Mistet mamma eller pappa?

[Gjest Emmanuelle]

faren min døde av kreft når jeg var 5, sliter forsatt sykt mye med det til tider. nå er jeg 20.. det verste er at jeg ikke ble kjent med han. aner ikke hvordan han var, hva han stod for, hvordan musikk han likte osv. kunne ønske jeg husket slike ting!

Kjente heller ikke min mor. Blir kanskje ekstra rart og sårt av den grunn...

[Gjest Gjest_Mandarinpiken_*]

Jeg mistet mamma for 2 måneder siden, hun døde av lungekreft, 55 år gammel. 1 måned før jeg selv fylte 20. Kreft er en grusom sykdom, det vet alle de som har opplevd den.

Savner deg mamma.

Off!! her kjenner jeg meg igjen. Føler sånn med deg.

Pappa er 55 nå, og jeg 20. Han har agressiv kreft i hjernen. Ingenting mer legene kan gjøre. Så jeg føler jeg sitter litt på vent. Gruer meg sånn!! Er mye på besøk hos han, hver eneste helg reiser jeg hjem, og kjæresten min er mye med. Vi har blitt en utroooolig sammensveiset familie, så mye godt kan jo også komme ut av det.

Sliter veldig med tanken på begravelsen!! Hvordan i all verden skal jeg klare det, tenker jeg! Noen som husker sine foreldres begravelser? Trenger litt oppmuntring om at også dette kan gå bra.

[Gjest Gjest_meg_*]

Off!! her kjenner jeg meg igjen. Føler sånn med deg.

Pappa er 55 nå, og jeg 20. Han har agressiv kreft i hjernen. Ingenting mer legene kan gjøre. Så jeg føler jeg sitter litt på vent. Gruer meg sånn!! Er mye på besøk hos han, hver eneste helg reiser jeg hjem, og kjæresten min er mye med. Vi har blitt en utroooolig sammensveiset familie, så mye godt kan jo også komme ut av det.

Sliter veldig med tanken på begravelsen!! Hvordan i all verden skal jeg klare det, tenker jeg! Noen som husker sine foreldres begravelser? Trenger litt oppmuntring om at også dette kan gå bra.

jeg tror jeg vet hvordan du har det. Moren min døde av brystkreft (spredninger) i sommer. I tiden fra desember i fjor til mai i år viste vi at det ikke var noen mulighet for helbredelse. Det var tungt. Det eneste du kan gjøre er å være der mye, snakke mye med han. Jeg angrer på at jeg ikke var der mer for min mor.

Begravelsen var fin. Mamma hadde skrevet opp ønsker, alt fra salmer til pynt på kista. Presten holdt en fin tale. Det var trist, men jeg var på en måte ikke ordentlig til stede, og jeg kom meg gjennom den dagen. Har i ettertid fått høre at jeg så så sterk ut den dagen. Det var jeg ikke. jeg følte meg liten og alene. Nå går det mot første jul uten mamma. det blir rart.

[Gjest Gjest_Hilde]

Off!! her kjenner jeg meg igjen. Føler sånn med deg.

Pappa er 55 nå, og jeg 20. Han har agressiv kreft i hjernen. Ingenting mer legene kan gjøre. Så jeg føler jeg sitter litt på vent. Gruer meg sånn!! Er mye på besøk hos han, hver eneste helg reiser jeg hjem, og kjæresten min er mye med. Vi har blitt en utroooolig sammensveiset familie, så mye godt kan jo også komme ut av det.

Sliter veldig med tanken på begravelsen!! Hvordan i all verden skal jeg klare det, tenker jeg! Noen som husker sine foreldres begravelser? Trenger litt oppmuntring om at også dette kan gå bra.

Når jeg leser sånne innlegg kjenner jeg meg veldig igjen.. Mistet mamma for akkurat èn mnd siden av kreft. Hun 53, jeg 19. De siste to mnd etter hun hadde fått beskjed om at det ikke var mer og gjøre, så følte jeg at man var i en sånn ventemodus. Det har vært noe av det verste med hele sykdomsperioden, faktisk. Gikk og var redd for at noe skulle skje uten at vi nærmeste var der osv. Når mobilen ringte på jobb, så stivna jeg til. Var veldig redd. Kan jo også da legge til an når den dagen faktisk kom, så skjedde det når vi nærmeste var på besøk. Trur det er veldig bra å være mye på besøk, godt å tenke på i ettertid.

Og begravelsen, den var fin. Jeg gikk nok rundt i en slags boble den dagen, tror nok ikke det hadde gått opp for meg at det faktisk var begravelsen til mamma jeg var i. Gruet meg veldig til den dagen på forhånd, men når det var overstått så satt jeg igjen med en god og fin følelse av det hele. Men det kan jo allikevel ikke skyves under en stol at det blir vondt og tøft, men vi mennesker takler mer enn vi tror på forhånd.

[Chord]

Mistet mamma da jeg var 12 år, etter 3 tøffe år med tykktarmskreft, sykehusbesøk, operasjoner og sånt. Er desverre de negative minnene (som f eks alle sykehusbesøkene) som har tatt over, selv om jeg husker den fantastiske personen hun var. Alltid smilende, positiv og omsorgsfull.

Sånt setter alltid spor. Hos meg er det en stor del av hjertet mitt som har forsvunnet, og jeg får den nok aldri tilbake.

[Strenge Frk.Gerd]

Mistet min mor helt plutselig og av ukjente årsaker for ca seks måneder siden.

Det var noen dramatiske dager; Først falt jeg nedover en bratt lang trapp dagen i forveien, fordi jeg forsøkte å hjelpe en full person på toppen av trappa som mistet balansen og denne dro meg nedover hele trappa (ALDRI gå bak fulle folk i trapper..!). Jeg var overbevist om at jeg kom til å komme hjem i en kiste der og da og at det ihvertfall kom til å bli dyrt siden reiseforsikringen hadde gått ut.. men det gikk heldigvis bra. Jeg skulle videre med toget fra en by i europa til en annen, og ringte min mor for for å si at jeg var fortsatt nogenlunde uskadd og trygg og på vei til neste by og så hjem.. hvor jeg da fikk beskjed fra ukjente folk pr tlf om å ringe min far med en gang.. Da skjønte jeg at hun måtte være død. Det var helt uvirkelig å sitte på et tog midt i europa og vite at noe såpass alvorlig hadde skjedd. I min forfjamsing ble jeg tilogmed sint på henne for at hun ikke ga beskjed først om at hun kom til å dø, slik at jeg fikk sagt hade.

Det har begynt å gå opp for meg at hun er borte nå.. spesielt i det siste hvor jeg har holdt på å rydde opp i boligen hennes.

Det har vært veldig sårt å rydde i tingene hennes.

Vi har hatt veldig mange dødsfall i familien og rundt oss på kort tid, og jeg hadde håpet at mamma skulle vare litt lengre. Slik ble det ikke.

Jeg har alltid hatt et usedvanlig nært og godt forhold til min mor, jeg vokste opp i sin helhet hos henne og min mormor.. og har desverre aldri hatt veldig nær kontakt med farsfamilien- noe jeg forsøker å endre på litt etter litt.

[lillemy8808]

Jeg vet noen vil synes det er feil, men jeg skriver her likevel.

Pga forferdelig mye dårlig behandelig i oppveksten så "har" jeg ingen mor. Hun har ihvertfall ikke vært en. Vil ikke ha henne der, og skal ihvertfall ikke ha henne rundt meg om jeg har barn en gang. Får ikke møte min samboer idag. Så for hans del så er det jo som hun ikke er der. Tok faktisk ei stund før han fikk vite fra A til Å hvordan ting faktisk hang sammen der...

Jeg leste en bok som heter Ung Sorg, den er visst rimelig ny, og norsk. Mange norske ungdommer og noen voksne, men som mistet da de var unge, både nære venner, foreldre og andre, forteller med egne ord.

Jeg måtte gråte litt av den boka, for det satte ord på mye av det jeg føler selv.

Jeg har ingen mor å ringe å verken fortelle koselig nyheter eller å gråte ut til.

Jeg har ingen å spørre om å råd eller barnevakt om det blir barn engang.

Osv.

Julefeiring? Tenk deg selv da..

Min far var også nærmere 40 da jeg ble født, så han ble jo 60 nå for få måneder siden.

Jeg skal tross alt ikke ha barn før jeg er minst over 25 sier jeg, og da er han plutselig 64... jeg ser ikke for meg at han er der når barn(a) vokser opp for å si det sånn. Han har hatt sine sykehusopphold allerede. Så jeg er mentalt klar over at jeg står "alene" den dagen jeg lager egen familie. Tanter på begge sider er enten ustabile å ha med å gjøre, eller "fjerne" slektninger jeg ikke har sett så ofte at jeg klarer å starte et nært forhold idag.

Jeg føler jeg sørger, men vet mange sikkert blir litt "provosert". Men tro meg - forholdet med henne er nytteløst å ordne. Det er sagt og gjort for mye.

Jo eldre jeg blir, jo flere ting jeg kunne trengt en mor til, jo verre blir det. Jeg får egentlig bare lyst å gråte bare av tanken, jeg har liksom "ingen".

Så jeg tror sørgende rundt deg er langt flere enn du tror - de færreste vil jo prate om det. Og jeg er da overbevist at man kan sørge like mye over konseptet "mor/far", som å sørge over personen som en gang var der.

[Havtorn]

Mistet pappa for 7 år og to dager siden. Gjør fremdeles voldsomt vondt og tårene presser seg fram ved hvert eneste "jubileum" - men det holder meg oppe å vite at han hadde trøstet meg og fått meg til å komme meg videre.

[Sofie1]

Jeg har mistet både mamma og pappa. Pappa døde veldig brått for 14 år siden, og mamma døde 1. juni. Hun hadde vært syk med lungekreft i ett år. Det gjør så forferdelig vondt å ikke ha noen av foreldrene igjen. Jeg var 25 år da pappa døde, og 38 nå. Selv om mamma hadde en uhelbredelig sykdom og det beste for henne var å slippe mer vondt og behandlinger så er det så forferdelig tungt.

Selv om vi visste hvilken vei det ville gå for henne så var jeg ikke forberedt på at hun ville dø før hun var borte. Det siste året har jeg brukt nesten all min fritid på å være hos henne og hjelpe henne med alt som måtte være. Nå tenker jeg ofte - at nå må jeg dra bort til mamma eller ringe og høre hvordan det står til, men nei det er jo ingen å ringe til..

Følger meg så utrolig ensom om sorgen, selv om jeg har tre søsken. De er eldre en meg og jeg hadde nok ett helt annet bånd til mamma en det de hadde. Gjør også så vondt at selv om de vet at jeg sliter nå og har en tung tid så tar de ikke kontakt med meg. En av søskenene mine har jeg ikke snakket med de siste ukene. Det lille vi har hatt kontakt har de bare bedt meg om å ta kontakt med Psykolog for å få hjelp. Har gått delvis sykmeldt siden mamma døde, og det er også noe de andre ikke forstår og mener at jeg må fullt tilbake på jobb.

Dette gjør at jeg heller ikke orker å ringe de når det skal være på den måten.

Savner mamma så utrolig og det vil ta lang tid før sorgen avtar. Heldigvis hadde hun mange gode venninner som har sagt at jeg må komme til de når jeg måtte ønske. Det gjør så godt å vite at det er noen jeg kan dele de gode minnene etter henne med.

[Meridian]

Faren min døde av hjerteinfarkt da jeg var 17, nå er jeg 29, og jeg merker at jeg har begynt å savne han igjen....

En venninne av meg mistet moren sin pga kreft da vi var 20, det var fælt ...

Ting skjer brått og uventet, og ting skjer gradvis og det er vondt. Viss man blir trist eller lei seg er det viktig å la følelsene komme, ikke stenge de ute. Sorg kan komme tilbake etter flere år, eller viss det skjer et annet dødsfall som river opp sårene igjen.

Jeg merker selv når jeg har tunge perioder i livet, at jeg skulle ønske pappa kunne komme å hjelpe meg og ordne opp og vise meg rett vei.

Man finner alltid en måte å lære seg å leve med det på, og man har alltid de gode minnene

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har mistet både mamma og pappa. Pappa døde veldig brått for 14 år siden, og mamma døde 1. juni. Hun hadde vært syk med lungekreft i ett år. Det gjør så forferdelig vondt å ikke ha noen av foreldrene igjen. Jeg var 25 år da pappa døde, og 38 nå. Selv om mamma hadde en uhelbredelig sykdom og det beste for henne var å slippe mer vondt og behandlinger så er det så forferdelig tungt.

Selv om vi visste hvilken vei det ville gå for henne så var jeg ikke forberedt på at hun ville dø før hun var borte. Det siste året har jeg brukt nesten all min fritid på å være hos henne og hjelpe henne med alt som måtte være. Nå tenker jeg ofte - at nå må jeg dra bort til mamma eller ringe og høre hvordan det står til, men nei det er jo ingen å ringe til..

Følger meg så utrolig ensom om sorgen, selv om jeg har tre søsken. De er eldre en meg og jeg hadde nok ett helt annet bånd til mamma en det de hadde. Gjør også så vondt at selv om de vet at jeg sliter nå og har en tung tid så tar de ikke kontakt med meg. En av søskenene mine har jeg ikke snakket med de siste ukene. Det lille vi har hatt kontakt har de bare bedt meg om å ta kontakt med Psykolog for å få hjelp. Har gått delvis sykmeldt siden mamma døde, og det er også noe de andre ikke forstår og mener at jeg må fullt tilbake på jobb.

Dette gjør at jeg heller ikke orker å ringe de når det skal være på den måten.

Savner mamma så utrolig og det vil ta lang tid før sorgen avtar. Heldigvis hadde hun mange gode venninner som har sagt at jeg må komme til de når jeg måtte ønske. Det gjør så godt å vite at det er noen jeg kan dele de gode minnene etter henne med.

Det var trist å høre, men er du helt alene da?

Det bra du har venninnene til moren din, men dine søsken, du kan ikke prate med de?

Iblandt kan det nok være godt å prate med en psykolog også, men det viktigste er å sørge og å minnes de gode minnene, og ikke å stenge følelsene ute.

God klem

[Sofie1]

Det var trist å høre, men er du helt alene da?

Det bra du har venninnene til moren din, men dine søsken, du kan ikke prate med de?

Iblandt kan det nok være godt å prate med en psykolog også, men det viktigste er å sørge og å minnes de gode minnene, og ikke å stenge følelsene ute.

God klem

Jeg har tre søsken, men de forstår ikke min sorg og lar meg på en måte ikke få sørge over tapet av mamma. De sier at jeg må komme meg over dette og at jeg ikke kan gå rundt og være lei meg lenger. Den ene søsteren min har ikke ringt meg en eneste gang etter begravelsen og jeg har kun sett henne kun en gang. De tenker kun på seg selv og sin egen familie. Føler meg bare mer og mer ensom og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Enda verre er det nå når jeg har ferie og man får enda mer tid til å tenke.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mistet min far da jeg var 3 år. Savnet begynner å komme nå i voksen alder når jeg forstår hva jeg har gått/går glipp av.

I min eldre søsters bryllup holdte vår tante/fars søster tale. (møtt henne 2 ganger siden begravelsen) Hun begynte å snakke om vår far, hvor stolte han var av oss og hun visste han var med oss i dag.

Jeg som ikke husker han braste sammen i gråt. Vet ikke hvorfor.

[Lionda]

Sofie1: Bor du et sted der det finnes et tilbud om sorggruppe? Jeg har hatt veldig god erfaring med å gå i sorggruppe etter at begge mine foreldre døde. Det er fint å snakke med andre som er i liknende situasjon.

Og det er tull at du burde ha kommet over det nå. Det er individuelt hvor mye sorgen påvirker livet ens og i hvor lang tid, men du kan uansett ikke tvinge deg selv til å slutte å sørge. Det tar den tiden det tar, og det er ikke uvanlig at det kan ta måneder før det blir bedre. Helt ok blir det vel aldri å ha mistet foreldrene sine, men etter hvert vil det slutte å gjøre vondt hele tiden.

Bra du har venninnene til mammaen din, bruk dem så mye du trenger det. Du har lov å trenge omsorg nå.

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma for snart tre måneder siden. Pappa mistet jeg når jeg var 17. Det har vært noen tøffe måneder, og jeg kjenner meg veldig igjen i det med at du er så fokusert på at livet skal gå videre og at du klarer deg så bra. Heldigvis har jeg søsken jeg kan dele sorgen med. Det som føles så veldig tungt nå er at jeg faktisk har blitt foreldreløs. Riktignok er jeg en voksen dame, men det føles likevel som hele min verden er revet av hengslene nå når mamnma også er borte. Hun har vært min trygge havn i alle årene etter at vi mistet pappa, og selv om vi til tider har kranglet og vært uenig har hun bestandig vært der for meg. Det er verst når noe skjer i livet mitt som jeg er vant til å dele med mamma, da kommer sorgen over meg for fullt fordi hun ikke er her lenger. Jeg vet at følelsene blir mindre intense etter som tiden går, men de blir aldri helt borte. Det er 26 år siden pappa døde, og jeg savner ham til tider veldig ennå. Heldigvis så har jeg en fantastisk mann, søsken og gode venner, og det hjelper meg i sorgen. Til trådstarter vil jeg si at det er vel ingenting som riktig kan trøste deg i en slik situasjon, men samtidig er det godt å vite at måten du føler det på er helt normalt og deles av andre i samme situasjon. Og til slutt vil jeg avslutte med dete flotte ordtaket jeg fant på nettet :

Livet er som en skoledag med sorg og glede som hovedfag. I gledens time er det best å være men i sorgens time er det mest å lære...

[Nadir]

Mistet pappa for noen år siden Savner ham så veldig mye. Ubeskrivelig.

["Maia"]

Jeg mistet mamma da jeg var 15 år. Nå er jeg 17, og jeg savner henne bare mer og mer. Mamma ble født med en hjertesykdom, og har vært inn og ut av sykehuset mange ganger. I 2006, da jeg var 13 år, opererte hun hjertet for 4. gang. Det var en stor operasjon der hun fikk satt inn en ny hjerteklaff, av metall. Jeg husker veldig godt tiden før operasjonen,(som var en uke før jeg fylte 13 år), at hun fortalte meg at det var svært liten sjangse for at hun overlevde. Hun sa at det var omtrent 20% sjangse for at det ville gå bra, og jeg klarte nok ikke helt å forestille meg tanken på at hun skulle dø da. Heldigvis var operasjonen vellykket og jeg fikk ha mamma i 2 og ett halvt år til.

Julen 2008, ble hun innlagt den 22 desember. Da hadde hun vært syk,(altså som forskjølet, gått ned mye i vekt, feber osv) siden oktober. Hun ble innlagt og fikk vite at hun hadde noe som de kalte streptokokker (?) i blodet. Dette er for "normale" mennesker ikke farlig, men siden hun hadde en metall klaff, ble dette ett sted der bakteriene formeiret seg, og hun ble da ikke kvitt streptokokkene. Hun fikk hjelp på sykehuset, og var på bedringens vei. Vi besøkte henne på julaften, flere ganger i romjulen, og dagen etter nyttårsaften. Da hadde hun bare 4 uker igjen på sykehuset, og jeg så virkelig fram til å få henne hjem igjen. 1 januar 2009, ble siste gangen jeg så mamma i livet. Pappa, jeg og de to søskene mine reiste hjem, og vi planlagte at vi skulle reise på ett nytt besøk 4 januar (en søndag). 3 Januar, snakte jeg med mamma på kvelden, og bare 10 minutter etter at vi hadde lagt på, døde hun. Pappa fikk en telefon fra sykehuset og de fortalte at mamma hadde fått hjerneblødning og var død. Vi reiste og "besøkte" henne dagen etter, og fikk sakt "hadet" til henne. Det var veldig vanskelig å se henne ligge der, helt hvit og kald.

Nå er det snart 2 år siden dette skjedde og jeg savner henne mye! Det har ikke vært noe lett, og jeg kunne virkelig ønske at hun var her. Jeg vet at det kommer til å bli vanskelig å ikke ha henne her når jeg blir eldre, gifter meg, kanskje en dag får barn. Det er så mye jeg vil dele med henne. Det er en ubeskrivelig følelse å vite at jeg ikke kommer til å møte henne igjen.

[Sofie1]

Sofie1: Bor du et sted der det finnes et tilbud om sorggruppe? Jeg har hatt veldig god erfaring med å gå i sorggruppe etter at begge mine foreldre døde. Det er fint å snakke med andre som er i liknende situasjon.

Og det er tull at du burde ha kommet over det nå. Det er individuelt hvor mye sorgen påvirker livet ens og i hvor lang tid, men du kan uansett ikke tvinge deg selv til å slutte å sørge. Det tar den tiden det tar, og det er ikke uvanlig at det kan ta måneder før det blir bedre. Helt ok blir det vel aldri å ha mistet foreldrene sine, men etter hvert vil det slutte å gjøre vondt hele tiden.

Bra du har venninnene til mammaen din, bruk dem så mye du trenger det. Du har lov å trenge omsorg nå.

Har kommet i kontakt med sorgstøttesenteret og har hatt en individuell samtale der, skal starte i en sorggruppe om noen uker.

Nå har det gått 3 måneder siden moren min døde, og jeg har det fortsatt like vondt. Synes sorgen og savnet bare blir større. Det som også gjør at det iallefall ikke blir noe bedre er at mine søsken fortsatt ikke forstår. Har flere ganger både sagt til de, skrevet i melding og mail (det har gått en masse mail og sms frem og tilbake i forbindelse med opprydding)at jeg har det veldig vanskelig og vondt. Dette gir de meg ingen tilbakemeldinger på, virker som de overser det. Eneste svaret jeg fikk fra en av de da var at om jeg fortsatt hadde det så ille så måtte jeg iallefall gå til en psykolog! Mitt svar var at jeg trengte noen som kanskje stakk innom, tok en telefon og spurte om jeg ville gå en tur, komme på middag el.l. Men nei - noe sånnt skjer aldri! De få gangene vi har sett hverandre disse 3 månedene har kun vært i forbindelse med rydding av mammas hus osv. Noe de startet med allerede uken etter begravelsen. Hver gang har endt opp med bare tårer og en søvnløs natt for meg.

Det er stor aldersforskjell på oss så det kan være det som gjør at vi reagerer så forskjellig. Jeg er yngst og en god del år i mellom. Jeg hadde nok også ett mye nærmere og tettere forhold til moren vår enn de. Var hos henne nesten hver dag, spesielt etter at hun ble syk. Det er ett så utrolig stort tomrom etter henne som bare gjør så vondt...

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far for 8 år siden. Til tross for at jeg er over 40 år går det ikke en dag uten at jeg tenker hvor glad jeg var i han.

En helt annen sak er sorgene som bygger seg opp gjennom livet. Når man begynner å bli voksen.. noen dør fra deg, familiesplittelse, skilsmisse..ja, mye. Jeg har mer enn en gang tenkt at nå er det ikke plass til flere sorger i mitt hjerte.

Til tross for alt sammen så er jeg verdens heldigste og gleder meg over hver eneste dag med unntak av disse sorgens stunder.

Jeg elsker livet, jeg har taklet alle utfordringene og min glede av å leve overskygger det tunge. Man venner seg til det meste. Også å leve uten en pappa...

[AnonymBruker]

Jeg mistet min mor da jeg kun var halvannet år.Nå er jeg 17 år og har klart meg ok. Jeg skulle ønske jeg hadde noen minner, eller overhodet noe idè om hvordan hun var. Får ofte høre av mormor,og gamle venniner av mammma at jeg likner på hun. blir utrolig rørt når jeg hører det. Pappa snakker aldri om hun, nevnt hun 3 ganger i tilfeldig sammenheng, men aldri hatt den ordentlige "praten". Den har jeg aldri hatt med noen. Det eneste jeg har et bilder.. Men skulle ønske jeg hadde en film.. Der jeg kunne se hun, hvordan hun oppførte seg, beveget seg og snakket..

JEg har en stemor som ble sammen med pappa da jeg varrundt 3. Så jeg er oppvokst med hun, men har aldri hatt noe som ligner en mor-datter forhold med hun. Kan verken snakke med hun om jentegreier, eller.. Ja noe "dypt". Det er det jeg savner når jeg ser på andre venniner og deres gode forhold til deres mor. Jeg blir sjalu.