Mor er best for små barn?

[Gjest Lovely]

Nei, du har nok rett. Send politiet etter kvinnen, stropp henne opp på bordet med beina i bøyler, blokk opp livmorhalsen hennes og riv ut barnet hennes. Så kan hun ligge der og blø,

Tja, da hadde hun kanskje lært at p.pillen skal ned i halsen, ikke i spyles i toalettet

[Gjest =tentacle=]

Tja, da hadde hun kanskje lært at p.pillen skal ned i halsen, ikke i spyles i toalettet

←

Det ER ingen tvangsmedisinering av kvinner med p-piller. Det er faktisk fullt lovlig å ikke bruke dem, til og med for kvinner som ikke er nødt til å la være av helsemessige årsaker. Det er ikke en forbrytelse å glemme en pille, eller ha oppkast, diare, eller andre ting som kan virke inn på effekten. Det er ikke en forbrytelse å være kvinne, rett og slett. Kvinner kan bli gravide av sex. Og det er en sannhet også menn må forholde seg til.

[Gjest allium]

Jo det sier jeg, de får unngå å bli gravide. Mannen har også et ansvar selvfølgelig, men utover kondom så er det kvinnen som har kontroll over prevensjonen og dermed det største ansvaret.

Hvis en som ser på abort som barnedrap så får de være ekstra påpasselige.

←

Menn som ikke vil bli fedre får være like påpasselige. Så slipper vi problemet ditt.

[Gjest Turi]

*Sjokkert over at det fremdeles finnes kvinner som lovely som ikke mener det er riktig med kvinners rett til selvbestemt abort*

Ellers ikke særlig overrasket, men klapper for de som gidder fortsette å svare vindmølla med ett argumentsett som gjelder for alle diskusjoner (og som har satt meg på ignore av bekvemmelighetsgrunner )

[Gjest vsn]

At far ikke ønsker ansvar ?

Er ikke det litt "gammelmodig" tankegang.

←

Det finnes dessverre mange slike forvokste guttunger.

[Far til 2]

Jammen kjære deg, det er da ikke et poeng å tvilholde på historiske argumenter her.

←

M.Raundalen mener at vi skal tviholde på historien og ikke la far slippe til som omsorgsforelder (ref hovedinnlegget fra trådstarter).

Det er mulig jeg misforstod, men jeg oppfattet ditt innlegg som en støtt til Raundalens ønske om å begrense barnets mulighet til samvær med far.

Jeg har ikke sagt at det er vanlig at far ikke ønsker ansvar. Men hvordan kan du benekte at det skjer? Dersom en kvinne velger å beholde et barn etter en ONS, eller etter et kort forhold, mot farens vilje, er det kanskje ikke helt uforståelig at han ikke ønsker å ha så mye med barnet å gjøre. Da faller ansvaret på mor. Igjen er vi tilbake til det med "kart og terreng"- det er mange situasjoner vi kunne ønske ikke fantes, men så lenge de finnes må vi pent forholde oss til det!

←

Den situasjonen du beskriver passer veldig godt inn i det kartet myndighetene har tegnet, ettersom et av deres mål er å begrense barns mulighet til samvær med far.

Det er utvilsomt en del fedre som trekker seg bort fra barnet etter bruddet. Men dette er langt på vei et resultat av myndighetenes praksis i å gi far ansvar men ikke muligheter. Hvem er det som ønsker å påta seg et lederansvar i næringslivet om de ikke samtidig får mulighet til å påvirke arbeidssituasjonen og heller ikke får økonomisk betalt for det (les: samvær når det gjelder farsrollen).

Selvsagt kan det også hende at mor ønsker å beholde ansvaret selv. Det er mange variasjoner her, og den Store Stygge Ulven forekommer antagelig likt fordelt mellom kjønnene. Det betyr derimot ikke at enhver påpekning av enkelte fedres mangel på interesse for eget barn skal avfeies som "gammelmodig tankegang", så lenge det faktisk skjer.

←

"Den store stygge ulven" er ikke kvinnene generelt. For menn med eneomsorg er ikke det spor bedre enn kvinner. Det er med andre ord snakk om å gi en av foreldrene makt til å se bort fra barnet og samværsforelders ønsker. Og i så henseende er menn like ille til å misbruke denne makten som mødre.

"Den store stygge ulven" er i realiteten myndighetene som ønsker en så skjev fordeling av makten og begrensninng av barnas behov. Når en psykolog går ut med et budskap slik Raundalen gjør, velger han samtidig å nedprioritere de barn som ønsker mer samvær med far.

"Interessen" for å ta del i omsorgen er som oftest basert på mulighetene til å påvirke. Dette har jeg beskrevet lenger opp i dette innlegget når jeg sammenlikner med ansvar og muligheter til en ledende jobb i næringslivet. Mange kvinner har ikke slike lederværv idag, men de blir ikke nektet dette av myndighetene. Isteden blir kvinner faktisk kvotert inn som ledere og styremedlemmer.

Når det gjelder omsorgsrollen etter samlivsbrudd er det mange menn som heller ikke har dette i dag. Men mennene skal likevel nektes en slik rolle.

Det tradisjonelle motargumentet mot en slik sammenlikning er at ledere i næringslivet ikke kan sammenliknes med foreldreomsorg. Det er mulig det er riktig selv om ikke jeg forstår det. Men i næringslivet er det ledelsen og eller styret som tar avgjørelser. Når det gjelder omsorgsrollen er det myndighetene (og mor) som tar avgjørelsen. Flertallet (dvs barn og samværsforelder) blir ikke hørt i slike saker.

At Norge har slike regimer i 2007 hvor bare en av partene blir hørt, er en skam.

Men dette er et sidespor av diskusjonen. Når det gjelder de fedre og mødre som VIL samarbeide, og som begge er innstilt på å stille opp, er det selvsagt mest hensiktsmessig med en fordeling av omsorgen. Men det betyr ikke nødvendigvis at delt bosted for en baby er det ideelle! Når ble rettferdigheten foreldrene imellom det sentrale punktet her? For uansett hvor mye du vrir og vender på det, klarer jeg ikke å se at ikke en viss del av den beinharde argumenteringen for delt bosted for barn som knapt kan huske foreldrene fra en uke tilbake, har så innmari mye med barnas rettigheter å gjøre. Det har med foreldrenes, og kanskje særlig med fars frykt for å bli sett på som "mindreverdig" når han tar konsekvensen av at det er en baby han har fått, og ikke en oppegående seksåring med egne ønsker og evne til å uttrykke disse.

←

Dessverre er ikke myndighetene enig med deg i at det kan være hensiktsmessig å gi barn like mye omsorg fra begge foreldrene, uansett hvor mye foreldrene VIL samarbeide. Hvis "samarbeid" er ensbetydende med at mor aksepterer barn og fars ønske kan det i en del situasjoner beskrives som samarbeid. Men der "samarbeid" er en definisjon gjort på mors premisser hvor far er "Far på mors måte" - Ref tidligere TV-programet "Rikets tilstand" på NRK, så blir det fortsatt en skjevdeling av påvirkningsmulighetene.

Jeg har heller ikke sagt at felles omsorg nødvendigvis er det ideelle for alle. Men det vil være det for mange. Og at vi skal frata barn en slik mulighet på generelt grunnlag er jeg dypt uenig i.

At små barn allerede etter en uke har glemt sin forelder forteller en god del om hvilke urett vi gjør mot mange tusen barn hvert år. Om bostedsforelder (enten det er mor eller far) flytter så langt med barnet at samvær blir vanskeliggjort og at barnet glemmer sitt opphav mener jeg vi ikke ivaretar barnets interesser. Og så lenge myndighetene aksepterer denne form for maktovergrep viser de liten eller ingen interesse for de barna som berøres (dette gjelder forøvrig mange tusen barn). At Raundalen nærmest oppfordrer til å begrense samværet på denne eller andre måter, viser at barns ønsker og likeverdighet mellom forledrene er totalt uinteresant.

Jeg skjønner argumentasjonen din (ihvertfall på noen punkter), men igjen synes jeg du maler fanden på veggen. Med bred pensel. "Myndighetene ønsker mest mulig konflikt"? "Ønsker å frata barnet samvær med far"? Hvem vil frata? Det er snakk om at delt bosted (altså, ikke samvær) for barn under 1 1/2 år er uheldig for barnets utvikling. Å sidestille dette med å frata barnet samvær med far synes jeg vitner om en svart-hvitt-tankegang og lite fleksibilitet.

←

Det er vel lite som skaper mer konflikt en skjevdeling av maktmidler og begrenset interesse for flertallets ønsker (flertallet i en del familier ønsker faktisk felles omsorg). Dagens praksis er derfor direkte sammenliknet med apertheidregimer i midt-'sten og det som var i tidligere Sør-Afrika. På bakkgrunn av hva som har skjedd der nede kan vi med rimelig stor sikkerhet si at det å undertrykke flertallet (i en familie) ikke vil skape mindre konflikt, men mer.

Når Raundalen går ut med påstander om at barn bør bo hos mor alene den første tiden sier han også at barn ALTID bør bo hos mor. For vi vet godt at det er vanskelig/umulig å tilby barn felles omsorg på et senere tidspunkt om mor ikke ønsker et slikt alternativ. At myndighetene har et lovverk som forbyr felles omsorg om mor ikke ønsker en slik løsning bekrefter myndighetenes ønske om å begrense samværet og skape konflikt.

Hadde Raundalen/Hjerman ønsket å ivareta barn og unngå begrenset samvær, hadde de gått ut og gitt barn rett til like mye omsorg fra begge foreldrene. Først da ville vi oppleve at fedre som i dag trekker seg bort, vil stå frem og ta det ansvaret barn ønsker de skal ha.

[Gjest Mayamor]

Masse sidespor av opprinnelig debatt her... Det er nok en del mødre som også ser på seg selv som martyrer der de sitter med eneomsorg for barn. Men det er et sidespor. Abortdebatten vil jeg ikke nevne engang. Debatten her var om barn har det best hos mor de 3 første leveårene. Jeg mener at en ikke kategorisk kan bifalle det. Jeg snakker ikke om far/mor uten omsorgsevne, men helt vanlige foreldre der begge er i stand til og ønsker å oppdra et barn. Skal da barn oppdratt av far/og evt delt med mor være annenrangsborgere følelsesmessig? "Alle" pedagoger skal kunne forklare hvorfor disse barna er som de er - med "allmennkunnskapen" at stakkars barn hadde en traumatisk barndom pga bosituasjon før fyllte 3 år...

[Gjest Turi]

Den opprinnelige debatten var vel om barn under 3 år kan ha to hjem uten å ta skade av det, da spesielt barn i første leveår.

Dersom svaret på dette er nei, de må ha ett - kommer spørsmålet om hvem som er best inn.

Jeg mener så små barn må ha ett hjem, og at far og mor generelt er likestilt som omsorgspersoner i dette ene hjemmet dersom de ikke mener at mor skal amme. Dvs. at barnet har det like godt hos far som det har hos mor, men at det er viktig at det bor fast et sted.

[Gjest Mayamor]

Den opprinnelige debatten var vel om barn under 3 år kan ha to hjem uten å ta skade av det, da spesielt barn i første leveår.

Dersom svaret på dette er nei, de må ha ett - kommer spørsmålet om hvem som er best inn.

Jeg mener så små barn må ha ett hjem, og at far og mor generelt er likestilt som omsorgspersoner i dette ene hjemmet dersom de ikke mener at mor skal amme. Dvs. at barnet har det like godt hos far som det har hos mor, men at det er viktig at det bor fast et sted.

←

Korrigering: "Mor er best for små barn?" er overskriften, Sissan.

Barnepsykolg Magne Raundalen mener mor er best omsorgsperson i tilknytningsperioden - som varer opp mot fire/fem-årsalderen.

Sammenholdt med barneombudet som i går advarte mot delt hjem for mindre barn kan det se ut som vi igjen får en dreining mot mor som hovedomsorgsperson.

Er det naturlig at man nå i større grad overlater ansvaret for barneoppdragelse til mødrene?

Når man ser på statistikken over antallet skilsmisser og brutte forhold - og hvilken grad av samarbeidsproblemer som oppstår i forbindelse med samlivsbrudd - så vil det være naturlig at stadig flere barn vokser opp primært hos sine mødre.

Men dette er kanskje en naturlig og bra utvikling?

[Gjest =tentacle=]

Den opprinnelige debatten var vel om barn under 3 år kan ha to hjem uten å ta skade av det, da spesielt barn i første leveår.

Dersom svaret på dette er nei, de må ha ett - kommer spørsmålet om hvem som er best inn.

Jeg mener så små barn må ha ett hjem, og at far og mor generelt er likestilt som omsorgspersoner i dette ene hjemmet dersom de ikke mener at mor skal amme. Dvs. at barnet har det like godt hos far som det har hos mor, men at det er viktig at det bor fast et sted.

←

Bør vi i så fall ha loddtrekning om hovedomsorgen for babyer etter første levemåned i de tilfeller hvor amming ikke er valgt, eller er forsøkt og mislykket?

Evt bør man i det hele tatt forutsette et valg om amming, hvis det kan forstyrre fars muligheter for hovedomsorg for baby?

Jeg tror vi ville løst nesten hele problemet med at noen kvinner velger å bære fram en uplanlagt graviditet mot farens ønske i en håndvending ved å innføre at mor ikke kan regne med å få gi barnet omsorg og garantere for at det får det bra.

[Gjest Turi]

Korrigering: "Mor er best for små barn?" er overskriften, Sissan.

←

OK *gir meg med en gang, siden jeg er enig i forutsetningen om ett hjem, ellers skulle jeg skapt helvete *

Ja, mor er best for små barn, og det er far også!!

Bør vi i så fall ha loddtrekning om hovedomsorgen for babyer etter første levemåned i de tilfeller hvor amming ikke er valgt, eller er forsøkt og mislykket?

←

Nei, det syns jeg egentlig ikke, og jeg syns dessuten det er et tøysete forslag som jeg antar du ikke egentlig mener, men bruker som diskusjonsteknikk?

Evt bør man i det hele tatt forutsette et valg om amming, hvis det kan forstyrre fars muligheter for hovedomsorg for baby?

←

Jeg er ihvertfall for valgfrihet på om man ammer eller ikke, det er neppe gjennomførbart med annet.

[Gjest =tentacle=]

Masse sidespor av opprinnelig debatt her... Det er nok en del mødre som også ser på seg selv som martyrer der de sitter med eneomsorg for barn. Men det er et sidespor. Abortdebatten vil jeg ikke nevne engang. Debatten her var om barn har det best hos mor de 3 første leveårene. Jeg mener at en ikke kategorisk kan bifalle det. Jeg snakker ikke om far/mor uten omsorgsevne, men helt vanlige foreldre der begge er i stand til og ønsker å oppdra et barn. Skal da barn oppdratt av far/og evt delt med mor være annenrangsborgere følelsesmessig? "Alle" pedagoger skal kunne forklare hvorfor disse barna er som de er - med "allmennkunnskapen" at stakkars barn hadde en traumatisk barndom pga bosituasjon før fyllte 3 år...

←

Det vi vet om per i dag i praksis er at barna som vokser opp hos far alene har det dårligst. Vi vet dog ikke hvorfor, og tallene er heller ikke differensiert hvor omsorgsovertakelser fra spedbarnsalder vurderes for seg. Trolig er det en sammenligning av epler og pærer mange av tilfellene.

Man kan aldri si at en bestemt person er bedre som omsorgsperson enn partneren, basert på kjønn. På individnivå kan f.eks rusproblemer, interesse for barnet, fysisk helse, psykiatriske problemer osv gjøre den ene langt mer egnet enn den andre.

Du svarte ikke på spørsmålet. Dersom omsorgssaker for barn som fødes uten at foreldrene er et par ble avgjort med loddtrekning på klinikken, kommer mors barn og fars barn ut helt likt etter 3 år alene med den ene forelderen da? Evt hvor klarer de seg best?

Og ikke minst: Bør vi innføre loddtrekning som omsorgsfordelingsnøkkel der det ikke er noe åpenbart alvorlig galt hos den ene forelderen?

[Gjest =tentacle=]

Nei, det syns jeg egentlig ikke, og jeg syns dessuten det er et tøysete forslag som jeg antar du ikke egentlig mener, men bruker som diskusjonsteknikk?

Det er klart at jeg ikke mener det, men jeg står jo for at jeg tror kvinner er best tilpasset til å ta seg av hovedomsorgen for de aller minste. Men dere andre burde jo mene at det kunne være et interessant alternativ for dagens spedbarn som fødes utenfor forhold, eller etter samlivsbrudd? For hva er argumentet for å ikke gjøre det? Dersom omsorgsevne er helt likt fordelt etter at vi har luket ut folk med store problemer, skulle det være like bra for barna som dagens ordning, mer rettferdig for foreldrene og likestillingsfremmende. (Med mindre mor skal få barnet som "belønning" for gjennomgått svangerskap og fødsel?)

[Far til 2]

Bør vi i så fall ha loddtrekning om hovedomsorgen for babyer etter første levemåned i de tilfeller hvor amming ikke er valgt, eller er forsøkt og mislykket?

←

Om vi ser bort fra de først 4-8 mnd, er det veldig skjeldent det ammes (og mange ammer ikke da heller). Hvis vi sier at barnet ikke bør ha så mye kontakt med far disse 4-8 mnd etter fødselen sier vi at barnets "kontinuitet og utvikling" (Raundalens ord) er noe som skal forbeholdes mor og barn. Og denne "kontinuiteten" skal forbeholdes mor og barn frem til barnet er 3-5 år og ikke lenger har særlig med relasjoner til far iflg Raundalen.

OG HAN BEGRUNNER DETTE MED BIOLOGI OG HSTORIE. Å frata barn en omsorgsperson på et så sinkelt grunnlag mener jeg er en tragedie. Og hvis forskere har en så sterk bias i sitt forsknigsunderlag som det som kommer frem i den nevnte avisartikkelen, mener jeg det er god grunn til å vise en god posjon skepsis til denne typen forskere.

Evt bør man i det hele tatt forutsette et valg om amming, hvis det kan forstyrre fars muligheter for hovedomsorg for baby?

Jeg tror vi ville løst nesten hele problemet med at noen kvinner velger å bære fram en uplanlagt graviditet mot farens ønske i en håndvending ved å innføre at mor ikke kan regne med å få gi barnet omsorg og garantere for at det får det bra.

←

For det første vil jeg si at det ikke er noen garanti for at ting går bra" selv om mor har omsorgen. Argumentet er så dårlig at jeg vil mer eller mindre se bort fra det.

For det andre er det ingen som ammer i 3-5 år.

For det tredje mener jeg det er galt av Raundalen å si at barnet bare har behov for "kontinuitet og utvikling" fra mor.

For det fjerde er det galt av en forsker å argumenter for dette med "historie og biologi".

Jeg mener at vi ikke kan avvise at mange barn og foreldre ønsker en annen omsorgsordning enn i dag. Om felles omsorg ikke passer alle barn fra 1-5 år ?) så kan vi likevel ikke nekte barn et slikt alternativ

Når barnet er under amming er det ingen oppegående fedre vil frata barnet denne perioden med mor. Men det bør heller ikke være mødre som kan frata barnet en nær tilknytning til far (slik vi gjør i dag med et lovvek som gir bostedsforelde rett trenere barnet og samværsforelders mulghet til samvær).

[Far til 2]

...

Dersom omsorgssaker for barn som fødes uten at foreldrene er et par ble avgjort med loddtrekning på klinikken, kommer mors barn og fars barn ut helt likt etter 3 år alene med den ene forelderen da? Evt hvor klarer de seg best?

Og ikke minst: Bør vi innføre loddtrekning som omsorgsfordelingsnøkkel der det ikke er noe åpenbart alvorlig galt hos den ene forelderen?

←

Det er ingen andre enn du som har innført loddtrekning ==tentacle==. Hvordan du har klart å innføre dette begrepet må du selv stå for. Men mye tyder på at det er en argumentasjon hvor du i utgangspunktet ser bort fra felles omsorg som et alternativ og tilfører et konstruerte 3.alternativ.

Jeg har aldri sagt noe annet en at felles omsorg kan være et alternativ vi må se seriøst på når ammeperioden er over. Men vi skal heller ikke se bort ifra at ikke alle ammer. Og da blir "historien" til Raundalen enda tynnere som argument.

[Gjest =tentacle=]

Far til 2:

Grensen er nådd. I de årene jeg har vært aktiv på forskjellige forum, har jeg aldri sett noen komme med så homogen stråmannsargumentasjon som du har gjort. Ønsker deg et godt nyttår, med gradvis tilnærming til å forholde deg til virkelige utsagn og argumenter, i stedet for dem du oppkonstruerer. Jeg tror det kan gi deg nye perspektiver, og gjøre deg til en bedre omsorgsperson og forbilde for dine barn. Lykke til!

[Gjest Turi]

Hehe - velkommen i klubben tentacle... (ref far til 2)

Det vi vet om per i dag i praksis er at barna som vokser opp hos far alene har det dårligst. Vi vet dog ikke hvorfor, og tallene er heller ikke differensiert hvor omsorgsovertakelser fra spedbarnsalder vurderes for seg. Trolig er det en sammenligning av epler og pærer mange av tilfellene.

←

Jeg har også lest dette, men finner det ikke igjen. Jeg tror tallene inneholder en del fremmedelementer som gjør at vi ikke kan dømme ut fra dem. Frem til nå har det vel vært slik at far har fått omsorg i en del saker fordi mor er vurdert som uegnet. Det er vel sannsynlig at barn som har gjennomgått deler av oppveksten med uegnet mor, for deretter å komme til far kanskje etter lange prosesser har andre grunner til å "ha det dårlig" enn at far er hovedomsorgsperson.... Det blir uansett spekulasjoner, har ikke sett noen reell forskning på dette, verken før eller etter spedbarnsalder.

Man kan aldri si at en bestemt person er bedre som omsorgsperson enn partneren, basert på kjønn.

←

Da er vi jo grunnleggende enige da.

Dersom omsorgssaker for barn som fødes uten at foreldrene er et par ble avgjort med loddtrekning på klinikken, kommer mors barn og fars barn ut helt likt etter 3 år alene med den ene forelderen da? Evt hvor klarer de seg best?

Og ikke minst: Bør vi innføre loddtrekning som omsorgsfordelingsnøkkel der det ikke er noe åpenbart alvorlig galt hos den ene forelderen?

←

Ja, jeg tror de kommer likt ut. Nei, vi bør ikke innføre loddtrekning.

Det er klart at jeg ikke mener det, men jeg står jo for at jeg tror kvinner er best tilpasset til å ta seg av hovedomsorgen for de aller minste. Men dere andre burde jo mene at det kunne være et interessant alternativ for dagens spedbarn som fødes utenfor forhold, eller etter samlivsbrudd? For hva er argumentet for å ikke gjøre det? Dersom omsorgsevne er helt likt fordelt etter at vi har luket ut folk med store problemer, skulle det være like bra for barna som dagens ordning, mer rettferdig for foreldrene og likestillingsfremmende. (Med mindre mor skal få barnet som "belønning" for gjennomgått svangerskap og fødsel?)

←

Ved å mene at kvinner er best tilpasset, mener du også at menn er dårligere tilpasset. Det mener faktisk ikke jeg. Jeg tror en mann like godt som en kvinne kan ta seg av et barn fra spebarnsalder, og bakgrunnen til at jeg tror det er at jeg har sett det i praksis sannsynligvis. Ikke alle menn, men som du sier over - tror jeg ikke det at man er mann i seg selv er diskvalifiserende.

Allikevel mener jeg ikke vi skal trekke lodd. Og den eneste fornuftige måten å løse det på da er å fortsette dagens praksis med at mor er hovedomsorgsperson. Å løse dette med loddtrekning eller annehver gang på fødeavdeling mv. vil medføre manglende forutsigbarhet for foreldrene under svangerskapet, derav manglende forberedelser og kontroll på livssituasjon. Så da har jeg gitt deg en god grunn til hvorfor jeg er i mot det .

Hvorfor mor? Fordi dersom alt annet er likt - dvs. lik omsorgsevne og lik vilje til å være hovedomsorgsperson, er hun millimeteren foran ved å ha en nærere fysisk tilknytning til barnet gjennom svangerskapet. Så tradisjonell er jeg .

[Far til 2]

...

Hvorfor mor? Fordi dersom alt annet er likt - dvs. lik omsorgsevne og lik vilje til å være hovedomsorgsperson, er hun millimeteren foran ved å ha en nærere fysisk tilknytning til barnet gjennom svangerskapet. Så tradisjonell er jeg .

←

Og derfor skal vi frata barn en mulighet til felles omsorg å generell basis ???

Samtidig synes det som om du overlater til mor å gjøre evaluering av seg selv og ex partner. Synes du ikke det blir som å sette bukken til å passe havresekken ?

[Gjest =tentacle=]

Hehe - velkommen i klubben tentacle... (ref far til 2)

Jeg har også lest dette, men finner det ikke igjen. Jeg tror tallene inneholder en del fremmedelementer som gjør at vi ikke kan dømme ut fra dem. Frem til nå har det vel vært slik at far har fått omsorg i en del saker fordi mor er vurdert som uegnet. Det er vel sannsynlig at barn som har gjennomgått deler av oppveksten med uegnet mor, for deretter å komme til far kanskje etter lange prosesser har andre grunner til å "ha det dårlig" enn at far er hovedomsorgsperson.... Det blir uansett spekulasjoner, har ikke sett noen reell forskning på dette, verken før eller etter spedbarnsalder.

Jeg tror også at mange andre faktorer står for en stor del av dette resultatet. Men jeg tror også at mange alenemødre står overfor lignende ytre faktorer, som en dårlig fars skadelige nærvær før samlivsbruddet, eller en relativt god fars manglende nærvær etter samlivsbruddet. Jeg tror også at sjansen for at en uegnet forelder har en partner som også ikke er maks egnet er større enn for gjennomsnittsforelderen, slik at mange barn ikke har en optimal forelder. Slik kan det tenkes at en skilt far i gjennomsnitt ikke er nøyaktig like god som en samboende far, slik at resultatene fra studien ikke vil være relevant for gjennomsnittsfedre. Folk med problemer har en tendens til å finne hverandre, og problemer har en tendens til å påvirke partnerens ressurser også.

Man kan tenke seg mange bias, men kan ikke ut fra studien avvise at det kan være et bidrag av forskjell i omsorgsevne. Eller konkludere med at det er det.

Da er vi jo grunnleggende enige da.

Ja, jeg tror de kommer likt ut. Nei, vi bør ikke innføre loddtrekning.

Ved å mene at kvinner er best tilpasset, mener du også at menn er dårligere tilpasset. Det mener faktisk ikke jeg. Jeg tror en mann like godt som en kvinne kan ta seg av et barn fra spebarnsalder, og bakgrunnen til at jeg tror det er at jeg har sett det i praksis sannsynligvis. Ikke alle menn, men som du sier over - tror jeg ikke det at man er mann i seg selv er diskvalifiserende.

Vi er ikke grunnleggende enige, fordi jeg tror at gjennomsnittskvinnen er bedre tilpasset å ta seg av et spedbarn enn gjennomsnittsmannen, og altså at det ikke finnes like mange optimale omsorgspersoner av begge kjønn, selv om optimale omsorgspersoner finnes blant begge kjønn.

Allikevel mener jeg ikke vi skal trekke lodd. Og den eneste fornuftige måten å løse det på da er å fortsette dagens praksis med at mor er hovedomsorgsperson. Å løse dette med loddtrekning eller annehver gang på fødeavdeling mv. vil medføre manglende forutsigbarhet for foreldrene under svangerskapet, derav manglende forberedelser og kontroll på livssituasjon. Så da har jeg gitt deg en god grunn til hvorfor jeg er i mot det .

Hvorfor mor? Fordi dersom alt annet er likt - dvs. lik omsorgsevne og lik vilje til å være hovedomsorgsperson, er hun millimeteren foran ved å ha en nærere fysisk tilknytning til barnet gjennom svangerskapet. Så tradisjonell er jeg .

La oss endre forutsetningene da, for å få frem prinsippet klarere.

Trekningen kan gjøres etter at fristen for selvbestemt abort har gått ut, og det gir den heldige vinner 6 måneder til å forberede seg på. Det vil i praksis si bare en-to måneder mindre enn man har i dag når det gjelder uplanlagte svangerskap.

Fysisk tilknytning er ikke verdt noe, ut over at hun trenger permisjon fra jobb for å komme seg fysisk. Emosjonell tilknytning er mer verdt, men skal mors følelser alene veie så tungt at det rettferdiggjør den skjevfordelingen av spedbarnsomsorg som vi har i dag? Det er jo ikke gitt at mor utvikler sterkere følelser for fosteret enn far, det finnes mange eksempler på det motsatte.

Barnets fysiske tilknytning til mor forsvinner når navlestengen klippes. Mat og kroppskontakt ved amming er for det meste erstattelig av far, alternativt må vi også regne ikke-ammende mødre som annenrangs.

Endret 2. januar 2007 av =tentacle=

[Gjest Mayamor]

Men hvem skal bestemme om mor er "tilregnelig" i sin vurdering av sin eks; dvs barnets far? Er det et "lykkelig" brudd hvor mor ser at far er en god omsorgsperson? Bittert brudd hvor mor/far har vært utro el? Er økonomi et tema? Eller "hva mener andre" hovedtema? Miste ansikt til andre mødre "hun lar barnet bo hos far 50% - hun bryr seg ikke mye om hvor traumatisk dette er for det stakkars barnet"... Kan liste opp, men jeg har sagt det allerede: kjønn er ikke avgjørende for god omsorg. Det er mange faktorer som spiller inn! Og loddtrekning? For en absurd tanke...