Gå til innhold

Mistet mamma eller pappa?


Sukkersøta
 Del

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest 15

Pappa døde for bare fire uker siden.. Hjertet hans sluttet bare å gå, det var noe signal som sluttet å sende. Det skjedde helt plutselig, og han har ikke vært sjuk eller noe. Har alltid vært i god form, trente og var nøye på hva han spiste. Han pleide alltid å si at han hadde vært på sjukehuset en gang; da han ble født. Det er veldig tungt, veldig ufattelig og veldig.. absurd.

- 15 år gammel jente som savner pappa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest lexis
Veldig fint for meg å kunne lese litt her og se hvordan dere har tenkt om denne vanskelige situasjonen. Jeg mistet Mamma i kreft for halvannet år siden, og jeg klarer ikke legge det bak meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å gå videre og sliter med tanken på å måtte bære denne sorgen med meg for resten av livet. Hvordan har dere "jobbet" dere gjennom sorgen?

Stor klem til dere alle.

Hei, jeg mistet moren min i kreft for 1 år siden. Det har vært en helt ubeskrivelig vanskelig tid for meg, da vi ikke var stor familie.Jeg var så utrolig glad i moren min og det var så vondt å se hva kreften gjorde og hvilke lidelser den førte med seg. Jeg har måttet stå på ganske mye for å få hjelp, men har etterhvert fått god hjelp gjennom kreftforeningen. Der har jeg både samtale grupper og et telefonnummer jeg kan ringe, samt at det er mulig å få samtaler alene. Jeg går fortsatt på disse møtene, og det hjelper meg. Det har vært veldig fint å utveksle erfaringer med andre som har vært i samme situasjon. Jeg er midt i 30årene, så det er ikke mange av mine venner som har mistet noen enda. Det var veldig tungt og ensomt i begynnelsen, og selv om de mente det godt var det veldig sårende når de samenlignet det med å miste en besteforeldre eller et kjeledyr. Det var også veldig tydelig at mange bare ventet på at det skulle gå over, så alt kunne bli som før. Men det vil det desverre aldrig bli. Men jeg skal ha et godt liv, det vet jeg mamma ønsket for meg. Jeg bare trenger litt tid og hjelp..

Jeg ville absolutt har ringt dem og hørt om du kan få komme på en gruppe, om de har det der du bor. Eventuelt kan det hjelpe bare å ringe å snakke litt med dem også. Ønsker deg lykke til i hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_gjest_*

Hei

Jeg mistet mammaen min i dag jeg.. Vet ikke helt hva jeg gjør her, men det er på en måte godt å vite at det er flere der ute..

Hun døde av kreft som så mange andre og de siste dagene følte vi at hun var på bedringens vei og skulle kanskje hjem i morgen.. Vi viste at hun ikke kunne bli frisk, men man håper jo likevel at hun kunne få leve med den lenge...

Jeg fikk siste glade tekstmelding fra henne kl 15.50 i dag hvor hun glad fortalte at hun hadde fått en dusj på sykehuset. En halv time etter på dør hun bare...

Det er så sykt.. så uvirkelig. og så ufattelig vondt.

Hun var min hjertevenn, min aller nærmeste siden jeg ikke har noen mann/kjærste. Og siden faren min døde da jeg var 11 så har vi bare knyttet nærere og nærere bånd..

Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal klare meg uten..... :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
Gjest Gjest

mistet pappaen min 19.12.08. av kreft. det er godt å vite at jeg ikke er aleine selvom det selfølgelig er veldig trist. Pappa hadde fått dignosen kreft i sommer og det gikk egentlig ganske bra med ham fram til november. da ble han lagt inn på sykehuset. ble bare tynnere og tynnere.men så ble han endelig bra nok til å komme hjem. Han ble skrevet ut 18 des. og døde dagen etterpå hjemme. vi visste jo at det var alvorlig men jeg hadde aldri trodd at han skulle dø. men er veldig glad for at det skjedde hjemme og ikke på sykehuset. er 21 år lille broren min er 13.

savner deg pappa. Glad i deg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest trist gjest
mistet pappaen min 19.12.08. av kreft. det er godt å vite at jeg ikke er aleine selvom det selfølgelig er veldig trist. Pappa hadde fått dignosen kreft i sommer og det gikk egentlig ganske bra med ham fram til november. da ble han lagt inn på sykehuset. ble bare tynnere og tynnere.men så ble han endelig bra nok til å komme hjem. Han ble skrevet ut 18 des. og døde dagen etterpå hjemme. vi visste jo at det var alvorlig men jeg hadde aldri trodd at han skulle dø. men er veldig glad for at det skjedde hjemme og ikke på sykehuset. er 21 år lille broren min er 13.

savner deg pappa. Glad i deg

Uff... Det er vondt!! Kreft er grusomt og du har en tøff tid foran deg. Men vit at for hver dag så blir det litt lettere. Og for hver dag så vil du være takknemmlig for tiden dere har hatt sammen. Du er ung.. Det er tidlig å miste pappan sin. Det er helt uforståelig og sykt urettferdig!! Ta vare på hverandre og lykke til. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest_jente28_*

Jeg mistet mammaen min i februar 2006. så nå den 15. er det 3 år siden. Det skjedde helt plutselig og uventet, med hjerteattak. en prest kom på døren min og fortalte det, siden jeg bor i en annen by. Jeg tror ikke det sjokket kan beskrives, det tar lang tid før man innser realitetene. Fortsatt har jeg store problemer med å akseptere at hun er borte. Jeg sørger fortsatt veldig sterkt og det påvirker livet mitt på alle måter. Jeg er enebarn og vokste opp med bare mammaen min. En grunnstøtte i livet er borte og jeg sliter veldig mye med å fortsette. Jeg lurer på når sorgen på en måte skal blekne, det føles som om jeg kanskje ikke takler dette. De fleste rundt meg synes 3 år er lenge og lurer nok på når jeg skal bli "vanlig" igjen. Det kan jeg ikke svare på, jeg vet ikke. Jeg blir aldri den samme igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest dioxide

Jeg mistet faren min til kreft i slutten av 2006, da jeg var 16 år gammel.

Han hadde levd med kreft fra jeg var rundt 12 år gammel, men jeg kan på ingen måte si at det dempet sjokket.

Jeg sliter fortsatt med et dypt savn, da jeg alltid var pappas lille prinsesse, og han min helt.

Jeg har enda til gode å møte et mer omtenksomt menneske enn han. Han delte ut ved, mat og leker til fattige under juletider, - han lærte meg å spikke (lage pil av trekvister), - han prøvde iherdig å få med seg alle håndballkampene jeg spilte som ung (selv om jeg nektet han å komme hver gang), - han syklet meg til SFOen hver dag (han festet en pute til bakplanet på sykkelen), - han sa alltid hvor stolt han var av meg, - til tross for hans store smerter øvelseskjørte han med meg et par ganger, og fortalte meg at jeg hadde et naturtalent akkurat som far min, - han skrøt alltid av meg til sine venner, - han hadde alltid en vits på lur og var full av selvironi, - han hjalp en fattig nabo gjennom tøffe tider selv om vi ikke hadde så alt for mye å rutte med selv, - han lærte meg å bli et godt medmenneske.

Jeg er den jeg er idag takket være denne mannen. Å miste pappa var som å miste en del av meg selv, den beste delen av meg selv.

Det jeg er mest glad for i disse dager er at ca 2 uker før han ble innlagt på sykehus fikk jeg sagt at jeg elsket ham, - for første gang. Den stunden kan jeg leve lenge på =)

Dette innlegget var egentlig mest for min egen del, men også for å vise at det er OK å sitte med savn, tårer og såre minner selv etter flere år.

Jeg sender mine kondolanser til alle som har opplevd å miste en kjær en.

Endret av dioxide
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest sørgende?

skriver det her, trenger bare å få ut litt følelser.

faren min er ikke akkurat død, men jeg føler jeg kan si at jeg har mistet han alikevel... på 18 års dagen min for snart 2 år siden kom politiet å hentet pappa... masse mer skulle skjer de neste 2 årene. jeg får plutselige vite at pappa er dømt for en svindelsak og de har holdt det skjult for meg for å skjerme meg. han satt i fengsel til oktober og da han kom hjem var han bare rar og helt annerledes..... sint,annerledes personlighet,drikking osv. mamma tvang han til å gå til legen og etter mye om og men fant legen ut at han hadde nok fått et slag i frontal lappen i hjernen. dette fører til personlighets endring,sinne og glemsomhet. alt ble annerledes og han ble verre for hver uke som gikk... da vi kom ut i april havnet han i fengsel igjen. dette var fordi han hadde rett og slett glemt å betale i en butikk.... da han kom hjem igjen hadde han mye aggresjonsproblemer og skjellte mamma huden full rett som det var.. slo etter henne også... jeg håper ikke det er mange som vet hvordan det er.. for det er grusomt... i sommer skilte de seg og flyttet hver for seg.. han er mye deppet og jeg blir trist bare av å tenke på han.. det er umulig å forklare hvordan han er i form og alt sånn. jeg tror ikke at han har så lenge igjen og leve pga blodtrykk,røyking,diabetes osv. og det skremmer meg. jeg blir så opprørt av alt dette at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg... jeg klarer ikke å forstå at jeg som 18 åring har opplevd dette ogdette burde aldri sjedd... enda hvor mye jeg ønsker komme aldri ting til å vere som de var

måtte bare få det ut.

hvis noen jeg kjenner leser dette nå, vil jeg sette pris på at dere ikke kommer med medlidenhet........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Gjest_lisa_*

Jeg mistet mamma like før jul i kreft. Vi visste i over et år hvilken vei det ville gå. Men hun ville ikke snakke om det. Hun ville ikke akseptere det. Så jeg fikk aldri tatt farvel med henne, selv om vi alle visste. Det var veldig vondt. Noen ganger har jeg ønsket at hun døde brått, slik at hun kunne slippe å lide. døden er aldri enkel å møte uansett..men det er ikke slik at man får tatt et siste farvel selv om alle vet at det går mot slutten. Det kommer an på hvordan den døende forholder seg til det som skjer.

Takk for godt innlegg, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg føler også at jeg aldri kommer til å blir den samme. Å miste pappa har gjort meg veldig følsom, og veldig knyttet til dem som står meg nær. Pappa er den som var mest lik meg, og jeg savner han mye!

Selv mistet jeg pappaen min brått i hjerteinfarkt, og lurer på én ting...

Dere som hadde litt tid til å forberede at en av deres skulle gå bort, hva snakket dere om i denne tiden? Hadde din kjære tanker om hvordan du skulle leve videre, om begravelsen eller andre ønsker? Hva var noe av det siste dere sa til hverandre? Tror dere det gjør det lettere å takle et dødsfall om man fikk tid til å 'ta farvel'?

Jeg vet ikke hva slags begravelse pappa ønsket seg, men organiserte den etter beste evne. Og jeg holdt tale, for det tror jeg pappa satte pris på.

*God klem til dere som også savner mamma eller pappa* :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Pappan_*

Jeg har en sønn som mistet mamman sin da han var et halvt år gammel. I dag er han ni og har en hel familie med søsken og en ny mamma rundt seg. Det går fint med meg, tiden leger de fleste sår sies det, men gutten har det siste halvannet året vært veldig opptatt av den ekte mammaen han ikke har. Han kan begynne å gråte om kveldene og være veldig lei seg, og det har også skjedd at han har blitt lei seg på skolen. En jente i klassen hadde en veldig syk bestefar, og da snakket de om det å miste noen i døden. Da ble han veldig lei seg og gråt en del. Det er faktisk det verste for meg akkurat nå, at han blir så lei seg. Jeg vet jo at han trenger å få utløp for sine følelser, så han får gråte og snakke så mye han vil. Etterpå blir det bra igjen. Det er slik jeg også hadde det.

Han husker nok ikke henne nå, han var jo så liten. Men han har jo bilder og ting fra henne slik at han vet hvordan hun var. Jeg har også snakket litt om hvordan hun og jeg hadde det sammen før og etter at vi fikk han, hvor vi bodde og slikt. Nå bor vi faktisk bare vel to kilometer fra leiligheten vi leide da han ble født, og det syns han er rart.

Men det jeg skulle spørre om er om det er noen andre som er i samme situasjon? Barn som har mistet en forelder i ung alder og som likevel har så mange følelser og tanker om det hele? Hva har dere gjort for å bearbeide sorgen? Min kar er mest opptatt av hvorfor hun måtte dø, og om det kunne vært forhindret. Hun døde av blodforgiftning/streptokokk A.

Jeg har lurt på å skaffe/lage han en minnebok han selv kan skrive egne tanker og følelser i. Det kan sikkert være en liten terapi for han. Jeg skrev ned mine tanker etter hennes død, og det var vondt men samtidig litt godt å gå tilbake og lese litt når jeg fikk ting på avstand. Da kjente jeg at jeg tross alt var på vei videre i livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest
Men det jeg skulle spørre om er om det er noen andre som er i samme situasjon? Barn som har mistet en forelder i ung alder og som likevel har så mange følelser og tanker om det hele? Hva har dere gjort for å bearbeide sorgen? Min kar er mest opptatt av hvorfor hun måtte dø, og om det kunne vært forhindret. Hun døde av blodforgiftning/streptokokk A.

Jeg har lurt på å skaffe/lage han en minnebok han selv kan skrive egne tanker og følelser i. Det kan sikkert være en liten terapi for han. Jeg skrev ned mine tanker etter hennes død, og det var vondt men samtidig litt godt å gå tilbake og lese litt når jeg fikk ting på avstand. Da kjente jeg at jeg tross alt var på vei videre i livet.

Tror det viktigste er at du er åpen. Og det høres ut som han tenker på døden generelt også, at han kanskje er mer bevisst på døden/forholder seg mer til den enn mange andre i den alderen? Selv om han antagelig ikke husker moren, vet han jo hvor sterke relasjoner han har til deg og den nye moren, og er kanskje redd for at dere også kan bli borte. Det kan kanskje være et utgangspunkt for noe å snakke om. En minnebok høres fint ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Gjest Gjest

Jeg er i en nokså tilsvarende situasjon, bortsett fra at mitt barn er mye yngre enn ditt. Hun var 6 mnd da pappaen døde, og det er nå snart to år siden. Jeg har derfor ikke erfaring på reaksjoner hos eldre barn, men har i alle fall lest og tenkt en god del på temaet.

Sorg hos barn er avhengig av modenhet, og med økende alder kommer økende forståelse. Det er derfor helt rimelig at det kommer nye faser med mer akutt sorg og tapsfølelse.

Jeg tror at det er viktig at det er naturlig å snakke om den døde foreldren. Vi har flere bilder av pappa i stua og andre steder, og snakker stadig om ham. Jeg kan fortelle om ting vi gjorde sammen eller ting som var hans eller annet som er naturlig der og da. Jeg pleier innimellom også å slenge på "og det var pappa også" når jeg sier at jeg er glad i henne.

Når det gjelder minner, så har jeg tatt vare på mange ting, og samlet sammen litt historier fra diverse venner/familie. Jeg har ikke vært så god på å systematisere enda, men det kommer nok. Jeg synes også det er viktig å bevare forholdet til pappas familie, slik at hun kan lære ham å kjenne på den måten også.

Jeg har allerede kjøpt diverse barnebøker om sorg og om foreldre som dør. Jeg tror at det kan være gode utgangspunkt for viktige samtaler, og ser allede at det har vært veldig nyttig for min litt eldre niese.

Dette er vel bare teori, men jeg hadde i alle fall lyst til å dele noen tanker.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest_meg_*

Like før jul i fjor fikk vi beskjed om at min mor har uhelbredelig kreft. Hun lever fortsatt, men det er liksom ikke annet å gjøre enn å "vente" på dagen... Vi prøver å leve "normalt". Det er vanskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest Gjest_Trist_*

Jeg mistet pappa i dag. Vi hadde ikke hatt kontakt på mange år men for ca 1 år side tok vi opp igjen kontakten. Han har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske, så han har gjort mye dumt, lovet mye han ikke har holdt og fortalt mange løgner. Det var veldig godt når vi fikk kontakt igjen, men han fortsatte med å lyve om drikking ol. Siste gang vi pratet var ca. 3 måneder siden, han har ringt to ganger siden, men da har jeg ikke tatt telefonen.

I dag ble han funnet i leiligheten sin, han hadde vært død i flere dager.

Nå er det helt forferdelig å tenke på at jeg ikke tok telefonen og tanken på at han døde alene og lå død i flere dager er bare ufattelig. Har enorm skyldfølelse og skjønner nesten ikke hvordan jeg skal leve med det. Om jeg bare hadde tatt telefonen, om jeg bare hadde reist opp til ham, om jeg bare hadde ringt. Jeg blir kvalm av meg selv. Stakkars pappa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Gjest

Jeg mistet mamma'n min 13 desember i fjor.. Jeg er selv 29, og føler også at det er alt for tidlig å miste moren sin.. Dette er første gang jeg har søkt på nett, for å finne noen i samme situasjon. Årsaken er, at det er så fryktelig tungt, jeg har det veldig tungt, og jeg vet ikke hvordan man skal sørge, jeg bare savner henne så forferdelig mye.. Og jeg burde sikkert ha fokusert mer på den fine tiden vi hadde sammen, men jeg blir bare trist hver gang jeg tenker på henne, fordi savnet er så stort.

Er det noen som kunne tenkt seg en samtalepartner å delt litt erfaringer, sorger og gleder med, så er jeg veldig åpen for det. Det hadde vært virkelig godt å hatt noen i pratet med..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_trist_*
Jeg mistet mamma'n min 13 desember i fjor.. Jeg er selv 29, og føler også at det er alt for tidlig å miste moren sin.. Dette er første gang jeg har søkt på nett, for å finne noen i samme situasjon. Årsaken er, at det er så fryktelig tungt, jeg har det veldig tungt, og jeg vet ikke hvordan man skal sørge, jeg bare savner henne så forferdelig mye.. Og jeg burde sikkert ha fokusert mer på den fine tiden vi hadde sammen, men jeg blir bare trist hver gang jeg tenker på henne, fordi savnet er så stort.

Er det noen som kunne tenkt seg en samtalepartner å delt litt erfaringer, sorger og gleder med, så er jeg veldig åpen for det. Det hadde vært virkelig godt å hatt noen i pratet med..

mistet moren min i mai i år. Nå føler jeg at andre synes det har gått så lang tid at jeg skal leve normalt igjen. jeg prøver. og sliter litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ine28

ingen som ikke har mistet noen veldig nære, kan sette seg inn i hva det dreier seg om. Det er veldig varierende hvordan de rundt en takler det når noen opplever dette. Jeg er 28 år nå og mistet moren min for 3 år siden. Jeg har ikke "kommet meg" enda og omverdenen synes det er rart tror jeg, får noen hint av om det noen ganger som jeg tolker slik. Men en sorg er personlig og enhver må sørge slik de vil eller kan..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Det er sant, det er ikke mulig å forstå hvordan det er å miste noen kjære, før en har opplevd det selv. Og miste en mamma og/eller en pappa, er helt uvirkelig. Og i hvertfall så tidlig i livet. Det er snakk om en person en hadde forestilt seg mange flere år sammen med. Det er det næreste forholdet en har hatt, det er dem sterkeste bånd som er knytt.. At folk skal fortelle en eller forventer at etter et visst antall måndere skal være ferdig å sørge, sier bare hvor lite dem forstår..

Det gjør så vondt, at det er så mye usakt, det er så mye mer jeg skulle ha sagt og gjort, så mye mer opplevelser vi skulle hatt sammen.. Det er urettferdig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest EmilyLane

Mistet moren min tidlig i sommer. Kjente henne ikke, hadde ikke møtt henne på 13 år.

Var bilde av henne på begravelsesprogrammet, men uansett hvor mye jeg prøvde så klarte jeg ikke å kjenne henne igjen. Føltes ut som om jeg var i begravelsen til en gammel dame. På bildet så hun ut som en sånn sint gammel dame som kaster stein på barna i nabolaget.

Møtte alle halvsøsknene mine i begravelsen, det var tøft og ekstremt rart. Var mange av dem, og jeg hadde bare møtt 3 før som jeg huska vagt. Alle huska meg og begynte å grine da de så meg. Jeg er yngst.

Selv om jeg ikke hadde kontakt med henne, er det rart. Jeg trodde alltid jeg hadde tid til å kontakte henne om jeg skulle ønske det, og plutselig fikk jeg telefon om at hun var død. Jeg visste det da jeg så hvem som ringte.

Rart å ikke ha muligheten til å ta kontakt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...