Ingen av mine voksne barn har barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Hun er mye eldre enn de 42 som regnes risiko og det vil være hennes første barn. Så da er det mange risikofaktorer forbundet med at hun får barn. Vi mener derfor at å prøve nå lenger ikke vil være sunt.

Anonymkode: 4041e...1b9

 

Over 35, ikke 42.

Anonymkode: 4041e...1b9

[AnonymBruker]

Jeg synes det er bra folk tenker grundig over det å få barn. Alt for mange får barn uten å ha økonomien, jobb og annet på stell før de får barn. Altså avhengig av systemet. Unner ingen å vokse opp i dårlige kår og får utenforskap til andre barn. En dårlig barndom kan prege hele livet, blir ufør etc.

Så man må tenke grundig over om man har kapasitet, energi, økonomi og ressurser til å følge opp barna på en god måte. 
 

Jeg hadde en god barndom hos mine foreldre og har klart meg selv. Har god økonomi og ressurser men har vært i tvil om jeg har hatt kapasitet og energi til å følge opp som barn fortjener ved siden av jobben. Og jobb må man ha for å kunne forsørge barn. Så jeg valgte ikke å få barn fordi man må klare alt på en like god måte om man blir eneforsørger. Jeg visste ikke om jeg ville ha overskuddet til å klare all oppfølging av barn i barnehage, skole, aktiviteter også videre for jeg blir sliten av jobben. 

Har heldigvis søsken som fikk barn og det har vært til stor glede for besteforeldre og også meg, som har vært en supertante. Har vært sammen med de mye, passet de mye og har storkost meg med dette. De også. Har hentet i barnehagen, vært på turer og har hatt det helt nydelig. God avlastning til foreldre i tidsklemma og lykke for de søte små med en tante med full fokus på disse. Og også tok de masse med til besteforeldrene. En fin og lykkelig tid for tre generasjoner.Men jeg hadde ikke totalansvaret og det er forskjellen. 
 

Anonymkode: eb133...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skremmende hvis man oppdrar sønner som ikke vet at åra går. Men hva så om de går, ikke sikkert de ønsker seg barn.

Å diktere avkom om å ikke få barn, er like ufint som å diktere at de må få. 

Anonymkode: 4c3c7...929

 

Jeg ba, å be er ikke diktering. 

Anonymkode: 4041e...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun er mye eldre enn de 42 som regnes risiko og det vil være hennes første barn. Så da er det mange risikofaktorer forbundet med at hun får barn. Vi mener derfor at å prøve nå lenger ikke vil være sunt.

Anonymkode: 4041e...1b9

Men det er ikke deres sak.

Anonymkode: 4c3c7...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har tre barn som nå er voksne. 
Den yngste er 29. 

To av dem gift, og en er samboer. 
Det er ingen prat om barn når man snakker om fremtiden. Det virker som at det ikke er noen interesse hos noen av dem. 
Er ikke dette veldig spesielt? 
Om en av dem ikke var interessert i barn så hadde det vært en ting. Men alle sammen? 
Jeg har ikke tørt og sagt noe om det. 
Jeg har tenkt at det kommer av seg selv med tiden. 
Men det ser ikke sånn ut.

Er det galt av meg og bringe temaet på bane? 
Det siste jeg vil er å være frekk og gå for langt. 

Anonymkode: 76fe9...e54

Jeg er i en lignende situasjon, men i motsatt ende.

Jeg er frivillig barnløs.

Min søster er ufrivillig barnløs.

Min kusine er frivillig barnløs.

Hennes søster (min kusine) er ufrivillig barnløs.

Vi som ikke vil ha barn kan ikke hjelpe de andre med å få de barna de så gjerne ønsker seg.

Når folk er i 30-40-årene så har de som regel tatt stilling til hvorvidt de ønsker seg barn eller ei.

Har ikke møtt noen i det alderssegmentet som er likegyldige, eller som tenker at «vi får se hva som skjer».

Fertilitet er ikke rettferdig fordelt.

For alt du vet har flere av barna dine forsøkt å få barn i flere år.

 

Før du tar opp temaet så tenker jeg det kan være lurt å tenke over noen ting:

• er det rett at du er den personen som tar opp dette?
• kan det være grunner til at ingen av barna dine har tatt det opp?
• hva er egentlig ditt bidrag med å ta temaet opp? Sitter du med en løsning - den ene eller den andre veien?

Anonymkode: 005ba...195

[AnonymBruker]

Vi har hatt flere på jobben som har fått den siste i 42-44 årsalderen. Det hat gått helt fint og det er fine og friske barn. 

Anonymkode: eb133...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvordan var oppveksten med ungene? 

Har du nært forhold til dem? 

Anonymkode: c430f...e5a

Jeg har et nært og godt forhold til alle mine. 
Når mine eldste giftet seg så tok jeg det som en selvfølge at jeg ville få barnebarn etter hvert. Men det er aldri noe jeg har etterspurt.

Når barna var i tenårene så snakket vi litt for gøy om de ønsket barn en gang.

Guttene ville, men ikke jenta. 
Jeg tenkte da at hun kom nok til å ombestemme seg når hun vokste til. 
Men så har det i grunnen aldri blitt pratet om igjen egentlig.

Det har i hvert fall ingenting med at vi ikke har et godt forhold. Vi snakker om mye annet. 
 

Anonymkode: 76fe9...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har hatt flere på jobben som har fått den siste i 42-44 årsalderen. Det hat gått helt fint og det er fine og friske barn. 

Anonymkode: eb133...99f

Samtidig hadde jeg en venninne som fikk sitt første barn med down syndrom som 25 åring og en nabo som fikk barn nummer 3 med down syndrom som 29 åring. Har en kollega hvor foreldrene fikk barn når de var 44 og 46. Friske og smarte folk med god utdannelse og høytstående jobber. Det er ikke sånn at alle de over 40 får barn som ikke er helt friske …

Anonymkode: eb133...99f

[AnonymBruker]

Jeg hadde spurt, jeg. Vi har en åpen dialog om alt annet. Min eldste skal ikke ha barn, det er helt ok. De to andre er litt for unge enda. Jeg håper jeg blir bestemor en dag, men det er ikke noe jeg må bli. Jeg respekterer barnas valg, men ønsker å være til stede livet deres enten de får barn eller ikke

Anonymkode: 7a851...662

[AnonymBruker]

Jeg er ei av de som ventet litt (30+) med barn. Jeg tenker det må være innenfor å spørre, og at det er jo din jobb som mor å dele litt livsvisdoms med dem, selv om det kan gjøre deg litt upopulær i en liten periode. Jeg er ihvertfall glad foreldrene mine alltid "maste" litt om at det var lurt å få barn mens man forsatt hadde helsen ved like etc. Det måtte til en liten helseskrekk på meg før jeg tok avgjørelsen og hoppet inn i det, og det var en sånn "dem hadde rett" øyeblikk. Sånn kan vi "ungdommene" være, vi tror vi vet best og at foreldrene våres er bare gammeldagse etc, helt til vi oppdager at dem har kanskje et poeng og bra med livsvisdoms etter et par år ekstra her på jorda.

Anonymkode: 55b24...527

[AnonymBruker]

Nå er vi litt tilbake i tid. Vi er tre søsken hvor to fikk barn. De er voksne nå i midten/slutten av tyveårene. Antar det vil komme barn, ene med mangeårig studium og samboer studerer også. Tipper de vil begge være ferdig studert og med jobber før det blir barn. Da er de i tidlig 30 årene. Et par er på nesten samme alder, litt eldre. Er ferdig med utdannelse og har gode jobber. De elsker å reise. Vil tippe de reiser seg ferdig før de får barn i tidlig trettiårene der også. Siste er den yngste med han liker også å reise og må finne kjæreste først og det stresser han ikke med. Tror det blir barn på flesteparten når de er rundt 30 om noen år.på alle i løpet av noen år. Vi håper det ❤️

Anonymkode: eb133...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vil datteren din synes det er like naturlig?

Anonymkode: 050f0...552

Ikke meg du spør, men min voksne datter har da innimellom siden barnealder snakket om at hun ikke ville ha barn/ville ha barn. Det er et like naturlig samtaleemne hos oss som prat om andre livsvalg (giftemål, hvilket land man vil bo i, kvinnelig eller mannlig partner, jobbønsker, fremtidsdrømmer), både sensitive og ikke-sensitive helsetemaer (menssmerter, migrene, depresjon, ustabil avføring og fordøyelse, vond fot, uvi, vekt opp eller ned, pms osv) og emosjonelle temaer (kjærlighetssorg, savn, forelskelse, spenning i vente på svar fra jobbintervju, sjalusi, sorg over eget liv, eller tap av andre, drømmer som knuses eller håp om bedring). 
 

 

Virker jo veldig rart å skulle unngå et så stort tema som barn, når man snakker om alle andre ting. 

Anonymkode: db765...1bc

[AnonymBruker]

Frivillig barnfrihet er helt vanlig i dag! Å få barn er et valg for folk og det er ikke noe man "skal gjøre bare fordi sånn er det". Se på hvor stor barnfrihet-bevegelsen er i USA: 

Anonymkode: 9c1e5...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Troll! Du er barnløs.

Anonymkode: 6d5f3...616

Hæ? Hvorfor må jeg være det? Jeg ønsker min datter frihet, ro og ett liv der hun ikke føler seg fanget i.

Barn tar over liv, og gjør at man føler seg forpliktet til å forbli i vonde situasjoner, oman er riktig så uheldig. Merkelig at jeg må være troll for å ønske dattera mi ett bedre liv. 

Anonymkode: 73437...04a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ikke meg du spør, men min voksne datter har da innimellom siden barnealder snakket om at hun ikke ville ha barn/ville ha barn. Det er et like naturlig samtaleemne hos oss som prat om andre livsvalg (giftemål, hvilket land man vil bo i, kvinnelig eller mannlig partner, jobbønsker, fremtidsdrømmer), både sensitive og ikke-sensitive helsetemaer (menssmerter, migrene, depresjon, ustabil avføring og fordøyelse, vond fot, uvi, vekt opp eller ned, pms osv) og emosjonelle temaer (kjærlighetssorg, savn, forelskelse, spenning i vente på svar fra jobbintervju, sjalusi, sorg over eget liv, eller tap av andre, drømmer som knuses eller håp om bedring). 
 

 

Virker jo veldig rart å skulle unngå et så stort tema som barn, når man snakker om alle andre ting. 

Anonymkode: db765...1bc

Men da er det jo hun som har tatt det opp og da er det selvfølgelig fint 😊 jeg mener bare at det er barna som skal sette tonen for hvor fortrolig man skal være 

Anonymkode: 050f0...552

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (8 timer siden):

Er det virkelig tabu å snakke med egne barn om de ønsker barn? Jeg snakker ikke om å legge press på, eller ikke godta svaret, men å snakke innpå må da være lov? 

I et normalt foreldre/barn forhold, syns jeg det bør være innafor, men man bør selvsagt finne rett setting og spørre på en hyggelig måte. Ikke minst må man godta avgjørelsen de har tatt.

Hvorfor skal man spørre om det? Av nysgjerrighet? For det kan da ikke være for å presse barna sine til noe de ikke vil?

Folk i dag vet hvordan man lager barn. Om man ønsker det (og kan) får man barn, om man ikke ønsker det (eller ikke kan) får man ikke det. Uansett er ikke det noe foreldre har noe med, å spørre eller masse har INGEN positiv effekt, bare potensielt negative.

Anonymkode: 29150...e58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

4/4 av min mors barn er frivillig barnløse.

3/4 har hatt fast partner i mange år, sistemann og eneste mann av oss fire er singel. Samtlige eier bolig, har god nok økonomi og alt det der.

Alle fire har ulike årsaker til valget men mye handler om oppvekst og familierelasjoner. Vi hverken er eller var en varm og nær familie som fungerer som et sikkerhetsnett for hverandre og for min del ihvertfall er det viktig å ha mer enn bare meg og mannen å tilby barn, de skal være så inderlig ønska og etterlengta, vi er bare ikke der at barn er noe vi drømmer om.

Anonymkode: 392ad...a07

Viktige refleksjoner du har, men også trist å lese. Mannen og jeg har ikke hatt så gode oppvekster eller nære familie relasjoner, men vi fikk to veldig ønskede barn selv og nå har vårt ene barn blitt forelder og det er blitt slik vi alltid ønsket; nære og tette bånd og det også ønskede barnebarnet har en stor flokk rundt seg som vil bli kjent med h og vil stille opp. Så man kan snu en dårlig «trend», skal legges til at vårt barn har en fantastisk svigerfamilie også. 
 

TS; Jeg ser ikke noe galt i å spørre så lenge det ikke blir «mas». Kanskje dukker det opp en anledning hvor det er naturlig? 

Anonymkode: dc40b...6ac

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor skal man spørre om det? Av nysgjerrighet? For det kan da ikke være for å presse barna sine til noe de ikke vil?

Folk i dag vet hvordan man lager barn. Om man ønsker det (og kan) får man barn, om man ikke ønsker det (eller ikke kan) får man ikke det. Uansett er ikke det noe foreldre har noe med, å spørre eller masse har INGEN positiv effekt, bare potensielt negative.

Anonymkode: 29150...e58

Nysgjerrighet? Hva med interesse? Man må ta utgangspunkt i at folk vil hverandre vel. 

Jeg har 2 voksne døtre. Den dagen de finner en mann å etablere seg med, håper jeg de ikke får paranoia om jeg spør om barn er aktuelt for dem. Akkurat som de kan spørre meg om jeg har tanker om å etablere meg på nytt etter en skilsmisse. 

[Kvalitet]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har tre barn som nå er voksne. 
Den yngste er 29. 

To av dem gift, og en er samboer. 
Det er ingen prat om barn når man snakker om fremtiden. Det virker som at det ikke er noen interesse hos noen av dem. 
Er ikke dette veldig spesielt? 
Om en av dem ikke var interessert i barn så hadde det vært en ting. Men alle sammen? 
Jeg har ikke tørt og sagt noe om det. 
Jeg har tenkt at det kommer av seg selv med tiden. 
Men det ser ikke sånn ut.

Er det galt av meg og bringe temaet på bane? 
Det siste jeg vil er å være frekk og gå for langt. 

Anonymkode: 76fe9...e54

Hvor gamle er de andre og hvor lenge har de vært gift? Er de ferdig utdannet og har bolig? Sånne ting kan spille inn

[AnonymBruker]

Man må da, om man har et godt forhold, kunne snakke med sine voksne barn om planer om å få barn på en åpen og nysgjerrig måte. Får være måte på hvor nærtagende man skal være. 

Anonymkode: a710e...c71