Ung mor

[Gjest Gjest_mor_*]

husker når min venninne var 18-19 år og var kjempe klar for barn,hun ble gravid og har vist at det har gått helt fint.kjempe flink mor.

Jeg selv var ikke klar for det den gang,men ved 23 års alder og ett trygt forhold kom prinsesse 1. når jeg var 26 kom prinsesse 2.

Er 30 og ønsker en siste baby til. for meg har dette vært helt perfekt,men for andre kan det være tidlig eller sent å begynne.

selv syntes jeg ung mor er 15-19,

passelig fra 20-30

etter 30 er det på tide og få fingen ut he he he he.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke at unge mødre generelt er dårligere mødre enn andre mødre. Men jeg tror de ofte er mor på en annen måte. Jeg var selv en kjempe god ung mor, men jeg merker at til eldre jeg blir jo mer forandrer jeg meg som mor. Jeg ser barnet mitt annerledes enn før. Jeg er mer opptatt av henne, tar henne aldri for gitt og har mer evne til å glede meg for de små tingene. Da jeg var yngre så jeg ikke ting så klart som nå, men jeg var fullt ut den mor for henne da som jeg er i dag. Jeg tror heller det er jeg fremfor barnet mitt som har merket forandringen som har skjedd i meg i årenes løp. Det hun nok kan ha merket er at jeg er blitt mildere, rundere i kantene og ikke er like streng som før.

Samt at mine interresser og behov har forandret seg med alderen. Ting som var kjempe viktige før (venner, fester o.l) er blitt mindre viktige osv.

Jeg har til dags dato aldri opplevd en ung, dårlig mor, men jeg har opplevd mange eldre mødre som ikke har vært så gode mødre da de har vært for glad i flasken.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg er ei jente på seksten og fikk en liten gutt for to måneder siden. Jeg er fortsatt sammen med faren til barnet, men vi bor ikke sammen. Jeg går for tiden på Videregående (linjen Barne- og ungdomsarbeider.) Da jobber jeg i privat barnehage hver uke, som praksiselev og trives kjempe godt!

Har en lillebror som jeg har passet mye på som liten, og har en haug med søskenbarn som jeg har sittet barnevakt for.

Jeg er veldig glad i mennesker, og synes det er en ære å få jobbe med barn!

Når kvinner i 40-åra kritiserer unge mødre , og forteller dem at dette får vi ikke til. Så vil jeg bare overbevise alle om at dette går.

Alt ordner seg som mamma! Jeg er lykkelig

[Gjest Nattvette]

Veit om ein del unge mødre, slike som har fått barn før de fylte 18-19-20.

Tror mye av grunnen til at de kanskje blir sett litt ned på, iallefall i etterkant av fødsel, er at ein del (naturligvis ikkje alle) de tror de kan fortsette leve livet som før og gjøre alt det andre ungdommer gjør (festing o.l). F.eks, fleire av de som bor her har latt være å amme fordi de ville det skulle være mulig å drikke alkohol på fest i helgene, eller de har slutta ganske tidlig med ammingen (eller tatt pause) fordi de vil ut og feste med venner og drikke seg drita mens familien må passe ungen deres.

Eg ser ikkje ned på unge mødre sånn sett, men eg syns det er litt tåpelig av de å ikkje beskytte seg skikkelig. Mange sier at "det var ett uhell", og greit nok, uhell kan skje selv når man bruker prevansjon, men når det er såpass mange som det er her som kommer med den "unnskyldningen", så er det ikkje så veldig troverdig. Det skyldes ganske enkelt slurv med piller, kondom eller annet.

Unge mødre er vel like gode som eldre mødre, i noen tilfeller bedre, i andre tilfeller verre.

[Gjest Gjest]

Det som er litt rart er at ganske mange bruker den at "jeg har vært veldig mye barnevakt før", når det gjelder at de er unge mødre og klare for barn:P

Jeg har mange venner med barn, og de klarer seg kjempegodt hele gjengen. Selv er jeg 20 og føler meg ALT for ung til å ha barn, noe som igjen viser hvor forskjellige folk faktisk er!

MEN, jeg ser fordommene altså. Her hvor jeg bor er det mange, mange som får barn unge og når de blir litt eldre begynner de med festing hele tiden. Da er barna kanskje ti år gamle. Nei, jeg sier ikke at alle unge mødre fester, men mange gjør det.

Og folk må lære seg at det er veldig stor forskjell på å elske barnet sitt(som alle kan gjøre) og det å faktisk være en god mor.

[Gjest Voksen]

Jeg blir litt betenkt når jeg hører om mødre som ennå ikke har fylt 25 år. Det er nok preget av alle de jentene jeg kjenner til som ble mødre og hvor galt det gikk med mange av dem.

Totalt vet jeg om 6 jenter fra ungdomsskolen som ble med barn, noen kjente jeg godt, andre var jeg bare på hils med.

Alle opplevde å få Barnevernet ringende på døra, 2 av dem måtte oppsøke krisesenter etter å ha fått juling av kjæresten, 1 mistet omsorgsretten til barnet pga. vanskjøtsel mens en annen fikk alkoholproblemer og mistet omsorgsretten når familien fant ut av hun prostituerte seg fra sin egen leilighet.

Er selvsagt klar over at mange klarer seg kjempefint, har man et godt nettverk rundt seg og barnefaren ikke er en total idiot så er jo oddsene adskillig bedre. Grunnen til at jeg tror det gikk så ille med de jeg kjente til var at de alle kom fra oppløste familier, deres mødre hadde gjerne flere barn med forskjellige fedre og mitt inntrykk i ettertid er at det var så som så med både daglig omsorg og oppdragelse.

Hei Antoinette.

Å sette en alder på når man er i stand til å få barn er jo helt høl i huet. En 25 åring er i de fleste tilfeller relativt moden. Husk at veldig mange er ferdig utdannede sykepleiere, førskolelærere, ingeniører, ergoterapeuter osv i en alder av 22. Mange av disse har hatt ansvar for andres liv og helse i flere år i en alder av 25. Hvis alle du kjenner som har fått barn før de var 25 har blitt dårlige mødre, synes jeg det sier mer om din omgangskrets enn "unge mødre". Jeg er selv 27 og har ingen barn enda, men jeg tror faktisk at jeg ville vært en bedre mor da jeg var 23 og ferdigutdannet enn mange av de voksne, eventyrlystne mødrene på 35 er. Ansvarsfølelse og evner til å oppdra et barn handler ikke om alder, men om personlighet og evner.

Selv er jeg ei jente på 27 som enda ikke har barn.

[Betina]

You go young mums!!!!

Jeg har stor respekt for dere! Gi dere selv en klapp på skulderen og fortell dere selv hvor flinke dere er som er så ansvarsfulle at dere klarer å oppdra et barn! Fantastisk! For det er ikke alle som gjør en like god jobb, uansett alder!

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg bare lurte på noe, det er mangen som rakker ned på unge mødre, hvorfor det? Hvem sier at vi ikke er like flinke?

Jeg bare lurte på dette, fordi jeg har merket en del reagerer med og spørre meg om jeg ikke er alt for ung til og ta meg et barn, og hvordan i all verden skal jeg klare det osv.. Hehe=)

Hva er egentlig grunnen til slike holdninger?

(jeg spurte ikke for og være slem, eller være frekk mot noen altså)

Nåe jeg ble mor var det heeeelt normalt å få dem tidlig. Jeg var 20. Glad for det i dag som jeg har overskudd til å være bestemor til tross for full jobb.

[Duracella]

Jeg har ikke fordommer mot unge mødre- var selv 22 da jeg fikk.

Forstår ikke hvorfor nødvendigvis unge mødre skal være så mye værre. Jeg har sett flere håpløse voksne mødre og fedre.

[Gjest Gjest_Linn_*]

Hei!

Jeg er også ung mor Har akkurat fylt 21, og har en liten gutt på snart 8 mnd .

Livet som ung mor er herlig! Jeg er student i tillegg(tok ikke permisjon). Siden det ikke er noe obligatorisk fremmøte så får jeg like mye tid til gutten min som andre mødre, forskjellen er bare at når de kan hvile så må jeg lese ;D He,he.

Synes det er litt trist med fordommer mot oss, men skjønner det jo når jeg ser på tv programmersom "unge mødre". Og jeg må innrømme at jeg hadde det selv, før.

Og nei, jeg fester ikke... Nå er lillemann borte noen dager, men ikke for at jeg skal få feste fra meg, men for at jeg skal få lest til eksamen. Det er første gangen han er borte fra oss Synes litt synd på meg selv, men jeg vet jo at han har det bra

Skulle gjerne kjent noen studentmammaer da... Men jeg antar at vi er en utdøende rase?

[tingeling]

Det finnes sikkert mange supre, unge mødre. Men jeg synes det bør være en forutsetning at man bor hjemmefra, forsørger seg selv og er i et stabilt forhold før man planlegger graviditet. Når man velger å få barn bør det være under den forutsetningen at man ikke skal forsørges av egne foreldre eller samfunnet og at man klarer å ta vare på barnet selv.

En annen ting å ta med i beregningen er at det kan bli veldig ensomt å være ung mamma, siden de fleste vennene man har vil fortsette sine liv med studier og fester, mens man selv trer inn i en tilværelse hvor det stort sett bare er "gamle 30-åringer".

Når det er sagt så tror jeg kanskje unge mødre orker mer. Ihvertfall i noen tilfeller (selv om jeg tviler etter å ha overhørt alle fjortiser på bussen som klager over hvor slitne de er av skolen )

[~white lady~]

Jeg har ikke fordommer mot unge mødre- var selv 22 da jeg fikk.

Forstår ikke hvorfor nødvendigvis unge mødre skal være så mye værre. Jeg har sett flere håpløse voksne mødre og fedre.

Selvfølgelig(!) er det mange unge mødre som gjør en god jobb som oppdrager, som forsørger seg selv og barnet, og klarer å samarbeide med barnefaren.

Men, det er like mange som gjør en mindre god jobb- de parkerer barnet hos besteforeldrene i helgene for å feste, de lar være å gi ungene grønnsaker fordi de ikke liker det selv, krangler med barnefaren foran ungene, for ikke å snakke om at de ikke forsørger seg selv i det hele tatt, men sitter hjemme og ser på såpeserier på dagtid mens ungen er i barnehagen, såklart sponset av staten. Barnefaren må gi barnebidrag og betale advokatregningene fordi han tapte i retten.

Det er ikke uten grunn at unge alenemødre er en smule stigmatisert i samfunnet, og de eneste som kan forandre på det er de unge alenemødrene selv.

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod

[Gjest Ung mor 22?]

Ting som irriterer meg som "ung mor"

- Vi vil oppdra datteren vår ifred, uten at noen tar over. Det går på stoltheten vår. Jeg vet hvor viktig det er med foreldre som er der, og vi er der for datteren vår 110 %. Vi gir henne det beste vi har, og vi tar avgjørelser tatt på magefølelsen og lærdom.

Jeg synes det er helt forferdelig at de som skulle ha fått støtte blir rakket ned på.

Jeg river meg i håret over denne fiendtlige innstillingen, og denne "fasiten" alle synes de har. Det er nesten ikke på sin plass å forsvare seg. Hva er vitsen? hvor er emptatien?

Når barnet ligger i magen, du kjenner det beveger seg. Du vet dette er ubetinget kjærlighet. Det vokser sakte men sikkert. Tiden går ut, du må ordne alt for å gjøre deg klar til dette mirakelet. Det krever mye av deg fysisk og psykisk. Uansett om du er 17 år eller 37 år, er nettopp dette barnet sjenket til deg.

Barn er en berikelse i livet ikke en frarøvelse av livet.

Tryggheten jeg lengtet etter når jeg var det lille mirakelet, var jo mamma sin armkrok. Vi hadde ikke økologisk mat, vi hadde ikke dyre dresser, vi hadde ikke det store huset, og vi hadde ikke en mor med utdannelse. Men vi hadde en mor som ga oss ubegrenset med kjærlighet. Som stilte opp uansett.

Enig om at ting må være mer på plass, men om det ikke er det. Så gjør det beste ut av situasjonen. Dette er ditt valg, og tenk på barnet. Sett deg i barnets ståsted, du skal se det hjelper.

[Gjest Gjest_Anne_*]

Jeg har ingenting imot unge mødre som klarer å ta vare på barna sine på en god måte. Men - som 27-åring, ser jeg nå at jeg som 18-19-åring var ganske annerledes enn da jeg f.eks var 24-25. De årene betyr utrolig mye mentalt, selv om man kanskje selv synes at man er en "moden" 18-åring. Man bør tenke at man skal få barn fordi man kan tilby barnet det det trenger, ikke fordi man selv synes det "er så innmari koselig med barn". Ingen dør av å ønske seg barn noen år før man faktisk gjennomfører det

Dessuten så er som oftest ikke forhold man har som så ung langvarige heller. De KAN selvsagt være det, men de færreste har lært å kjenne seg selv godt nok som 18-åring til å vite hvilken type mann man egentlig passer sammen med. Når jeg tenker tilbake på mine tenåringskjærester, skjønner jeg at de ikke var noen jeg kunne vært sammen med nå, selv om jeg var veldig forelsket da. Ingen forhold er sikre uansett alder, men man bør ihvertfall ha bodd sammen et par år, opplevd "hverdagen" sammen og sett de fleste gode og dårlige sider av hverandre før barna kommer, mener nå jeg

Det er dessverre et faktum at veldig mange unge foreldre er glad i fest og fyll. Det er bare å ta seg en tur ut på byen, så ser man det med egne øyne. Mange av mine venninner, som ellers er veldig flinke med barna sine, tar igjen tapt ungdomstid med å feste flere ganger i mnd. Selv om barna kanskje har det godt hos besteforeldre, skjønner de at foreldrene setter festing "høyere" enn å tilbringe lørdagskvelden med dem. Noen av de kjæreste barndomsminnene mine er koselige lørdagskvelder med foreldrene mine, hjemmelaget pizza og brettspill eller tv, og det burde alle barn vokse opp med!

Min mening er at å ha barn er ingen menneskerett, men et ansvar man bør ta på seg når man har grunnlag for å lære et barn det det trenger å vite om livet. Barn er verdifulle skapninger, ikke noe man får med tenåringskjæresten fordi man ikke har følt seg elsket selv som barn og vil fylle dette tomrommet med en baby.

[Gjest Gjest]

Det er dessverre et faktum at veldig mange unge foreldre er glad i fest og fyll. Det er bare å ta seg en tur ut på byen, så ser man det med egne øyne. Mange av mine venninner, som ellers er veldig flinke med barna sine, tar igjen tapt ungdomstid med å feste flere ganger i mnd. Selv om barna kanskje har det godt hos besteforeldre, skjønner de at foreldrene setter festing "høyere" enn å tilbringe lørdagskvelden med dem. Noen av de kjæreste barndomsminnene mine er koselige lørdagskvelder med foreldrene mine, hjemmelaget pizza og brettspill eller tv, og det burde alle barn vokse opp med!

Veldig mange? Det vil da si at det er igjen noen? Man setter ikke selve festingen høyere enn barna sine, det er den sosialebiten av det. Jeg er "ung" mor, og er ute en gang i jubelåret. Slutt å se på unge mødre på tvnorge og kanal fem, det er ikke en fasit på hvordan vi er. Det er bare foring av fordommer som du kommer med.

Skjønner det godt jeg at det er noen som biter på, men da har man grunnlaget selv fra før. Ung mor vs mor? Jeg skjønner ikke fiendtligheten...

[Gjest Gjest]

Det verste jeg ser er mødre med fett hår og joggings som dytter barnevogna fremfor seg med en hylende unge inni mens de gneldrer og kjefter på barnefar som tusler fyllesyk noen meter bak.

Og dessverre er 90 % av disse unge mødre.

Fordomsfull? Tja. Jeg synes man bør ha modnet skikkelig i huet før man presser ut unger.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mange som dømmer unge mødre, og på en måte er det forståelig at så mange har en negativ oppfatning. ALLE blir fordomsfulle etter en episode av "Unge mødre". Men da er det vår plikt som gode samfunnsborgere å ikke dra alle under en kam. Det er vår plikt å ikke legge større belastning på de unge mødrene -som faktisk gjør en kjempegod jobb med å oppdra barna sine, samtidig som de må kjempe mot sterke fordommer i samfunnet.

Det ideelle er å vente til man har hus og bil og ektemann og hytte på fjellet og jobb ogsåvidere. Men hvem har fortalt deg at livet går kronologisk i den rekkefølgen du planlegger? De færreste opplever å ha alt på plass når de får barn. Hvem bestemmer at du blir en bedre oppdrager om du eier ett hus fremfor å leie en leilighet? Hvem bestemmer at du blir en bedre oppdrager om du har sett halve verden, og drukket deg drita full hver helg i 2 år? Hvem bestemmer at du blir en bedre oppdrager om du har fullført utdannelsen din? Hvem bestemmer at du faktisk er en bedre oppdrager når du er 28 år, fremfor når du var 19? DU er fortsatt samme person, selv om du har utviklet deg på de årene. Mye skjer på de årene, og erfaring er alltid bra når man skal oppdra ett barn, men hvem bestemmer at du blir en bedre oppdrager ved å ha de erfaringene?

Hva om den erfaringen du får ved å få et barn i tidlig alder, ved å måtte kjempe seg til å få råd til et hus, ved å måtte kjempe seg til de godene du oppnår faktisk er med på å gi deg et bedre perspektiv på livet? Hva om disse erfaringene er med på å gi deg mer glede i livet, fordi du faktisk har måttet kjempe for de godene du har? Hva om det er med på å lære deg å sette pris på det du har? er med på å lære deg å sette pris på det du har?

For meg er dette verdier jeg ikke vil være foruten. Jeg er ikke mor, men jeg har kjempet - og jeg er overbevist om at min kamp er med på å gjøre meg til en bedre mor enn om jeg hadde hatt en plettfri barndom, og livet hadde gått på skinner og i akkurat den kronologiske rekkefølgen som jeg så fint har planlagt.

Er det en ting jeg har lært så er det at mennesker er veldig forskjellige, og man skal ha respekt for at folk velger å gjøre ting anderledes enn seg selv. Hvem er det egentlig som bestemmer hvem som er en god oppdrager?

Og, javell, så har du sett en ungjente som triller tur i pjamasbuksa si mens hun snakker høylytt i telefonen, ungen ligger å skriker i vogna, og barnefaren går bakfull i bakgrunnen. Dette er ikke den ideelle oppdragersituasjon - men HVEM har definert at dette er feil? HVEM har definert at barnet tar skade av denne behanlingen?

Det er vår plikt som gode samfunnsborgere å ikke dømme andre på grunnlag av at de er forskjellige fra oss selv.

[Kaffeavtalen]

Det verste jeg ser er mødre med fett hår og joggings som dytter barnevogna fremfor seg med en hylende unge inni mens de gneldrer og kjefter på barnefar som tusler fyllesyk noen meter bak.

Og dessverre er 90 % av disse unge mødre.

Fordomsfull? Tja. Jeg synes man bør ha modnet skikkelig i huet før man presser ut unger.

Hvis dette er det verste du har sett så har du ikke sett stort. Og hvorvidt dette paret var moden eller ikke vet du ingenting om. Ikke hvorvidt de var foreldrene til dette barnet heller...

JA du er fordomsfull.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Jeg syns det aller viktigste er at folk får barn når de selv er klare for det.. Uavhengig av om det er som 20-åring eller 35-åring!

Personlig tenker jeg:

For ung = under 18 (fordi man tross alt ikke er myndig, ikke kan kjøre bil, ikke kan skrive under på noe selv osv. og selvfølgelig pga umodenhet hos veldig mange - ikke alle)

Ung mor = 20 - 23 (i denne alderen er man ung, men myndig og mest sannsynlig ferdig med den typiske ungdomstiden som unge mødre på f.eks 16 føler de går glipp av)

Selvfølgelig finnes det mødre på 17 som er kjempeflinke og mødre på 30 som ikke klarer å ta på seg ansvaret.

Tenker også at det er forskjell på hva som er "uhell" og hva som er planlagt. Personlig mener jeg at når man planlegger å få barn skal man ha et stabilt forhold, ok økonomi og en slags plan på hvordan levet skal se ut - trenger ikke 5-årig høgskoleutdanning, hus og to biler laget etter 2000, men et liv som har "plass" til et barn.

Om man kommer utenfor et "uhell" har man et valg, og ingen skal kunne dømme noen for det valget de har tatt.