Gå til innhold

Mistet mamma eller pappa?


Sukkersøta
 Del

Anbefalte innlegg

Mammaen min er syk og nå er jeg i "ventemodus". Synes det er veldig tungt og vanskelig. Går litt sånn i helspenn. Skulle ønske jeg hadde søsken slik at vi kunne være der for hverandre.

:klem:

Svigermor er alvorlig syk og vi vet ikke enda hvordan det kommer til å gå. Heldigvis har hun jo tre sønner (og to av dem har kone/samboer) i tillegg til hennes søsken som også er en god støtte. Selv om det ikke er min mor er det tungt og det er ikke lett å gå og vente på noe man ikke vet. Ventemodus er et beskrivende ord. I tillegg bor hele min samboers familie langt unna oss, mens svigermor får all behandling her i Oslo, så når de er her er det bare oss to og svigerfar mens resten av familien er igjen på vestlandet, så det blir veldig intenst og slitsomt mens det pågår.

Jeg håper det går bra med moren din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest_Sunflower_*

Jeg mistet pappa da jeg bare var 9 år gammel. Mistet mamma for 3 uker siden, jeg er nå 33 år gammel. Midt oppe i skolestart på høyskole og en depresjon fra før, er dette knalltøft. Hadde selvsagt vært det uansett. Mamma døde av kreft i bukspyttkjertelen, hun var syk i et år.Mamma var 54 år gammel. Pappa døde av blodpropp i hjertet, han var bare noen og 30 år. r

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Bamsemums_*

Jeg mistet pappa ifjor sommer, han døde helt brått av hjerteinfarkt. Hadde besøk av gode venner, og det var bestekompisen som fant han død på badet.. Det var/er helt uvirkelig, han var bare 43 år..Nesten 44.

Jeg var 23 år og 2 mnd på vei med mitt første barn da han døde. Han hadde fått vitre at jeg var gravid noen dager før av mamma, var kjempespent. Har nå en datter på 8.5 mnd som aldri får se sin morfar :forvirret:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet pappa for to år siden. Han døde i en båtulykke. Så fikk mamma vite at hun hadde kreft sommeren etter, og at det var alvorlig. Hun gikk gjennom operasjon og mange behandlinger, men i juni i år sa legene at det ikke var noe mer å gjøre.. Hun døde for en måned siden. Jeg er 27 år og har ingen barn ennå.

Det er veldig vanskelig å akseptere det som har skjedd, og det føles som om grunnen har sviktet under beina mine. Føler at jeg har levd i en slags unntakstilstand i to år nå, og at det aldri tar slutt.. :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Jeg mistet mamma i en bilulykke for snart 16 år siden.

I likhet med andre her, så kommer jeg nok aldri over det. Selv nå, så mange år etter, treffer det meg av og til som et slag i magen.

Savner henne enormt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Gjest

Mistet min kjære pappa i en ulykke da jeg var 13 år gammel. Det er nå 15 år siden og jeg har blitt vandt til å leve uten pappan min.

Tenker ofte på han da...

Det vondeste har vært etter at jeg ble voksen og fikk egen familie. Å som jeg skulle ønske at han kunne kjent meg nå! Sett den flotte familien jeg har fått og vært stolt over det fine livet jeg har skaffet meg!

Giftet meg for 3 mnd siden, og da var det et stort tommrom der! Jeg har en fantastisk stefar som alltid stiller opp,men han er ikke pappa...

-M-

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_frode_*

Mye trist å lese her.

Mistet min far etter kort tid sykdom for en måned siden. Han ble akkurat 60 år. Jeg er forresten 27.

Har hatt en tung tid den siste måneden med mange tanker. Merker at det går litt "lettere" nå og det var godt å begynne i jobb igjen. Få tankene over på litt annet. Men det går fortsatt veldig opp og ned.

Mistet i tillegg min bror for 4 år siden som har gjort allt litt ekstra tungt. Prøver så godt jeg kan å ta vare på min mor. Er tungt for henne, spesiellt det at hun har ett litt for stort hus nå som hun bor der alene. Får se om hun klarer å "venne" seg til det etterhvert. Er så takknemlig ovenfor min samboer, venner og resten av familien som virkelig stiller opp for oss. Da er i sånne tunge tider at man virkelig kjenner hvor viktig det er med folk som bryr seg om deg.

Må bare ta tiden til hjelp og tenke på alle de gode minnene vi har sammen med min bror og far. For det er mange :)

Ha en fin dag alle sammen

klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Mistet pappa for 3 år siden, da jeg var 17. En ufattelig DUM og meningsløs ulykke, har masse skyldfølelse.. Tenker også hele tiden på ting jeg skulle sagt, og jeg er ufattelig lei meg for at han aldri fikk truffet samboeren min, får aldri sett meg gifte meg, bli bestefar osv :tristbla:

Trist å høre deres historier også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg mistet mamma da jeg var 13, 13 år siden nå. Merker at jeg sliter litt med det, for jeg skjøv sorgen foran meg i flere år, og i dag husker jeg henne nesten ikke. Dèt synes jeg er veldig trist, tror det er en slags forsvarsmekanisme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en forsvarsmekanisme ja. Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg husker neste ikke pappa og det er 20,5 år siden han døde. :( Dette synes jeg også er veldig trist, særlig siden jeg har 3 søsken som husker han så godt.

:klem:

Endret av Saeria
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler virkelig med dere alle sammen. :klem:

Det virker som man aldri kommer over sorgen når man mister foreldrene sine. Jeg mistet moren min for 4 år siden. Hun ble kun 52 år gammel. Selv om det er en stund siden nå, savner jeg henne fremdeles. Og det savnet er like sterkt nå, som det var da hun døde. Kanskje til og med sterkere på en måte. Etter jeg kom over det verste sjokket, innså jeg at hun var borte for godt. Jeg håpet at sorgen og savnet skulle bli svakere med tiden. Men det har det ikke blitt. Jeg tenker ikke på det hver dag lenger, men når tankene kommer, er de like vonde.

Jeg prøver å si til meg selv at mamma aldri vil bli helt borte, men at hun fremdeles lever igjennom meg, søsteren min og alle de hun møtte, og som ble glad i henne. jeg prøver derfor å bevare alle minnene jeg har om henne. På den måten blir vel mamma aldri borte, og det er godt å vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Meep

Min mamma var syk i mange, mange år. Jeg var vel mellom fire og seks år da hun først fikk kreft i eggstokkene, som førte til at jeg heller ikke fikk noen søsken. Jeg husker at hun mistet håret og gikk med "turban", som jeg kalte det. Hun dro også mye til Oslo for å få behandling. Jeg visste at mamma hadde kreft, men visste aldri hvor alvorlig det var, og hva hun faktisk gikk gjennom. Tror mine foreldre prøvde å beskytte meg mot sykdommen. Det jeg var mest bekymret for var i grunnen om det var arvelig, men det sa pappa til meg at det ikke var. Husker også at jeg sa til vennene mine at mamma hadde kreft, "men hun kom ikke til å dø eller noe sånt".

Så vinteren 2004/2005 fortalte mamma meg at legene sa det ikke var noe mer de kunne gjøre, og at hun kanskje kunne dø. Jeg fikk helt sjokk, hadde aldri virkelig tenkt på at mamma faktisk kunne dø. Som sagt hadde foreldrene mine beskyttet meg veldig mot dette. De visste ikke hvor lenge hun kom til å leve. Kanskje et år. Kanskje mindre eller mer.

Etter det gikk det bare nedover. Hun ble så tynn, og var ikke lenger seg selv. Vi hadde henne hjemme, med sykeseng i stua og hjelpepleiere som var hos henne om natten. Jeg syns det var vanskelig å snakke med henne. Det var ikke lenger mamma som var der. Hun måtte ha hjelp til å gå på do, var bare skinn og bein, måtte til og med gå med bleie.

Den siste dagen var hun helt borte. Halvsov og lå og stønnet og mumlet. Natt til 1. april døde hun, to uker etter min egen attenårsdag.

Dette er ett og et halvt år siden nå. Jeg vet at jeg skyver sorgen foran meg, men jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Det er ikke noe å gjøre, ingenting kan få henne tilbake.

For noen uker siden var jeg på veiledning i forbindelse med en oppgave jeg skrev. Veilederen min begynte å snakke om døden, og jeg brøt sammen og begynte å grine. Det var ganske flaut, men det fikk meg til å innse hvor mye jeg skyver sorgen foran meg og ikke takler den. Kanskje jeg skal gå til studentpsykologen. Men jeg finner aldri en tid som passer til å takle sorgen.

Jeg savner mamma så mye. Hun var ofte sint og vanskelig å ha med å gjøre når vi var hjemme, men jeg ser nå hvorfor hun var sånn. Det var vanskelig å aldri vite om hun var sint på meg eller på sykdommen. Men når vi var med andre så var jeg så utrolig stolt over at akkurat mamma var mamma'en min. Jeg så rundt meg og ville ikke ha noen andres mamma.

Skriver vel kanskje dette mest for min egen skyld. Har grått hele tiden mens jeg har skrevet dette, men både å lese denne tråden og å få skrevet ned mine egne tanker har vært en slags terapi.

Vil avslutte med et utdrag fra teksten til Åge Aleksandersens 'Lys og varme', som var mammas sang til meg i begravelsen hennes.

Lys og varme

Men sola som gikk ned i kveld

Ho ska skin før dæ min kjære

Og føglan som e fri

Dæm ska vis veg

Og ailt ska bli

Mijtti lys og myjtti varme

Tru og håp

Det kain du få med

Mange tåra

Tunge stunde

E æ redd før at det bli

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 måneder senere...
Gjest ida kjølsø

jeg mistet mammaen min for under 14 dager siden. søndag 5 august 2007. hun døde av kreft, stille og fredelig her hjemme, etter 3 års tapper kamp. jeg vil minnes min kjære vakre enestående mamma, og alle dere andre som har mistet en forelder. jeg forstår!

mamma er hos Jesus, men ingen er her for meg for å fylle henne, og det er det ingen som greier.

jeg elsker deg mamma! :hjerte:

hvil i fred :dagens-rose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: til siste gjest. :tristbla:

Ser at jeg nevnte svigermor lenger opp. Dessverre gikk det ikke slik vi håpet på, og hun døde 1. påskedag i år. :tristbla: Hun rakk ikke å være med i bryllupet vårt. Rart å tenke på at både jeg og mannen min har mistet en forelder hver og våre kommende barn har mistet to besteforeldre allerede før de er født.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Qha

Jeg mistet faren min for 17 år siden.

Har vært en del tunge stunder for meg etter det, siden jeg var yngst... og"pappabarn" deluxe.

Men man lærer seg til å takle savnet og sorgen etterhvert.

Man bare må....

Endret av Qha
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg mistet pappa pga sykdom for fem år siden, og nesten hele familien min "forsvant" i kjølvannet pga umodne konflikter og bitterhet. Kjenner meg igjen i det som skrives her og er en trøst (om enn bittersøt) at det er så mange i samme situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Mistet pappa i januar i år, da var jeg 23 år og han 55.

Savner han forferdelig og syns det er grusomt å tenke på at jeg har hele livet foran meg og at han ikke vil være en del av det.

Livet kan være jævlig.

Det eneste som får meg igjennom dagene er håpet om at vi en gang møtes igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...