Mistet mamma eller pappa?

[Alvina]

Jeg klarer ikke forklare, men er i stor sorg selv om det er snart ett år siden. Selv om er bare skrap. Det er så mye jeg ikke forstår og aldri kan fatte, og jeg tar meg i å se på hvem som helst f.eks på trikken og tenke at vi alle blir borte en dag.

Hvorfor og hva før jeg i det hele tatt ble født...

Tenker ofte at sist gang osv, den datoen, hva vi gjorde, hva han gjorde, laget kaffe, gikk på butikken og var ganske frisk. Så en dag var det over.

Jeg fatter det ikke.

Endret 13. februar 2011 av Alvina

[Thea Beate]

Jeg mistet mamma for 10 år siden, enda savner jeg henne. Min mor døde fort.Hva med deg? Var hun syk lenge eller døde hun brått?

[Beauté]

Jeg mistet min mor sommeren 2009. Og det går ikke en eneste dag forbi, uten at jeg tenker på henne og faktisk "snakker" til henne inni meg.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg "snakker" også til henne inni meg. Det er en veldig fin trøst i det hele hun føles nærmere på den måten.

[AnonymBruker]

jeg mistet min far for en måned siden, jeg skjønner ikke at det kunne skje. Det er så altfor vondt og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg på overflaten igjen nå. Jeg savner han så fælt.

[Wonders]

Har nå lest litt i denne tråen... og skulle skrive noen linjer. Ordene bare glipper for meg...

til alle etterlatte fra meg...

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamman min da jeg var 10 år gammel, i kreft. Tiden etterpå har stort sett gått greit, var veldig åpen om det fra dag 1 og har mange venner som støtter meg. I starten var det litt vanskelig husker jeg, ettersom de 10-11 år gamle vennindene mine ikke helt visste hvordan de skulle reagere eller oppføre seg mot meg, som nettopp hadde mistet mammaen sin. Men alt i alt har ting gått veldig greit. Jeg skjemmes nesten av å si dette her, men de siste årene har jeg nesten ikke grått. Det er nesten som at jeg bare glemmer bort henne i hverdagen, og det føler jeg absolut ikke er greit. Men så kommer selvfølgelig de dagene (meget sjeldent) der jeg gråter og gråter, og skjønner ikke hvordan jeg noen gang kan stoppe å gråte. Mammaen min er borte. Hun lever ikke. Jeg vil snakke med henne, NÅ.

Noe av det siste mamma sa var "Jeg er ikke redd for å dø. Det verste er at jeg ikke får se barna mine vokse opp" Og akkurat det der gjør meg så utrolig lei meg. Har blitt 20 år nå, det er snart 10 år siden mamma gikk bort. Og hun har ikke fått tatt del i oppveksten min i det hele tatt, hun kommer aldri til å få se kjærestene mine, barna mine eller meg i jobb.

Har også fått skikkelig angst for døden etter dette. Har blitt utrolig redd for å miste noen andre nære familiemedlemmer eller venner, og kan gå rundt å tenke "hvis-den-personen-dør-da-holder-jeg-ikke-ut-lengre". Er utrolig redd for å miste søskenene mine eller Pappa.

Det viktigste folk som er nære venner/familie til noen som har mistet noen som har stått de nær tror jeg er å vise at de finnes, at de bryr seg og at de ikke har glemt. Jeg føler ofte at alle har glemt at mammaen min er dø, at folk ikke skjønner at jeg faktisk kan være lei meg iblandt jeg også (selv om jeg er veldig flink til å skjule det)

Jeg gråter her jeg sitter nå fordi det er så utrolig trist å lese om alle som har mistet noen. Det er helt forferdelig, og jeg skjønner ikke hvordan livet kan være så urettferdig noen ganger. Men ta vare på dere selv, og for all del snakk om det til andre, det hjelper så utrolig mye!

[Kaira]

Sorgen er som en sirkelsag som sitter i mellomgulvet, i begynnelsen går den så fort rundt i såret at taggene ikke kan sees, men de kan føles ved den enorme smerten. Etterhvert som tiden går vil taggene bli mer og mer slitt ut, de vil aldri erstattes med nye tagger men forandringer i livet ditt vil føles som at det har kommet nye tagger på plass. Det kan være seg i å få barn, finne mannen du vil dele livet med som du så gjerne skulle introdusert for den du har tapt. Med tid og stunder vil denne sagen være nedslitt til en kule, en kule du tar vare på i hjertet ditt og verdsetter med hele ditt hjerte. Det har blitt en skatt.

Det er 14 måneder siden jeg mistet den mest betydningsfulle personen i livet mitt - Mamma.

Livet har forandret seg veldig, jeg har forandret meg. Jeg forteller oftere enn før at jeg er glad i de som står meg nær, du vet virkelig ikke hvor kort eller lenge de blir i livet ditt. Jeg prøver å se på livet med en positiv innstilling og lever. Hver vakre ting jeg ser, så tenker jeg på henne. Det kan være solnedgang, regnbuen, ja hva som helst. Da tenker jeg på henne og stopper opp og nyter øyeblikket litt ekstra for oss begge.

Hun vil være med meg resten av livet i alt jeg gjør, og jeg kan fortsatt høre henne skjenne på meg når jeg gjør ting hun ikke liker. Smiler når jeg skriver dette, for jeg kan se for meg ansiktet hennes og holdningen. Det er godt med slike øyeblikk.

Ensomheten du føler - den vil bli mindre etterhvert. Ta godt vare på de som stiller opp for deg i tiden etter tapet ditt. Og vær ikke redd for å si at de som kommer til deg ikke nødvendigvis behøver å si så mye. En god klem og "jeg tenker på deg" betyr uendelig mye mer enn du tror. Vit at du aldri er alene.

[Zandra1]

Jeg mistet moren min når jeg var 5, det er omtrent 15 år siden nå. Jeg var så glad i mamma men jeg var jo så liten. Synes aller mest synd på pappan min som mistet kjærligheten i sitt liv å måtte leve i mange år med depresjoner og fikk spiseforstyrrelser og var svært undervektig i en periode... Man bør huske de gode minnene og leve på dem isteden for å bare savne og være lei seg. Men jeg er sikker på at min mamma sitter å ser på meg hele tiden Å passer på

[Gjest Caca]

Jeg mistet mamma for 1 år siden. Jeg har fremdeles ikke kommet så langt at jeg helt klarer å sette ord på sorgen..

[Gjest nupp]

jepp, i morgen er det 5 måneder siden jeg mistet min kjære far.. savnet er dypt og det går ikke 1 dag uten at jeg tenker på han.. så mange spørsmål med så få svar... venter fortsatt på oduksjonsrapporten. skal vel ikke gå mer enn 6 måneder har jeg hørt

Endret 29. september 2011 av nupp

[Fanta Exotic]

Jeg mistet pappa da jeg var fem år. Det skjedde veldig brått og uventet.. =( Jeg har noen minner om han, selvom det ikke er så mange, så tenker jeg ofte på han. Jeg savner å ha han her. =(

[AnonymBruker]

Liker ikke at noen skal knytte episoder i livet mitt til navnet jeg skriver under, men jeg har mistet de fleste.

Pappa da jeg var 9 år.

Mamma da jeg var 14år.

Broren min da jeg var 20år

Besteforeldrene som ikke var døde før jeg ble født mistet jeg når jeg var liten. Så husker bare en gang jeg og min mormor laget en snølykt. Da var jeg 3-4år gammel.

[AnonymBruker]

mamma tok livet sitt når jeg var 5 og pappa fikk diagnosen ms når jeg var 15. føler meg så alene til tider, har absolutt ingen familie i norge enn pappa.

[AnonymBruker]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

Jeg er 30 nå, og mistet faren min da jeg var 8. Han var verdens beste pappa, og skulle ønske han var her fortsatt. Ganske vanskelig til tider for moren min som da ble alenemamma til fire barn, men hun var/er tøff og tok seg av oss alle.

[Djungelvrål]

Mistet min mor da hun var 50 og jeg var 30, mistet stefaren min 11 måneder etter. Min biologiske far har jeg nesten ikke hatt kontakt med, han kunne nesten like gjerne vært død han også...

[louise1]

I desember er det to år siden jeg mistet min stepappa. Han var mer far for meg enn det min biologiske var. Det er vanskelig å sette ord på det, selv to år etter jeg mistet han. Når det skjedde, så raste verden min så og si sammen. Det er just nu at jeg har begynt å stable meg opp og begynt å jobbe. Savner han hver eneste bidige dag! Har et fint bilde av han stående her i stua og bruker å prate med han. Både til bildet og inni meg. Det er faktisk til stor hjelp og utrolig trøstende. Han hadde det vanvittig vondt på slutten, så samtidig var det en lettelse at han gikk bort. Men herre, så vondt det var for oss andre i familien.

[Adonis]

jepp, i morgen er det 5 måneder siden jeg mistet min kjære far.. savnet er dypt og det går ikke 1 dag uten at jeg tenker på han.. så mange spørsmål med så få svar... venter fortsatt på oduksjonsrapporten. skal vel ikke gå mer enn 6 måneder har jeg hørt

Jeg mistet også min far brått og uventet for omtrent 5 måneder siden. Vi fikk obdusjonsrapporten omtrent 1.5 måned etter dødsfallet. Det var greit å vite hva årsaken var, men ikke bli for hengt opp i det. Man blir gal hvis man skal tenke på hva man kunne gjort for å oppdage det. Se heller tilbake på de gode minnene dere har sammen.

[Gjest Nuppdupp]

Jeg mistet også min far brått og uventet for omtrent 5 måneder siden. Vi fikk obdusjonsrapporten omtrent 1.5 måned etter dødsfallet. Det var greit å vite hva årsaken var, men ikke bli for hengt opp i det. Man blir gal hvis man skal tenke på hva man kunne gjort for å oppdage det. Se heller tilbake på de gode minnene dere har sammen.

oi HMMM.. hvorfor har jeg ikke fått den da :O nei jeg må ringe å etterlyse den. grunnen er mistanke om noe annet. trenger bekreftelse på at det ikke er det. kondolerer da.. mhm, gjør jo det :D

[Adonis]

oi HMMM.. hvorfor har jeg ikke fått den da :O nei jeg må ringe å etterlyse den. grunnen er mistanke om noe annet. trenger bekreftelse på at det ikke er det. kondolerer da.. mhm, gjør jo det :D

Ring til legen ja.

Trist å høre, lykke til framover.