Ikke få barn i godt voksen alder

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og mange av oss med gamle foreldre har bekreftet det motsatte. 

Anonymkode: 7a766...10a

Mange av dere med gamle foreldre har også bekreftet det jeg sier, inkludert TS. 🙋‍♀️

Anonymkode: 90eac...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kanskje fordi det er ikke mye som er positivt med å få barn når man er så gammel. Spesielt ikke hvis man ser dette fra barnets perspektiv...

Anonymkode: 90eac...d09

Hva er det som er så grusomt med dette fra barnets perspektiv?

Godt etablerte foreldre med god økonomi og livserfaring er da ikke å forakte? Mange får også mer ro i livet og orden på seg selv når de passerer 30.

Min søster ble født da mamma var 20. Hun avskyr mor i dag. Mor var ikke klar for barn og valgte i tillegg å få barn med en tyrann av en mann. Det var krangling, vold, utroskap, drama, tilslutt skilsmisse, politianmeldelser, stalking og jeg vet ikke hva. 

Jeg derimot ble født da mamma nærmet seg 40. Hun hadde fått orden på livet sitt, utdannelse og jobb. Hun møtte en snill mann og valgte han på verdier i stede for å finne den tøffeste hulken i byen.

Jeg har et svært godt forhold til mine foreldre. Hatt en kjærlig og trygg oppvekst hos mine gamle foreldre.

Anonymkode: 0ffa3...c5d

[AnonymBruker]

Er ikke rart det er en snowflake generasjon om dette anses som et stort problem. Men så må det sies at jeg vokste opp med vold og overgrep og fattigdom, så mine krav om hvor perfekt livet må være for at jeg skal være fornøyd er ikke så høye.

Anonymkode: b962f...446

[AnonymBruker]

Uavhengig av alder ville jeg heller sagt ikke få barn om du ikke kan sette deg selv til side i stor grad, om du har mer enn normalt ustabilt humør, har dårlig økonomi og ikke vet hvordan leve greit med det/eller har gode fremtidsutsikter, har dårlige social skills, har avhengighetsproblemer av noe slag.

Anonymkode: b962f...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Godt etablerte foreldre med god økonomi og livserfaring er da ikke å forakte? Mange får også mer ro i livet og orden på seg selv når de passerer 30.

Jeg håper det kommer forskning på dette en dag - barn som får alt i hendene (fordi foreldrene er veletablerte når de blir født) kontra barn som blir med på foreldrenes vei til å bli veletablerte, og hvilke av disse barna som blir mest veltilpassede og overlevningsdyktige i fremtiden.

Anonymkode: 2343f...9eb

[Anonymus Notarius]

Man har ingen garantier for at unge foreldre skal være spreke og friske til man selv er godt voksen heller. Min far var 26 da jeg ble født, men døde tidlig pga. kreft.

Historisk sett har det vært vanlig å få barn gjennom hele sin fruktbare periode. Det er bare fra 1950-årene, med 2-barnsfamilien og tidlige ekteskap som standard og etter hvert bedre tilgang på prevensjon, at det ble uvanlig med eldre mødre. 

Det er også mye som skal klaffe - det er ikke bare å bestemme seg for at "jeg skal ha barn når jeg er 25" og så blir det sånn. Man skal ha en partner, og ting skal ligge til rette økonomisk og praktisk, og så kan det ta litt tid å lage det barnet også.

[AnonymBruker]

Tja, om alternativet er at folk får barn tidligere når de ikke er klare, så synes jeg ikke det er bedre. Alle barn, uten unntak, fortjener å være ønsket. Hvis man ønsker barnet først når man er 40, så vil det sannsynligvis ha bedre forutsetninger for å være et harmonisk og lykkelig menneske enn å vokse opp med en mor på 25 som skulle ønske at hun kunne reise verden rundt og oppleve alt som vennene gjør. 

Ingen av oss er udødelige, heldigvis. Heller være ønsket og at foreldrene dør når jeg er 40 enn uønsket og beholde foreldrene til jeg er 70. (Jeg mistet en forelder før jeg var 30, ikke av alderdom, så ja jeg vet at det er vondt.)

Anonymkode: d898a...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Min mor fikk meg i alderen 32.

Farfaren døde 4 dager før min fødsel. 

Farmoren levde i 17 år til.

 

Morfaren døde NÅR MIN MOR var 4 år gammel.

Mormoren levde sammen med oss, men døde plutselig i søvn når jeg var 14.

 

Alt kan skje. Mine foreldre har ikke noe ansvar for å holde slekta mi i livet. Sjebnen bestemmer.

 

Du likte det ikke. For meg var det ikke problematisk i det hele tatt. Dette er en del av livet.

Anonymkode: 6dead...a64

[AnonymBruker]

Vi er noen voksne foreldre i barnehagen vår (40+). Vi har alle god økonomi og kan gi barna vår veldig korte dager i barnehagen. Vi har god tid. Vi venter ikke på at livet skal begynne når barna flytter ut. Vi er her akkurat nå. Vi koser oss. Jeg nyter småbarnfasen og alt som hører med.

De yngre foreldrene har det travelt. De lever kun for ferier. Barna er i barnehagen fra åpning til stenging. De skal ha 3 barn på rappen for å bli ferdig med småbarnsperioden i ung alder. Ingen av de unge foreldrene på avdelingen koser seg. De lever kun for hvor de vil være om 10+ år. De er ikke ferdig med meg, meg og meg. 

Anonymkode: 0bbd3...840

[AnonymBruker]

Jeg er enig med trådstarter. Jeg bestemte meg tidlig(15/16 år) for at de barna jeg ville ha skulle bli født før jeg fylte 30. Jeg ble mor til to før fylte 25 og veldig god for det. 

Møtte bf da jeg var 15 og vi holdt sammen i veldig mange år, så ikke noe overilt å få 2 tette barn.
 

Anonymkode: dd4b0...d7d

[fru Alving]

Rem skrev (29 minutter siden):

Min bestemor fikk min mor når hun var 21år. Min mor fikk meg når hun var 19år, jeg fikk min første når jeg var 20år. Min eldste er nå straks 15år og har både besteforeldre og oldemor. Når jeg ser standen min bestemor er i, og hvordan forma til mora mi er, så er jeg glad jeg fikk mine 3 innen jeg var 32år gammel. Barna har mer igjen av det.

Ja men det er kanskje en grunn til at dere er så tidlig ute i din familie. Et mønster eller en tradisjon på et vis, som kanskje sammenfaller med andre ting? 

Hvorfor er din mor i så dårlig form midt i 50 åra for eksempel? Har det noe med livsvalg å gjøre eller har hun kun hatt uflaks?

Når jeg sier livsvalg tenker jeg på ting som hun har mulighet til å påvirke selv, som røyking, alkoholbruk, kosthold, vekt, trim, yrke som ikke sliter deg ut,egnet bolig osv. Vi vet at helsen er bedre blant folk med god inntekt, høy utdannelse osv og dette er ofte de samme som ikke får barn når de er 19.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Bullshit. Alle barn synes foreldre er gamle. Ikke bare deg. Og de fleste er i god form når de er 70 og du er voksen og klarer deg. 

Anonymkode: b56f0...a38

[anonymLala]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Bullshit. Alle barn synes foreldre er gamle. Ikke bare deg. Og de fleste er i god form når de er 70 og du er voksen og klarer deg. 

Anonymkode: b56f0...a38

Enig. Det å ‘’synes foreldre er gamle’’ som barn bør ikke være så traumatisk som ts føler.  Barn blir flaue for alt mulig rart, men når man er voksen burde man ikke henge seg opp i det, og heller se hvilke fordeler det kan gi (man vokser gjerne fra man er 25 til 40, og har mer livserfaring og ressurser som kan komme barnet til gode). Folk lever lenger nå og kan være spreke langt opp i 70-åra. 

Endret 14. mars av anonymLala

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Livet skjer. De valgte ikke å få deg så sent for å være kjipe mot deg. Mine foreldre er forøvrig godt over 70 og er i relativt god helse. Alder er ikke alltid det som bestemmer folks helsetilstand.

Syns du kan se å ta deg sammen.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, det er jo en grunn til at jeg aldri ville sagt dette offentlig. For det kan ikke unngås å oppleves som fordømmende. Selv om det ikke er ment sånn. 

Jeg klandrer ikke min mor for at hun fikk meg, eller noen andre for deres valg eller liv. I min mors tilfelle hadde hun mesteparten av livet ikke lyst på barn - hun ofret det ikke en tanke. Så endret det seg brått, og desverre tok det henne da mange år å lykkes.

Hverken hun (eller jeg) angrer jo på det. Likevel har jeg disse tankene. Flere tanker på en gang, altså.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Om du ikke angrer på det, hvorfor så bitter da?

[smurfebuss]

Man kan faktisk aldri sikre seg. Min mor fikk meg det året hun fylte 20. Selv var jeg litt eldre da jeg fikk barn (men fortsatt i tjueårene). Min mor gikk bort i fjor. 65 år gammel - og mine barn mistet sin mormor i tenårene. Mine nieser og nevøer mistet sin mormor/farmor før de ble tenåringer/ti/fem/ett/født. 
 

La folk få barn når de vil. 

[AnonymBruker]

Mens jeg synes det er omsorgssvikt å velge å få barn hvis man er tvunget til å sende barnet på offentlige institusjoner (skole og barnehage) i oppveksten grunnet økonomi eller hvor man har valgt å bo. Det er mye verre enn å få barn etter fylte 40.

Men det er min mening da.

Anonymkode: 48703...b96

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mens jeg synes det er omsorgssvikt å velge å få barn hvis man er tvunget til å sende barnet på offentlige institusjoner (skole og barnehage) i oppveksten grunnet økonomi eller hvor man har valgt å bo. Det er mye verre enn å få barn etter fylte 40.

Men det er min mening da.

Anonymkode: 48703...b96

Hæ. Alle sender unger i barnehagen omtrent og alle må gå på skolen... Hva mener du?

[AnonymBruker]

anonymLala skrev (4 minutter siden):

Enig. Det å ‘’synes foreldre er gamle’’ som barn bør ikke være så traumatisk som ts føler.  Barn blir flaue for alt mulig rart, men når man er voksen burde man ikke henge seg opp i det, og heller se hvilke fordeler det kan gi (man vokser gjerne fra man er 25 til 40, og har mer livserfaring og ressurser som kan komme barnet til gode). Folk lever lenger nå og kan være spreke langt opp i 70-åra. 

Benytter anledningen til å ta opp en del punkter som folk har nevnt.

Ser det er flere her som tror jeg (TS her, usikker på om jeg får samme anonymkode på ulike datamaskiner) er flau, eller opphengt i foreldres alder (hva nå enn det måtte betyr).

Det er naturligvis ikke det jeg snakker om.

Ei heller påstår jeg at jeg eller andre med godt voksne foreldre har en traumatisk eller grufull oppvekst, bare på grunn av alderen til foreldrene. Og nei, naturligvis er det ikke om å gjøre å få barn når man er yngst mulig heller.

Det jeg påpeker, er at det å ha foreldre som er 40+ år eldre enn deg, oppleves annerledes enn det å ha yngre foreldre. Man må - naturligvis med unntak, folk dør jo i alle aldre - forholde seg til død og alderdom på et tidligere tidspunkt i livet, og som oftest får man mindre tid med sine foreldre og besteforeldre enn andre. Det kan vel vanskelig motsies?

Jeg har hatt en fin oppvekst, og jeg er glad i foreldrene mine. Men jeg skulle ønske de hadde vært yngre da de fikk meg. Og jeg tror mange har det på samme måten - unntak vil det alltid finnes.

Anonymkode: 9c4e9...d52

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Benytter anledningen til å ta opp en del punkter som folk har nevnt.

Ser det er flere her som tror jeg (TS her, usikker på om jeg får samme anonymkode på ulike datamaskiner) er flau, eller opphengt i foreldres alder (hva nå enn det måtte betyr).

Det er naturligvis ikke det jeg snakker om.

Ei heller påstår jeg at jeg eller andre med godt voksne foreldre har en traumatisk eller grufull oppvekst, bare på grunn av alderen til foreldrene. Og nei, naturligvis er det ikke om å gjøre å få barn når man er yngst mulig heller.

Det jeg påpeker, er at det å ha foreldre som er 40+ år eldre enn deg, oppleves annerledes enn det å ha yngre foreldre. Man må - naturligvis med unntak, folk dør jo i alle aldre - forholde seg til død og alderdom på et tidligere tidspunkt i livet, og som oftest får man mindre tid med sine foreldre og besteforeldre enn andre. Det kan vel vanskelig motsies?

Jeg har hatt en fin oppvekst, og jeg er glad i foreldrene mine. Men jeg skulle ønske de hadde vært yngre da de fikk meg. Og jeg tror mange har det på samme måten - unntak vil det alltid finnes.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Men hva faen spiller det for rolle da? Foreldrene dine hadde jo ikke fått deg om de hadde begynt før. Da hadde de fått noen andre