Har du ADD?

[Gjest Gjest]

55% Men ingen av de tingene om å ikke kunne sitte stille eller å være aggresive slo høyt ut hos meg, har et mer sentralt problem med at eg dagdrømmer og ikke klare å følge med på ting som ikke intereserer meg ..

[Gjest :)]

HAHA:D fikk 107, latterli

[Oceanangel]

Jeg har fått lest hele debatten, noe som tok meg lang tid å komme gjennom. Jeg tok testen og fikk 84. Og jeg skal på utredning den 9. juni hos en nevropsykolog, så det er nok en spesialist.

Jeg har alltid hatt problemer med folk, skolen, venner etc. Fra fjerde til niende klasse så ble jeg mobbet. Jeg hadde problemer hjemme. Ingenting virket som det hjalp. Jeg bare satt og var i drømmelandet. Jeg har ikke hatt det godt siden. Har gått til psykolog av og til, og nå går jeg på antidepressiva. Jeg har også en ny lege som da jeg hadde time hos han første gangen mente han at jeg kanskje hadde ad/hd eller add. Så nå venter jeg bare. Skal bli godt å få svar på hvorfor jeg misforstår folk og at det jeg har opplevd har et svar. hva med dere andre som har tatt testen? har dere fått utredet for add?

[Paradox Regina]

Hvordan er det mulig å få bare 8 til 20 poeng? Jeg fikk 86 poeng, og har riktignok allerede diagnosen, men fortsatt... Jeg synes det er så naturlig så mye av det, at jeg kan ikke skjønne hvordan hodet fungerer for å få en så lav score. Sikkert derfor jeg har en diagnose og ikke dere, heheh

[Paradox Regina]

Fikk 99 på testen...

Har iløpet av livet fått så mange diagnoser, så aner ikke hva som er galt med meg. Normal er jeg iallefall ikke... Hver eneste fagperson i psykiatrien jeg er innom har sin egen mening... I dag er jeg 27 og sitter med Bipolar-diagnose. (Manisk deppressiv)

Begynte i BUP da jeg var 15 og var der til jeg var 18. Ble henvist pga depresjoner, selvmordsforsøk, selvskading osv. Men fikk ikke noen diagnose da. De ville sende meg videre til voksenpsykiatrien da jeg ble 18, men jeg kuttet ut hele greia.

BUP konkluderte forøvrig med at jeg var over gjennomsnittlig intelligent og jeg ble ikke medisinert der på noen måte fordi "jeg bare var sånn" i følge psykiateren. Alle hadde opp og nedturer som han sa.

Alltid følt meg dum. Hatt bra karakterer på skolen, men alltid fått beskjed om at jeg er slurvete og kan bedre...

Sov lite som barn, var "den irriterende skravlete ungen". Utrolig klønete (hadde en

periode nesten klippekort på røntgenavd). Er forøvrig skikkelig klossete ennå.

Først da jeg som 22-åring kom inn i Voksenpsykiatrien fikk jeg min første diagnose. Etter en times samtale med psykiatrisk sykepleier konstanterte hun med Emosjonellt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg kjente igjen endel trekk, og slo meg litt til ro med det. Ble satt på antidepressiva, noe som ikke funka.

Ble sendt på et 18-ukers intensiv gruppeterapi-opplegg, noe som hjalp meg å løse opp endel floker fra ungdommen. Ble mye mobba og hadde ekstremt lav selvtillit.

Der fikk jeg diagnosene Dystemi og bipolar 2. Jeg går på stemningsstabiliserende og antideppressiva idag, men føler ikke at det hjelper på det konstante stresset jeg har i meg. Jeg er mindre deprimert, men humørsvingningene er der. Og jeg føler de er mer situasjonsbetinget enn det som er vanlig ved Bipolar.

Etter dette opplegget gikk jeg til BUP og spurte om å få lese journalen min derfra, og hva stod der?? Jo, mistanke om ADHD/ADD! Noe INGEN hadde sagt noe om mens jeg var der, ingen utredning var foretatt mens jeg gikk der, og det var ikke snakk om noe sånt på Voksenpsykiatrisk.

Jo mer jeg leser om ADD/ADHD, jo mer overbevist blir jeg. Men er det flere av dere voksne der ute som har opplevd å bli feildiagnosert iløpet av livet?

Føles som om jeg går på høygir hele tiden. Selv om jeg ikke forlater huset på flere dager og sperrer meg inne pga stresset, så er jeg konstant sliten og stressa. Det sitter jo innvendig.

Har 1000 prosjekter på gang. Blir ekstremt gira når jeg får en idè, og jobber rævva av meg i 2 uker, og så er jeg utbrent og mister interessen. Fullfører aldri! Er impulsiv som fy, og mangler helt den stemmen inni meg som burde være der og si: Stopp opp og tenk litt nå...

Har ikke tatt ferdig videregående til tross for ørten forsøk. VET det ikke er evnene det står på, for gode karakterer får jeg når jeg klarer å konsentrere meg, men det er jo bare i korte perioder...

Ser ikke detaljer, er rotete og ekstremt ustrukturert.

Huff... Dette er vel mer hjertesukk, for jeg er så sliten etter 12 år i psykiatrien, ørten diagnoser og typer medisiner, og ennå fungerer jeg ikke i samfunnet...

Har vært sykemeldt i 4 år nå. Er i yrkesrettet attføring, men ting er jo ikke forandret. Har mer enn nok med å strukturere hverdagen til sønnen min og meg her hjemme.

Han sliter forresten også med konsentrasjonen, noe som er påpekt på skolen. (han går i 1. klasse nå).

Nei... Får prøve å få igang utredning på begge. Men bare synd det tar så lang tid...

Jaja. Spørs om noen kom til bunnen, men hovedspørsmålet var vel igrunnen om flere har gått mange omveier for å komme frem til riktig diagnose og om det er flere som har vært innom samme diagnoser som meg før de fikk ADHD-diagnosen.

Kjære stresstulla, jeg har diagnosen selv, og jeg tror det er veldig sannsynlig at du har ADHD. Sjekk det ut Ta kontakt med Norsk ADHD-forening, eller les omkring på hjemmesiden dems. De har jevnlige og ujevnlige møter, og spesielt interessangt er at de har møter for voksne kvinner med ADHD. Det er utrolig deilig å møte folk som FORSTÅR deg! http://www.adhd-foreningen.no/hoved.htm

[Aeryn]

Jeg har ADHD uten hyperaktivitet og har vært feildiagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bipolar lidelse tidligere. Det samme har flere jeg kjenner, så det er desverre ikke uvanlig.

[mitiria]

41poeng. hmmm, ikke tenkt over at jeg sliter litt med konsentrasjon osv før jeg tok testen faktisk...

[maja25]

12 poeng---

[Gjest Gjest]

http://www.arltma.com/ADDDoc.htm

Artikkelen omhandler i hovedsak barn med adhd eller add, men kan nok i stor grad overføres på voksne pga approachen som brukes (biologisk medisin).

[Gjest Gjestelæreren]

Det er skremmende å se hvor mange som skårer høyt på denne testen, og som tror de ha ADD. Sier ikke at ingen her har det, men det skremmer meg at en glemmer personlighet, arv, forståelse og tolkning av spørsmålene. Det er så utrolig mange kriterier som ikke kan bli oppfylt over internett, og denne testen kan være fryktelig missvisende på mange måter.

Jeg lurer også frytelig på hvorfor dere vil ha en diagnose når dere er voksne? Hva får dere ut av det?

Etter min mening er det overdiagnostisering i dagens samfunn. Om en ikke er A4 så er det noe galt med en. Hvert menneske er unikt og må derfor sees på som unikt. Om ei jente dagdrømmer mye i timene, eller om en gutt er aggresiv betyr ikke det at det er noe galt med de.

Er det læringshemmende allerede i 1. klasse må en ta det på alvor, men om en 10 åring plutselig ikke klarer å konsentrere seg i timene, er det nok av helt andre grunner.

ADHD og ADD er medfødt, og kan ikke tilegnes. Hvis en får symtomer etterhvert kan det skyldes andre ting, men kan ikke kalles ADD eller ADHD.

Håper dere som er bekymret får en slags ordning på det, det viktigste er ikke en diagnose, men å kunne leve på en tilfredstillende måte med de problemene man har.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer også frytelig på hvorfor dere vil ha en diagnose når dere er voksne? Hva får dere ut av det?

Kjære deg, vet du ikke at ADD kan behandles også hos voksne? Det handler ikke bare om å "ikke være helt A4", som du kaller det, for de som faktisk sliter med denne lidelsen. Det er hjelp å få, DET får man ut av en diagnose som voksen.

For øvrig er det veldig in å hevde at ADD/ADHD overdiagnostiseres i dag. Vel, det er på tide at noen endelig ser denne diagnosen, i motsetning til slik det var for noen få tiår siden, da foreldre til barn med ADD/AHDH måtte kjempe hardt for å få folk/institusjoner til å forstå at det faktisk var noe galt med barnet (og ikke foreldrene). Hvis du sammenligner det å ikke være helt A4 med å ha ADD/ ADHD, er du mildt sagt helt på jordet. Desverre.

For øvrig er jeg enig i at man skal ta internett-tester med en klype salt. Det er sikkert ikke alle som scorer høyt på testen som har ADD, og det finnes jo noe som heter differensialdiagnoser..

[Gjest Gjest_Malin_*]

jeg fikk 91... fikk jeg høyest skår jeg da?? vil så gjerne sjekke meg..

[Gjest Gjestelæreren]

Kjære deg, vet du ikke at ADD kan behandles også hos voksne? Det handler ikke bare om å "ikke være helt A4", som du kaller det, for de som faktisk sliter med denne lidelsen. Det er hjelp å få, DET får man ut av en diagnose som voksen.

For øvrig er det veldig in å hevde at ADD/ADHD overdiagnostiseres i dag. Vel, det er på tide at noen endelig ser denne diagnosen, i motsetning til slik det var for noen få tiår siden, da foreldre til barn med ADD/AHDH måtte kjempe hardt for å få folk/institusjoner til å forstå at det faktisk var noe galt med barnet (og ikke foreldrene). Hvis du sammenligner det å ikke være helt A4 med å ha ADD/ ADHD, er du mildt sagt helt på jordet. Desverre.

For øvrig er jeg enig i at man skal ta internett-tester med en klype salt. Det er sikkert ikke alle som scorer høyt på testen som har ADD, og det finnes jo noe som heter differensialdiagnoser..

Jeg er fullstendig klar over at lidelsen kan behandes uavhengig av alder, så det er ingen grunn til å være nedlatende. Jeg var genuint interessert i hvorfor folk med ADD symptomer eller diagnose vil ha utredning og behandling i voksen alder. I skolesammenheng er grunnene klare for meg som lærer, men for voksne i arbeidslivet har jeg ikke den kunnskapen.

Om det er in eller ikke bryr meg lite. Problemet er ikke de elevene eller voksne som har lidelsen og problemet dette medfører. Men de som leter etter feil ved seg selv som ikke er der. Når du er inne på det som er in, er det in å ha en diagnose i skolesammenhenger i allefall. Og at ADD og ADHD blir svaret på problemer som ikke egentlig kvalifiserer til denne diagnosen er også vanlig.

[Gjest ADD]

65

[angeleyes]

Jeg fikk 32 poeng, men ADD har jeg ikke! Den høye scoren kommer nok heller av at jeg sliter litt med depresjon.

[topsy]

You scored a total of 7

:banantroll:

[Luckyme]

Tok testen for en stund tilbake, hadde 97 poeng.

Har i etterkant fått diagnosen Add/Adhd. Det blir nesten litt frustrerende å måtte forsvare over å få en slik diagnose for de som ikke har hatt problemer med dette.

Hvem gidder å ta denne utredningen hvis de ikke føler det er til hinder for dem?

Ja, såklart man kan fortsette å leve resten av livete uten medisinering, men for mange som er i jobb med ADD eller ADHD, er det slitsomt, og krever mye energi til å opprettholde konsentrasjon, og veldig ofte kompanserer til å tilpasse seg, så det er ofte usynlige ting, som andre ikke ser.

Jeg har klart å fungere i arbeidslivet selv uten utdannelse, men etter jeg begynte med medisin hadde jeg lyst å sette meg ned å begynne å grine over alle disse årene som jeg har brukt mye energi for å gjøre den samme jobben, som andre tar for gitt! Og det har ingenting å si på intelligensen

Det er nå jeg har mulighet å ta en utdannelse innen det jeg har ønske om.. Pga

erfaring fra skolesammenheng og Adhd tidligere, er det noe jeg har sett på som umulig, da jeg ikke klarer å opprettholde konsentrasjon over lengre tid. Etter diagnosen og medisin vil dette kunne være aktuelt.

Mitt liv er i hvertfall i forandring, og det til noe så bra at jeg bare gleder meg til

fortsettelsen :gjeiper:

[Blåbæret]

57

Har så vidt begynnt på utredning for add før jeg tok denne testen. Går veldig sent for behandleren min mener at det ikke er så mye vits i å utrede nå når jeg er gravid siden jeg ikke kan begynne på medisiner uansett... Helt på tryne mener nå jeg. Hvorfor ikke få kartlegge det nå så jeg kan prøve eventuelle medisiner når jeg kan begynne på de isteden for å måtte vente enda lengre fordi de ikke så vitsen i å gjøre det når jeg var gravid...

[Gjest Gjest_Åshild_*]

Jeg fikk 86.

Jeg har alltid vært en i andres øyne velfungerende jente/kvinne. Var et høyt begavet barn på de fleste felt, bortsett fra sportslig. Eide ikke koordinasjon:)

Jeg var et veldig aktivt barn. Alltid travel. Hadde aldri tid til å sitte på fanget, lese, bygge klosser osv, men var en guttejente som alltid løp, klatret, syklet, skadet meg. Hadde et enormt temperament, og var krevende som lite barn. Begynte tidlig å snakke, men få forstod meg fordi jeg snakket forferdelig fort og slurvete.

Jeg lærte raskt å lese og skrive, rundt fireårsalderen. Var et såkalt mattegeni, og var veldig kreativ og musikalsk. Jeg var veloppdratt, og oppførte meg bra, men det var alltid en fot som gikk, om dere skjønner meg. Jeg var svært vimsete, og dagdrømte hele tiden. På håndballbanen danset jeg rundt og glemte helt at jeg faktisk spilte kamp.

Jeg var følsom. Veldig glad og aktiv, men kunne bli fryktelig såret og sint når jeg følte meg urettferdig behandlet. Snakket som en foss, og siden jeg var litt annerledes ble jeg ertet en del.

Jeg var som sagt musikalsk, veldig musikalsk. Men jeg lærte aldri noter, hadde ikke roen som skulle til. I stedet kunne jeg spille instrumenter plettfritt på ren gehør.

Jeg hadde fra jeg ble født en ustyrlig apetitt. Men fordi jeg som barn var superaktiv var jeg slank. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg derimot å legge på meg, var til tider lubben, fordi jeg ikke lenger hadde det samme aktivitetsbehovet, jeg "roet" meg med årene. Siden har jeg måttet være svært disiplinert for å holde vekten i sjakk, jeg er alt for glad i mat, og overspiser ofte.

På ungdomsskolen fikk jeg S i alle fag unntatt kroppsøving. Dette uten å gjøre lekser eller lese til prøver. På videregående skulket jeg fryktelig mye, og holdt på å miste vitnemålet grunnet ekstremt høyt fravær. Jeg fikk et greit snitt, fem blank uten tilleggspoengene, men kunne gjort det uendelig mye bedre.

Siden har jeg slitt voldsomt med å benytte evnene mine til fulle. Jeg slurver, tar snarveier, er travel, har konsentrasjonsvansker, forsover meg, klarer ikke sette meg ned med studiene mine. Det ender med at jeg har flere tusen sider pensum å komme gjennom på noen få timer før eksamen. Håpløst, og ender med under middelmådige karakterer, naturlig nok.

Jeg hemmes voldsomt av dette, og håper faktisk å få en diagnose. Har lenge tenkt at det er meg det er noe i veien med, at jeg ikke eier disiplin, er lat osv. Men samtidig har jeg drevet med frivillig arbeid i utlandet et år, hvor jeg jobbet 19 timer daglig, seks dager i uken. Jeg stiller alltid på jobb, og gjør en god jobb! Men jeg klarer ikke å konsentrere meg om intellektuelle ting, altfor mange tanker i hodet på en gang.

Jeg er forresten 27 år.

Tusen takk til de som har orket å pløye gjennom dette laaaaange innlegget, og jeg er fryktelig takknemlig om noen kan fortelle hvordan jeg går frem for å få utredning! Og hvor lang tid det tar.

[Luckyme]

Hei.

Ta kontakt med din lege, og be dem sende inn en henvendelse til DPS.

Noter gjerne opp en liste over problemene dine, ala det du gjorde i ditt innlegg og ha med til legen, slik at han kan sende dette med ved henvendelsen

Du vil etter en tid få ett svar fra DPS om du er under kategori for å få hurtig hjelp, eller om det blir ett avslag på din søknad. Det er uansett en tidkrevende prosess.

Utifra hva du skriver har du mye likt som Adhd, men det er spesialister som kan gi deg ett konkret svar på dette.

Lykke til