May Helens babyboka

[Simpleminded]

Så koselig å høre fra deg May Helen!

Får håpe dere slipper mme, men det viktigste er jo at dere har fått ei sunn og frisk og da vil nok resten gå av seg selv

Så fint å høre at dere har det bra! Hvordan var fødselen forresten?

Så herlig og allerede se likheten på lille jenta deres med deg og mannen Ha en fortsatt fin søndag!

[Gjest Reka]

Grattis Grattis Grattis!!!

:hoppe: :hoppe: :hoppe: :hoppe: :hoppe: :hoppe:

[Eve Luna]

Tiden etter at vi kom hjem har ikke vært lett.

Den har vært preget av ammeangst og depresjon og lite søvn og mye pumping.

Alt gleden jeg hadde for henne de første dager forsvant. Jeg fikk ikke til ammingen når vi kom hjem fra sykehuset. Hun ville ikke ta puppen. Jeg hadde nok melk og hun søkte seg til puppen men det virket som om hun klarte ikke å hekte seg på. Det resulterte i at jeg prøve å amme i alt fra 20 min til en time. Og hun bare skrek, så endte det med at jeg måtte pumpe meg og gi henne mat på kopp.

Fikk beskjed å ikke gi henne flaske ennå da hun vil være forvirret hvordan hun skal suge på pupp og flaske.

Det var en hel forferdelig styr med ammingen. Så mye styr at jeg utviklet amme angst. Hver gang ny amming nærmet seg så begynte jeg å skjelve, fryse, ha en klump i magen, kvalm, og syk. Etter ammingen (hvis det kan kalles amming, mer tvangsforing) så følte jeg meg litt bedre og gledet meg at jeg hadde 3 timer til neste gang. Jeg klarte ikke å nyte henne lenger. Så på henne som problem, og ikke som glede.

Jeg var helt fortvilet. Jeg skjønte at jeg hadde det ikke bra psykisk. Det toppet seg en natt for meg når hun skrek i 50 min og ikke tok puppen og jeg klarte ikke mer og brast i gråt. Måtte vekke samboeren for å hjelpe meg med å mate henne.

Dagen etter begynte jeg å ringe rundt for å få hjelp. Til helsestasjon, til fastlegen, til sykehuset. Men pga vinterferie var det lite hjelp å få. Heldigvis så fikk jeg time hos en vikar på helsestasjon dagen etter. Og hun ordnet det slik at jeg dro tilbake til sykehuset dagen etter for å ha en time med ammeeksperten på Ullevål.

Den ammetimen var en vekker for meg. Jeg skjønte at jeg lærte feil ammemetode på barselen, av to forskjellige jordmødre De jordmødre var kjempehyggelige og hjelpsome men de kunne ikke lære bort ammingen.

Det var sånn en lettelse å komme hjem og få til ammingen i løpet av 5 min. Og jeg fikk tillatelse fra ammeeksperten å bruke flaske de ganger hun ikke vil ta pupp.

Men selv om ammingen gikk litt bedre, så slet jeg fortsatt med angsten og depresjon. Jeg fikk ikke time på helsestasjon før på mandag. Men på fredag så ringte heldigvis sekretæren fra min helsestasjon og ba meg ringe en helsesøster i en annen helsestasjon som kunne hjelpe meg. Den helsesøster hadde heldigvis tid samme dag og kom på hjemmebesøk.

Hun gjorde dagen min. Hun var 2 timer hos meg og pratet med meg om alt mulig. Det var godt å ha noen profesjonell å snakke med om angst og depresjon og amming. For å ha det så vondt som jeg hadde hver 3 time døgnet rundt var helt forferdelig. Jeg hadde ikke klart meg gjennom helga uten hennes hjelp. Jeg var på bristepunktet. Jeg ville helst bli lagt inn på psykiatrisk for å få hjelp mens noen andre tok seg av datteren min.

Vi snakket om ammingen. Og alternativet var å prøve å få til ammingen eller å gå over til flaske. Jeg syntes det var litt tidlig å gi opp ammingen etter bare 10 dager. Og hadde lyst å prøve å få det til. En råd hun kom med er mye hud-mot-hud kontakt mellom meg og babyen før ammingen. Det samme sa ammeeksperten på Ullevål, men jeg hadde egentlig ikke energi for det.

Jeg begynte med det og jammen så fungerte det. Jenta vår tok da puppen nesten med en gang. Har hatt par ganger når vi slet vi med ammingen. Men de siste 5 ganger har amming gått nesten perfekt. Tar puppen nesten med en gang og suger i alt fra 15 til 45 min.

Med det forsvant min ammeangst også. Det var herlig.

Men jeg merker at jeg er fortsatt påvirket av det ammeangst jeg hadde og klarer ikke å nyte jenta mi ennå. Tror ikke morskjærligheten har kicket inn ennå. Men jeg har mye omsorg for henne. Hun mangler ingenting. Uannsett hvordan jeghadde det så fikk hun mat når hun skulle, sov når hun vill, ble byttet bleie på osv.

Nå sliter jeg med for lite søvn. Hun får mat hver 3-4 time. Men jegklarer ikke alltid å søvne mellom slagene og når jeg gjør det så sover jeg i kanskje 2-3 timer. Noe som ikek er nok for å falle i dyp søvn. Merker at det sliter veldig på meg. Så i kveld er det bestemt at jeg skal pumpe meg mellom måltidene i kveld og i natt slik at samboeren kan gi henne en måltid i morgen tidlig. Så forhåpentligvis får jeg 5-6 timer med søvn.

Ellers så må jeg bare skryte av samboeren min. Han har vært helt fantastisk. Han har vært utrolig interessert i ammingene og prøvde å hjelpe så godt han kunne. Han har vasket klær, oppvask, laget middager, gått tur med hunden, handlet osv. Han har vært en utrolig støtte gjennom det hele. Hadde aldri i verden klart meg uten han.

Det går bedre med meg nå , men jeg kjønner fortsatt ikke hvordan andre mødre klarer amming hver 3 time og lite søvn. Jeg vet ikkehvor lenge jeg kommer til å klare det før vi går over til flaske.

Jeg hadde en lang og tung fødsel, men jeg tar gjerne 10 sånne fødsle enn det ammestyret.

[jente 79]

Hørtes ikke ut som noen god begynnelse dette her. Men bra dere fikk hjelp og ikke ga opp.

Håper du har fått sove i natt

[Gjest imli]

Tror det er mange som sliter sånn i starten som du gjorde. Godt å høre at du fikk hjelp, og at ting går bedre nå.

[pondusa]

Hørtes ut som et veldig slit. Enda godt du fikk pratet med noen om det.

Amming ofte og lite søvn er veldig slitsomt, men det går seg til etterhvert.

Legg deg i sengen hver gang du skal amme, fordi man blir veldig trøtt av det, så kan du slumre mens hun spiser og ta en lur sammen etterpå.

[Pasha]

men jeg kjønner fortsatt ikke hvordan andre mødre klarer amming hver 3 time og lite søvn. Jeg vet ikkehvor lenge jeg kommer til å klare det før vi går over til flaske

Man venner seg til det. I starten gikk jeg rundt som en zoomie om dagen. og mange babyer krever mat oftere enn hver tredje time også. Men de aller første ukene er slitsomme ja. Da er ikke kroppen vant med å sove lite + bruke mye energi på amming. men heldigvis går det seg til. I starten sov jeg sjeldent mer enn 1, maks 2 timer sammenhengende.. og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle greie meg på det fremover. Men det går seg til. Jeg har fremdeles ikke de lengste søvnperiodene,(det lengste det har gått om natta er vel 6-7 timer...men det er sjeldent. vanligvis går det 3-5timer mellom-og den første økta er den lengste) siden men jeg takler de korteste mye bedre nå enn i starten. Og om natta nå ligger jeg gjerne og halvsover samtidig som jeg ammer. Hjelper mye på det-

Å gå over til flaske betyr ikke nødvendigvis at de spiser noe sjeldnere, men det kan være bedre for deg. Du slipper å grue deg til ammingen og bekymre deg for at det ikke går ordentlig. Men nå virker det jo som du får det til bedre, og for hver dag går det jo lettere og lettere med ammingen og med søvnbehovet

Endret 24. februar 2008 av Pasha

[Simpleminded]

Innom med en god og varm

Godt du fikk god hjelp av helsestasjonen på å lære riktig amme-teknikk

Det viktigste er å nyte tiden sammen med den lille jenta deres, og dere kan få en vel så god nærhet ved å gi henne mat med flaske :rødme:

Det er hvertfall godt å høre at det går bedre med ammingen, og at du får snakket med noen om det

[angelou]

Høres jo ut som om ammingen begynner å gå seg til, og så er det viktig å huske på at det er de første ukene som er mest slitsomme. Jeg var langt unna noen depresjon, men synes de første to ukene etter at vi kom hjem fra sykehuset var helt utrolig slitsomme, og jeg gikk også rundt som en zombie. Det er en utrolig stor omveltning du skal igjennom, og tar en stund å tilpasse seg, men det gjør du

[Lilith]

til deg!

Uff, høres tungt ut med depresjon og ammeproblemer. Bra det går bedre med deg nå! Fint du fikk god hjelp på helsestasjonen. Det ordner seg, ta tiden til hjelp! Sender deg masse varme klemmer og håper det går bra med deg!

[Eve Luna]

Her var det mange på besøk.

Veldig hyggelig

Jeg vil bare si at jeg er en helt ny person nå enn før helga. Jeg får til ammingen. Og med ammingen forsvant også ammeangsten.

Kroppen har begynt å venne seg til lite søvn. Så nå er jeg ikke så mye zombie om dagen. Får faktisk gjort ting.

I dag var vi en tur innom helsestasjon. Hun veier nå litt mer enn fødselsvekta hennes.

Så mens mamma passet henne så gikk jeg tur med hunden og en tur til butikken. Veldig godt å komme seg ut.

Jeg liker fortsatt ikke å være alene om dagen. Så i morgen kommer søstra til samboeren innom en tur.

Vi har dessuten bestemt navnet.

Hun skal hete Lisa.

Men selv om jeg får til ammingen så er jeg ikke klar til amming i offentligheten.

Jeg må amme enten sittende med ammepute eller liggende. Og ingen av de tingene er forenelig med å sitte på kafe

Håper det ikke går langt tid før jeg kan amme sittende med henne i armkroken.

[Simpleminded]

Så koselig at dere har funnet navn :rødme: Og så søtt navn! Gratulerer så mye med lille Lisa!

Det er godt å høre at du har fått roet deg ned og blitt kvitt amme-angsten

[pondusa]

Deiligå høre at ting går bedre med dere og lille Lisa. Nydelig navn på prinsessen.

[Gjest imli]

Åh, høres ut som om du koser deg med lille Lisa

[Simpleminded]

Innom med en sånn i tampen før "Frustrerte Fruer"

[Flying]

Hei vennen!

Først må jeg få lov til å gratulere deg kjempe mye med den lille prinsessa! Nydelig navn! Jeg har ikke vært inne her på en stund, så nå var jeg spent på hvordan det var med deg.

Jeg ser at du har hatt en tøff start. Håper virkelig ting går bedre og at du finner styrke til å nyte både den lille jenta og denne tiden. Det er godt å høre at du har det bedre nå. Jeg hadde som du vet en veldig lett fødsel og alt var egentlig "perfekt" fra starten. Men til tross for det så var de første ukene veldig tøffe både fysisk og psykisk. Så jeg skjønner at det er vanskelig for deg. Du kan trøste deg med at det vil bli bedre. -mye bedre. Den første tiden er rett og slett bare fylt med usikkerhet, rare følelser, redsel og mye annet rart. For meg så skjedde det noe etter 6 uker. Plutselig var livet mye enklere. Nå når det nærmer seg 3 mnd er alt bare helt fantastisk. De sier at etter 3 mnd så har ting gått seg til og at alt blir mye bedre. Jeg synes du har vært utrolig flink som har søkt hjelp. Høres ut som om du har fått bra oppfølging. Ta godt vare på deg selv, ta i mot all hjelp du kan få og trøst deg med at dette bare er for en veldig kort periode. Jeg tenker på deg og VET at ting vil forandre seg til å bli veldig fint. -bare ta tiden til hjelp. Stor klem.

[angelou]

Så kjempefint navn!

Og signerer FLying som sa mye som jeg tenkte, det blir bare bedre og bedre etterhvert, og til slutt er det så fantastisk at du ikke vet hvordan du skal kunne forklare det til folk

[Eve Luna]

Jeg tenkte det var på tide å skrive min fødselshistorie.

Mandag den 11.02 jobbet samboeren en lang skift på 11 timer. For å ikke bare være hjemme alene hele dagen, dro jeg på besøk hos mamma i Asker. Jeg og samboer hadde bestemt oss at ingen får vite at fødselen er i gang før babyen er ute, og spesielt ikke min mor. Og det vil senere vise seg at vi hadde god grunn til å mene dette.

Ca kl 15:30 på mandag den 11.02 gikk vannet. Jeg satt hos mamma og trodde jeg tisset på meg. Jeg skjønte når jeg kom til toalettet at dette er vannet som har gått. Det var slimete. Der røk vår plan at mamma ikke skal vite når fødselen startet

Jeg ble ganske nervøs når jeg skjønte at nå var det i gang. Ringe sykehuset og de sa at jeg skulle komme til kontroll. Sa i fra til samboeren og vi avtale at vi skulle treffes hjemme og at min bror skal kjøre meg til Oslo. Jeg kunne jo ikke kjøre når det bare rant og rant ut av meg. Det kjentes som om jeg tisset på meg hele tiden. Trodde at når vannet gikk så ville det være mye på en gang. Det gikk en del håndklær og truser og bind til jeg kom meg hjem. I mellomtiden har samboeren pakket sykehusbagen og ventet klar hjemme.

Vel hjemme så overtar samboeren sjåfør rollen og vi kjører til Ullevål. Da er kl nærmere 18. Jeg kjenner ingen rier, men vannet renner fortsatt. Etter litt venting blir jeg undersøkt. Ingen rier, men høy blodtrykk. Jordmor var litt i tvil om hun bare skulle sende meg hjem for å vente på rier eller om jeg skulle legges inn pga høy blodtrykk. Etter en samtale med legen ble det bestemt at jeg skal legges inn. Skikkelig kjipt. Hadde virkelig håpet at jeg ble sendt hjem, slik at jeg kunne pakke bagen ordentlig, skifte klær og dusje.

Jeg fikk skifte og dusje på rommet mitt på overvåkningspost for gravide. Var alene på tomanns rom. Fikk svære bleier å ha på meg. De var helst fantastiske. Slapp å ha vannet rennende ned lårene. Samboeren dro hjem for natten. Jeg skulle gi beskjed når ting var i gang.

Fikk første rier på kvelden rundt kl 22. Da skjønte jeg at jeg kom ikke til å få sove den natten, selv om jeg prøvde. Rier var ca 10 min fra hverandre. Og var ikke så sterke. Ut over natten så kjente jeg de mer og mer og tettere. Men fortsatt ikke veldig vondt. Smerte å leve med. På morgenkvisten, rundt kl 07 ble jeg flyttet til føden for da var rier ca 5 min fra hverandre og styrken har tatt seg opp.

Åpningen ble undersøkt når jeg kom til føden og konstatert med bare 2 cm. Etter en hel natt med rier så hadde jeg virkelig håpet at åpningen var større. Var virkelig skuffet.

Sendte beskjed til samboeren at nå kunne han komme. Jeg fikk en ung jordmor. Når hun først kom inn så trodde jeg ikke hun var jordmor , men student. Trodde hun ikke kunne være eldre enn 23-24 år, men hun var 29. Hun ble litt smigret når jeg fortalte det. Men hun var kjempe hyggelig.

Etter at jeg kom til føden så tok riene seg opp skikkelig. Det ble veldig fort veldig vondt. Og det verste var at smerten var ikke i magen eller underlivet som man ville trodd, men i baken og lårene. Det en misplassert smerte, som jeg ikke skjønte poenget med, og kanskje derfor gjorde mer vondt. Samboeren kom kl 9. Riene kom tettere og tettere, og var dritt vonde. Jeg prøvde å puste dypt når de kom, men det var jammen ikke lett når jeg hadde mest lyst å skrike. Jeg var helt utslitt av rier. De tappet meg totalt for energi. Jeg søvnet faktisk mellom riene. rundt kl 10 begynte jeg å spørre om epidural. Smerter var uutholdelige. Men jeg hadde ikke mer en 3 cm åpning og jordmor ville vente til jeg i hvert fall var 4. Som jeg hatet henne der og da. Men jeg ble tilbudt lystgas. Jeg hadde ikke lyst å prøve det en gang. Var redd det skulle gjøre meg for svimmel og at jeg vill miste litt kontroll over meg selv. Jeg ville være klar i hode. Men jeg fikk varme håndklær som dempet litt smerte. Det var faktisk ganske godt med varme håndklær. Men smertene ble bare sterkere og det tok ikke lang tid før varme håndklær ikke lenge hadde noe virkning.

Endelig rundt kl 12:30 fikk jeg lov å ha epidural. Da var det ca 3,5 cm, tøyelig til 4. Tenk, det har tatt meg 14 timer med rier før jeg fikk 4 cm åpning. Jeg var totalt utslitt. Og like før jeg endelig fikk epidural begynte jeg å snakke med jordmor om muligheter for keisersnitt Jeg hadde det forferdelig vondt.

Kl 13 fikk jeg epidural. Jeg fikk også vite av jordmoren at jeg ville fått det uansettt pga høy blodtrykk. Den virket nesten umiddelbart. Det var helt herlig. All smerte forsvant, men rier var fortsatt der. Endelig fikk jeg slappet av litt. men etterhvert dabbet av rier og jeg fikk dripp. Fikk beskjed om å stå og vugge for at babyen skal plassere seg bedre i bekkenet. Så der står jeg og vugger med epidural i ryggen, drypp i hånden, elektrode festet til baby sin hode, riemåler rundt magen, så kommer jordmor inn og sier at moren min er kommet og om hun skal slippe henne inn!!?? Herregud, den kvinne, tenkte jeg bare Mamma hadde prøvd å få tak i meg i hele morgen, og jeg svarte selvsagt ikke på mobil. Og samboeren slo av sin. Hun måtte holdes oppdatert og var så bekymret at hun kom til sykehuset Jeg hadde virkelig ikke lyst å ha noen andre enn samboeren med meg under fødselen. Heldigvis så kom hun når jeg ikke hadde smerter og ble ikke særlig lenge. Men jeg var veldig irritert på henne. Hun kom selv om jeg sa til henne at hun ikke skal forstyrre oss og at vi gir beskjed når babyen kommer.

Det ble ikke særlig fremgang på rier og åpning ut over dagen. Så drypp ble hele tiden skrudd opp og opp. Rundt 18-19 tiden begynner riene å merkes igjen. Jordmor sa at epidural virker best i begynnelsen og så gir seg mer etterhvert. Så smerter begynte igjen. Nå har jeg altså hatt rier i 20 timer uten at babyen har kommet ennå. Åpningen var kanskje 5-6 cm. De begynte å lure om babyen satt fast. Og da begynte pirkingen. Jordmor skulle sjekke hvordan baby sin hode lo, men klarte ikke å tyde det. Hun kalte på en ny jordmor, men hun klarte ikek å finne ut av det heller. De trodde hun hadde hode litt på skrå og at hun satt fast. Så kom barnelege, så kom overlege og alle stakk sine hender opp i meg for å kjenne hvordan hennes hode lå. For hvis den står fast så er alternativet keisersnitt. Men ingen kunne tyde hvordan hode lå. Men mine rier begynte å bli ganske kraftige igjen. Hver ny ri måte jeg skrike meg gjennom smerte. Og jeg kunne kjenne at hode gikk nedover. Til slutt ble jeg så irritert på alle disse jordmødre og leger som skulle kjenne på hode hele tiden at jeg dyttet de bort og skrek til de. "er det så nøye hvordan hode ligger, den er på vei ut"

Jeg fikk beskjed at fødselen må skje før midnatt ellers så blir det keisersnitt. De kunne ikke la meg fortsette fødselen i så langt tid pga babyen. Selv om ut fra hjertepulsen til babyen så virket det som om hun hadde det bra.

Fra kl 20-21 begynte jeg virkelig å kjenne hver ri, og smerter var store, men det var en mye bedre smerte enn de jeg hadde tidligere på dagen før epidural. Dette var rier som hadde virkning. Jeg hadde nå full åpning og babyen var på vei ut. Jeg så lyset i enden av tunnelet. Riene ble mindre smertefulle når jeg sto så jeg bestemte meg å stå den siste delen. Jeg hang over ståstolen og skrek meg virkelig gjennom hver ri. Men var kjempe fornøyd at det snart er over. Hode tok 4-5 rier å komme ut. Jeg holdt igjen med vilje for å ikke revne. Men de siste rier var så svake og så langt fra hverandre at jeg til slutt orket ikke å vente på ny ri og presset henne ut på ren, skjær vilje. Jeg har aldri skrikket så høyt som når hode kom ut. Men herlighet så fornøyd jeg var at det endelig var over. Jeg fødte stående. Jeg var helt utslitt og skjelven at jeg klarte ikke å ta imot babyen. Det gjorde samboeren. Han bare hvistet i øret mitt "det er ei jente".

Jeg revnet litt, men ikke mye. Det gjorde ikke vondt å bli sydd i det hele tatt.

Jeg sendte melding til mamma mens jeg lå der og ble sydd

Hun var helt herlig. 3418 gram, 50 cm lang og 35 cm hode omkrets. Hun kom kl 22:32 tirsdag den 12.02. Hun var utrolig vakker. Penere enn jeg trodde hun ville være. Og jeg syntes ikke hun lignet på hverken meg eller samboer Nå ser vi likheter. Hun har samboers nese og hake, min hårfarge.

Det var en lang og tøff fødsel. Fra vannavgang til fødsel så tok det 33 timer, hvor av 24 timer med rier. Trodde aldri i verden at fødselen vil være så lenge.

Men med de ammeproblemer jeg opplevde i ettertid, så ville jeg mye heller ha en sånn fødsel til enn de problemer. Så, så ille kan ikke fødselen ha vært. Jeg husker hver ri og hver smerte ,men det skremmer meg ikke fra å ha flere barn.

[Eve Luna]

Det var en lang historie. Trodde ikke den ville være så lang før jeg så innlegget.

Skjønner godt hvis folk ikke gidder å lese det hele.

[Gjest imli]

Åh, det var spennende å lese fødselshistorien din May Helen!

Hørtes ganske tøft ut, men godt alt gikk bra til slutt. Er nok mye sant i det at man "glemmer" hvor ille det var. Ellers ville vel de fleste bare fått et barn

Håper jeg slipper en så lang fødsel. Men høres jo ut som om du ble godt tatt vare på Hvilket sykehus var det?

Hvordan går det med dere nå? Begynner du å bli vant til hverdagen som mor?