Mistet mamma eller pappa?

[Gjest Gjest_Fugl_*]

Jeg mistet faren min da jan var litt over 61 år. jeg var da snart 34 år. Han hadde hatt kreft i tre år, og til slutt spredde den seg til leveren. Det var grusomt å se han ligge slik. Heldigvis så var de flinke på lindrende avdelig i smertebehandling.

Det som trøster meg er at jeg håper han har fått fred nå og slipper å gå ut og inn av sykehuset. Heldigvis fikk jeg fortalt han at jeg var veldig glad i han . Det er en sånn ubegripelig smerte og sorg ...

[Morroklompen]

Eg føle med alle som har mista nåken dei er gla i.

Eg mista pappaen min for litt over et halvt år sida. Han hadde kreft, og hadde egentli sjukdommen ganske lenge. Men han var aldri særlig dårleg før de siste året. Det begynte med føflekk-kreft, og spredte seg sakte men sikkert over heile kroppen. På slutten så gikk det veldi fort, og ingen av oss var skikkeli forberdet på de. Eg og søstrene mine bur 7 tima unna pappa, så vi fikk telefonen om at ting gjekk dårli, og satt oss i bilen og kjørte med en gang. Det var fare for at vi ikkje kom til å nå det, men han vart bedre i løpet av den kvelden. Så vi roa ned tempoet litt...nåke vi aldri skulle ha gjort. Vi kom på sjukehuset dagen etter og da var ikkje pappa seg sjøl lenger. Han var ikkje klar i hodet, og hadde vanskeli med å kjenne oss igjen. Han hadde hallusinasjonar, og store smerter. Vi hadde kontakt med han så vidt et par ganger, men det er vanskeli å vite om han visste ken vi var. Dette synes eg er utruli leit, og det er så mykje eg ville ha sagt..og so mykje eg vil han skal vite!! Siste gang eg prata med han var 3 daga før han døde, da ringte han meg for å gratulere meg med dagen!! Savna han so forferdeli, har alltid vert ei pappajente..

I det øyeblikket pappa pusta for siste gang, så vart kroppen min heilt tom, og eg følte ingenting. La ikkje merke til folk som var rundt meg, og var i transe. Etter at alle var gått ut av rommet, så la eg meg opp i sjukehussenga att med pappa, og la haudet mitt på brystet hanna og bare låg å slappa av i nesten en time. Det va egentli godt å kjenne nærheten til pappaen min. Sjøl om han egentli ikkje va der lenger.. Det var heilt merkeli og ikkje den reaksjonen eg hadde venta meg. Har egentli ikkje hatt nåke "skikkeli" reaksjon før no i det seinare. For tida so virka alr bare svart og ingenting har mening. Har nettopp fått jobb, men klare ikkje heilt å glede meg over de. Vil så gjerne ringe pappaen min og fortelle den gode nyheten. Han hadde vore so stolt av meg!!

[Morroklompen]

Eg e forresten 23 år, og har to søstre på 18 og 13 år..

[rugrat]

Jeg mistet pappaen min for snart 6 år siden. Han døde etter et slag, da hevelsen i hjernen ikke ville stoppe. Hele familien stod ved sykesengen da han sovnet inn. Klart jeg savner han, det vil jeg alltid gjøre. Men mest kjenner jeg takknemlighet for at jeg fortsatt husker ting han sa og gjorde i forskjellige situasjoner.

[Gjest Gjest]

Pappa døde brått for 15 år siden - jeg var ni. Det var forferdelig, og noe som helt klart har preget livet mitt. Det er ikke noe jeg plages med til daglig, men jeg har vel et par "gråtedager" i gjennomsnitt i året, hvor jeg gråter i flere timer. I tillegg hender det at jeg drømmer om natten, mer eller mindre de samme drømmene om og om igjen. Jeg kommer aldri over sorgen, men jeg aksepterer den som en del av livet mitt og håper at mine fremtidige barn aldri må oppleve noe lignende.

[Sol79]

Faren min døde helt plutselig av hjerteinfarkt for snart 13 år siden.

Jeg var 15 år og det var bare vi to som var hjemme.

Sliter tidvis med akkurat selve hendelsen fortsatt, men det verste er savnet etter pappa'en min. Det går nok aldri over.

[Bianca]

Det er utrolig rørende og trist å høre om alle dere som har opplevd å miste en forelder. For det er så vondt så vondt.

Jeg mistet mamma for et og et halvt år siden. Hun var bare 42 år. Jeg var 23 år. Hun hadde vært psykisk syk i mange år, men ikke så syk at jeg ikke kunne ha noe forhold til henne. Hun var en nydelig person. Men hadde et veldig skjørt sinn.

Jeg føler som mange andre her at selv om jeg i begynnelsen tenkte mye tilbake på ting vi hadde opplevd og alt som var tapt, så tenker jeg idag mest på alt det mamma går glipp av. Hun var alltid så nysgjerrig på kjærstene mine, og snakket alltid om når jeg og søsknene mine skulle få familie og barn. Hun elsket babyer, og ble en helt annen person når hun var i nærheten av dem. Jeg er så lei meg for at hun aldri skal få møte den familien jeg kommer til å bygge meg opp en dag, og at hun ikke skal få se sine egne barn bli voksne. Savner henne hver eneste dag, og i perioder er gråten aldri langt unna. Men alle årene med hennes sykdom gjorde meg sterk, og livet fortsetter. Man lærer seg vel å sette pris på livet på en helt annen måte enn man gjorde før.

til alle dere som har skrevet i denne tråden.

[Rotehøna_21]

Jeg syns dette var en veldig fin, men en trist tråd.. Er trist å tenke på alle de som har mistet noen an er glad i. Det gjør jo så vondt! Men godt å vite at man ikke er aleine. Syns det er godt da jeg får "ego" tanker. Da hjelper det å tenke at det er mange andre som har mista noen også..

Jeg mista faren min nå i November. Hadde nettopp kommet hjem fra julebord med jobben til samboern min.. Han hadde svulst på hjernen og lå på sjukehjem i 6 eller 7 år før han endelig slapp. 3 år før han dro til operasjon, så så man at han var dårlig.. Han forandra seg veldig og jeg skjøv han fra meg av redesel for å miste han.. Høres veldig dumt ut, men var ikke så stor ogvisste da ikke åssen dete skulle ende. Siden han lå på sjukehjem (kom seg aldri etter opprasjon, ble grønnsak for å si det sånn) så ønska vi jo på en måte at han bare skulle falle i fra. Stygt å si det, men han var aldri til stede.. Og han sa det selv da han hadde sine klare stunder. Veldig vondt å se han sånn. I November fikk han lungeødem, og det var det som ble hans fall..

Utrolig trist, og har savnet pappa gjennom ung.skolen og vgs og nå ut i arbidslivet. Skulle ønske han lissom kunne sagt at han var stolt av meg eller noe.

Jeg sitter med maaaange gode minner, som jeg skal bevare så godt jeg kan. Men er ikke alltid minner er godt nok på en måte.. Kunne jeg spolt tilbake tiden, så skulle jeg gjort mye annerledes. Men det går jo ikke..

Kondolerer til alle de som har mistet noen de er glad i!!

[Gjest sørgmodig]

Pappa døde da jeg var 27. Mamma døde da jeg var 31. Begge av kreft. Midt imellom disse dødsfallene døde en kjær venn av meg som jeg var avstandsforelsket i.

Nå er det snart ett år siden mamma døde, og jeg har "overlevd" et år uten henne. Det er tøft. Jeg tenker på henne hver dag. Savner noe så enkelt og banalt som å kunne ringe henne for å snakke om været.

Jeg har en samboer nå, som jeg elsker veldig høyt. Han har vært involvert i to nær-døden-ulykker i de to årene vi har vært sammen. Tåpelige ulykker egentlig, har ikke involvert verken biler eller ekstremsport. Bare hverdagslige ting som har gått galt. Men han har heldigvis klart seg begge gangene.

I ettertid har jeg gått rundt og vært livredd for at noen jeg er glad i skal dø. Det har virkelig gått opp for meg hvor skjørt livet kan være. Følte ei stund at død og ulykker fulgte etter meg... Har det litt lettere nå, men sliter fortsatt med en del frykt for at noe fælt skal skje igjen. Det er nesten som om det er blitt unormalt hvis det går et år uten at noe trist eller skremmende skjer.

Jeg er 32, voksen og selvstendig. Men iblant føler jeg meg likevel som et sårbart foreldreløst barn...

Er så takknemlig for at jeg har samboeren min. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten hans støtte.

Det sies at det som ikke knekker deg gjør deg sterkere. Da burde jeg være ganske sterk nå. Men jeg føler det ikke helt sånn. Kanskje med tiden? Men savnet vil nok alltid være der.

[Gjest Gjest_mamz76_*]

Jeg gikk i 4 kl da jeg mistet min far, som døde av hjerneslag på vei til jobb.

i 2002 døde min mor også etter andre gangs slag.( første gang klarte hun seg og ble bra etter hard trening)

var trist spesielt at hun ikke fikk oppleve mine barn.

Min tvillingsøster var 3 mnd på vei i den tiden så min mor viste om hennes barn.

Jeg fikk ihvertfall sagt at om jeg blir gravid og får ei jente skal jeg oppkalle henne etter henne.Og det har jeg gjort.Største jenta mi ble født i 2003

Jeg tenker også ofte på foreldrene mine og på koslige ting før de døde.

Jeg satt å fanget til min far , på en gyngestol, dagen før.

Jeg ringte min mor nesten hver dag etter at jeg flyttet til Oslo, og besøkte henne minst to ganger i året i feriene og snakket også med henne dagen før det skjedde.

Jeg er glad jeg har et godt forhold til min svigermor, som også er en fortryllende farmor til mine barn.Hun hadde også ønsket hun hadde møtt min mor, og jeg kan foresten se noen likehetstrekk mellom dem. Som å se min mor.

Jeg synes det er fint å ta opp slike tema her for da får man ut litt følelser også

klem til alle her

[Black Eyed Susan]

Litt rart at jeg skulle komme over denne tråden nettopp i dag, da ville pappa fyllt 80 år. Bare for noen dager siden var det 21 år siden han døde av kreft. I 1993 mistet jeg broren min brått, og ti år senere døde min mor av hjertinfarkt etter å ha tilbrakt de siste 15 årene av livet sitt som lam pga hjerneslag.

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men syns det ser ut som om de fleste savner de de har mistet. Jeg har nok ikke den samme opplevelsen av savn og det er det mye smerte i.

Jeg hadde aldri den kontakten med foreldrene mine som gjorde at jeg kan strø om meg med gode minner. Hjemme hos oss var det rus som opptok all oppmerksomhet, og indirekte spiste den til slutt opp livet deres også.

I mange år slet jeg med et innvendig tomrom, og forsøkte å fylle dette med alt mulig. Etterhvert innså jeg at dette var rommet hvor jeg skulle tatt i mot kjærlighet og omsorg. Det ble mye bearbeiding for å fylle dette tomrommet med det som det er ment å være fyllt av.

[Erwen]

Jeg mistet pappaen min september 97. Var nesten 6 år dengang, og har faktisk ikke peiling på hvorfor han døde. Har aldri falt meg inn å spørre mamma om det.

[Lissi]

Vil bare gi alle i denne tråden en god

[Gjest Gjest]

Kan godt være jeg har skrevet i denne tråden før. Husker ikke helt.

Jeg mast min pappa da jeg var 23 år. Han var bare 56 år gammel. Døde av kreft som så mange andre dessverre gjør.

Min farfar slet enormt, han er en gammel mann på 82. Hvorfor var det ikke han som døde spurte han seg hele tiden.

Forferdelig og grusomt. Og urettferdig. Og meningsløst.

Det som hjelper meg nå, og i tiden etter er troen på liv etter døden. Jeg er nemlig overbevist om at han venter på oss der på den andre siden. Det finnes ikke tvil i mitt sinn.

Hadde jeg ikke hatt denne troen vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort.

Vi trøster oss også med at han tross alt fikk et langt liv i den forstand. Han fikk oppleve å få tre barn og var gift med en kone som elsket han. Han levde et lykkelig liv mens han levde.

Min far var en fantastisk mann. Jeg ser og så enormt opp til han. Selvom jeg føler jeg aldri sa det til han. Jeg håper han forstod.

Det som er værst i ettertid er å tenke på hvor fælt han må ha hatt det. Tenk å vite at du har kreft og at det er uhelbredelig. Vite at du skal dø. Vi så redselen i øynene hans, og jeg kommer aldri til å glemme det. Følte sånn omsorg for min gode pappa. Nå var han den svake som trengte oss. Det hadde alltid vært motsatt.

Jeg er nå gravid med hans første barnebarn, og det er en sorg at mitt barn aldri vil få kjenne han.

Men jeg er overbevist om at han sitter på den andre siden og holder et øye med oss likevel. At han får med seg det meste er jeg sikker på

Mitt barn er kanskje veldig heldig - som har en engel som passer på h*n.

[Mistrelle]

Jeg mistet moren min for snart 7 år siden Hun rakk ikke bli eldre enn 39 år gammel.... Hun ble påkjørt å drept av en kvinne som fyllekjørte... Jeg var 16 år når det skjedde. Våknet opp rundt halv 7 en søndags morgen med pappa liggene over med gråtkvalt.

Den dag i dag sliter jeg fortsatt litt med det. Helligdager som Julaften og Påsketider. Bursdager er ogå tunge.. Alle de dagene som familie samles er ikke helt det samme.

Jeg savner henne utrolig mye..

Endret 11. mai 2008 av Mistrelle

[Lissi]

Jeg mistet moren min for snart 7 år siden Hun rakk ikke bli eldre enn 39 år gammel.... Hun ble påkjørt å drept av en kvinne som fyllekjørte... Jeg var 16 år når det skjedde. Våknet opp rundt halv 7 en søndags morgen med pappa liggene over med gråtkvalt.

Den dag i dag sliter jeg fortsatt litt med det. Helligdager som Julaften og Påsketider. Bursdager er ogå tunge.. Alle de dagene som familie samles er ikke helt det samme.

Jeg savner henne utrolig mye..

Så utrolig meningsløst og trist. Håper hun fikk sin straff.

Stakkars deg

[Anglofil]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Denne delen av forumet er ment som et sted hvor man kan dele sin sorg med andre, gi og søke støtte til og hos hverandre. Vennligst ta hensyn til dette. Ønsker man å diskutere ytteligere rundt dette, kan man gjøre det på generelt grunnlag i et av de andre forumene her på KG.

Yvonne (mod)

Endret 11. mai 2008 av Yvonne

[Gjest Nursy]

Mistet mamma for snart et år siden, men når jeg leser denne tråden kommer tårene. Hun døde av kreft, bare noen mnd etter at hun fikk diagnosen. Det har vært et tungt år, menge smertefulle tanker som har bodd i hodet mitt. Følte at jeg skulle ha gjort mer...selv om jeg prøvde alt. Savner henne så veldig. Tenker på at hun aldri vil få holde de barn jeg håper å en dag få. Hun skal aldri strikke de nydelige barneklærne hun var så flink til..nei, nå blir det bare snørr og tårer her. Hadde bursdag kort tid etter at mamma døde, gråt som et barnd a jeg åpnet kortet fra pappa og fant brudebilde og ringene deres.... Phu..godt å få rom til å minnes og gråte litt.

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Ikke mistet foreldrene mine, men mistet flere andre jeg var glad i.

Men har to venninner som har mistet en forelder hver.. Å jeg syns det er litt vanskelig noen ganger, for jeg har lett for å snakke mye om min mamma og pappa, så blir det ofte til at jeg utelukker min mamma til hun som har mistet sin, da snakker jeg mest om pappa osv..

Jeg mistet pappan min som ble 57 år, for 6 mnder siden. Det er veldig tøft. Jeg har veldig tunge dager, og jeg har bra dager. Plutselig er en plass som minner meg så fælt om han, og da begynner jeg å gråte. Det er enda veldig nært. Siden dette sikkert er veldig individuelt så kan jeg jo ikke snakke for alle, men jeg ønsker ikke at noen skal la være å snakke om sine foreldre bare fordi jeg har mistet min. Tror ikke det gjøre det lettere, fordi savnet er der uansett, det bare blir fort en unaturlig samtale dersom man utelater en av sine egne foreldre pga det.

Jeg er 25 år, og noe av det som jeg tenker på er også dette med alt han ikke får oppleve; barnebarn, bryllup osv. Likevel så vet jeg at han er med meg, og jeg vet at han ikke har det vondt lengre, slik han hadde det på slutten.

De tøffe dagene er det bare å omfavne. La tårene sprute og prat med noen man er glad i har jeg funnet ut. Bedre å få det ut, enn å knuge på det. En klem hjelper alltid, og ofte gråter jeg litt, og så ler jeg litt. Jeg får ikke dårlig samvittighet for å være glad. Foreldre vil aldri at barna deres skal være lei seg. Jeg gråter ganske ofte, men sjeldenere, og sjeldenere nå, det er bare et halvt år siden, så ganske nært og sårt enda. Jeg prater masse om det. Det er iallefall min måte å håndtere det på, å forsøke å bearbeide sorgen på. Dagene må bare gå, og en ting vi alle må lære, er å nyte livet! Føler meg pliktig til å nyte livet for pappa sin skyld, fordi jeg vet hva han levde for, og for en glede han brakte inn i andres liv. Dette vil jeg også gjøre, og dette vil jeg gjøre til en misjon i mitt eget liv.. jeg vil gjøre andre glad, jeg vil gjøre andres liv lettere, og jeg vil leve livet mitt fullt ut, nyte hver dag, for pappas skyld, og på vegne av pappa.

Dette ble langt, men det føltes veldig godt å få skrevet det ned. Håper flere greier å tenke slik, for selv om sorgen er tung, tror jeg at det er et viktig moment å ha med seg. Og hvem vet... kanskje de sitter en plass i himmelen, eller en parallell virkelighet, eller noe slikt, og ser ned på oss, og er med oss.. Vi kan aldri vite sikkert, så hvorfor ikke drømme om det når de gode stundene kommer etterpå, og man blir trist og savner så uutholdelig fælt.. de er med oss

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Jeg som skrev ovenfor.. Etter å ha lest hele tråden slår det meg en ting... så mange som har mistet mennesker de var så ufattelig glad i og nær. En naturlig del av livet, men umulig å godta føler jeg. Klarer å godta det på et intellektuelt nivå: Pappa hadde det vondt, han greide ikke puste lengre og han har det bedre nå. Men på det emosjonelle planet står jeg å roper inni meg noen ganger, gråter så tårene spruter, banner og spør hvorfor?! Tenker at jeg skal leve hele resten av livet mitt uten en pappa.. roper hvor urettferdig livet er. Pappa ble 57, og vi hadde gode år sammen, det trøster meg. En ting som gjør at jeg tror han er med meg er at mamma, broren, samboern min og jeg stod i rommet sammen med han, rett etter at han var erklært død, bare visste jeg, jeg visste at han var der. Så skjedde det noe rart, en vannkran startet å renne, uten at noen var i nærheten.. dette skjedde to ganger.. det går sikkert ann å bortforklare det som tilfeldighet, men jeg vet at det ikke var det. Og jeg er overbevist om at de følger med oss

Til alle dere som har mistet noen.. dere er tapre, og sterke. Alle takler sorg på forskjellig måte, men fellesbetegnelsen for dere alle synes jeg, er at dere er så utrolig sterke. Alle de historiene, det er tøft å lese fordi jeg kjenner meg så igjen! Har også enda telefonnr til pappa liggende, tror ikke jeg greier å slette det noen gang... Alle de spørsmålene og følelsene... det er vondt å lese hvordan dere har det, men litt godt å vite at man ikke er alene med alle tankene og tåreutbruddene....

Lykke til, til dere alle, håper vi alle greier å leve med dette savnet på en eller annen måte, selv om det alltid vil være der.. Sender gode tanker til dere. Tusen takk fra meg for at dere delte deres historier.