Mistet mamma eller pappa?

[Sukkersøta]

Er det noen her som har mistet mor eller far?

Mistet selv mamma da jeg var 16 år, er 25 år nå, syns ennå det er veldig tøft i perioder...

Et utrolig savn...

[Helen]

Hei, det var trist å høre.

Selv mistet jeg mamman min da jeg var 19 år. Tenker en del på henne fremdeles for vi hadde mye uoppgjort så jeg tror jeg egentlig aldri kommer helt over det enda det nå er 16 år siden.

Spesielt første gangen jeg var gravid savnet jeg å ha mamman min å snakke med.

[pondusa]

Mamma døde da jeg var 4 år. Jeg har fått verdens beste nye mamma fra jeg var 6 år, men har ikke det helt store båndet til henne.

Savnet etter mamman min tror jeg har blitt sterkere når jeg ble voksen, og fikk mine egne barn.

[Arkana]

Jeg er 28 og mistet Pappa påsken 2004. Det skjedde veldig plutselig. Det føles fremdeles veldig uvirkelig til tider, og jeg savner ham veldig. Aldri trodde jeg at noe slikt kunne skje oss. Jeg tenker på ham hver eneste dag. Jeg merker at savnet har flyttet litt fokus. I begynnelsen tenkte jeg på alt vi hadde opplevd sammen og savnet de gode stundene. Etterhvert har jeg begynt å tenke mer på og bli lei meg over alt han ikke får oppleve. Selv om han har fått møte mannen i mitt liv vil han ikke få se at vi gifter oss, han får aldri oppleve barnebarna sine, han får aldri pensjonere seg eller flytte til Frankrike sammen med Mamma slik de hadde planlagt (hun er fransk og har alltid lengtet hjem til varmere strøk). Det er tungt, men livet går videre.

[Missbumblebee]

Jeg mistet pappa like før jeg fylte 6 år, og det er noe jeg sannsynligvis aldri kommer over. Mye av grunnen til det er nok at jeg ikke husker han og føler at jeg kjente han helt ordentlig. Jeg har bare barndomsminner om han, men vet ikke helt hvem han faktisk var annet enn det jeg har hørt fra andre, men deres oppfattninger er jo langt ifra like, så det gir meg ikke egentlig noen "fasit" på hvem pappan min var.

Jeg føler som deg aishwarya, at ting jeg har etter pappa gir meg en link til han. Bilder og ting jeg vet har tilhørt pappa er noe av det mest dyrebare jeg har.

[Pepita]

Jeg mistet far da jeg var nesten 19 år gammel, 5 år siden.

Savner han hver dag, spesielt nå som jeg er gravid og han hadde kommet til å fått et barnebarn.

Tenker på han ofte, savner hans gode råd, støtte og oppførsel.

Han rakk desverre aldri å møte min samboer, jeg vet de hadde kommet godt overens og at far hadde likt han, men det hjelper på en måte så lite, da det aldri skjedde...........

Mitt største ønske hadde vært at han kom tilbake, men det er vel desverre ikke mulig.................... bare en ønskedrøm...

[surgodis]

Pappa døde da jeg var 14 år. Etter å ha vært syk i mange år. er 13 år siden det skjedde å er enda svært vondt.Savner han

Har skrevet om det her inne på sørger forumet. En annerledes barndom....

[Gjest Gjest]

Ikke mistet foreldrene mine, men mistet flere andre jeg var glad i.

Men har to venninner som har mistet en forelder hver.. Å jeg syns det er litt vanskelig noen ganger, for jeg har lett for å snakke mye om min mamma og pappa, så blir det ofte til at jeg utelukker min mamma til hun som har mistet sin, da snakker jeg mest om pappa osv..

[Tigerlily]

Mistet mamma av lungekreft da jeg var nesten 11, og pappa døde da jeg var nettopp fylt 18 av hjerteinfarkt kombinert med astma. Har ikke søsken, er 22 nå.

Savner dem naturligvis, men tror egentlig ikke jeg tillater meg selv helt å kjenne på hva jeg egentlig føler - noen må jo være sterke her i verden, ikke sant? Må ta ansvar for meg selv, og da nytter det ikke å være "svak". Har ikke akkurat en stor støtte i familien på noen sider, har ikke lett for å betro meg eller vise mine egentlige, innerste følelser til noen, så da blir det til at det er lettest å ignorere.

Er utrolig glad for at jeg har samboeren min - han forstår heldigvis, og jeg trenger ikke si så mye om hvordan jeg har det da han heldigvis vet det uten at jeg har gitt uttrykk for det. (Er også utrolig glad i familien hans, de er virkelig de beste menneskene jeg vet om!)

[Hermione]

Pappa døde då eg var 5 år. Hjerteinfarkt i senga mens han sov

I tillegg døde lillebroren min ei veke før eg fyllte 17 år.

Har heldigvis mamma fremdeles, men ho er alvorlig sjuk og må ha ei ny nyre.

Når det gjeld savnet etter pappa trur eg kanskje at eg mest savnar det å ha ein pappa.

Han som person hugsar eg ikkje så mykje av. Berre 4-5 enkeltepisodar eg hugsar. Pluss den morningen han låg død i senga.

[Sukkersøta]

Tusen takk for svar.

Jeg får helt vondt i meg av å høre alle dere som også har mistet noen...

Det er alltid så vondt å finne riktige ord. Men det som er sikkert er ihvertfall ikke at en er alene om å savne, om å savne noe som aldri kommer tilbake.

Bryr meg...

Dette ble litt surrete...

Men takk for svar alle sammen

[Gjest Gjest]

Det er en trøst, om enn mager, å vite at vi ikke er alene...

Jeg mistet mamma for 10 mnd siden. Hun døde 14 dager etter at vi fikk beskjed om at hun var alvorlig syk. Hun døde under 2 måneder etter at jeg giftet meg. Det skjedde utrolig fort. Må innrømme at de siste månedene har vært litt rare... Akkurat som om man er utstyrt med en slags forsvarsmekanisme som gjør at man fokuserer på at livet går videre og at "det går bra". Men innerst inne venter jeg på en eller annen reaksjon. Akkurat som om verden har blitt trukket bort under meg og jeg fortsatt henger i lufta, om dere skjønner hva jeg mener.

Etter å ha lest det dere skriver her, får jeg rett i mine mistanker om at dette er en sorg jeg for alltid kommer til å bære med meg. At den kommer til å forandre seg ettersom livet mitt forandrer seg, men at den aldri kommer til å bli helt borte.

Aller mest er jeg redd for at vi skal glemme henne.... Jeg mistet min farmor da jeg var 1 år, og vet hvilket bilde jeg har av henne. Mest sannsynlig er dette noe av det samme bildet som mine fremtidige barn vil få av sin mormor, og det er så utrolig trist å tenke på. Tross alt var hun jo min MAMMA!!!

[tattoopia]

jeg mistet pappaen min i kreft da jeg var 11 år gammel. han ble bare 40 år.

akkurat nå synes jeg det er helt pyton. tenker mye på han for tida. jeg er gravid med barn nr to å blir det gutt skal han oppkalles etter pappa.

det jeg synes er mest skremmende er at samboern min er 38. to år yngre enn pappa var da han døde.

husker at jeg tenkte at 40 år var gammelt. men da var jo jeg en unge. nå er jo jeg voksen å 40 er plutselig veldig ungt.

[Gjest GjestX]

Må innrømme at de siste månedene har vært litt rare... Akkurat som om man er utstyrt med en slags forsvarsmekanisme som gjør at man fokuserer på at livet går videre og at "det går bra". Men innerst inne venter jeg på en eller annen reaksjon. Akkurat som om verden har blitt trukket bort under meg og jeg fortsatt henger i lufta, om dere skjønner hva jeg mener.

←

Skjønner deg veldig godt! Jeg hadde vært på jobb, og kjørte innom butikken da jeg plutselig fikk telefon fra sykehuset om at de hadde fått inn en person de trodde var min far. Han hadde falt sammen på bussholdeplassen og fått hjertestans.

Vi dro opp dit, og etter en uke i koma våknet han. Men han var ikke sitt gamle jeg, han rotet og snakket tull, samtidig som han var sitt gamle, intelligente selv. Veldig vanskelig. Vi snakket mye med legene om dette kom til å bli permanent. I det hele tatt snakket vi mye om senskader, om hva han ikke kunne gjøre, om hva slags trening han skulle ha for hjertet, osv. Det eneste legene ikke sa, var at han kunne dø. Men det gjorde han, tre uker etter kollapsen. De ringte meg da jeg var midt i et foreldremøte på skolen, jeg falt sammen og hylgrein foran alle foreldrene..

Han ble bare 52 år, og ingen hadde hatt en anelse om at han var syk. Plutselig er han borte, og det går, som gjesten sier, helt greit. Bortsett fra at jeg får sorg-anfall når jeg hører noen typer musikk, eller går forbi steder der vi tok en kaffe eller øl. Og det verste er at jeg ser for meg det gjesten sier, at jeg ikke har bearbeidet det men bare skyver det unna. Dette er det ene mennesket som likte meg som jeg var, som så meg som jeg var og ga meg støtte for det- selv om han var kritisk og sær. Nå er han borte, så innih***** tidlig, og det var ikke det han ønsket for seg selv. Og jeg har masse ting jeg skulle ha sagt, men det er for sent. Hadde jeg bare visst...

Klem til dere andre, det er rårende å lese. Og vi er ikke alene

[månelyst]

jeg mistet tanten min sommeren jeg fylte 20 år, ca to tre uker etter at datteren min ble født. ikke for å skremme noen, men hun døde faktisk i barsel. pappa døde et oget halvt år etter og farfar en måned etter ham igjen. det som er igjen av min fars famile heldigvis er meg og min to brødre. At jeg har noen som jeg kan se pappa i og snakke om han med. jeg vet hvordan deter å miste noen som står en nær, og prøve å ikke tenke for mye på det. om dagen er det litt vanskelig fo datteren min sier hun savner han. og tror det er litt vanskelig å forstå hvorfor han ikke er. hun har så lyst til å treffe han. og det gjør det litt vanskelig, men han har heders plass på veggen og jeg savner han hver dag. men jeg vet at han er med meg, sammen med de andre som har gått vekk. Men det blir jo et tomrom etter dem man ikke klarer å fylle. stoooooor klem til alle her inne, vi kan minnes vår kjære ved å sende dem en tanke i hverdagen!

[Gjest Gjest]

Jeg har også mistet en nær og kjær og føler veldig med dere som er i samme situasjon.

Min trøst er at jeg blir stadig mer og mer sikker på at vedkommende er med meg - akkurat hvor er ikke godt å si. Det er lov å håpe at en dag møtes vi igjen - det blir STORT det

[c",)]

Pappa døde av kreft i 1991. Det kom brått og uventet på oss alle, å han døde 5 dager etter at foreldrene mine fikk beskjed om at det ikke var mer å gjøre.

Man lærer seg å leve uten en far, men savnet etter pappa vil alltid være der.

[Saeria]

Jeg mistet pappa da jeg var 6 år. Savnet og sorgen etter en far jeg aldri rakk å bli ordentlig kjent med, og som jeg knapt husker er der enda.

Jeg føler ikke savnet og sorgen hver dag, men det kommer og går. Hver kveld snakker jeg med han i mitt stille sinn.

Hans død kom fullstendig uventet. Han ble bare 43 år og etterlot seg kone og 4 barn.

[Gjest gjesta]

Jeg mistet faren min da jeg var noen måneder gammel i en ulykke.

Jeg savner ikke han som person fordi jeg aldri ble kjent med ham, men jeg savnet veldig en pappa da jeg vokste opp.

Mammaen min er syk og nå er jeg i "ventemodus". Synes det er veldig tungt og vanskelig. Går litt sånn i helspenn. Skulle ønske jeg hadde søsken slik at vi kunne være der for hverandre.

[krystle]

Jeg mistet pappaen min av kreft for snart ett år siden..

tiden etter hans død har vært fryktelig vanskelig for meg..

jeg savner å høre stemmen hans, savner alle de konstruktive diskusjonene vi hadde,savner godheten og tryggheten hans..

synes bare savnet blir verre og verre jeg..