Mistet mamma eller pappa?

[Wildrose]

Hei. Jeg mistet pappa da jeg var nesten 10 år og mistet mamma nå for snart 2 år siden.

[Gjest Gjest_sorg]

Mamma døde i armene mine for 20 mnd siden. Noe av det verste jeg noen gang har vært gjennom, men det var det hun ønsket på slutten og hun har ikke vondt lenger. Jeg trøster meg med det jeg.

[Gjest Gjest]

pappa døde for 1 år og 1 dag siden, døde mens han sov på sofaen hjemme, er grusomt å tenke på, var 24 år da.. er alt for tidlig å miste pappaen min da, om 14 uker hadde han blitt morfar, og er synn at sønnen min aldri kommer til å kjenne han.. steller masse med grava da hjelper litt.. skal selge huset pappa bygde, og er helt knust over det, er liksom det siste jeg har igjen etter han, føler nærværet hans der så sterkt, men ikke råd til å kjøpe det.

savner deg pappaen min!!! utrolig gla i deg!!!!

[pittie]

Jeg mistet stefaren min 06.06.06, falt og slo seg ihjel på soverommet. Dette er det ekleste jeg har opplevd i mitt liv og kommer alltid til å huske ham.

Glad i deg...

[Gjest lille meh¨¨]

mistet pappan min for 4år siden, mn har fortsatt perioder som jeg er veldig lei meg! Jeg hadde samtaler emd en kreftsykepleier da det året pappa var syk. Han døde av kreft... Det jeg synes er verst er når jeg drømmer om han, at han er frisk og lever, for da får jeg en skikkelig nedtur da jeg våkner! Og bilde av hvordan han så ut da han døde er som gravert i hode på meg!! klarer liksom uikke å gi slipp på det! Er 22år nå og tenker så mye på alt han IKKE får oppleve sammen med oss. Og på hvem som skal følge meg ned kirken da jeg skal gifte meg...

[Lille Blåklokke]

Jeg mistet min far brått for 1 år siden.

Først døde min bestemor i juni og så min far 1 mnd etter i juli.

Har det tøfft hver dag og tenker på han hver dag. Jeg var veldig pappa jente.

Han døde av infarkt antas det, etter som han hadde hjertesvikt og var veldig syk. Men vi trodde han hadde flere år og gå på.

Han ble like over 60 år. Jeg er 23 selv.

Sliter mye med at det var jeg som fant han død, han hadde falt ut av sofan og lå på gulvet. Det jeg sliter med er dette synet, og at han var alene da det skjedde. Lurer på om han var redd, eller hadde vondt.

Hva om jeg hadde kommet 30 min før.

Savner han så ufattelig mye og tenker hver dag på hva jeg skulle gjort om jeg fikk se han igjen omså bare i 5 min.

Jeg og min forlovede fikk heldigvis en fin dag sammen med han dagen før han døde, og det er godt.

Ekstra tungt siden vi skulle gifte oss nå i år for at pappa skulle få følge banet (meg) sitt opp kirkegulvet før han blei for dårlig. Rakk ikke si til han at jeg skulle gifte meg engang.

Skal legge buketten min på grava hans, så har han vært en del av dagen han også.

Tror aldri savnet av han kommer til å forsvinne eller blekne, han var så god og snill. Beste pappa i hele verden. Glad i deg pappaen min.

Er heldig som enda har mamma.

Endret 23. august 2008 av Bambi85

[Honey Bee]

Selv er jeg i "ventemodus".Mamma har akutt myelogen leukemi.Hun er bare 50 år og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg mister henne.

Klem til dere alle

[Chianty]

Mistet min far for 34 år siden...

savnet er like stort nå som det var da jeg var lita

[Gjest NiChia]

Jeg har også mistet.

Mamma døde i januar 2005, da var jeg 15 år. Hun ble 46 år.

Savner henne forferdelig mye. Hun hadde vært syk i nesten 10 år, det begynte med brystkreft og spredde seg til leveren. Da det etterhvert spredde seg til hjernen måtte vi bare sitte og vente på at hun skulle dø. Det var en forferdelig tid. Søsteren min hadde flytta til England for å gå som utvekslingsstudent der et år. Hun kom tilbake da mamma ble sendt på sykehus november 2004.

Sist gang jeg så henne ordnetlig og kunne prate med henne ordentlig var nyttårsaften.

Bestemor døde oktober 2005. Jeg for min del tror hun døde av sorg. Hun hadde også kreft, men jeg tror det ble for vanskelig for henne å se minstejenta hennes dø. Det værste var at jeg nektet å dra på sykehjemmet til bestemor. Jeg orker ikke se henne slik hun så ut da. Jeg visste det ville minne meg for mye om mamma. Heldigvis tok venninna mi meg i hånda og sa at jeg måtte. Hun nærmest dytta meg inn døra. Noe jeg er evig takknemlig for siden bestemor døde dagen etter.

Ellers har jeg på en måte også mistet pappa. Han lever og har det bra. Men han er gresk og flyttet tilbake til Hellas da jeg var rundt 9-10 år. Jeg husker ingenting fra den perioden. Men vennene hans har sagt at jeg satt bak i bilen og gråt og sa ting som: Pappa, hvorfor må du dra fra meg? Hvorfor vil du dra fra meg? Ikke gå ombord på båten, ikke dra fra meg!

Det er fortsatt veldig vondt i dag å tenke på det. Men heldigvis har forholdet vårt alltid vært bra oss i mellom. Jeg har vært og besøkt han hvert år siden han flytta og nå savner jeg ikke lenger å bo med han. Det ville blitt for rart å flytte sammen med han igjen nå. Han er mer som en kompis eller storebror enn en pappa nå.

De siste fire årene har jeg og søsteren min bodd i fosterhjem. Vi fikk heldigvis flytte til verdens snilleste dame. Og jeg er så utrolig glad i fostermoren min. Kunne ikke bedt om noen bedre, bortsett fra kanskje mammaen min.

Fra januar 2007 til august 2007 var jeg innlagt på poliklinisk døgnavdeling for ungdom (eller hva det het igjen). Og det siste året har jeg gått på folkehøyskole. I år har jeg flyttet ut (selv om jeg fortsatt har rommet mitt ståendes hos fostermor) sammen med kjæresten min. Så har de siste to årene hatt et lite "bli selvstendig og flytte hjemmefra-prosjekt".

Nåja. Det var min historie.

Jeg tenker ofte på at uansett hvor uheldig jeg har vært, så er jeg også en av de som er ganske heldige. Jeg har fått et annet sted å bo og jeg trives der jeg bor/bodde. Så jeg skal ikke klage alt for mye

til alle her

[Gjest Gjest]

Jeg har også mistet pappaen min for noen måneder siden. Han er ikke død, men er tatt for seksuelt misbruk. Han har aldri misbrukt meg, jeg har alltid vært pappajente (er 25 nå), så dette kom som et sjokk.. på alle. Vet ikke hva jeg skal gjøre - han lever fortsatt, men han er ikke den jeg trodde han var og jeg klarer ikke å ha kontakt med han igjen. Ihvertfall ikke enda. Det er på en måte tungt å vite at han lever, men ikke er i livet mitt lengre likevel. Noen ganger har jeg bare lyst til å ta opp telefonen og ringe og høre stemmen hans og si hvor glad jeg er i han og hvor mye jeg savner han, men så kommer jeg på hva han faktisk har gjort..

Noen som har opplevd det samme?

[Raven Emerald]

Pappa tok livet av seg for litt over 13 år siden.

På mange måter har det ikke gått opp for meg enda, siden jeg ikke hadde mye kontakt med ham etter at han og mamma gikk fra hverandre. Må mange ganger ta meg sammen, og innse at han er borte. Det tøffeste for meg nå, er at barna mine aldri vil få bli kjent med ham, selv om det ikke vil bli noe savn for dem, siden de har god kontakt med stefaren min, som har vært som en far for meg i mange år. For dem, er det jo han som er bestefar. Men av og til skulle jeg ønske det var en glede pappaen min også kunne få oppleve.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å ordentlig innfinne meg med å vite at han ikke er mer. Savnet vil nok alltid være der, men for meg, nå, er det den uvirkelige følelsen jeg får når jeg tenker på ham, som er verst. Selv om jeg husker ham godt, føles det nesten som om alle minnene bare er drømmer av og til, at han egentlig aldri var der. En underlig følelse... Og jeg får på en måte dårlig samvittighet av det, siden jeg føler at jeg fratar ham noe, ved å ha den uvirkelighetsfølelsen om ham. Nesten som om jeg "fornekter" at han en gang fantes. Men antar at det er fordi minnene er blitt fjernere, på en måte... Sårt er det uansett, og det vil det alltid være.

[Nadir]

Jeg mistet kjære pappaen min for 2 år siden. Jeg savner ham mye. Det er tungt og vanskelig Han var 50 år.

[frk_ø]

Jeg mistet moren min i 2006, da var jeg 25 år.

Det skjedde helt plutselig, ved hjerneblødning. Jeg er enebarn og vokste opp med min mor, så en grunnsten i livet ble plutselig revet bort. Det første året fornektet jeg nesten at det hadde skjedd og prøvde å leve videre på akkurat samme måte. Det gikk ca et år før jeg gikk inn i en dyp depresjon og måtte kutte ut både studier og jobb. Jeg går idag til psykolog og tar antidepressiva for å komme meg videre. Det er enormt tungt å miste en forelder, særlig når man er ung. Selv om jeg ses på som "voksen" (jeg er 28), føler jeg meg ofte som den lille jenta som ønsker trøst og støtte av mammaen sin. Jeg kommer til å savne den snille og fantastiske mammaen min resten av mitt liv, det er vanskelig å være til uten henne synes jeg. Jeg håper, og det er det de sier andre som har vært gjennom dette-at sorgen og savnet etterhvert blir lettere å bære

[Gjest Marielle.]

Hei.

Søkte litt rundt på google, og fant dette forumet.

Var veldig godt å lese.

Jeg er 16 nå, og pappaen min døde for 1 uke siden. Har ikke vært begravelse enda, og jeg savner han så forferdelig mye. var kjempe sterkt knyttet til han og plutselig ble han brått revet fra meg og søskene mine (som er en del eldre enn meg). Han døde av akutt hjertestans menst han sov.

Er veldig vondt å takle og jeg har ikke helt innsett det enda. Føles ut som han bare er på ferie eller noe, selvom jeg så han på sykehuset, ligge oppi kisten. jeg sto lenge å prøvde å vekke han.

at pappa er borte fra meg forgodt, vil jeg nok trenge lang tid på å fordøye.

og selvom jeg føler meg helt alene og veldig liten, så er det godt å vite at andre har det på samme måte.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Må først bare si at det gjør utrolig vondt å lese det dere har skrevet...kjenner meg godt igjen i sorgprosessen mange forteller om. Og jeg kjenner alt kommer tilbake når jeg leser andre sine historier..

Selv mistet jeg moren min for 3,5 år siden, men det har nesten ikke gått opp for meg enda. Jeg savner henne like mye den dag i dag. jeg har hele livet vært en skikkelig mammajente, og etter hun døde føler jeg bare at hele familien har gått i oppløselse. Jeg var 23 da mamma døde og nesten ferdig med utdannelsen min. HUn hadde hatt kreft i 3 år, men da hun fikk tilbakefall gikk det fort nedover. Men selv når hun lå på det siste og vi omtrent ikke fikk kontakt med henne, klarte jeg ikke å innse at hun skulle dø. Jeg har helt overbevisst om at det kom til å bli bra igjen, hun hadde jo tross alt vært dårlig før. er vel kanskje bare forsvarsmekanismen i mine egen kropp som slo til...og dermer fortrengte jeg alt. Skulle på en måte ønske jeg kunne innsett sannheten...var jo så mye jeg ikke fikk sagt:(

Nå idag har det skjedd mye..jeg har giftet meg og fått en nydelig datter. Men hver gang jeg tenker på mamma gråter jeg...har så lyst at hun skulle få møte min lille og få være mormor. Det er vondt når alle på barselsgruppen klager over masete besteforeldre som har meninger og blandinger om alt. Skulle ønske jeg hadde det...skulle ønske jeg hadde noen å ringe til å spør om hva jeg skulle gjøre. men sånn er ikke livet... uansett er jeg glad for den tiden jeg sammen med mammaen min...og jeg kommer aldri til å glemme henne..

[Gjest Gjest_Meg_*]

Jeg mistet moren min for snart et år siden, jeg var 19! Mamma ble akutt innlagt på sykehuset etter en lengre tid med ulike undersøkelser uten at legene kunne finne ut hva som feilet henne. Hun var tungpusten den dagen, og hun sa at hun ikke orket mer, det var vondt for meg å se henne slik. Jeg gikk mitt første år på sykepleien og hadde praksis. Hver eneste dag etter praksisen dro jeg rett til sykehuset for å være med henne... Mamma hadde det utrolig vondt, men hun viste det aldri foran meg. Hun sa at hun kanskje ikke skulle skulle klare seg denne gangen, og at jeg måtte ta godt vare på meg selv, pappa og broren min. Jeg trodde aldri på henne og sa at hun måtte slutte å tulle om sånne ting. En dag da jeg dro fra praksisen til sykehuset, fant jeg ut at hun hadde blitt lagt i respirator og var bevissløs. Hun lå slik dag etter dag, og jeg ventet på at hun skulle våkne og vi kunne prate sammen igjen. Jeg og pappa fikk plutselig en telefon fra sykehuset 2 uker senere, og de ba oss om å komme så fort som mulig. Da vi var der, ble vi fortalt at mamma ikke kunne klare seg mer, og de måtte slå av respiratoren. Jeg kunne ikke skjønne at hun ble så dårlig så fort, og jeg ikke engang fikk sagt hadet. Jeg savner henne så fælt, og det er ikke lett å prate med noen om dette. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Liten gjest]

Veldig fint for meg å kunne lese litt her og se hvordan dere har tenkt om denne vanskelige situasjonen. Jeg mistet Mamma i kreft for halvannet år siden, og jeg klarer ikke legge det bak meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å gå videre og sliter med tanken på å måtte bære denne sorgen med meg for resten av livet. Hvordan har dere "jobbet" dere gjennom sorgen?

Stor klem til dere alle.

[Gjest Venninne]

Jeg har ikke mistet noen av foreldrene mine selv, men en av mine nærmeste venninner er midt oppi situasjonen nå... I går fikk hun en telefon på skolen om at moren hennes hadde kollapset på trening, og var blitt kjørt på sykehuset. Kvelden samme dag ringte venninnen min til meg, og fortalte meg at moren lå i respirator, og at hjerneblødninger var årsaken. I dag fikk jeg en melding fra venninnen min, som fortalte at alt håp er ute, og at moren skulle gjennom en organdonor-operasjon, og etter det skal venninnen min få se henne en siste gang.

Dette setter livet i et helt annet perspektiv, og klumpen i halsen min og tårene i øynene mine dukker opp hver gang tankene mine streifer innom dette. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, har fortalt henne flere ganger at jeg er glad i henne og at jeg er her for henne hvis hun vil snakke.

Det er så urettferdig, alltid skal de verste tingene skje med de beste menneskene...

[Gjest Venninne]

Jeg har ikke mistet noen av foreldrene mine selv, men en av mine nærmeste venninner er midt oppi situasjonen nå... I går fikk hun en telefon på skolen om at moren hennes hadde kollapset på trening, og var blitt kjørt på sykehuset. Kvelden samme dag ringte venninnen min til meg, og fortalte meg at moren lå i respirator, og at hjerneblødninger var årsaken. I dag fikk jeg en melding fra venninnen min, som fortalte at alt håp er ute, og at moren skulle gjennom en organdonor-operasjon, og etter det skal venninnen min få se henne en siste gang.

Dette setter livet i et helt annet perspektiv, og klumpen i halsen min og tårene i øynene mine dukker opp hver gang tankene mine streifer innom dette. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, har fortalt henne flere ganger at jeg er glad i henne og at jeg er her for henne hvis hun vil snakke.

Det er så urettferdig, alltid skal de verste tingene skje med de beste menneskene...

Jeg er forresten 15 år, venninnen min også...

[Gjest K3nn7]

Jeg har ikke mistet noen av foreldrene mine selv, men en av mine nærmeste venninner er midt oppi situasjonen nå... I går fikk hun en telefon på skolen om at moren hennes hadde kollapset på trening, og var blitt kjørt på sykehuset. Kvelden samme dag ringte venninnen min til meg, og fortalte meg at moren lå i respirator, og at hjerneblødninger var årsaken. I dag fikk jeg en melding fra venninnen min, som fortalte at alt håp er ute, og at moren skulle gjennom en organdonor-operasjon, og etter det skal venninnen min få se henne en siste gang.

Dette setter livet i et helt annet perspektiv, og klumpen i halsen min og tårene i øynene mine dukker opp hver gang tankene mine streifer innom dette. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, har fortalt henne flere ganger at jeg er glad i henne og at jeg er her for henne hvis hun vil snakke.

Det er så urettferdig, alltid skal de verste tingene skje med de beste menneskene...

Opplevde nesten det samme natt til i går. De ringte fra Ullevåll og sa at mamma hadde fått en hjerneblødning da hun var på vei hjem fra jobb. Bilen hadde hatt lav fart og hadde skjenet av veien og inn i et tre. De hadde også sagt at det ikke var noe stort håp om overlevning. Vi kom oss kjapt til Ullevåll og fikk info fra legene om at de hadde gjort tester som viste at hun var hjernedød, og fikk samtidig spørsmål ang. organdonasjon. Dette var familien helt enige om at vi skulle godta, veit at modern hadde villet det. Er nå glad for at vi fortsatt er tre sønner som bor hjemme hos pappa. Synes veldig synd på folk som må takle sånt aleine!