Mistet mamma eller pappa?

[Gjest Utlogget]

Hei, jeg mistet moren min i kreft for 1 år siden. Det har vært en helt ubeskrivelig vanskelig tid for meg, da vi ikke var stor familie.Jeg var så utrolig glad i moren min og det var så vondt å se hva kreften gjorde og hvilke lidelser den førte med seg. Jeg har måttet stå på ganske mye for å få hjelp, men har etterhvert fått god hjelp gjennom kreftforeningen. Der har jeg både samtale grupper og et telefonnummer jeg kan ringe, samt at det er mulig å få samtaler alene. Jeg går fortsatt på disse møtene, og det hjelper meg. Det har vært veldig fint å utveksle erfaringer med andre som har vært i samme situasjon. Jeg er midt i 30årene, så det er ikke mange av mine venner som har mistet noen enda. Det var veldig tungt og ensomt i begynnelsen, og selv om de mente det godt var det veldig sårende når de samenlignet det med å miste en besteforeldre eller et kjeledyr. Det var også veldig tydelig at mange bare ventet på at det skulle gå over, så alt kunne bli som før. Men det vil det desverre aldrig bli. Men jeg skal ha et godt liv, det vet jeg mamma ønsket for meg. Jeg bare trenger litt tid og hjelp..

Jeg ville absolutt har ringt dem og hørt om du kan få komme på en gruppe, om de har det der du bor. Eventuelt kan det hjelpe bare å ringe å snakke litt med dem også. Ønsker deg lykke til i hvertfall.

Hei.

Jeg er 30 og mistet moren min av kreft for 3 år siden.

Synest det forsatt er fryktelig vanskelig å takle og føler meg ensom selv om jeg har verdens beste mann.(som også mistet mor sin av kref 6 måndeder før min mor gikk bort)

Bare et spørsmål.. Hvordan kom du i kontakt med kreftforening??

Fikk aldri noe tilbud om noen samtale, hverken under mammas sykdom eller etter hennes bortgang..

Skulle gjerne hatt noen å prate med som jeg følte forsto hva jeg går igjennom.

Ikke lett for alle som ikke har opplev slikt å forstå at sorgen kan være tung selv om det har gått 3 år.

Savnet er der ennå.. Det var jo bare meg og mamma når eg var liten.. Hun var liksom klippen i livet mitt og det føles tungt nå når hun ikke er her lengre.

Føler meg innimellom sjalu på alle som skal feire jul,påske osv med familien og som bare kan ta en tlf hjem for å få trøst og hjelp om dei føler for det..

Har lyst å skrike ut at JEG SAVNER MAMMA og det er liksom ikke helt godtatt det når jeg selv er voksen jente

[lexis]

Hei.

Jeg er 30 og mistet moren min av kreft for 3 år siden.

Synest det forsatt er fryktelig vanskelig å takle og føler meg ensom selv om jeg har verdens beste mann.(som også mistet mor sin av kref 6 måndeder før min mor gikk bort)

Bare et spørsmål.. Hvordan kom du i kontakt med kreftforening??

Fikk aldri noe tilbud om noen samtale, hverken under mammas sykdom eller etter hennes bortgang..

Skulle gjerne hatt noen å prate med som jeg følte forsto hva jeg går igjennom.

Ikke lett for alle som ikke har opplev slikt å forstå at sorgen kan være tung selv om det har gått 3 år.

Savnet er der ennå.. Det var jo bare meg og mamma når eg var liten.. Hun var liksom klippen i livet mitt og det føles tungt nå når hun ikke er her lengre.

Føler meg innimellom sjalu på alle som skal feire jul,påske osv med familien og som bare kan ta en tlf hjem for å få trøst og hjelp om dei føler for det..

Har lyst å skrike ut at JEG SAVNER MAMMA og det er liksom ikke helt godtatt det når jeg selv er voksen jente

Min mor var på hospice i nesten 3 måneder til hun døde. Der hadde de samtalegrupper som jeg var med på. Der kunne man komme 4-5 ganger og møte andre som hadde mistet. De fleste var mye eldre enn meg, ca 50-60 år, så jeg følte at jeg var litt i "feil gruppe".

Da foreslo de kreftforeningen for meg, de har grupper for de over 18 år. Det kalles ungdomsgrupper tror jeg, men det var flere som var i 30årene. Her følte jeg meg mye mer hjemme - vi hadde mange like erfaringer. Samtidig som det kanskje var tøffere å høre historier som jeg kjente meg så altfor godt igjen i.

Jeg ringte dem selv, og fikk komme alene og møte en sykepleier første gang. Det var den samme damen som hadde kursene. Det er veldig godt å prate med dem, de har virkelig god erfaring og kompetanse på området. Jeg fikk også endel bøker og brosyrer.

Du sier at du ikke fikk noe tilbud om å prate med noen, det gjorde ikke jeg heller desverre. De fleste rundt meg mente også at jeg ikke skulle "dyrke sorgen" m.m og heller komme meg videre.

Jeg var så knust av sorg og sjokk at jeg visste at om jeg ikke fikk hjelp, ville det ikke gå bra med meg. Jeg prøvde først å få hjelp gjennom fastlegen - helt nyttesløst! Så gikk jeg privat til en psykolog - totalt bortkastet. Jeg hadde ikke noen tiltro til kreftforeningen fordi vi fikk ingen hjelp derfra da mamma var syk og vi kontaktet dem. Men jeg er glad for at jeg ga det en sjanse. Det var det som tilslutt fikk meg videre - og det har nok mye å gjøre med den kompetansen og erfaringen de har.

Håper du orker å ringe dem, jeg tror ikke du vil angre på det. Lykke til!

[Gjest utlogger]

Min mor var på hospice i nesten 3 måneder til hun døde. Der hadde de samtalegrupper som jeg var med på. Der kunne man komme 4-5 ganger og møte andre som hadde mistet. De fleste var mye eldre enn meg, ca 50-60 år, så jeg følte at jeg var litt i "feil gruppe".

Da foreslo de kreftforeningen for meg, de har grupper for de over 18 år. Det kalles ungdomsgrupper tror jeg, men det var flere som var i 30årene. Her følte jeg meg mye mer hjemme - vi hadde mange like erfaringer. Samtidig som det kanskje var tøffere å høre historier som jeg kjente meg så altfor godt igjen i.

Jeg ringte dem selv, og fikk komme alene og møte en sykepleier første gang. Det var den samme damen som hadde kursene. Det er veldig godt å prate med dem, de har virkelig god erfaring og kompetanse på området. Jeg fikk også endel bøker og brosyrer.

Du sier at du ikke fikk noe tilbud om å prate med noen, det gjorde ikke jeg heller desverre. De fleste rundt meg mente også at jeg ikke skulle "dyrke sorgen" m.m og heller komme meg videre.

Jeg var så knust av sorg og sjokk at jeg visste at om jeg ikke fikk hjelp, ville det ikke gå bra med meg. Jeg prøvde først å få hjelp gjennom fastlegen - helt nyttesløst! Så gikk jeg privat til en psykolog - totalt bortkastet. Jeg hadde ikke noen tiltro til kreftforeningen fordi vi fikk ingen hjelp derfra da mamma var syk og vi kontaktet dem. Men jeg er glad for at jeg ga det en sjanse. Det var det som tilslutt fikk meg videre - og det har nok mye å gjøre med den kompetansen og erfaringen de har.

Håper du orker å ringe dem, jeg tror ikke du vil angre på det. Lykke til!

Ja om jeg orker å ringe de, er noe jeg egentlig skulle gjort for tre år siden..

Redd det bir oppfattet litt rart at jeg tar kontakt nå etter tre år..

(tenker slike merkelige tanker også,liker liksom ikke være til bry..mange som trenger mer hjelp og støtte en meg osv.

Uansett takk for godt innleg og tips.

Glad du fant den hjelpen du trengte etterhver.. Synd du ikke fikk den tidliger

[Gjest Gjest]

kanskje det er en ide å snakke med andre i samtalegrupper. jeg tenkte det var å dyrke sorgen... det er "bare" to mnd siden min mor døde (også kreft), hadde ikke ventet at det skulle bli så hardt å miste henne. Er selv i slutten av tyveårene, føler meg så liten i denne sammenhengen. Mamman min er borte. Får aldri se henne mer. aldri snakke med henne. Aldri høre henne le. Hun får ikke se meg gifte meg, aldri oppleve barnebarn- noe hun så frem til. Det er så trist. Kan ikke noen vekke meg snart?? fortelle meg at dette er en vond drøm??

[Gjest Gjest - lexis]

Hei, du trenger ikke tenke på at du skal bli oppfattet som rar - det er fordi det er veldig normalt. og fordi at de jobber med dette er de vant til at folk sørger ulikt. Sorg er veldig personlig og det ikke alle som klarer å ta kontakt med en gang. De er også veldig hyggelige, så du slipper å føle deg "dum". HVis du synes det er ekkelt å ringe, kanskje mannen din kan hjelpe deg med å undersøke litt? Det hendte jeg måtte be mannen min gjøre små ting som jeg fant uoverkommelig i begynnelsen, bare for å få meg i gang. Det er ikke alltid man klarer alt.

Og til gjenst under: Jeg tviler på at noen frivillig går inn for å dyrke denne type sorg. For å være der er så jævlig at det unner jeg ingen, og jeg kan ikke tenke meg at noen vil være der lenger enn de må!

2 mnd, er veldig lite - det er desverre gansk lang vei å gå før hverdagen blir noenlunde normal igjen. Det går mye i bølgedaler og forskjellige faser i begynnelsen.

Håper du for den hjelpen som er riktig for deg..

[Gjest Gjest_jenta_*]

Jeg har mistet alle! Mamma, pappa, stefar (som jeg hadde et kjempenært forhold til), søster, og mitt ufødte barn.. :-( Bare i løpet av 4 år var alle borte var 25-29.... Jeg tror aldri jeg kommer til å bli menneske igjen.. Jeg har ingen, for alle venner forsvant også, da moren min ble alvorlig... Der fikk jeg se hvor lite jeg jammen betydde for dem... Føler ikke livet, eller jeg selv har noen verdi lenger og tenker på selvmord hele tiden.. Bare lyst til å slippe dette elvetes vonde livet!!

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Jeg har mistet alle! Mamma, pappa, stefar (som jeg hadde et kjempenært forhold til), søster, og mitt ufødte barn.. :-( Bare i løpet av 4 år var alle borte var 25-29.... Jeg tror aldri jeg kommer til å bli menneske igjen.. Jeg har ingen, for alle venner forsvant også, da moren min ble alvorlig... Der fikk jeg se hvor lite jeg jammen betydde for dem... Føler ikke livet, eller jeg selv har noen verdi lenger og tenker på selvmord hele tiden.. Bare lyst til å slippe dette elvetes vonde livet!!

Og nå kan jeg visst ikke skrive lenger heller.. Huff.. Mente å si at jeg mistet også alle venner etter at moren min ble alvorlig syk. og et elvetes vonde livet over her, skulle ha hatt en h foran elvetes... (At det går an.... Ja, ja)

[Gjest Gjesta]

til gjest-jenta:

har også mistet veldig mange i familien på noen år. Har ikke vært så langt nede at jeg har tenkt på selvmord, men det har vært beintøft til tider. Krevde å komme til noen å snakke med da jeg var hos fastlegen min og det fungerer, sakte men sikkert. Det er så utrolig mye å glede seg over(tross alt) og jeg tenker også på et løfte jeg ga til min mor mens hun lå for døden. Mistet henne i september i fjor. Jeg lovte å reise og oppleve verden å det skal jeg!

Hvis du ikke ser noe lyspunkt, så MÅ du ta tak i ting nå og få hjelp. Det er bare du som kan ta vare på deg selv, ikke alle andre. En ting er å ha støtte, noe helt annet er det å ta tak i seg selv!

Ønsker deg mye godt fremover

[lexis]

Jeg er helt enig med det gjesta skriver.

Du skriver også at du har mistet mange venner. Jeg opplevde det samme, og det er grusomt når du trenger dem aller mest. Det var så vanskelig å takle å bli det jeg opplevde som sviktet. Det er noe jeg aldrig kan tilgi, men i dag så er jeg glad jeg fant ut av hvem som er mine venner. Jeg har erfart å bli kjent med andre - så nå har jeg få, men gode venner. Jeg er så trygg på de at jeg tør ringe de når jeg trenger noen.

Jeg håper virkelig du kontakter noen får litt hjelp - samme hvor mørkt og nyttesløst alt oppleves i dag - så kommer andre dager.

[Gjest Gjest]

pappan min døde om fredag. han hadde kreft. 57 år gammel. verdens mest sportye og atletiske mann. han sykla på ergometersykkelen for bare 1 måned siden, til tross for smertene.

han fikk diagnosen spiserørs kreft for 3 år siden. han ble operert. Nå i mai fikk han beskjed om at det var spredning til skjelettet, og at de ikke kunne redde han.

da hadde han allerede gått med et brudd i kne i et år. ikke klaga han en eneste gang.

flere brudd kom mens skjelettet sakte men sikkert gikk i oppløsning.

de siste månedene fra mai til september så vi den drastiske endringen.

han ble bare tynnere og tynnere, han kastet opp maten, hadde liten matlyst. smertene holdt han våken hele natten og han skjærte grimaser konstant. men klaget ikke en eneste gang.

bare smilte når vi møttes blikket hans og han prøvde å skjule det så godt han kunne. men vi forstod, mer enn han trodde vi gjorde.

dagene gikk, jeg og min søster tok oss av han. han trengte konstant hjelp.

vi var der hele tiden. possjonerte og ga han medisiner, laget mat, ordnet putene under knærne og føttene og ryggen hans hele tiden. vasket huset, klærne, henta avisa, handlet osv. han gikk fra å gå på en krykke, til to krykker, til å ikke klare å gå mer.

det var helt forferdelig å gå oppe i. han ville ikke snakke om at han skulle dø. han sa at dette skulle han klare, og at han skulle bli bedre. så vi lot han tro på det, eller om han prøvde å overbevise oss.. det vet vi ikke..

men vi måtte daglig svelge gråten.. måneder gikk.. vi sto på bånn pinne hele dagen for han! han var den som trengte oss nå! vi rakk nesten ikke spise engang, fordi vi var så opptatte med å gjøre det best mulig for han. og han ville ikke være allene. vi så reddselen i øynene hans.

så en dag lå han i smertehelvete i sitt ege urin på gulvet.

vi måtte få han på sykhuset. han ble lagt inn og fikk nå morfinpumpe. noe han skulle hatt for lengst. plasteret var for lengst ubrukelig. de fant ut at han hadde en nyre som hadde sluttet å fungere for lenge siden, og den andre lakk urin ut i hele kroppen hans. det var derfor hans ankler og legger hadde vært så store så lenge. fordi det var urinen som forgiftet kroppen hans. og han hadde mange brudd i ben, knærne, anklene, ryggen og skuldra. hærregud for han har vært tapper!!!! ikke klaget en eneste gang!

han fikk lagt inn dren fra begge nyrer. den ene kom det bare blod fra og den andre kom den urin. men smertene kom bare mer og mer. morfin pumpa doserte bare mer og mer, men tilslutt var ikke dette nok lenger. han fikk epidural som de satt i nakken hans. slik at kroppen hans ble total lamma. nå kunne de ta et kirurgisk inngrep på han, så lamma var han.

men allikevel når han våknet opp sa han at han hadde litt smerter. til tross for at han ikke kunne bevege på bena.

vi dro flere ganger om dagen bort for å besøke han på sykehuset. de siste dagene lå han bare å sov.

den nest siste dagen, satt alle 4 søskna der og mimret mens vi satt å så på bilder.

vi spilte sangen hans "time is on my side" med rolling stones.

som sees på som ganske ironisk, med tanke på at tiden så absolutt var ikke på hans side. men det var sangen han ville høre på mens han lå på sykehuset.

i det vi dro for kvelden, spilte vi sangen igjen og han våknet. puppilene ble plutselig kjempe store, etter flere dagers søvn, med øynene åpne. han klemte oss en etter en, og for første gang så jeg tårer renne ned fra kinnet hans.

han hadde jo så mye å leve for! vi gråt og gråt og gråt.

dagen derpå kom sykehus presten som hadde vært hos oss 3 ganger tidligere for å snakke om livet og refleksjoner rundt dette, og sorg.

han spurte før han gikk om han kunne gi faren vår hans velsignelse.

han la hånden på hodet hans og sa:

"Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

– Fjerde mosebok 6.24-26

like etterpå sovnet han inn med et smil, før øynene rullet bak i hodet hans. var dette ren tilfeldighet?? pappa kunne jo ikke høre han, for han lå i søvn. åpna velsignelsen kanaler for mottagelse av pappa? eller hørte pappa det, og omsider slapp taket?

han fikk fred! ingen smerter, ingen urolighet og angst lenger!

bare ren og skjær fred! for en lettelse!

men fyfaen for et sorg og en savn som falt over oss etter det!

alt av uberarbeida inntrykk, følelser, tanker, engstelse på veien.

nå er det bare et stort tomrom pappa har etterlatt seg! som ingen kan fylle!

åj! dette ble veldig langt! men utrolig godt å få ut! en del av terapien. for man blir så tom, energiløs etterpå. tårene bare sprenger på!

godt for sjelen å lese om andre her. da ser man at man ikke er allene! kjenner meg så utrolig godt igjen.

det er så utrolig trist og ufattelig at han aldri vil oppleve at jeg får barn og være den beste farfaren for de. pappa jeg elsker deg!! du er helten min! min trygge havn er borte.. men det må jeg nå klare meg uten..

[Luluu]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

Hei..

Mistet mammaen min måneden etter jeg fyllte 18.. nå er jeg 24. Det er forferdelig vondt i perioder.. og er et tomrom som ikke kan erstattes med noe.

Sliter med å finne min vei i livet, er så mye jeg gjerne skulle snakket med mamma om. Hun ble syk da jeg var 16, fikk en sjelden type demens, noe som gjorde at hun etter kort tid ikke kunne snakke/spise.. forferdelig sykdom, og det var ekstra vanskelig ikke kunne snakke med henne om alt av tanker og følelser som foregikk inni meg i denne perioden!

Savner deg mamma.. det er vondt, og vanskelig å akseptere alt vi ikke skal få oppleve sammen.. du var alltid så varm og god, full av kjærlighet og omsorg, å med verdens beste klemmer og smil Takk for de årene vi fikk sammen mamma'en min!

[Gjest Gjest]

Mistet mamman min for snart 7 år siden pga kreft, var nesten 25 år da. (Døde 15 dager før 25 års dagen)

Mormor døde 28 dager etter mamma.

Er ofte trist, følte også savnet etter å prate med noen når dette skjedde, men fikk ikke tilbude om det. Har flere søsken, men ting har forandra seg etter bindeledde ble borte.

Er veldig redd for selv å bli syk, men prater ikke med det til noen.

Var hos mamma når hun sovnet inn. Følte hun hadde kjempa lenge nok. Så jeg sa at hun ikke trengte å kjempe lenger og at jeg var glad i henne. Fra hun fikk diagnosen til hun døde gikk det 4,5 mnd

Kjenner tårene presser på nå

[Gjest Gjest_meg_*]

jeg mistet moren min for 10 md siden. jeg er 23 og hun var bare 43, ung og frisk.

hun døde plutselig, uten noen grunn. jeg våknet opp og fant henne liggende på gulvet.

jeg kunne ikke tro hva jeg så. det var en så enorm smerte.

første uka var mest sjokk smerte. virkelig virkelig smerte. etter hvert roet det seg litt ned fordi jeg hadde mye med skolen og filmprosjekter å gjøre..

når ferien kom, gikk jeg inn i heftig deprisjon, og masse humørsvingninger.

jeg og mamma hadde et veldig sterkt bånd til hverandre, unormalt nære. vi var som bestevenner.

etter sommern vurderte jeg å slutte på skolen, fordi jeg var så langt nede.

men jeg klarte å bygge meg opp, med tid. og jeg skjønte at det var virkelig viktig å bare få ut all sorgen, som jeg brukte minst 4 md på til sammen.

jeg er fortsatt i smerte.. og sorg, men ikke DYP sorg og deprisjon.

Tiden healer, og er også fantastisk! heldigvis!

[Gjest Gjest]

Til alle dere som har mistet noen til kreften. Dere kan ta kontakt med kreftforeningen for å snakke pr. telefon, ev. kan de hjelpe dere med å finne en kreftsykepleier i den kommunen dere bor. Jeg mistet min kjæreste i kreft og fikk da snakket med kreftsykepleier. Det er veldig greit. Ofte har en jo vonde opplevelser/tanker om sykdommen som kan være greit å få snakket ut om med en som skjønner.

[Gjest Gjest_olav_*]

hei:)e mista mamman min for 13 år sia å no æ e 22år,e slit veldigt my mæ dæ,dæ som skjed va at pappan min tok live av ho mæ kniv ,å da havna e i et fosterhjem,å fikk det ikke helt bra der heller, men så fik e flyt derfra etter e ha bod der i mang år,å da flyta e på et barnehjem å bod der til jeg vart 18,å da vart e boanes alen,å så død pappan min av kreft,å da vart e alen,har ikke nå kontakt mæ slekta,virke liksom at dem ikke vil ha nå med meg å jør,veldigt vont å se at dem ber andre brødrene mine hem te seg,men aldri meg men så fik e god kontakt mæ dem e bod te i fosterhjem,så dæ ble lit likar,dæm betyr alt for meg ,så e bryr meg ikke så my mæ den ortlige familjen e har lenger,men e kjende savne blir støre å støre av å ikke ha en mamma å pappa å e føle hele barndomen min ble ødelakt av alt som ha skjed,slit veldig sykisk å fysisk av det,my deprisjona å mang gang lyst te å bare ta live mit,så drømen æ å få kone å barn ,e æ veldigt dåle te å skriv,så de blir sikkert my skrivefeil,men gåt å få del følelsan mæ andre ska begynd å dra te sykolog å få prat ut,ha ikke jort det før,spør vis dåk lure på nå,eller del ærfarin

[Gjest Gjest_vondt_*]

Det er slike små ting som kan sette igang de verste stormene av smerte.

Jeg fant i går julepapiret hun hadde kjøpt inn til jul, og diverse små ting hun sikkert hadde kjøpt inn med tanke på jul. Omtanken bak det, og den barnlige gleden jeg vet hun følte ved å pakke inn gaver, forventingene og gleden hun følte ved å gi de.

Krampegråt i flere timer, hadde bare lyst til å legge meg i sengen med julepapiret pakket rundt meg og gråte på det.

Verste var at hun også hadde bestilt masse søte barnebøker. Jeg gjetter at det var bøker hun ville kjøpe inn og spare til fremtidige barnebarn (men jeg er ikke gravid, har ikke barn). Igjen ut av en barnlig søt glede om tanke på fremtiden og giverglede.

Det gjør vondt å tenke på at noen elsket deg så ubetingelsesløst, uendelig mye, og ville deg så mye godt, som du også elsket tilbake.. og de er borte. De kommer aldri tilbake. Uutholdelig...

Jeg mistet altså mamma for en uke siden..og er i 20årene..

[sebylon]

Jeg mistet pappaen min av kreft for snart ett år siden..

tiden etter hans død har vært fryktelig vanskelig for meg..

jeg savner å høre stemmen hans, savner alle de konstruktive diskusjonene vi hadde,savner godheten og tryggheten hans..

synes bare savnet blir verre og verre jeg..

Jeg mistet pappan min for 13 dager siden. Var i bisettelsen for 4 dager siden, så det er veldig ferskt. Jeg forstår det enda ikke. Han var veldig syk og lå på sykehus. Jeg snakket med ham på telefon kvelden før han døde, men ingen ting sa meg at han ville være borte morgenen etter. Desverre er han nå borte. Jeg har fått noen småting etter ham, blant annet ei flanellsskjorte. Han brukte alltid rutete flanelsskjorter. Lukta av ham sitter fortsatt i den og jeg har den på meg om kvelden før jeg legger meg. Det er godt.

Jeg vet ikke annet å si enn at det er vanvittig trist og vondt. Vi sto hverandre veldig nær, til tross for veldig stor geografisk avstand.

Han ble 69 år. Jeg er 26.

[Gjest Gjest]

Jeg mistet pappan min for 13 dager siden. Var i bisettelsen for 4 dager siden, så det er veldig ferskt. Jeg forstår det enda ikke.

Mistet mamma for 15 dager siden.. jeg forstår det heller overhodet ikke.. jeg mener å huske at det tar 1-2 mnd før det synker litt inn.

[Gjest Emmanuelle]

I morgen har jeg fødselsdag. Blir min første uten å ha en mamma. Gruer meg til klokka blir over midnatt.

[olma]

I morgen har jeg fødselsdag. Blir min første uten å ha en mamma. Gruer meg til klokka blir over midnatt.

faren min døde av kreft når jeg var 5, sliter forsatt sykt mye med det til tider. nå er jeg 20.. det verste er at jeg ikke ble kjent med han. aner ikke hvordan han var, hva han stod for, hvordan musikk han likte osv. kunne ønske jeg husket slike ting!