Ung mor

[Gjest Gjest]

Spørsmålet er vel hvor mye en klarer seg selv med barn og mann. Bolig og inntekter, alt en trenger.

Det at andre skal betale for dette ekstra skaper støy da mange må klare seg selv utenom std.støtter mens noen får mye mer fordi de har lite. Dette blir omtalt som selvforskyldt og bør en da føde barn når en ikke kan gjøre dette etter normal std.i samfunnet uten ekstra midler?

[Sol79]

Jeg var 23 når jeg fikk sønnen min. Hadde da 4 år med høyere utdannelse bak meg + et år med backpacking.

Det verste jeg støttet på var; "tenk på alt du går glipp av".

Jeg føler virkelig ikke at jeg har gått glipp av noe som helst.. Virker som veldig mange tror at man må sitte hjemme hver eneste kveld resten av livet.

Det er selvsagt unge folk som aldri skulle ha hatt barn, men det gjelder også blant de litt eldre. Alle må se an og gjøre det som passer best. Her i gården ville vi være unge foreldre med masse overskudd. Vi ville også være unge nok til å være aktive besteforeldre Men jeg har full forståelse og respekt for de som vil vente.

Planla du bestemortilværelsen når du var så vidt over 20 år?

[Avalon]

Det er ikke så mange generasjoner siden jenter var "gifteklare" når de var 16-18 år gamle, da fikk de jo også barn relativt fort... Eneste forskjellen nå er at man ikke behøver å være gift for å få barn, en annen forskjell er jo at hvis en får barn utenfor ekteskap nå, så slipper man å bli utstøtt av samfunnet, iallefall ikke helt på samme måte.

Det er jo alltid folk som mener at man bør og skal være gift, og man bør og skal være en viss alder.

Endret 26. november 2011 av Avalon

[Gjest uAnonymBruker]

Det er ikke så mange generasjoner siden jenter var "gifteklare" når de var 16-18 år gamle, da fikk de jo også barn relativt fort... Eneste forskjellen nå er at man ikke behøver å være gift for å få barn, en annen forskjell er jo at hvis en får barn utenfor ekteskap nå, så slipper man å bli utstøtt av samfunnet, iallefall ikke helt på samme måte.

Det er jo alltid folk som mener at man bør og skal være gift, og man bør og skal være en viss alder.

På den tiden ble man voksen mye fortere og hadde større ansvar når de vokste opp, man var så godt som voksen da man var 16-17. Man kan virkelig ikke sammenlikne en 16åring på den tiden og en 16åring nå.

[AnonymBruker]

På den tiden ble man voksen mye fortere og hadde større ansvar når de vokste opp, man var så godt som voksen da man var 16-17. Man kan virkelig ikke sammenlikne en 16åring på den tiden og en 16åring nå.

Det finnes unntak, men sånn generelt er jeg enig.

[solch]

Jeg blir litt betenkt når jeg hører om mødre som ennå ikke har fylt 25 år.

Da mamma var 25 hadde hun søsteren min på 8 år, meg på 3år og minstemann var nettopp kommet til verden. Hun hadde stor enebolig, bil og var sammen med pappa.

Endret 26. november 2011 av solch

[solch]

På den tiden ble man voksen mye fortere og hadde større ansvar når de vokste opp, man var så godt som voksen da man var 16-17. Man kan virkelig ikke sammenlikne en 16åring på den tiden og en 16åring nå.

Jeg er litt enig. Er selv 16. Nå ser jeg ikke på meg selv som et barn, men det er flere av de på min egen alder som man skulle trodd var tatt rett ut av første året på ungdomsskolen å flyttet opp i videregående.

De syntes utseende til gutter kun baseres på hvor fin mage vedkommende har, og hår på brystet er skikklig æsj-æsj. Sugemerke på halsen er kjempetøft, og sex er kult. Bæsjebleier er ekkelt, og småbarn er irriterendes. Dessuten snakker de om hvor digg det hadde vært å bodd for seg selv. (lett for de å si, som ikke engang har egen inntekt)

Det som kanskje overrasker meg mest, er hvor uvitende de er om alt.

Endret 26. november 2011 av solch

[nybegynneren]

Tråden er ifra 07...

[fionel]

Jeg tror mye av grunnen til at mange har så "dårlig" syn på unge mødre har noe å gjøre med fx serier som "unge mødre" på FEM der de omtrent kun viser de som kanskje ikke burde blitt mor så tidlig. Vi får liksom nesten aldri se de som faktisk klarer denne "Jobben" kjempe bra og som virkelig er fantastiske foreldre selv i en ung alder. For det finnes faktisk mange av dem.

Min mor fikk storebroren min når hun var 18 og meg når hun var 20, og ja visst hadde vi dårlig råd når vi var små, mor og far var skilt i en alder av 23, og vi bodde hos mor. Men jeg vil alikevel si at jeg har hatt en helt utrolig fantstisk barndom, med mange gode minner. Vi fikk blå fiskeboller ( konditorfarge) vi hadde såpefest på hele badet i en alder av 5 osv. I dag er jeg 23 og min mor er 43 og jeg er så utrolig glad for at jeg har en så "ung" mor i dag, som stiller opp og henter mitt på natten, som jeg kan ha samtaler med som er på mitt "nivå" og å vite at mine barn (når den tid kommer) vil oppleve å ha en bestemor i mange mange år fremover.

[AnonymBruker]

Det er ikke så mange generasjoner siden jenter var "gifteklare" når de var 16-18 år gamle, da fikk de jo også barn relativt fort... Eneste forskjellen nå er at man ikke behøver å være gift for å få barn, en annen forskjell er jo at hvis en får barn utenfor ekteskap nå, så slipper man å bli utstøtt av samfunnet, iallefall ikke helt på samme måte.

Det er jo alltid folk som mener at man bør og skal være gift, og man bør og skal være en viss alder.

En annen vesentlig forskjell er at før behøvde man ikke utdannelse for å få en ok jobb man kunne stå i til pensjonsalder. I dag er skillet mellom dem med og uten utdannelse mye større enn det var før, og det er mye vanskeligere å få ting til å henge sammen økonomisk om du får barn like etter at du har fullført videregående. Samfunnet vårt er rett og slett innrettet på et vis som generelt gjør ting mye enklere om man gjør det i "riktig" rekkefølge: Utdannelse først og så barn.

Men for all del, om man er forberedt på at det blir trøblete, og om man har lagt en god plan, betyr jo ikke det at man ikke kan få det til. Jeg synes bare det er litt irrelevant hva man var vant til for noen generasjoner siden, for verden er fullstendig annerledes.

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år nå, og fikk mitt første barn for 4 år siden. Den gang tenkte jeg mye på at mange kanskje syntes jeg var for ung, og prøvde nok veldig hardt å være en perfekt mor, for å kompensere for min unge alder. Jeg gjorde alt etter boka, og ble helt utbrent. 2 måneder fikk jeg meg en alvorlig knekk, når jeg måtte gi opp ammingen. Jeg hadde da pumpet meg 8 ganger i døgnet, uten å ha så mye som en dråpe med melk. Etter utallige besøk på helsestasjonen og sykehus, og maaange telefonsamtaler med ammehjelper og norsk kompetansesenter for amming, så jeg meg nødt til å gi meg.

Som 22-åring fikk jeg mitt andre barn, og selvtilliten min som mor var blitt bedre. Jeg så ikke lengre etter stygge blikk, og senket skuldrene litt.

Jeg vet at jeg var ung da jeg fikk barn, men vet også at jeg gjør alt jeg kan for å være den beste mor mine barn kunne hatt.

Samboeren min er i full jobb, jeg er halvveis i bachelorgraden min, vi eier leilighet og ting ser ut til å gå veldig bra. Vi får alltid skryt for at jentene våre er så inkluderende, rolige og tillitsfulle. Alle valg jeg tar, taes ut fra barnas beste. Jeg har gitt opp mye av mitt eget liv for å gjøre ting bedre for mine barn.

Jeg tror på ingen måte at man absolutt er dårlige foreldre om man får barn før en viss alder - slike ting er nok mer individavhengig enn alderavhengig. Jeg kjenner mødre på 20 år som er helt fantastiske, og mødre i 30-årene som ikke klarer å legge til side egne behov.

[Gjest "gjest"]

Ut i fra de her yngre mammabloggerne som vi har blitt "kjent" med så må jeg innrømme at jeg har sterke fordommer mot jenter som skræver og blir gravide før de har blitt ferdig med videregående.

Etterpå så får de bare peise på så mye de orker.

Men vi kommer oss ikke unna at det er noe galt med de jentene som aldri blir ferdige med videregående pga barn.

[Gjest Ellab]

Jeg er 19 år gammel og jeg vil absolutt ha barn tidlig. En venninne av moren min fikk barn når hun var 45 og mannen 50. De er gode foreldre begge to, absolutt, men jeg kunne aldri ventet så lenge. Jeg føler meg klar til å få barn, men kommer til å vente ett par år til fordi jeg vet at det blir lettere og fordi samboeren min ikke vil enda. For meg er det veldig opp til hver enkelt person om de er modne nok eller ikke. Det er mange av venninnene mine som absolutt ikke er klare for å få barn selv om de er eldre enn meg.

Jeg synes det er utrolig tøft av unge som blir gravide å beholde barnet. Det er ikke lett å få barn så tidlig, men med riktig hjelp klarer mange seg bra.

[Gjest Michelle]

Antoinette: det var jo helt forferdelig tragiske skjebner! Tror nok at grunnen til at det faktisk kan gå veldig galt med de som blir mødre i tidlig 20-årene eller før, vel er at de ofte, men ikke alltid flykter" fra noe, at de ofte som du sier kommer fra oppløste familier, og prøver å flykte fra dette ved å danne seg en familie selv, altfor tidlig, og så merker de kanskje at dette ikke var riktig måte å flykte" på likevel. det er visst forsket på det, at folk fra "urolige, voldelige hjem, eller hjem med omsorgssvikt ofte velger å få barn tidlig/ etablere seg tidlig, og dette kan selvfølgelig gå galt, men ikke alltid. man må ikke dømme alle. og de kan være like gode foreldre som de eldre, absolutt. men desverre er det ofte en ulykkelig grunn til at de velger som de gjør. En annen ting er at jenter er skapt for å bli gravide i denne alderen, og at de blir det, og at de ikke ønsker å ta abort, og dette syns jeg det står respekt av! det er mange grunner til at folk blir foreldre i ung alder.