Ung mor

[Gjest Gjest]

utrulig stor forskjell på modenhet i alder ! Eg fekk min første en mnd etter at eg fylte 18.. Hadde bestilt time til abort, men møtte ikkje opp. Heldigvis Fekk nr 2 når eg var 21 og nr 3 når eg var 25. Er no 38 år og har store born. Synst det er utruleg godt:) Men alt har sine bak/fordelar..som ung opplevde eg å ikkje kunne vere med på det som venninene mine kunne og no sit dei med små born og kan ikkje. Kunne tenk meg ein liten attpåklatt no, men pga sjukdom går det ikkje, så fekk meg ein liten kvalp som plaster på såret Må legge til at eg har samme far til alle og vi er lykkelig gift enda.

[Gjest Gjest]

Jeg er tydeligvis i kategorien "for ung mor" (jeg er 21), selv om jeg virkelig synes jeg er i rette alder!

Har ikke fått barn ennå jeg, og jeg er 35. Men jeg har en lang utdannelse.

[Eliisa]

Jeg var 23 når jeg fikk sønnen min. Hadde da 4 år med høyere utdannelse bak meg + et år med backpacking.

Det verste jeg støttet på var; "tenk på alt du går glipp av".

Jeg føler virkelig ikke at jeg har gått glipp av noe som helst.. Virker som veldig mange tror at man må sitte hjemme hver eneste kveld resten av livet.

Det er selvsagt unge folk som aldri skulle ha hatt barn, men det gjelder også blant de litt eldre. Alle må se an og gjøre det som passer best. Her i gården ville vi være unge foreldre med masse overskudd. Vi ville også være unge nok til å være aktive besteforeldre Men jeg har full forståelse og respekt for de som vil vente.

[Tine19]

Jeg er 19 år & mamma! (Har heller ingen kontakt med barnefar, da sønnen min var planlagt, over lang tid. Men når jeg endelig ble gravid så klikka kjæresten min da til h.. Skulle slå opp, visste ikke om han elska meg lenger, trua, brukte vold osv, så anmelte han.. Det ble også slutt)

Har vært alene hele svangerskapet & til han var 10 mnd, da traff jeg en gutt som forandret livet mitt helt! Han er der for både meg og sønnen min 24/7, akkuratt som en pappa for sønnen min, og han jeg kaller han pappa også når jeg snakker til sønnen min.. Så han kommer til å kalle han pappa. De trivs kjempe godt sammen..

Hele forholdet våres skjedde fort.. Flytta sammen tidlig, og forlova oss 23. Desember. 2009.. Har gått kjempe bra:))

Angrer heller ikke et sekund på at jeg fikk barn i så ung alder. Sønnen min er nå straks 1.5 år.. Ble gravid rett etter jeg ble 17 år og fødte 21. Desember 2008.. Han kom 5 uker før termin!

Har hele svangerskapet og etter han ble født blitt fortalt at jeg ødela hele livet mitt, og kom til å angre som bare det.. Fikk høre det HVER eneste dag av mange folk. Men det ga jeg f... i, jeg skulle beholde uansett hva og gleda meg som bare det til å bli mamma.. Beste som har hendt meg noen sinne, å angrer som sagt ikke et sekund...

Jeg driter også i hva folk mener om det, ung mamma osv.. De får synes hva de vil.. Jeg vet at jeg er en god mamma selv om jeg er i en alder av 19, å de vet familien og venner også. Hva andre folk mener bryr jeg meg ikke om, uansett hvor dumt de synes det er med en ung mamma, som går å triller med ufiksa hår og snakker i tlf, som noen andre skrev her. HVA SÅ? Haha, dummeste jeg har hørt. Det kan til og med en "gammel" mamma gjøre, har jeg også gjort om det var det! Gjør det meg til en dårlig mor kanskje?

Dessuten, det har ikke med alder, jobb, sivilstatus osv om man er god eller dårlig mamma! Har ingen betydning i det hele tatt.. En ung mamma, kan være like god som en "gammel" mamma, til og med bedre om det var det! Dessuten blir de fleste en del mye voksnere gjennom svangerskapet og tiden etter når barnet er født. Tenker annerledes og tar mer voksnere valg. Tenker mer langsiktig, det gjør hvertfall jeg...

Såå TS, ikke bry deg om folk, hva de sier og mener osv... Patetiskt er det, det med hakking på unge mødre, spør du meg!

Endret 17. mars 2010 av Tine19

[Gjest Gjest_Mamma_*]

Dessuten, det har ikke med alder, jobb, sivilstatus osv om man er god eller dårlig mamma! Har ingen betydning i det hele tatt.. En ung mamma, kan være like god som en "gammel" mamma, til og med bedre om det var det! Dessuten blir de fleste en del mye voksnere gjennom svangerskapet og tiden etter når barnet er født. Tenker annerledes og tar mer voksnere valg. Tenker mer langsiktig, det gjør hvertfall jeg...

Her er jeg nok litt uenig med deg. Jeg mener helt klart at kjærlighet er det viktigste man kan gi til et barn, men etterhvert som jeg er blitt mor selv og ser venninnene mine bli mødre, ser jeg også at ting som økonomi, sterkt parforhold, jobb etc har stor betydning.

Jeg er selv datter av en ung mor. Faren min stakk da jeg var baby, og jeg har aldri hatt noe kontakt med ham. Moren min elsket meg og viste meg mye kjærlighet, men slet veldig med å få endene til å møtes. Hun hadde null utdannelse, så hun fikk stort sett dårlig betalte jobber, og vi hadde lite penger. Barndommen min var preget av mye usikkerhet og bekymring om penger, og jeg savnet også en farsfigur.

Stabilitet er viktig for et barns trygghet, og dette var hovedgrunnen til at jeg valgte å vente med barn til jeg var ferdig med studier og hadde vært sammen med barnefar i flere år - selv om jeg egentlig hadde veldig lyst på barn tidlig. Allikevel er jeg en ung og sprek mamma - jeg er 25. Så det er ikke enten-eller!

Jeg visste at det var mer rettferdig for barnet som skulle komme at forholdene lå til rette for det, og ikke bare fordi at "mamma hadde så lyst på en baby". Nå vet jeg at jeg har jobb etter permisjonen, og en fast, stabil inntektskilde som kan forsørge barnet. Jeg kjenner barnefar svært godt etter flere års samboerskap, og vet at selv om vi mot alle odds skulle gå fra hverandre, så vil han allikevel være en god og deltakende far.

Jeg mener man er moden nok til å bli foreldre når man kan se lengre enn kun "jeg vil ha baby", og faktisk har en viss peiling på hvordan oppveksten til barnet kommer til å bli, hva man kan tilby barnet etc. Det er et verdifullt lite menneske som fortjener å komme til verden uten en far som flipper eller rømmer, en mor som ikke har fått skapt seg noe grunnlag for inntektskilde og forsørging, og generelt foreldre som burde blitt kjent med seg selv før de blir kjent med et lite barn og alle dets behov.

[Gjest AnonymBruker]

Nå blir jeg sikkert halshugd, men når man er tobarnsmor før man er 18, så tenker jeg jo at disse menneskene er litt mindre opplyst, slik at de ikke har peiling på prevansjon o.l Samt at de neppe kan ha vært sammen med barnefaren lenge.

Men selvfølgelig, gode foreldre kan de nok være. Jeg forstår bare ikke helt vitsen med å få barn mens man forstatt er avhenging av sine egne foreldre (ja, jeg vet at mange klarer seg på egenhånd når de er 16-17 år).

Skikkelig gammel post dette da, men ble skikkeloig provosert av å lese dette. Jeg er 20år, og fikk tvilling gutter 02.01.09, som vil si jeg nettopp hadde fylt 19år når de kom.

Jeg ble uplanlagt tobarnsmor, etter å ha vært sammen med samboeren min siden jeg var 14år.

disse meningene dine om at jeg, tydeligvis er mindre opplyst fordi jeg har 2 barn å ikke fylt 21år ennå, syns jeg er helt på tryne. Jeg er både opplyst med prevansjon, vært lenge å bodd lenge sammen med barnefaren, å bor ennå sammen med han,på 6th året! så kom ikke her å ta alle under en kam, ungene kunne ikke hatt bedre mor/far til tross.. blikkene å småhviskingen til folk som på bussen eller kafeen,kan jeg leve uten.

[Gjest SmallTalk]

Skikkelig gammel post dette da, men ble skikkeloig provosert av å lese dette. Jeg er 20år, og fikk tvilling gutter 02.01.09, som vil si jeg nettopp hadde fylt 19år når de kom.

Jeg ble uplanlagt tobarnsmor, etter å ha vært sammen med samboeren min siden jeg var 14år.

disse meningene dine om at jeg, tydeligvis er mindre opplyst fordi jeg har 2 barn å ikke fylt 21år ennå, syns jeg er helt på tryne. Jeg er både opplyst med prevansjon, vært lenge å bodd lenge sammen med barnefaren, å bor ennå sammen med han,på 6th året! så kom ikke her å ta alle under en kam, ungene kunne ikke hatt bedre mor/far til tross.. blikkene å småhviskingen til folk som på bussen eller kafeen,kan jeg leve uten.

Nå mente ¤Bella¤ sannsynligvis ikke de som har fått tvillinger, men heller de som har gått 2x gravid før de blir 18 år. Og det skjønner jeg godt at hun mener.

Endret 29. mars 2010 av SmallTalk

[Gjest kine]

Nå mente ¤Bella¤ sannsynligvis ikke de som har fått tvillinger, men heller de som har gått 2x gravid før de blir 18 år. Og det skjønner jeg godt at hun mener.

nei det en nå så, men er fortsatt en tobarnsmor, å klarer å ta vare på mine 2 barn.. selvfølgelig er det enkelte som ikke tenker lengere enn "åååh,jeg vil ha en ny baby!!" men syns det ble litt å dra alle under en kam uansett.. som sagt,jeg er jo fortsatt en tobarnsmor som tar mer enn vare på mine barn,uavhening om jeg har gått 1 eller 2 ganger gravid.

[fink]

Unge mødre er selvsagt ikke dårlige mødre, men jeg har opplevd at de jeg absolutt ikke syntes burde få barn på lenge, var de som fikk det først. Dette tror jeg mange har opplevd, og at dette danner en del fordommer. Disse fordommene rammer dessverre en del unge som gjør en helvettes god jobb med sine unger.

Det må være slitsomt og vondt å ikke bli tatt på alvor.

Personlig kommer jeg til å vente til jeg har en utdannelse, og kan forsørge meg selv og barnet, og til jeg føler at jeg er klar for å sette meg selv i andre rekke de neste 20 årene.

[Gjest kine]

det er veldig slitsomt å vondt å gå å stadig bli undervurdert av bessewissere..

Jeg får stadige blikk på bussen, å på kafe, eller bare en luftetur til butikken,liksom.

Jeg mener at folk som ikke vet historien bak disse jentene som får barn tidlig, burde ikke si sine meninger høyt. pass på å vit hvordan ting er,før dere buser ut med ting dere ikke har peil på. For det er sårt,veldig!

[Gjest Milka]

Moren var 18 når hun fikk meg men jeg skulle noen ganger ønske jeg hadde eldre mor. Slik som 52-54 årig mor.

Har selv bestemt meg å få mitt første barn som 33 åring.

[Buljo]

Jeg var 16 når sønnen min ble født, nå er jeg 19 og venter nr. 2.

Med oss går det helt fantastisk, sønnen vår kunne ikke hatt det bedre! Jeg kjenner mange unge mødre, men ingen som ikke er kjempeflinke..

[Britt Banditt]

Moren var 18 når hun fikk meg men jeg skulle noen ganger ønske jeg hadde eldre mor. Slik som 52-54 årig mor.

Har selv bestemt meg å få mitt første barn som 33 åring.

Lykke til med det, er ikke alltid man kan bestemme at "nå skal jeg få barn"

[Gjest En mann]

Hei!

Jeg bare lurte på noe, det er mangen som rakker ned på unge mødre, hvorfor det? Hvem sier at vi ikke er like flinke?

Jeg bare lurte på dette, fordi jeg har merket en del reagerer med og spørre meg om jeg ikke er alt for ung til og ta meg et barn, og hvordan i all verden skal jeg klare det osv.. Hehe=)

Hva er egentlig grunnen til slike holdninger?

(jeg spurte ikke for og være slem, eller være frekk mot noen altså)

Hei.

Kommer med noen tanker.

Vet ikke hvor ungt du tenker på,men tar utgangspunkt i 19 år og ikke fullført videregående skole.

Svaret fra meg om andres holdninger til unge mødre er todelt. Det ene at de er barn selv, ikke formelt når en er 19 år men er likevel det i manges øyner. Dvs,ikke i stand til å ta de rikige avgjørelser for barnet, dette tror jeg er noe overdrevet. Alle vil det beste for sitt barn. Tror derfor dette går bra, ser ikke noe grunn til at det ikke skal.

Det andre er det økonomiske,er de som blir foreldre i så ung alder i stand til alle de økonomiske forpliktelser som følger med? Neppe, er nok her den største kritikken ligger fra samfunnet.

Det norske veldferdssystemet har gode støtteorndinger i forhold til mange andre land.

mange setter spørsmål om det er riktig at slike ordninger er der.

Det er fellesskapet som betaler for at BM går hjemme med barnet, og mottar støtte.

Mange kommer heller ikke i jobb etter 1- 3 år, de har avbrutt skolegang og ingen utdannelse. Utdannelse kan en ta i ettertid,dette får en også støtte til når andre som ikke har blitt mor har kostet det selv.

Det blir alikevel billigere for samfunnet å gi støtte slik mødre av denne kattegori kommer seg i jobb.

Kjenner til de som ikke utdanner seg etter første barn men går på ny runde med et barn til, når barnet blir 3 år og støtteorndinger avtar. (Vet om de som har gjort dette 5 ganger).

Dette utsetter deres bidrag til samfunnet med å betale skatt til fellesskapet.

Er det riktig at noen kan leve slik?

En del unge mødre bor hos foreldre og nyter godt av dette, de opparbeider seg penger på konto.

At noen velger dette står de jo fritt til,ser en vesentlig forskjell i de som tar tak utdannelse etter første barn, og de som fortsetter med flere.

Når dette der sagt er misunnelse verdens største folkesykdom.

Noen som reflekterer over mine tanker?

[Buljo]

En del unge mødre bor hos foreldre og nyter godt av dette, de opparbeider seg penger på konto.

At noen velger dette står de jo fritt til,ser en vesentlig forskjell i de som tar tak utdannelse etter første barn, og de som fortsetter med flere.

Når dette der sagt er misunnelse verdens største folkesykdom.

Noen som reflekterer over mine tanker?

Jeg bodde hos min far frem til sønnen min var 7 mnd. Jeg betalte leie, og betalte alt selv mens jeg bodde der. (Disse pengene satt han inn på en sparekonto til meg som jeg fikk vite om når han døde)

Det finnes nok desverre en del jenter som planlegger å bli gravid i svært ung alder, fordi de tror det er en dans på roser Blir så lei meg av å høre slikt!

Ang. det med å få flere barn, osv. så har jeg ett barn til på vei nå. Jeg har ikke noen utdannelse enda, da jeg hadde ett års permisjon når sønnen min var baby (begynte på skolen først, men sluttet fort for å være hjemme sammen med ham). I fjor fikk han kyssesyken og jeg fikk for mye fravær, og nå er jeg gravid og har ekstrem svangerskapskvalme, så da ble jeg hjemme igjen. Jeg skal ta studiekompetanse mens jeg nå må være hjemme, også skal jeg på høyskole.

Utdanningen min har vert preget av at jeg har barn, men jeg synes virkelig ikke det hadde vert greit av meg å la han være hos noen andre når han var så liten, eller når han var syk hele tiden.

Ble mye babbel dette, MEN, det jeg ville få fram er at om folk blir hjemme og "sitter på ræva" som de kaller det, så er ikke det alltid grunnet latskap.

[Gjest michelle kathrin]

hei:) dere vet det at vi som har fått barn tidlig, holder oss fine og friske lenger. kroppen kommer lettere tilbake i fasong og vi ser unge ut lenger? og barnet kan også bli friskere og sunnere. vi kvinner er skapt til å få første barm mellom 15 og 23 år. derfor får vi mens som 13-14 åringer. altså slik har naturen/ Gud gjort oss. men jeg er også mot at 15-16 åringer får barn selvfølgelig for det passer ikke i samfunnet. men ikke vent for lenge heller og så klag over st dere og kroppen forfaller. det er veldig sunt for kvinner å føde tidlig og bli ferdig med fødsler tidlig! dette er forsket på og dokumentert. jeg var selv 20 da jeg fikk sønnen min.

[AnonymBruker]

UNG MOR

Altfor tidlig.....

[Sol79]

UNG MOR

Altfor tidlig.....

Tragisk. Hun klarer ikke å ta seg av den første, så skal hun ha en til?

[Gjest Lille]

Jeg er vell en av de som regnes som de uansvarlige her. Jeg er 16 år og oppdaget nettop at jeg er gravid. Jeg blir 17 om 4 måneder. Det er bare kjæresten min, altså faren som vet om det foreløpig. Jeg trodde jeg var gravid nå i to uker, og har jo fått det bekreftet nå. Jeg VAR fast bestemt på abort, men nå vet jeg ikke. Jeg vet jo at jeg er fryktelig ung og har bestandig tenkt selv at så unge jenter må jo være dumme som kaster seg ut i noe slikt. Nå står jeg der selv, fullstendig rådløs. Min mor vil kaste meg ut om jeg skulle bestemme meg for å beholde, noe jeg vet kommer til å bli utrolig tungt for meg. Selvfølgelig går det jo ut over henne og familien og. Nå tenker jeg det at fordommer mot unge mødre, så lenge de klarer seg bra er en veldig dårlig innstilling. Beviser man at man klarer det så er man moden nok til å ha et barn, selv om at utdanning blir utsatt. Jeg har selv allerede en jobb, men skal snart søke på en deltidsjobb etter skoletid. Jeg vet at det høres fullstendig hull i hodet ut, men har jeg noe valg? Jeg tror ikke jeg kan klare å ta abort, jeg har bestandig vært i mot det. Når det gjelder beskyttelse har vi brukt det hele tiden, men kondomen sprakk en gang. Jeg tok angrepille en dag etterpå. Jeg snakket med helsesøster om p piller, men først måtte jeg ta en graviditetstest for å være sikker på at jeg ikke var gravid. Den var negativ. Skulle ha mensen noen dager etterpå. Den kom aldri. Skulle hatt det for 16 dager siden nå og fikk en positiv test i dag. Er veldig vanskelig for meg å vite 100% at jeg er gravid, men jeg er ganske så sikker. Får vell ta flere tester og oppsøke lege.

Håper det er noen der ute som forstår meg!

[Gjest Veronica]

Jeg er vell en av de som regnes som de uansvarlige her. Jeg er 16 år og oppdaget nettop at jeg er gravid. Jeg blir 17 om 4 måneder. Det er bare kjæresten min, altså faren som vet om det foreløpig. Jeg trodde jeg var gravid nå i to uker, og har jo fått det bekreftet nå. Jeg VAR fast bestemt på abort, men nå vet jeg ikke. Jeg vet jo at jeg er fryktelig ung og har bestandig tenkt selv at så unge jenter må jo være dumme som kaster seg ut i noe slikt. Nå står jeg der selv, fullstendig rådløs. Min mor vil kaste meg ut om jeg skulle bestemme meg for å beholde, noe jeg vet kommer til å bli utrolig tungt for meg. Selvfølgelig går det jo ut over henne og familien og. Nå tenker jeg det at fordommer mot unge mødre, så lenge de klarer seg bra er en veldig dårlig innstilling. Beviser man at man klarer det så er man moden nok til å ha et barn, selv om at utdanning blir utsatt. Jeg har selv allerede en jobb, men skal snart søke på en deltidsjobb etter skoletid. Jeg vet at det høres fullstendig hull i hodet ut, men har jeg noe valg? Jeg tror ikke jeg kan klare å ta abort, jeg har bestandig vært i mot det. Når det gjelder beskyttelse har vi brukt det hele tiden, men kondomen sprakk en gang. Jeg tok angrepille en dag etterpå. Jeg snakket med helsesøster om p piller, men først måtte jeg ta en graviditetstest for å være sikker på at jeg ikke var gravid. Den var negativ. Skulle ha mensen noen dager etterpå. Den kom aldri. Skulle hatt det for 16 dager siden nå og fikk en positiv test i dag. Er veldig vanskelig for meg å vite 100% at jeg er gravid, men jeg er ganske så sikker. Får vell ta flere tester og oppsøke lege.

Håper det er noen der ute som forstår meg!

Jeg forstår deg. Det er veldig enkelt å sitte bak skjermen og slenge med leppa, men når man står der selv er det en helt annen sak. Jeg vil råde deg til å ikke lese alle disse trådene som ligger ute på nette. Mange av dem er direkte ondskapsfulle, og fører ikke til annet enn usikkerhet. Har du en god venn/venninde du kan snakke med? Helsesøster? Legen din?

Selv fikk jeg førstemann når jeg var 20år. Jeg hadde 1års utdannelse bak meg før jeg ble gravid(uplanlagt), men har klart å stå løpet ut.

Idag er jeg 23, er på sisteåret(5årig høgskoleutdannelse), har fortsatt samme gubbe , sammen har vi egen bolig, bil og en gutt til .

Så det går ikke nødvendigvis dårlig med alle som velger å få barn tidlig i livet. Selv om det kan oppleves ensomt noenganger...