Mistet mamma eller pappa?

[Miriam84]

Jeg kom over denne siden nå fordi jeg sitter og leter etter et type rekonvalisenssenter eller rekreasjonssenter hvor jeg kan reise bort, ta en pause, være meg, få hjelp, finne tilbake... Jeg mistet min mamma for 9 måneder siden på dagen idag. Hun døde av kreft. Mamma og jeg var kun oss to, og vi var ubeskrivelig nær. Nå er jeg aleine. Jeg er 29 år og selvstendig, men jeg føler meg 6 år og foreldreløs. En del av meg døde med henne for 9 måneder siden, og nå virrer jeg rundt i et sammensurium av følelser, tanker, rot. Jeg har mistet platformen min, alt bare flyter.

Jeg skal fullføre master, jeg skal jobbe 100 %, jeg skal trene, være sosial, ha frivillige verv. Slik jeg gjorde før mamma gikk bort. Da hun lå syk var det det eneste jeg ville; tilbake til livet. Vakumet var uutholdelig. Gå og vente på at hun skulle dø..? Jeg ba om at det skulle være over, for både hennes skyld og min. Idag innser jeg at jeg aldri vil finne tilbake til livet slik det var før. Jeg går på jobb, jeg går på skolen, jeg trener, og er sosial. Men en gang i måneden går jeg på en smell. Låser meg inne, ligger under dynen, spiser ikke, tar ikke telefonen, svarer ikke på meldinger.. stenger alt ute. Jeg ser ikke mening med noe. Hva som trigger det, er varierende, men som regel er det alkohol involvert. Hvor lenge disse smellene varer, er også varierende.. nå er jeg på andre døgnet. Denne gangen vurderer jeg å ta tak i det. Jeg har en sorg som må bearbeides, og jeg klarer det ikke midt oppi en travel hverdag, ikke enda.

Om noen vet om et slikt senter, hvor jeg kan reise bort, få ro, få prate med noen, få tid til å tenke, og bare være, hadde jeg satt pris på et svar.

M

[AnonymBruker]

Prat med fastlegen?

Anonym poster: bc10dc33d75ca1becb98569947c63fec

[Miriam84]

Prat med fastlegen?

Anonym poster: bc10dc33d75ca1becb98569947c63fec

Pratet med fastlegen idag. Hun visste ikke om noe. Pratet også med Kreftforeningen, men deres tilbud var stort sett for pasienter..

[maja8522]

Jeg mistet min kjære pappa for seks uker siden, skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Han var min beste venn, min trygghet, den som alltid ville meg vel. Savnet er så stort

[Sofie1]

Jeg kom over denne siden nå fordi jeg sitter og leter etter et type rekonvalisenssenter eller rekreasjonssenter hvor jeg kan reise bort, ta en pause, være meg, få hjelp, finne tilbake... Jeg mistet min mamma for 9 måneder siden på dagen idag. Hun døde av kreft. Mamma og jeg var kun oss to, og vi var ubeskrivelig nær. Nå er jeg aleine. Jeg er 29 år og selvstendig, men jeg føler meg 6 år og foreldreløs. En del av meg døde med henne for 9 måneder siden, og nå virrer jeg rundt i et sammensurium av følelser, tanker, rot. Jeg har mistet platformen min, alt bare flyter.

Jeg skal fullføre master, jeg skal jobbe 100 %, jeg skal trene, være sosial, ha frivillige verv. Slik jeg gjorde før mamma gikk bort. Da hun lå syk var det det eneste jeg ville; tilbake til livet. Vakumet var uutholdelig. Gå og vente på at hun skulle dø..? Jeg ba om at det skulle være over, for både hennes skyld og min. Idag innser jeg at jeg aldri vil finne tilbake til livet slik det var før. Jeg går på jobb, jeg går på skolen, jeg trener, og er sosial. Men en gang i måneden går jeg på en smell. Låser meg inne, ligger under dynen, spiser ikke, tar ikke telefonen, svarer ikke på meldinger.. stenger alt ute. Jeg ser ikke mening med noe. Hva som trigger det, er varierende, men som regel er det alkohol involvert. Hvor lenge disse smellene varer, er også varierende.. nå er jeg på andre døgnet. Denne gangen vurderer jeg å ta tak i det. Jeg har en sorg som må bearbeides, og jeg klarer det ikke midt oppi en travel hverdag, ikke enda.

Om noen vet om et slikt senter, hvor jeg kan reise bort, få ro, få prate med noen, få tid til å tenke, og bare være, hadde jeg satt pris på et svar.

M

Kjære deg, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg mistet moren min for 2,5 år siden og hadde det sånn som du. Hadde det utrolig tøft og ingen nær familie som støttet meg. Har riktignok 3 søsken som er mye eldre enn meg og de hadde ikke samme sorgen eller savnet som meg og det var ikke noen støtte å få fra de.

Nå vet ikke jeg hvor du bor, men jeg kom i kontakt med sorgstøttesenteret på Ahus og dette ble til god hjelp for meg. Hadde der først noen individuelle timer med samtale. Deretter startet jeg i sorgruppe for unge voksne som har mistet foreldre eller søsken. Dette var utrolig godt å sitte i samtale med andre som var i samme situasjon som meg.

I fjor gikk jeg også i en annen gruppe som het "veien videre". Dette var også til utrolig god hjelp. Jeg har også i etterkant hatt en samtale med gruppelederen her som også driver med tankefeltterapi noe som også var veldig bra for meg.

Så jeg vil anbefale deg å søke etter sorgstøttesenter og ta kontakt med disse. Send meg gjerne en PM om du ønsker mer info.

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min for 2 dager siden, fremdeles i sjokk, og har ikke klart å ta alt innover meg. Er masse praktisk som må ordnes, og føler jeg ikke har helt klart å sette meg ned å kjenne på sorgen. Men det kom helt uventet, hun var ikke syk, bare falt om. Venter fremdeles på dødsårsaken..

Anonym poster: c04aa58f9a8a3193d859373dfbb68478

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappaen min 2004, han hadde Kols.

Mistet mammaen min 2011 på denne dagen, hun hadde lungekreft.

Selv om jeg er en voksen dame, så er det tungt å miste sine kjære foreldre

Jeg er også englemamma til en gutt/mann

Det er det største tapet mitt

Anonym poster: e652e46922b771726cabe765d65be4ca

[wilmap]

mistet faren min i februar i år. han døde av kreft i blindtarmen. savner han forsatt

[AnonymBruker]

Jeg mistet både far og mor da jeg var 16 år gammel. Far døde etter lang tids kreftsykdom, mens mor døde brått av hjerneslag. Nå er det 8 år siden, men såret føles fortsatt så ferskt. Som enebarn, følte jeg at den trygge rammen rundt meg brått ble revet bort. Min reaksjon til det hele var å holde meg konstant opptatt, i frykt om at jeg ville rase sammen i det øyeblikket jeg sto stille for å kjenne på tapet. Hverdagens verste øyeblikk var det å sitte på banen, trikken eller bussen, der ingenting annet okkuperte meg enn tankene og sorgen.

I etterkant angrer jeg på at jeg ikke tok tak i sorgen raskere. Jeg gikk i lang tid og følte meg helt depressiv, fraværende og ute av kontakt med meg selv. Etter et par år var vel forventningen rundt meg at den verste sorgen var forbi, men det var vel først da den virkelig dukket opp for meg.

8 år senere føles det lettere ut, men jeg tror aldri det kommer til å forsvinne helt. Jeg tror man bare lærer å takle det på sin måte med tiden. Jeg gruer meg til de store øyeblikk i livet. Fra å motta universitetsvitnemålet til å gifte meg og å få barn. Til alle øyeblikk der jeg vil kikke rundt meg og sårt ønske at de var her.

Anonym poster: 35ccc67fce0e2f97461eddcde9bb096b

[DelvisPresley]

Mistet pappa for 16 år siden.

[Disco Biscuit]

Mistet min mor for 1,5 år siden - uvisst av hvilken årsak. Hun ble 50år.

Nå er min far alvorlig syk og har kun kort tid igjen...

Jeg er utrolig sliten av alt sammen, selvom jeg ikke klarer å ta innover meg alt som skjer - sikkert den berømte forsvarsmekanismen som alle snakker om..

Jeg er voksen, men synes allikevel det er rart å skulle ha mistet begge foreldrene før man selv blir 30..

[AnonymBruker]

Mistet moren min i kreft for snart tre år siden. Vil gi dere som har postet her inne en stor klem. Døden er en del av livet. Klamre dere fast til de gode minnene dere har, og prøv å være sterk og leve videre for de som måtte gi tapt før oss.

Anonymous poster hash: 39a36...69d