Mor er best for små barn?

[Gjest =tentacle=]

Men hvem skal bestemme om mor er "tilregnelig" i sin vurdering av sin eks; dvs barnets far? Er det et "lykkelig" brudd hvor mor ser at far er en god omsorgsperson? Bittert brudd hvor mor/far har vært utro el? Er økonomi et tema? Eller "hva mener andre" hovedtema? Miste ansikt til andre mødre "hun lar barnet bo hos far 50% - hun bryr seg ikke mye om hvor traumatisk dette er for det stakkars barnet"... Kan liste opp, men jeg har sagt det allerede: kjønn er ikke avgjørende for god omsorg. Det er mange faktorer som spiller inn! Og loddtrekning? For en absurd tanke...

←

Loddtrekning er ikke absurd hvis spekteret av omsorgsevne er likt for begge kjønn.

En omlegging fra fortrinnsrett for mor, slik mange mener vi har det i dag, til tilfeldig loddtrekning, vil da si at like mange barn vil få god eller dårlig omsorg som de gjør i dag, selv om halvparten oppdras av far og halvparten av mor.

[Gjest Mayamor]

Loddtrekning er ikke absurd hvis spekteret av omsorgsevne er likt for begge kjønn.

En omlegging fra fortrinnsrett for mor, slik mange mener vi har det i dag, til tilfeldig loddtrekning, vil da si at like mange barn vil få god eller dårlig omsorg som de gjør i dag, selv om halvparten oppdras av far og halvparten av mor.

←

På en rar måte har du egentlig et poeng: i rettsaker er det jo egentlig loddtrekning, bare det heter rettsak med barnefordeling...

[Gjest =tentacle=]

På en rar måte har du egentlig et poeng: i rettsaker er det jo egentlig loddtrekning, bare det heter rettsak med barnefordeling...

←

Nei, jeg tar utganspunkt i at den store majoriteten av barn av samlivsbrudd vokser opp med mor per i dag.

La oss ta abstrahere. Man skal dele ut epler til barn, ett til hver. Noen av eplene er prima, andre har større eller mindre kvalitetsfeil innenfor skallet.

Det finnes to typer epler, røde og grønne, og det er så mange epler at hvert barn kan velge mellom begge farger.

Hvis kvaliteten er like bra på grønne og røde epler, er det like mange barn som får råttent eple hvis alle barna får grønne epler, som hvis halvparten av barna får tilfeldige røde epler, og den andre halvparten av barna får tilfeldige grønne epler.

Hvis èn epletype holder høyere kvalitet enn den andre epletypen, får færre barn råttent eple om alle får akkurat den epletypen, og flere barn får råttent eple hvis halvparten får rødt og halvparten får grønt.

Hvis folk er overbevist om at det ikke er kvalitetsforskjell på røde og grønne epletyper, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke loddtrekning skulle være en like grei løsning som at flest barn får grønne epler.

Jeg tror at protesten mot loddtrekningen skyldes at en god del innerst inne, på rettmessig eller fordomsbasert grunnlag, har den samme forestilling som meg, nemlig at de to eplesortene er fine på hver sine måter, men at hvis man må velge en av delene, heller de fleste til en og samme farge.

[Gjest Mayamor]

Du skriver godt, men det lar seg ikke forandre at ekstremisme er galt uansett hvilken vei den rammer. Om da de røde eplene var best generelt sett - skal da et rødt/råttent bli valgt fordi sannsynligheten er størst for at det er best? Eller skal en bruke hodet og ta det grønne, saftige deilige eplet...? :klø:

[Gjest =tentacle=]

Du skriver godt, men det lar seg ikke forandre at ekstremisme er galt uansett hvilken vei den rammer. Om da de røde eplene var best generelt sett - skal da et rødt/råttent bli valgt fordi sannsynligheten er størst for at det er best? Eller skal en bruke hodet og ta det grønne, saftige deilige eplet...? :klø:

←

Man kan se på et eple om det ser er friskt, helt og saftig ut, eller om det har brune flekker eller bulker, er inntørket eller ikke har vokst skikkelig. Men man kan ikke se hvordan det smaker. Et rødt og et grønt eple kan se tilsynelatende like friske ut, og likevel kan ett av dem være platt i smaken. Hvis en av epletypene nyter tillit for å levere god kvalitet, skal det da ha noen betydning når man skal velge mellom to tilsynelatende like fine epler?

Jeg tror neppe Raundalen mener at mor er best dersom hun er narkoman og har flere innleggelser i året på psykiatrisk, mens far er førskolelærer med gode referanser fra kolleger, foreldre og barn, tror du?

[Gjest vsn]

Loddtrekning er ikke absurd hvis spekteret av omsorgsevne er likt for begge kjønn.

←

Du kan ikke mene dette seriøst!

En normal mor er selvfølgelig mer knyttet til ungen enn faren er. Hun går gravid i 9 mnd og hun føder ungen. Det får da være måte på hvor likestilte vi likssom skal være

Jeg synes jeg ser det for meg. Mor går gravid i 9 mnd, men taper loddtrekninga og far vinner omsorgen. Ja, det er jo en effektiv måte å få ned fødselstallene på. For ikke å snakke om hvor mange unger som kommer til verden uten en far på papiret

[Gjest Turi]

Jo - vi er enige i at omsorgsevne ikke bestemmes av kjønn. Det skrev du selv, og det betyr at det ikke er automatikk i at mor er bedre enn far selv i din verden.

At du så legger til at du mener flere mødre enn fedre er gode omsorgspersoner er i så måte underordnet, og henger godt på greip med epleeksempelet ditt som jeg ikke orket følge helt med deg i.

Jeg er for ordens skyld enig med deg i det også. Pga tradisjoner, forventninger, samfunnsordninger mv. tror jeg flere kvinner enn menn i dag er bedre omsorgspersoner.

Vi skiller bare på hva vi tror grunnen til dette er. Du tror det er biologi, jeg tror det er tradisjoner og samfunnssituasjon.

Mødre får bedre forståelse for arbeidsfravær i forbindelse med fødsel, syke småbarn mv enn menn. For det betaler de med lavere lønn i arbeidslivet. Det henger sammen. Men det er tradisjon og historikk - ikke den omsorgsevnen man er født med, men opplært til. Mener jeg.

Trekningen kan gjøres etter at fristen for selvbestemt abort har gått ut, og det gir den heldige vinner 6 måneder til å forberede seg på. Det vil i praksis si bare en-to måneder mindre enn man har i dag når det gjelder uplanlagte svangerskap.

Fysisk tilknytning er ikke verdt noe, ut over at hun trenger permisjon fra jobb for å komme seg fysisk. Emosjonell tilknytning er mer verdt, men skal mors følelser alene veie så tungt at det rettferdiggjør den skjevfordelingen av spedbarnsomsorg som vi har i dag? Det er jo ikke gitt at mor utvikler sterkere følelser for fosteret enn far, det finnes mange eksempler på det motsatte.

Barnets fysiske tilknytning til mor forsvinner når navlestengen klippes. Mat og kroppskontakt ved amming er for det meste erstattelig av far, alternativt må vi også regne ikke-ammende mødre som annenrangs.

←

Jeg mener fremdeles trekning er absurd og en ikke-tanke. Selv om man legger til rette for forutsigbarhet, blir det like feil om en kvinne skal gå gravid i 6 måneder med et barn hun vet hun ikke skal ha omsorgen for. Det skjer jo idag - surrogatmødre og mødre som planlegger å adoptere bort barnet sitt. Jeg er sikker på at det ikke er en optimal situasjon verken for mor/foster/barn, og mener det ville være galskap å utvide antallet som går slik.

Jeg mener det for de fleste mødre er gitt at hun utvikler sterkere følelser for fosteret enn far, og det tror jeg er biologisk. Selv om det ikke alltid er slik, tror jeg det er slik i mer enn 50% av tilfellene. Jeg tror også barnet utvikler sterkere tilknytning til mor enn far under svangerskapet, all den tid det faktisk ikke har kontakt med far.

Men dermed mener jeg ikke at far har mindre OMSORGSEVNE enn mor, eller at barnet vil ta skade av å vokse opp de første årene hos ham. Jeg tror bare vi må beholde skjevdelingen fordi det ikke finnes noen bedre måte som ivaretar barnet og ikke likestillingsbehovet for å dele 50-50.

[Gjest =tentacle=]

Du kan ikke mene dette seriøst!

En normal mor er selvfølgelig mer knyttet til ungen enn faren er. Hun går gravid i 9 mnd og hun føder ungen. Det får da være måte på hvor likestilte vi likssom skal være

Jeg synes jeg ser det for meg. Mor går gravid i 9 mnd, men taper loddtrekninga og far vinner omsorgen. Ja, det er jo en effektiv måte å få ned fødselstallene på. For ikke å snakke om hvor mange unger som kommer til verden uten en far på papiret

←

Jeg mener seriøst at jeg tror at kvinner som gruppe har mer omsorgsevne i forhold til spedbarn enn menn som gruppe. Jeg tror seriøst at det også er en mening flertallet har om man pirker litt borti dem og stripper vekk fine likestillingstanker og ønsker om å ikke begå urett mot flotte fedre som er kjempeflinke med sine barn og ikke står tilbake for noen kvinne. Loddtrekningsforslaget mener jeg illustrerer mitt poeng. Det er lett å være for full likestilling i barnefordelingssaker hvis ens egne barn er store eller har en svært god far, men hvis tilfeldighetene skal råde, er ikke tilliten til at menn jevnt over er like bra tilstede.

En del kvinner har ikke følelser for at svangerskap er noe fint i det hele tatt, og føler ikke noen spesiell nærhet til barnet fordi de har født det heller. For noen tar det måneder å knytte seg til barnet, og en del sier at de ikke ville valgt å få barn om de kunne skru tiden tilbake. Samtidig finnes det mange fedre som har sterke følelser for barnet lenge før det er født. Men det er i grunnen et sidespor, er det ikke? For vi snakker jo i tråden om en av foreldrene er best til å ha hovedomsorg, og om delt omsorg er like bra for spedbarn som å bo fast ett sted. Ikke om hvorvidt det er fælt for mor å gi fra seg barnet. Det er det selvsagt for de fleste, og jeg har selv sagt tidligere i tråden at aborttallene vil gå opp om den gravide kvinnen fratas vissheten om at hun har muligheter til å sørge for at barnet får en god oppvekst etter beste evne.

[Far til 2]

Jeg tror også at mange andre faktorer står for en stor del av dette resultatet. Men jeg tror også at mange alenemødre står overfor lignende ytre faktorer, som en dårlig fars skadelige nærvær før samlivsbruddet, eller en relativt god fars manglende nærvær etter samlivsbruddet. Jeg tror også at sjansen for at en uegnet forelder har en partner som også ikke er maks egnet er større enn for gjennomsnittsforelderen, slik at mange barn ikke har en optimal forelder. Slik kan det tenkes at en skilt far i gjennomsnitt ikke er nøyaktig like god som en samboende far, slik at resultatene fra studien ikke vil være relevant for gjennomsnittsfedre. Folk med problemer har en tendens til å finne hverandre, og problemer har en tendens til å påvirke partnerens ressurser også.

...

...

←

Du referer til "en dårlig far" og "en relativt god far". Du hopper elegant over:

a) en like god far

b) en far som er relativt litt bedre enn mor

c) en mindre god mor

Begge dine alternativer går ut på at mor altid er best.

Men slik er det ikke i virkeligheten.

Mange mødre, sansynligvis de fleste, er gode omsorgspersoner. Mange fedre, sansynligvis de fleste, er gode omsorgspersoner.

Men ettersom vi vet med 100% sikkerhet at:

a) Det finnes fedre som er bedre enn mødre.

b) det finnes fedre som er like gode som mødre

Hvorfor skal vi da nekte felles omsorg som et alternativ ?

Og om vi tar et av dine eksempler (som bare har fedre som er dårligere enn mødrene). Om en far er "en relativt god far"; er han da en far som er god nok til å praktisere felles omsorg om det er det barna ønsker ?

Og hvem skal vurdere om far er "en relativt god far ? Er det mor som alene skal gjøre en slik evaluering ? Eller har barn og far noe de skulle ha sagt også ?

[Far til 2]

Nei, jeg tar utganspunkt i at den store majoriteten av barn av samlivsbrudd vokser opp med mor per i dag.

La oss ta abstrahere. Man skal dele ut epler til barn, ett til hver. Noen av eplene er prima, andre har større eller mindre kvalitetsfeil innenfor skallet.

Det finnes to typer epler, røde og grønne, og det er så mange epler at hvert barn kan velge mellom begge farger.

Hvis kvaliteten er like bra på grønne og røde epler, er det like mange barn som får råttent eple hvis alle barna får grønne epler, som hvis halvparten av barna får tilfeldige røde epler, og den andre halvparten av barna får tilfeldige grønne epler.

Hvis èn epletype holder høyere kvalitet enn den andre epletypen, får færre barn råttent eple om alle får akkurat den epletypen, og flere barn får råttent eple hvis halvparten får rødt og halvparten får grønt.

Hvis folk er overbevist om at det ikke er kvalitetsforskjell på røde og grønne epletyper, så kan jeg ikke se noen grunn til at ikke loddtrekning skulle være en like grei løsning som at flest barn får grønne epler.

Jeg tror at protesten mot loddtrekningen skyldes at en god del innerst inne, på rettmessig eller fordomsbasert grunnlag, har den samme forestilling som meg, nemlig at de to eplesortene er fine på hver sine måter, men at hvis man må velge en av delene, heller de fleste til en og samme farge.

←

Hvis det er nok epler til alle (noe vi vet det er). Hvorfor skal ikke barna få både et rødt og et grønt eple ? Og hvem skal bestemme hvilke "farge" det er på eplet ?

Og hvem skal bestemme hvilke eple som er "best" ? Barnet eller foreldrene ?

[Far til 2]

Du kan ikke mene dette seriøst!

En normal mor er selvfølgelig mer knyttet til ungen enn faren er. Hun går gravid i 9 mnd og hun føder ungen. Det får da være måte på hvor likestilte vi likssom skal være

Jeg synes jeg ser det for meg. Mor går gravid i 9 mnd, men taper loddtrekninga og far vinner omsorgen. Ja, det er jo en effektiv måte å få ned fødselstallene på. For ikke å snakke om hvor mange unger som kommer til verden uten en far på papiret

←

Det siste utspillet vider dessverre at noen foreldre gjør hva som helst for å unngå at barn får samvær med far.

[Gjest =tentacle=]

Det siste utspillet vider dessverre at noen foreldre gjør hva som helst for å unngå at barn får samvær med far.

←

Og ofte er det far som truer seg til å ikke bli oppført som far.

En styrking av fars rettigheter uten noen kvalitetskontroll på hvordan far håndterer barnets behov, er abortfremmende og øker antall barn som står med "far ukjent". Selvsagt. De fleste vet jo at barnet ikke bare lever på deres samværstid, og at det som skjer dem når de er hos den andre forelderen i verste fall kan skade dem for livet. Det kan være et pluss for livet også, men det er ikke alle mødre som har grunn til å tro at det siste alternativet er mest sannsynlig for deres barns far.

[Far til 2]

Og ofte er det far som truer seg til å ikke bli oppført som far.

En styrking av fars rettigheter uten noen kvalitetskontroll på hvordan far håndterer barnets behov, er abortfremmende og øker antall barn som står med "far ukjent". Selvsagt. De fleste vet jo at barnet ikke bare lever på deres samværstid, og at det som skjer dem når de er hos den andre forelderen i verste fall kan skade dem for livet. Det kan være et pluss for livet også, men det er ikke alle mødre som har grunn til å tro at det siste alternativet er mest sannsynlig for deres barns far.

←

Igjen tar du det som en forutsetning at mor altid er best. Det er som kjent feil.

Og igjen kreve du en "kvalitetskontroll" av far uten å kreve det samme av mor. Du sier heller ingen ting om hvem som skal gjennomføre denne "kvalitetskontrollen". Er det mor alene, eller har barn og fedre også noe de skulle ha sagt ?

At styrking av fars rettigheter, noe som kan medføre at barn krever mer samvær med fedre, er abortfremkallende er enda et bevs på a det finnes mødre som mener de har enerett på barna. En slags eiendel de råder over, og jeg kan ikke få presisert sterkt nok hvor uenig jeg er i at kvinner skal kunne "fjerne barnet" basert på argumentet om at barnet ikke bør får like mye omsorg fra far som fra mor etter fødselen. Å kreve abort på et sånnt grunnlag viser hvor langt enkelte mødre ønsker å gå for å få sin vilje trumfet gjennom.

At det skader barn for livet å være sammen med en høyst oppegående far er jeg også veldig skeptisk til. En far som ikke er egnet som omsorgsperson vil ikke få samvær med barnet, og slike fedre er det heldigvis veldig få av. Men en godt egnet far vil i de fleste tilfeller være en like stor ressurs for barnet som mor er det.

Og igjen hopper du elegant over at "det er faktisk mødre som ikke er til barnets beste". Likevel synes det som om du mener at mødre altid skal ha omsorgen alene.

Du sier med andre ord at gode, omsorgsfulle fedre som er egnet omsorg må kreve samvær gjennom rettsvesenet, selv om mor er uegnet som omsorgsperson (fordi hun altid bør ha omsorgen uten noen ytterligere evaluering).

Jeg håper virkelig du får opp øynene for hvilke urett som skjer, og vil skje fremover, om dine ønsker mhp samvær og omsorg blir satt ut i livet for fullt.

[Gjest =tentacle=]

Far til 2:

Heldigvis har de fleste mødre et beskytterinstinkt overfor sine nyfødte.

Heldigvis vil de ikke utlevere barnet til en mann som ikke er til å stole på.

Ja, noen trekker det for langt, og ender opp med å ta fra barnet en potensielt god far i stedet, noen ganger fordi de er for hysteriske, noen ganger av ren egoisme.

Selvfølgelig vil vi ikke sette et barn til verden hvis vi ikke har makt til å beskytte det om vi synes det blir nødvendig.

Les kommentarene mine i den sammenhengen de var skrevet til, og hvis det er noe du lurer på, er det selvfølgelig bare å spørre. Jeg vil ikke bruke masse tid på å fortelle hva jeg ikke har sagt.

Hvor var du da dine barn var små? Jeg kjenner ingen barn under 3 år som er i stand til å ta viktige fremtidsvalg, eller forstå noe særlig ut over sin konkrete her og nå-situasjon, de kan overhodet ikke skjønne forutsetningene som ligger til grunn for livssituasjonen deres, eller konsekvenser av valg som handler om større ting enn hva de har lyst til å gjøre i dag eller hva de vil ha på skivene sine.

Jeg lurer også på om du virkelig synes at ethvert hjem som ikke barnevernet har tatt ungene ut av per i dag, kan gi god nok omsorg for dine barn. Er virkelig systemet så ufeilbarlig i dine øyne, eller er bare dine krav til omsorg for dine barn så vanvittig lave at du ville godta hva som helst for dem, bare det var moren som stod for "omsorgen"?

[Gjest vsn]

En far som ikke er egnet som omsorgsperson vil ikke få samvær med barnet,...

←

Der tar du feil. Selv voldsmenn får samvær med ungene sine fordi samværsretten står så sterkt. Men det er antageligvis mor sin feil hvis far er voldelig?

[Far til 2]

Far til 2:

Heldigvis har de fleste mødre et beskytterinstinkt overfor sine nyfødte.

Heldigvis vil de ikke utlevere barnet til en mann som ikke er til å stole på.

Ja, noen trekker det for langt, og ender opp med å ta fra barnet en potensielt god far i stedet, noen ganger fordi de er for hysteriske, noen ganger av ren egoisme.

Selvfølgelig vil vi ikke sette et barn til verden hvis vi ikke har makt til å beskytte det om vi synes det blir nødvendig.

←

Men praksisen i det du sier tilsier at barn skal få begrenset mulighet til å bygge relasjoner til sin far fordi du mener det er viktig å begrense samværet og at barn altid skal bo hos mor.

Jeg er overbevist om at det er mange av jenter som leser denne debatten som faktisk har et kjempegodt forhold til sin far. Hvordan tror du det ville vært for enkelte å bare ha sin mor å forholde seg til ? For noen hadde sikkert vært problemfritt, men jeg tror også at mange ville føle et sterkt savn etter en forelder de er glad. Å frata dem retten til samvær med far vil derfor grense opp mot barnemishandling.

Les kommentarene mine i den sammenhengen de var skrevet til, og hvis det er noe du lurer på, er det selvfølgelig bare å spørre. Jeg vil ikke bruke masse tid på å fortelle hva jeg ikke har sagt.

←

Vi kan være enig om at du mener mødre bør ha omsorgen for barn som et utgangspunkt ved alle samlvsbrudd.

Du sier også at det er abortfremmende å ikke ha kvalitetskontroll på fedre mens du ikke krever tilsvarende av mødre.

Du sier at det vil bli flere barn med "far ukent" om far skal få samme rett til omsorg som mødre.

Du antyder at samvær med far er skadelig og forsøker å så tvil om fedres omsorgsegenskaper på generell basis.

Du sammenlginer fedre med råtne epler og mener at barn ikke har godt av 2 likeverdige foreldre (ref epledialogen din).

Du sier at fedre etter samlivsbrudd er dårligere fedre enn det de er før et samlivsbrudd. Du beskriver derimot ikke mødre med samlivsbrudd på samme måte.

Hele veien forsøker du å sansynliggjøre at menn ikke bør ha omsorg om mor er "normal".

Jeg skjønner faktisk ikke at du ikke ser hvilken urett du gjør mot mange barn ved å frata dem en forelder de er veldig glad i.

Hvor var du da dine barn var små?

←

Spørs hva du mener med "små". Da de var baby stod jeg opp hver natt for å hente barnet som skulle ammes. Og på kvelden var jeg 2 kvelder pr uke på "pappakurs" hvor vi menn hadde med barnet og ga det mat (tiden etter ammng). Jeg fikk dessverre ikke mer enn 1 mnd sammen med barna, men både barna og jeg hadde glede av den tiden vi fikk sammen. Mor ble etterhvert hjemmeværende, og også i denne perioden leverte jeg og hentet barna hos dagmamma. Da moren og jeg skilte lag hade jeg iflg mekler små eller ingen sjanser til å få omsorgen. I ettertid vet jeg at dette var bullshit, men målet var ikke å "ta barna fra mor" (slik enkelte ordlegger seg) men rett og slett sikre et minimum av samvær for barna og meg.

At jeg i dine øyne er en så dårlig omsorgsperson at jeg ikke bør ha rett til å treffe mine barn (f.eks. om mor velger å flytte langt) er jeg helt uenig med deg i. Men i en konfliktfylt periode klart mor nettopp dette. Med god hjelp fra enkelte "forståsegpåere" og politikere som mener at bostedsforeldre skal ha rett til å ta barna bort fra samværsforelder.

Jeg kjenner ingen barn under 3 år som er i stand til å ta viktige fremtidsvalg, eller forstå noe særlig ut over sin konkrete her og nå-situasjon, de kan overhodet ikke skjønne forutsetningene som ligger til grunn for livssituasjonen deres, eller konsekvenser av valg som handler om større ting enn hva de har lyst til å gjøre i dag eller hva de vil ha på skivene sine.

←

Så derfor mener du at mor bør ta valget for dem og evt. nekte dem samvær med far i tiden etter samlivsbruddet ???

Det må da være bedre å sikre barn mulighet til omsorg fra begge foreldrene enn å gjøre det motsatte ?

Jeg lurer også på om du virkelig synes at ethvert hjem som ikke barnevernet har tatt ungene ut av per i dag, kan gi god nok omsorg for dine barn. Er virkelig systemet så ufeilbarlig i dine øyne, eller er bare dine krav til omsorg for dine barn så vanvittig lave at du ville godta hva som helst for dem, bare det var moren som stod for "omsorgen"?

←

Det er stikk motsatt. Jeg mener dagens system er så dårlig til å ivareta våre barns omsorgsbehov etter samlivsbrudd at jeg ønsker en endring av både fokus og regelverk.

Vi kan ikke la en av foreldre (hvor begge som oftest er i konflikt ved samlivsbrudd) få frata barn og en fullt oppegående forelder samvær "fordi en synes det er riktig" eller fordi "historien tillater det". Den typen argumenter bør ikke forekomme på generell basis. Isteden bør lovverket oppfordre begge foreldrene til å gi barn maksimal omsorg og gjerne med et utgangspunkt hvor foreldrene er likeverdige. dette gjør ikke dagens lovverk (og heller ikke folk som Raundalen/Hjermann).

[Far til 2]

Der tar du feil. Selv voldsmenn får samvær med ungene sine fordi samværsretten står så sterkt. Men det er antageligvis mor sin feil hvis far er voldelig?

←

Det finnes faktisk mødre som er voldelige også. Likevel prioriteres disse som bostedsforelder i kraft av sitt kjønn.

At dette er barnets beste er jeg fullstendig uenig i.

[Gjest vsn]

Det finnes faktisk mødre som er voldelige også. Likevel prioriteres disse som bostedsforelder i kraft av sitt kjønn.

←

Prioriteres av hvem?? Hvis mor er voldelig må jo far gå til sak om omsorgen. Evt må noen melde henne til barnevernet.

[Gjest vsn]

Det siste utspillet vider dessverre at noen foreldre gjør hva som helst for å unngå at barn får samvær med far.

←

Her var det snakk om hovedomsorgen, ikke samvær.

Jeg er sikker på at hvis det hadde vært en loddtrekning ordning om hvem som skulle få omsorgen, så ville mange unnlatt å føre opp barnefaren. Det hadde iallefall jeg gjort.

[Gjest Mayamor]

Prioriteres av hvem?? Hvis mor er voldelig må jo far gå til sak om omsorgen. Evt må noen melde henne til barnevernet.

←

Jeg blir dypt sjokkert over slike meninger:

Far er automatisk dårligere skikket enn sin voldelige ekskone/kjæreste?