Ingen av mine voksne barn har barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det jeg undrer meg over i denne tråden, er at i en tid der foreldre og barn vokser opp med at idealet er at det er viktig å snakje om følelser, og snakke om ting som potensielt kan være vanskelige, 

Så virker det som det stopper her? 

Ja, barna er voksne, men for mange er jo godt å kunne snakke samnen om ting dom kan være vanskelige, og godt å kunne få støtte og å være åpen om man har det vanskelig og sørger. 

Jeg syns det er litt rart å se hvor mange som mener man ikke kan snakke med familien sin om barn. 

Jeg er enig om at " gammeldags mas" om skal du ikke snart gi meg barnebarn" - bør unngås, det er bare selvopptatt. Men å vise interesse og omsorg for sine voksne barns liv er jo noe annet. 

De kan jo også si fra om de ikke vil snakke om det, men da vet de jo at du er der om de ønsker å snakke om det. 

Anonymkode: eefee...fa2

Jeg mener det er opp til barna hva de ønsker å dele. Og at det kan være vanskelig å si at man ikke ønsker å snakke om det når spørsmålet er stilt. 

 

Min, og flere av mine venners, erfaring er at mødrene plutselig vil bli bestevenninnen etter at de er voksne, når barndommen kanskje har vært preget av at man ikke snakker om ting, lite oppmerksomhet, ekstremt mye kjefting osv. Så skal man plutselig late som ingenting og være fortrolige bestevenner som voksne. 

Anonymkode: 050f0...552

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Du hjelper ikke akkurat 24 åringen ut på markedet når han har jobb og bor hjemme. Det er ett rødt flagg for mange når de ser etter en partner. Han er ikke uavhengig som du sier. 

Har selv et slikt søskenbarn, og tenker han kommer til å bo hjemme for alltid fordi foreldrene ikke har klart klippe navlestrengen og gjør han en bjørnetjeneste. Han har jobb, godt med penger, fin bil osv, men mangler sosiale antenner og boevner. Aldri hatt kjæreste og bruker fritiden på gaming. 
 

jeg luket ut alle på tinder som bodde hjemme hos foreldrene, selv i egen leilighet.

Anonymkode: 35e74...e7a

Jeg vet, 24-åring kommer nok til å flytte om ikke så altfor lenge. Men boligmarkedet er knalltøft og leiemarkedet verre. Så her har målet vært å spare opp så mye penger som overhodet mulig, istedenfor å betale leie i dyre dommer og ikke ha mulighet til å spare.  De som er passert 30, flyttet tidlig og har ikke klart å skaffe seg egen bolig til nå.  Jeg har desverre ikke mulighet til å hjelpe alle med egenkapital på kun 1 inntekt. 

Anonymkode: 64ed4...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det jeg undrer meg over i denne tråden, er at i en tid der foreldre og barn vokser opp med at idealet er at det er viktig å snakje om følelser, og snakke om ting som potensielt kan være vanskelige, 

Så virker det som det stopper her? 

Ja, barna er voksne, men for mange er jo godt å kunne snakke samnen om ting dom kan være vanskelige, og godt å kunne få støtte og å være åpen om man har det vanskelig og sørger. 

Jeg syns det er litt rart å se hvor mange som mener man ikke kan snakke med familien sin om barn. 

Jeg er enig om at " gammeldags mas" om skal du ikke snart gi meg barnebarn" - bør unngås, det er bare selvopptatt. Men å vise interesse og omsorg for sine voksne barns liv er jo noe annet. 

De kan jo også si fra om de ikke vil snakke om det, men da vet de jo at du er der om de ønsker å snakke om det. 

Anonymkode: eefee...fa2

Det er jo direkte konsekvens av manglende kommunikasjon og emosjonell trygghet i oppveksten med disse foreldrene som de nå ikke ønsker å snakke med. Den tryggheten er jo ikke noe som automatisk kommer med tiden, den ble bygget mens barna var unge. Eller eventuelt ikke bygget. 

Anonymkode: c430f...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg mener det er opp til barna hva de ønsker å dele. Og at det kan være vanskelig å si at man ikke ønsker å snakke om det når spørsmålet er stilt. 

 

Min, og flere av mine venners, erfaring er at mødrene plutselig vil bli bestevenninnen etter at de er voksne, når barndommen kanskje har vært preget av at man ikke snakker om ting, lite oppmerksomhet, ekstremt mye kjefting osv. Så skal man plutselig late som ingenting og være fortrolige bestevenner som voksne. 

Anonymkode: 050f0...552

Jeg er usikker på om det vanligste mønsteret er at foreldre og bqrn har et fjernt forhold i oppveksten og at mødre vil bli "bestevenner"  når bsrna blir voksne. 

Det er i alke fall ikke det forskning på området viser, det viser at flere foreldre og barn er fortolige nå en før. 

Men selvfølgelig, er familier ulike- og en del opplever garantert å ha en litt trasig oppvekst med foreldre som ikke var så gode på å være foreldre også fortsetter de å kløne det til når barna er voksne. 

Forstår hva du mener, mine foreldre var heller ikke noe naturtalenter i foreldrerollen, for å si det sånn.

Men det er ingen ting som tyder på at flertallet av foreldre/ barn relasjoner er slik. 

 

Anonymkode: eefee...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo direkte konsekvens av manglende kommunikasjon og emosjonell trygghet i oppveksten med disse foreldrene som de nå ikke ønsker å snakke med. Den tryggheten er jo ikke noe som automatisk kommer med tiden, den ble bygget mens barna var unge. Eller eventuelt ikke bygget. 

Anonymkode: c430f...e5a

Ja det er jeg enig i. 

Men jeg tror ikke hovedregelen i moderne familier er dårlige relasjoner, tvert i mot er det mer vanlig å ha åpne og trygge relasjoner nå, en i tidligere generasjoner. 

Men det vil jo selvfølgelig være variasjoner på individnivå 😊

Anonymkode: eefee...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Verdens dårligste og mest egoistiske grunn til å få barn, at man vil unngå å bli ensom som gammel. Det virker som mange foreldre havner så i barneboblen at de glemmer resten av omgangskretsen. Kanskje lurere å sørge for å ha flere i livet sitt enn barna, eller? For som du også skriver er det ingen garantier for at det blir et godt forhold mellom barn og foreldre når barna blir voksne. 

Anonymkode: 4c3c7...929

Veldig sant det der. Mange nedprioriterer alt annet enn jobb og unger, og sitter med ingenting når karrieren er over og barna for lengst er borte. Trenger ikke være sånn at forholdet er dårlig heller, holder lenge at barna har flyttet langt vekk. Bor du i Horten og ungene dine har bosatt seg i Tromsø eller London, er du like fullt alene.

Anonymkode: 9e5f7...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er usikker på om det vanligste mønsteret er at foreldre og bqrn har et fjernt forhold i oppveksten og at mødre vil bli "bestevenner"  når bsrna blir voksne. 

Det er i alke fall ikke det forskning på området viser, det viser at flere foreldre og barn er fortolige nå en før. 

Men selvfølgelig, er familier ulike- og en del opplever garantert å ha en litt trasig oppvekst med foreldre som ikke var så gode på å være foreldre også fortsetter de å kløne det til når barna er voksne. 

Forstår hva du mener, mine foreldre var heller ikke noe naturtalenter i foreldrerollen, for å si det sånn.

Men det er ingen ting som tyder på at flertallet av foreldre/ barn relasjoner er slik. 

 

Anonymkode: eefee...fa2

Det virker heldigvis som om det er i endring nå, ja. Men ikke nødvendigvis for de som allerede er 30+

Anonymkode: 050f0...552

[Kratos]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 19.00):

Er det galt av meg og bringe temaet på bane? 
Det siste jeg vil er å være frekk og gå for langt. 

Anonymkode: 76fe9...e54

Se på det slik:

Hvilken nytte har det å bringe temaet på banen?

[Uanonym bruker]

Litt avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, synes jeg det er helt OK å spørre. Det må være lov å spørre mennesker man står nær om personlige ting. Å spørre er ikke det samme som å mase eller klage. 

Synes det høres rart ut å ha så distanserte forhold til barna sine at man ikke engang kan spørre dem om de ønsker seg barn i framtida. I min familie (både jeg og mine foreldre/søsken og jeg og min ektefelle og våre barn) var/er dette et helt dagligdags samtaleemne. Virker som om det er helt tabu hos mange?

[Uanonym bruker]

Kratos skrev (33 minutter siden):

Se på det slik:

Hvilken nytte har det å bringe temaet på banen?

Må alt man snakker med familien sin om ha en form for nytte?

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (17 minutter siden):

Må alt man snakker med familien sin om ha en form for nytte?

Ja. Alt du gjør, har både nytte og kostnad. Her har vi en situasjon der mor kan risikere å såre eller irritere barna sine, så der har du (den potensielle) kostnaden. Da blir jo spørsmålet hva hun tenker hun kan oppnå med å stille spørsmålet. 

Anonymkode: 9e5f7...050

[Pås]

Uanonym bruker skrev (15 minutter siden):

Litt avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, synes jeg det er helt OK å spørre. Det må være lov å spørre mennesker man står nær om personlige ting. Å spørre er ikke det samme som å mase eller klage. 

Synes det høres rart ut å ha så distanserte forhold til barna sine at man ikke engang kan spørre dem om de ønsker seg barn i framtida. I min familie (både jeg og mine foreldre/søsken og jeg og min ektefelle og våre barn) var/er dette et helt dagligdags samtaleemne. Virker som om det er helt tabu hos mange?

Jeg er enig med deg. Vi har to voksne barn, vi visste godt at den ene ville få barn så snart de var ferdige med utdannelsen, mens den andre ville jobbe noe år først. Altså, det spurte vi ikke om en gang, de bare sa det! Dersom de ikke hadde sagt noe hadde vi spurt, og fått samme svaret. Jeg trodde det var sånt man snakket om? Dersom en eller begge hadde slitt med ufrivillig barnløshet hadde jo vi støttet og hjulpet så godt vi kunne? Dersom en eller begge hadde valgt bort barn i sine liv hadde vi selvsagt respektert det uten mas. Skjønner jo når jeg leser her at vi har uvanlig god kommunikasjon i vår familie 😃

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja. Alt du gjør, har både nytte og kostnad. Her har vi en situasjon der mor kan risikere å såre eller irritere barna sine, så der har du (den potensielle) kostnaden. Da blir jo spørsmålet hva hun tenker hun kan oppnå med å stille spørsmålet. 

Anonymkode: 9e5f7...050

Tenk om barna blur såret av at hun ikke spør/ viser interesse for livet deres? 

Kanskje de tror hun ikke bryr seg. 

 

Anonymkode: eefee...fa2

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja. Alt du gjør, har både nytte og kostnad. Her har vi en situasjon der mor kan risikere å såre eller irritere barna sine, så der har du (den potensielle) kostnaden. Da blir jo spørsmålet hva hun tenker hun kan oppnå med å stille spørsmålet. 

Anonymkode: 9e5f7...050

Det er jo normalt å snakke med familiemedlemmer og venner om personlige ting, det er liksom en del av det å ha et forholdsvis nært forhold til noen. For å opprettholde et slikt forhold til noen kan man ikke bare snakke om vær og vind. 

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo normalt å snakke med familiemedlemmer og venner om personlige ting, det er liksom en del av det å ha et forholdsvis nært forhold til noen. For å opprettholde et slikt forhold til noen kan man ikke bare snakke om vær og vind. 

Enig i dette. 

Og for å snakke for meg selv og egen familie,  så opplever jeg jo også at det er naturlig å snakke med voksne barn om hva slags bestemor jeg ser for meg å være om jeg får barnebarn. 

For dersom man velger å få barn, har man ofte noen tanker om hva egne foreldre skal bidra med som besteforeldre. - og for oss er det i alle fall naturlig å snakke om det. 

Noen besteforeldre ønsker å prioritere det å hjrlpe familien/ passe barnebarn mye, andre besteforeldre vil eller må prioritere egne liv mer. 

Ikke for at det sksl være krav og føringer - men for at vi skal vite hvordan vi vil ha det sammen som når/ om den dagen kommer 

Tenker det må jo være litt utrygt å få barn om man ikke aner hva slags besteforeldre egne foreldre ønsker å være. 

Anonymkode: eefee...fa2

[Kratos]

Uanonym bruker skrev (57 minutter siden):

Må alt man snakker med familien sin om ha en form for nytte?

Jeg tenker at man ikke snakker om sårbare temaer på samme måte som man snakker om været eller den nye kaféen som har dukket opp i nærområde, med mindre man allerede er trygg på at terskelen for å snakke om slikt er lav. 

Barna til min fars samboer snakker om sexlivet sitt med sin mor. Det er ikke et aktuelt samtaletema for meg med min mor eller far altså. Poenget er at man må være bevisst på hvem man snakker med. 

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (1 time siden):

Litt avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, synes jeg det er helt OK å spørre. Det må være lov å spørre mennesker man står nær om personlige ting. Å spørre er ikke det samme som å mase eller klage. 

Synes det høres rart ut å ha så distanserte forhold til barna sine at man ikke engang kan spørre dem om de ønsker seg barn i framtida. I min familie (både jeg og mine foreldre/søsken og jeg og min ektefelle og våre barn) var/er dette et helt dagligdags samtaleemne. Virker som om det er helt tabu hos mange?

Jeg har et veldig godt forhold til min mor, men hadde hun begynt å snakke om hvorvidt jeg ønsker meg barn hadde jeg syntes det var ekstremt ubehagelig. Og upassende. Da graver man om ting man absolutt ikke har noe med. Og hva skal hun med svaret uansett? Hvorfor er det interessant med mindre hun har tenkt å gnåle om barnebarn?

Anonymkode: 73a84...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har et veldig godt forhold til min mor, men hadde hun begynt å snakke om hvorvidt jeg ønsker meg barn hadde jeg syntes det var ekstremt ubehagelig. Og upassende. Da graver man om ting man absolutt ikke har noe med. Og hva skal hun med svaret uansett? Hvorfor er det interessant med mindre hun har tenkt å gnåle om barnebarn?

Anonymkode: 73a84...a75

Men tenker du at hun skal ha en rolle i barnets liv dersom du får barn? 

Har du forventninget til henne dersom du får barn, eller tenker du at det ikke er nødvendig eller ønskelig med hjelp  fra henne dersom du får barn? 

Begge deler er jo selvføkgelig greit, men interessant å vite hvordan du tenker om det. 

Anonymkode: eefee...fa2

[Elliem]

Ser ikke problemet med å ha en åpen samtale med barna sine om det. Datteren min på 17 sier til meg at hun aldri vil ha barn, og jeg sier at det er helt i orden. Hun må leve livet sitt akkurat som hun vil fordi det er hun som må leve med valgene sine. Så legger jeg til at jeg håper hun ombestemmer seg når hun blir eldre fordi det hadde vært koselig med ett barnebarn i hvertfall 🥰

Hadde moren min spurt meg om jeg skal ha flere barn hadde jeg ikke syntes at det var over streken i det hele tatt, er da helt naturlige ting å samtale om med sine nærmeste. Om hun hadde vært formanende og hatt forventninger til det, hadde det vært noe annet. 

[Uanonym bruker]

Kratos skrev (44 minutter siden):

Jeg tenker at man ikke snakker om sårbare temaer på samme måte som man snakker om været eller den nye kaféen som har dukket opp i nærområde, med mindre man allerede er trygg på at terskelen for å snakke om slikt er lav. 

Barna til min fars samboer snakker om sexlivet sitt med sin mor. Det er ikke et aktuelt samtaletema for meg med min mor eller far altså. Poenget er at man må være bevisst på hvem man snakker med. 

Man må jo så klart alltid ta forholdet i betraktning, men det gjelder jo uansett hva man skal spørre folk om. Jeg er bare uenig i at det alltid er feil å spørre folk om de vil ha barn, og synes det er rart at akkurat dette skal være så innmari tabu, selv når det kommer fra folk man står nær. Med mindre man har gjort det til et tabu-tema, trenger det jo ikke være et sårbart tema heller. Hvorvidt jeg skal få barn har aldri vært et sårbart tema for meg, og vil tro jeg ikke er alene om det. 

Så lenge man respekterer svaret, må det være like greit å spørre om noen vil ha barn som å spørre om andre personlige ting.

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har et veldig godt forhold til min mor, men hadde hun begynt å snakke om hvorvidt jeg ønsker meg barn hadde jeg syntes det var ekstremt ubehagelig. Og upassende. Da graver man om ting man absolutt ikke har noe med. Og hva skal hun med svaret uansett? Hvorfor er det interessant med mindre hun har tenkt å gnåle om barnebarn?

Anonymkode: 73a84...a75

Hun er vel interessert i deg og ditt liv? Ønsker å vite hvordan du ser for deg å leve? Justere sine egne forventninger etter dine planer?