Mistet mamma eller pappa?

[Arkana]

Mistet pappa i januar i år, da var jeg 23 år og han 55.

Savner han forferdelig og syns det er grusomt å tenke på at jeg har hele livet foran meg og at han ikke vil være en del av det.

Livet kan være jævlig.

Det eneste som får meg igjennom dagene er håpet om at vi en gang møtes igjen.

Jeg synes det hjelper å tenke på at han kanskje følger litt med på meg, ser at jeg har det godt, ser alt det han ikke får oppleve. Vet det kanskje høres rart ut og jeg har egentlig aldri spekulert veldig på om det er mulig eller noe sånt, det er bare en slags trøst som jeg har valgt å holde på samme om den er realistisk eller ikke.

[dikigoros]

Jeg synes det hjelper å tenke på at han kanskje følger litt med på meg, ser at jeg har det godt, ser alt det han ikke får oppleve. Vet det kanskje høres rart ut og jeg har egentlig aldri spekulert veldig på om det er mulig eller noe sånt, det er bare en slags trøst som jeg har valgt å holde på samme om den er realistisk eller ikke.

Jeg mistet moren min for 2 uker siden. Sitter og leser innlegenne her, og har fortsatt vanskelig for å forstå at det virkelig har hendt meg også. Mamma fikk kreft, den aggresive typen. Hun klaget aldrig, men levde i et smertehevlete i 3 år. Det rare er at da jeg "knakk sammen" etter at hun døde, er det så mange som lurer på om jeg ikke hviste at hun skulle dø? Selv om du ser at noen dør langsomt foran deg, tror jeg ikke du klarer å forestille deg hvordan det blir. Jeg er selvsagt glad hun slipper mer smerte, men hun hadde sånn livslyst. Og ikke nok med at man blir så syk, så skal man kjempe med å få riktig oppfølging av leger, passe på å ikke gå sykemeldt for lenge, og ikke minst "overgi" kroppen din til alle som etterhvert må gjøre det man selv ikke klager. Den følelsen av å måtte be om hjelp til vask av kropp, bleier, m.m mens du inne i hodet ditt fortsatt er helt frisk, må være grusomt. Jeg tenker så mye på hva mamma tenkte de siste ukene hun lå på Hospice, hun viste jo at hun skulle dø..Hvordan klarer man da å våkne, være hyggelig mot besøkende? Hvordan klarer man å sovne?

Har så mange tanker, og så mye smerte at jeg lurer på hvordan man klarer å komme seg videre..

[mia83]

Jeg mistet pappa for 1 og et halvt år siden.. Jeg var 22 år da, og jeg savner han fortsatt innimellom. Men ettersom jeg har flyttet et godt stykke hjemmefra (45 mil) flere år før han døde, så savner jeg ham ikke i hverdagen, da jeg ikke har vært vant til å ha ham her.

[Gjest tri]

Jeg mistet pappan min for 11 mnd. siden..han hadde snakket med bestemor på tlf kl 6 på morgenen å ble funnet død i sengen sin kl 14 på ettermiddagen. Helt uforståelig at han er borte og at d skjedde uten en eneste forvarsel! For 1 mnd. siden døde også bestemor på samme måte... Jeg er enebarn å har derfor måttet ordne med alt etter de begge..begravelser,gjeld++ samtidig som jeg nå skal ha eksamen..

begynner nå å merke at dette er ganske mye å takle alene når en er 21 år..

[Pusemor]

Her var mye leit ja.

Mistet selv mamma da jeg var 24 år. Hun døde helt plutselig og uventet. Pappa mistet jeg da i kreft, da var jeg 30 år. Han fikk noen måneder, men...man venner seg jo ikke til at han skal bli borte allikevel.

I går mistet jeg min tante, mammas eneste søster, hun døde også helt plutselig og uventet. Jeg hadde god kontakt med henne og vi er så liten familie.

Huff, trist start på det nye året. Heldigvis lever min mormor, selv om hun for tiden er på sykehjem, så er hun klar og med oss.

Gleder meg over at hun lever, alle gode minner også har jeg min kjære her hjemme da: )

[SilkeSatan]

Jeg mistet faren min for 2 år siden. Og jeg savner ham sårt.

[Gjest Gjest-M-]

Mamma døde da jeg var 27. Hun fikk kreft, legene oppdaget det ikke før det var for sent, og hun døde rett etter hun fylte 61.

En måned før vi fikk beskjed om at mamma var kreftsyk, hadde jeg om eksmannen min flyttet fra hverandre. Så midt oppe i et tøft samlivsbrudd med to små barn å ta vare på, mistet jeg mamma`n min. Det året der er et svart hull i hukommelsen min.

Skjønner ikke hvor jeg tok kreftene fra til å stå oppreist, men det var vel tanken på barna mine som holdt meg gående.

[Nicky B]

Mistet mamma for fem år siden. Helt plutselig og uventet. Da var jeg 25 år og i høst mistet jeg pappa etter et halvt års tid med kamp mot kreft.

Jula i år ble veldig rar. Første jul uten begge mine foreldre. Sårt.

Jeg bærer nok på mye ubearbeidet sorg tror jeg.

[Villemarie]

Jeg mistet pappa bare noen få dager før julaften. Han døde 20.12.07, alene i sitt eget hjem.

Jeg sliter ganske mye for tiden. Han var alene, så det er jeg og søstern min som ordner opp i alt som må ordnes opp i.

Det føles helt surrealistisk å avslutte livet hans.

Jeg sa opp telefonen hans for noen dager siden. men jeg får meg ikke til å slette telefonnummeret fra telefonlisten min, selv om jeg vet at jeg ikke kan ringe det lenger.

Pappa ble bare 53, og jeg og lillesøsteren min er henholdsvis 24 og 28.

Jeg traff han kjapt i forbindelse med julegaveoverlevering 3 dager før han døde. Om jeg bare hadde visst at det skulle bli siste gang.. Jeg ville ha klemt han lenge og fortalt han at jeg er glad i han.

[Gjest Gjest]

Jeg har fortsatt nummeret til mammaen min lagret på mobilen og nå er det 2,5 mnd siden hun døde. Klarer ikke helt å slette det. Blir liksomt noe endelig. Noe endelig som jeg ikke har forstått ennå.

Skal begynne å rydde ut av huset hennes. Hele hennes liv og min bardom. Både gruer og ser fram til det. Tror det blir viktig i forbindelse med å jobbe seg gjennom sorgen. Det blir tøft den dagen da jeg lukker døra til barndomshjemmet mitt for siste gang.

En klem til deg Villemarie.

[SilkeSatan]

GJest: Jeg har fortsatt mobilnummeret til pappa på mobilen og han døde for 2 år og 3 måneder siden..

[Gjest Gjest_Kine_*]

Jeg mistet mamma for 2 måneder siden, hun døde av lungekreft, 55 år gammel. 1 måned før jeg selv fylte 20. Kreft er en grusom sykdom, det vet alle de som har opplevd den.

Savner deg mamma.

[Gjest Gjest_Ingel_*]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

Pappa døde for to uker siden av kreft. Jeg har ennå ikke fått ordentlig tid til å bearbeide dette og det er fryktelig vanskelig å kjenne på. Jeg er begynt på jobb igjen og der går alle rundt og later som ingenting. Jeg vet at de bryr seg mye om meg og at det er utrolig vanskelig å finne de rette ordene, men det er bedre at noen sier noe klønete enn at det ikke blir snakket om i det hele tatt.

Jeg var der da han døde, holdt han og snakket til han. En tanke jeg kverner mye på er all den medisinen han gikk på, morfinpreparater, ble skrudd opp i dosene hele tiden og den siste uken var han bare en tynn kropp som pustet. Vet at alle har gjort alt de har kunnet for han den siste tiden, men det var så lite jeg kunne gjøre og det får meg til å tenke på at jeg skulle gjort mer. Selv om jeg vet at det neppe var noe som jeg kunne gjort, men det slipper liksom ikke.

Jeg forstår alle som har mistet noen nære, det er så fryktelig vondt at det kan ikke beskrives på noen som helst måte.

Alle gode tanker til dere andre pårørende som savner noen.

[Ingel]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

Pappa døde for to uker siden av kreft. Jeg har ennå ikke fått ordentlig tid til å bearbeide dette og det er fryktelig vanskelig å kjenne på. Jeg er begynt på jobb igjen og der går alle rundt og later som ingenting. Jeg vet at de bryr seg mye om meg og at det er utrolig vanskelig å finne de rette ordene, men det er bedre at noen sier noe klønete enn at det ikke blir snakket om i det hele tatt.

Jeg var der da han døde, holdt han og snakket til han. En tanke jeg kverner mye på er all den medisinen han gikk på, morfinpreparater, ble skrudd opp i dosene hele tiden og den siste uken var han bare en tynn kropp som pustet. Vet at alle har gjort alt de har kunnet for han den siste tiden, men det var så lite jeg kunne gjøre og det får meg til å tenke på at jeg skulle gjort mer. Selv om jeg vet at det neppe var noe som jeg kunne gjort, men det slipper liksom ikke.

Jeg forstår alle som har mistet noen nære, det er så fryktelig vondt at det kan ikke beskrives på noen som helst måte.

Alle gode tanker til dere andre pårørende som savner noen.

[starseed]

Jeg mistet pappa for nesten 2 år og en måned siden. Jeg var 21 da, og sto ved sykehussenga noen timer før han døde og sa at jeg elsket han og at det var greit hvis han ville hvile nå... Jeg kommer nok aldri til å bli den jeg var, noensinne. Jeg har mistet en pappa, den eneste jeg hadde.

Jeg sørger enda, gråter og bærer meg, veksler mellom å være sint og lei meg. Det som er verst for meg akkurat nå er at alle forventer at jeg skal "være over det verste nå". Men jeg er ikke begynt enda. Først like før jul når jeg satt å lagde krans til grava hans skjønte jeg at han aldri kom tilbake! Nesten to år tok det meg å innse at han er BORTE!

Jeg gruer meg fælt til alle høytider og bursdager i familien, fordi pappa mangler. jeg gruer meg til å gå inn gjennom døra hjemme hos mamma og ikke se skoene hans i gangen, gruer meg til å se "hans" stol i stua være tom. Gruer meg til å gå på kirkegården og se navnet hans på den fine gravsteinen mamma har valgt ut. Gruer meg til jeg selv får barn og vise dem bilder av han som ville blitt deres fantastiske bestefar! Jeg gruer meg til resten av livet uten pappa!

Men jeg fikk snakket ordentlig md pappa noen dager før han ble så syk at han mistet kontaktem med oss, jeg vet at han vil at jeg skal leve videre! han sa også at det var lov å gråte, men ikke hele tiden. Vi skulle huske de fine tingene, og le av alt det morsomme også!

Jeg prøver pappa, jeg prøver...

[Gjest Kågtind]

Jeg mistet pappa for nesten 2 år og en måned siden. Jeg var 21 da, og sto ved sykehussenga noen timer før han døde og sa at jeg elsket han og at det var greit hvis han ville hvile nå... Jeg kommer nok aldri til å bli den jeg var, noensinne. Jeg har mistet en pappa, den eneste jeg hadde.

...

Jeg gruer meg fælt til alle høytider og bursdager i familien, fordi pappa mangler. jeg gruer meg til å gå inn gjennom døra hjemme hos mamma og ikke se skoene hans i gangen, gruer meg til å se "hans" stol i stua være tom. Gruer meg til å gå på kirkegården og se navnet hans på den fine gravsteinen mamma har valgt ut. Gruer meg til jeg selv får barn og vise dem bilder av han som ville blitt deres fantastiske bestefar! Jeg gruer meg til resten av livet uten pappa!

Men jeg fikk snakket ordentlig md pappa noen dager før han ble så syk at han mistet kontaktem med oss, jeg vet at han vil at jeg skal leve videre! han sa også at det var lov å gråte, men ikke hele tiden. Vi skulle huske de fine tingene, og le av alt det morsomme også!

Jeg prøver pappa, jeg prøver...

Takk for godt innlegg, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg føler også at jeg aldri kommer til å blir den samme. Å miste pappa har gjort meg veldig følsom, og veldig knyttet til dem som står meg nær. Pappa er den som var mest lik meg, og jeg savner han mye!

Selv mistet jeg pappaen min brått i hjerteinfarkt, og lurer på én ting...

Dere som hadde litt tid til å forberede at en av deres skulle gå bort, hva snakket dere om i denne tiden? Hadde din kjære tanker om hvordan du skulle leve videre, om begravelsen eller andre ønsker? Hva var noe av det siste dere sa til hverandre? Tror dere det gjør det lettere å takle et dødsfall om man fikk tid til å 'ta farvel'?

Jeg vet ikke hva slags begravelse pappa ønsket seg, men organiserte den etter beste evne. Og jeg holdt tale, for det tror jeg pappa satte pris på.

*God klem til dere som også savner mamma eller pappa*

[Gjest Gjest_annmay_*]

Jeg har fortsatt nummeret til mammaen min lagret på mobilen og nå er det 2,5 mnd siden hun døde. Klarer ikke helt å slette det. Blir liksomt noe endelig. Noe endelig som jeg ikke har forstått ennå.

Skal begynne å rydde ut av huset hennes. Hele hennes liv og min bardom. Både gruer og ser fram til det. Tror det blir viktig i forbindelse med å jobbe seg gjennom sorgen. Det blir tøft den dagen da jeg lukker døra til barndomshjemmet mitt for siste gang.

En klem til deg Villemarie.

[Gjest Gjest_mia_*]

jeg mistet pappa for to år siden og min mor så altfor tidlig for 14 år siden. Ham savner jeg daglig og blir ofte melankolsk når jeg tenker på ham. Hun er lengre unna i bevisstheten min siden det har gått så mange år. Det var spesielt vanskelig da jeg fikk de to barna mine som hun aldri fikk oppleve. Utviklet et veldig sterkt forhold til min far etter at jeg fikk barn og det var en så god støtte. Så unedelig trist nå at de har mistet morfaren sin. Likevel er livet igrunnen godt, har en mann jeg elsker, gode barn, fin jobb, og mange mange lykkelige øyeblikk, men under ligger sorgen over å mangle familie (ikke helt riktig,egenskapt familie har jeg jo!). Noe som har gjort det enda vanskeligere er at jeg ikke har søsken og derfor går mye av historien min tapt fordi hukommelsen svikter og jeg ikke har noen å mimre om barndommen sammen med.. Med alt går og jeg tror vi er slik skapt at vi stort sett takler påkjenningen vi får gjennom sykdom og dør. Slik er det å være menneske! Ønsker dere et godt liv alle her inne.

[Gjest mhm]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

hei det er så mye trist som skjer. mistet moren min da jeg var 17. det er ca 9 måneder siden nå.. det er så utrolig vanskelig. er ikke den som er best på å prate om ting heller. noen tips?

[Gjest Gjest_tt_*]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

Jeg mistet mamma for 1,5 år siden.

Hun døde av kreft etter 2 års hard kamp.

Jeg savner henne hele tiden og synest det er fryktelig tungt til tider.

Det var bare meg og mamma. Jeg er enebarn og skulla gjerne hatt søsken å dele alle minnene om mamma med.

Jeg kommer nok alltid til å savne henne, men ting blir nok bedre etterhvert.

Jeg trøster meg med at hun har det bedre der hun er nå. Hun fikk fred.