi har ikke økonomien til det. Dvs, jeg vil ha eget hus, bil og en trygg økonomi før jeg vil sette et barn til verden.

Hvorvidt man føler seg moden nok og økonomisk stabil nok i en alder av 18, 24 eller 30+ spiller ingen rolle, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer litt når veldig unge - da tenker jeg tenåringer - planlegger å få barn før de har vært ute i arbeidslivet, tatt noe utdanning (inkludert yrkesskole) og rett og slett prøvd noe som har med voksenlivet å gjøre. Da tenker jeg at man ikke tar noe veloverveid valg, fordi man ikke vet noe om alternativene. Samtidig forstår jeg etter hvert godt at mange er ganske voksne og etablerte tidlig i tjueåra, særlig de med kort utdanning og forhold som har vart lenge, og jeg synes ikke det er noen grunn til å kritisere dem for å ønske seg barn. At unge som blir uplanlagt gravide velger å beholde barnet er heller ikke noe en bør glo etter - mange får helt fint til foreldrerollen, særlig de som har støtte fra en fungerende familie. Og det går også an å fullføre utdanning og gå ut i jobb etter hvert, selvsagt.

Det er forresten interessant å se vennekretsen min nå når vi er over 30; endel av oss som av forskjellige grunner (gjerne mangel på varige forhold, samt utdanning) har utsatt å få barn har sikkert like mange umodne sider ved oss nå som mange tjueåringer har lagt fra seg da de fikk barn, f eks kjenner jeg flere 35-åringer med sterk etableringsangst eller trang til å ha absolutt alle latterlige detaljer i orden før de får barn osv. Vi har bare utviklet ANDRE uvaner enn vi hadde da vi var 20. (heldigvis utvikler vel de fleste seg når de først setter seg ned og lager barn..) Selv er jeg veldig glad jeg ikke fikk barn tidlig, rett og slett fordi jeg visste så lite om hva jeg ville i livet - enten det gjaldt partnervalg eller utdanning, ting som antagelig ville virket negativt i et familieliv/foreldreskap også. Men folk er forskjellige, flere av venninnene mine fikk barn i 24-25-årsalderen, de har fine familier og gode liv, og jeg ser ikke på det som spesielt tidlig.

[Gina T]

HELT inndividuelt

[suri]

HELT inndividuelt

Jepp Her finnes det nok ingen fasitsvar.

Endret 20. juli 2008 av suri

[gompen]

Jeg fikk selv barn da jeg var 20, og det har gått helt fint.

Vil bare poengtere at det finnes flust av foreldre som ikke er flinkere til å oppdra barn enn de som er yngre.

Jeg har sett en del som har fått barn i 40 års alderen, som ikke evner å sette grenser for barna. De skjemmer bort barna etter noter og lar de få viljen sin uansett, fordi barna er de etterlengtede gullungene som fortjener ALT i verden. Disse barna "gjør aldri noe galt, blir overbeskyttet og mange ender opp i voksen alder som de menneskene som tror de er verdens midpunkt og skal ha alle til å danse etter deres pipe.

Så det finnes nok i noen tilfeller negative ting med å få barn i godt voksen alder også!