Ikke få barn i godt voksen alder

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel! Min mamma fikk meg da hun var 29. Nå er jeg 36 og hun 65 og de siste 10 årene har hun vært såpass alvorlig syk at det omtrent har ødelagt hele familien. Nå er hun nesten fullstendig avhengig av meg og min hjelp.

Så dette med alder er bare bullSHIT og jeg er så drittlei av å høre folk mene at JEG nå gjør et SLEMT valg ved å føde mitt første barn som 37-åring. 

Jeg hadde ikke muligheten til å få barn tidligere fordi jeg tok vare på min mamma. 

Virker som at i denne tiden vi er inne i nå så skal absolutt alt være perfekt og stakkars barna som må oppleve slemme mødre som føder dem som "gammel" og barna må være vitne til en ESSENSIELL del av livet. Det går ikke ann å gå igjennom livet å IKKE oppleve at folk blir gamle, sjuke, dauer. Vi kan ikke skåne dem for absolutt ALT. Hva slags mennesker er det da vi oppfostret? Som ikke tåler noenting, som har verdens tynneste hud, som det er så sykt synd på fordi de har gamle foreldre. Er det ikke heldige, som faktisk har foreldre, at de bor i Norge, at de har det trygt og bra? 

Vettu, jeg har opplevd DØD, SYKDOM og helt jævlige ting fra jeg var 25 og det var IKKE fordi mine foreldre var gamle. Hva faen skal et menneske gjøre?? Man kan ikke preppe for alt!

Min venn fra Nigeria hadde unge foreldre som ble narkomane, slo han, gav han bort. Fikk aldri feiret bursdag, fikk ikke klær. Fikk ikke omsorg. MEN HAN HAR I DET MINSTE IKKE GAMLE FORELDRE.

Anonymkode: cd733...95c

Så ikke svaret ditt før jeg skrev nesten samme poeng. Det er virkelig toppen av i-landsproblemere å klage på at gode omsorgsfulle foreldre er gamle. Da er man virkelig så overbeskytta fra livets realiteter for mesteparten av verdens befolkning at man burde ta seg en verden-rundt-reise med et minimalt budsjett. Få litt flere perspektiver. 

Anonymkode: b962f...446

[katties]

Min tremenning sine foreldre var 23 og 24 da de fikk henne. Hun mistrt faren sin da hun var 5, etter at han fikk noe lignende en paranoid episode etter en gang han drakk for mye - han var ung og skulle enda feste i helgene. Moren var en fantastisk person, men fikk kreft som 32-åring og døde når datteren var 23. Livet kan suge på mange måter 😕 Faren sine foreldre døde veldig tidlig, og bodde i et annet land, så hun hadde ikke noe forhold til dem. Bestefaren døde (heldigvis... for han var slem mot bestemoren) når hun var 10. Bestemoren ble svært dement når min tremenning var 27...

Ja, jeg synes selv jeg var heldig som kjente min oldemor i 10 år (både hun og bestemor fikk forresten barn først når de var 29-30, pga de tok utdanning), og hun ble aldri dement e.l. - hun var en svært aktiv og morsom liten dame. For andre så kan det altså gå galt uansett 😔 Min egen far var gammel, men jeg ville ikke byttet han bort mot en annen kun pga alder. Synd at du har en slik opplevelse, men  det er dessverre mange som har gode grunner til at de ikke fikk barn tidligere.

Kanskje hadde du ønsket å ha et tiår til eller to med din mor, i en yngre alder, men husk at det hadde ikke vært med den personen du kjenner i dag. Hadde jeg fått barn i 20-årene hadde de kjent meg som en utålmodig, konstant stresset, fattig dame med dårlig økonomiforståelse, antakeligvis lav utdanning, dårlig psykisk OG fysisk helse (for det hadde min unge mor ikke lært meg om - det måtte jeg selv fikse i 20-årene), dårlig selvtillitt... jeg hadde jo sett veldig fin ut da, men det er jo absolutt ikke det viktigste. Mannen min hadde heller ikke vært klar for barn - han var veldig på at han ikke var klar og at det måtte bli enten abort eller alenemor hvis jeg ble gravid; selv om det er forferdelig sagt så var vi enige da, nå sier han han aldri kunne tenke seg at jeg tok abort, for det kunne jo vært et like flott barn som de vi allerede har). Jeg ville da antakeligvis vært en alenemor. Vi ville ikke kunne reist, han ville vært en usosial raring, alt for umoden til å ha en døgnrytme. Hvordan tror du din mor hadde vært om hun fødte deg 10-20 år tidligere?

Endret 14. mars av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Vel! Min mamma fikk meg da hun var 29. Nå er jeg 36 og hun 65 og de siste 10 årene har hun vært såpass alvorlig syk at det omtrent har ødelagt hele familien. Nå er hun nesten fullstendig avhengig av meg og min hjelp.

Så dette med alder er bare bullSHIT og jeg er så drittlei av å høre folk mene at JEG nå gjør et SLEMT valg ved å føde mitt første barn som 37-åring. 

Jeg hadde ikke muligheten til å få barn tidligere fordi jeg tok vare på min mamma. 

Virker som at i denne tiden vi er inne i nå så skal absolutt alt være perfekt og stakkars barna som må oppleve slemme mødre som føder dem som "gammel" og barna må være vitne til en ESSENSIELL del av livet. Det går ikke ann å gå igjennom livet å IKKE oppleve at folk blir gamle, sjuke, dauer. Vi kan ikke skåne dem for absolutt ALT. Hva slags mennesker er det da vi oppfostret? Som ikke tåler noenting, som har verdens tynneste hud, som det er så sykt synd på fordi de har gamle foreldre. Er det ikke heldige, som faktisk har foreldre, at de bor i Norge, at de har det trygt og bra? 

Vettu, jeg har opplevd DØD, SYKDOM og helt jævlige ting fra jeg var 25 og det var IKKE fordi mine foreldre var gamle. Hva faen skal et menneske gjøre?? Man kan ikke preppe for alt!

Min venn fra Nigeria hadde unge foreldre som ble narkomane, slo han, gav han bort. Fikk aldri feiret bursdag, fikk ikke klær. Fikk ikke omsorg. MEN HAN HAR I DET MINSTE IKKE GAMLE FORELDRE.

Anonymkode: cd733...95c

Dette var et knallbra innlegg. Hadde som sagt eldre foreldre selv, og er drittlei av sutre-innlegg om at stakkars meg hadde gamle foreldre bu hu…
Så heldig din venn var da, han hadde hvertfall ikke gamle foreldre, det er jo det verste… (ironi)

Du har helt rett i at livet ikke kommer til å gå etter en A4 mal. Du kan ikke bestille barn. Man kan bli syk i enhver alder. Alt mulig kan skje; barnet ditt kan bli sykt, det kan tom dø. Små barn mister søsken.

Hva er det med denne besattheten med at vi tror vi kan kontrollere alt? Vi kan jo ikke det. Vi må forsone oss med at livet er uforutsigbart, og denne usikkerheten må vi leve med. Vi må gjøre barna våre resiliente, for de kommer til å møte motgang i livet. De kommer til å møte døden, sorg og tap. 

Å få barn tidlig er ingen beskyttelse for dette. 
Vi lever livene våre i dødens skygge, alle sammen. 
Deal with it!

Anonymkode: 84e81...e60

[Millimani]

Tullete eksempler, men om jeg går på ett par oldeforeldre og ett par tippoldeforeldre.. Pappas farmor og farfar fikk åtte barn. De var 18 og 24 da den eldste ble født. Den yngste ble født ca 18 år senere, og da var de 36 og 42. Mammas oldemor og oldefar fikk 12 barn. Den eldste ble født det året de var 23 år, den yngste da de var 45 år. Den gang var det riktignok vanligere å få mange barn, og at de yngste følgelig ble født da foreldrene var "gamle". Sistnevnte eksempel tyder på at deres eldste barn var i passende alder til å få eget barn den gang dens yngste søsken ble født. 

[AnonymBruker]

Når man er bitter pga slike ting, tenker jeg at man har hatt det for godt her i livet. Foreldrene mine har ruset seg, så jeg vokste opp i fosterhjem. Er ikke bitter pga det engang. At man har litt voksne foreldre må vel være det minste problemet av alle. Er det slik at man aldri kan bli en god nok forelder? Enten er man for ung, for gammel, har for dårlig økonomi, har for lite tid, bruker ikke riktig oppdragelse. Det virker som man aldri kan få fornøyde unger.

Anonymkode: c32fa...d2f

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn som ung (23) og det har ikke alltid vært så lett det heller. Jeg har følt på en sorg for at jeg ikke har kunnet tilby henne det som andre, litt mer voksne etablerte par med god og stabil økonomi kunne. Vi måtte flytte mye, vi bodde fortsatt på studenthybel da hun kom til. Hun har flyttet mange ganger, byttet barnehage flere ganger, vi hadde ikke råd til dyre leker som feks akebrett da hun var liten. Så det er ikke bare, bare det heller. God voksne har andre ting å tilby enn de pur unge kan, selv om jeg nå vil leve lenger enn de som kanskje var godt voksne. Men det har man jo strengt tatt heller ingen garanti for. 

Anonymkode: 6241c...986

[AnonymBruker]

Du har selvfølgelig rett til å ha din mening ut i fra din opplevelse. Men ingen situasjon er lik. Selv var mine foreldre 16 og 19 år når de fikk barn. Så ja, jeg er heldig at jeg har foreldre lenge i livet. Men jeg ser dem jo ikke, kjenner dem ikke. Etter jeg ble voksen, har de mest vært opptatt av å realisere seg selv. Barna mine ser dem en gang i året om de er heldige. 

Selv er jeg en godt voksen mor til vårt siste barn. Men hun opplever ikke at vi er spesielt gamle. For om man er 38 eller 48, spiller svært liten rolle for en 10 åring. De ser ikke forskjellen, voksen er voksen. Det ville selvfølgelig være leit om jeg døde fra henne før hun er voksen. Men det er nå aller størst sjanse for at man blir over 60 og kan følge henne godt inn i voksenalderen. Jeg tror det er viktigere hvem man er og hvordan relasjon man har til barna sine, fremfor hvor gammel man er. 

Anonymkode: 2ad13...074

[AnonymBruker]

Jeg var 39 når jeg fikk sistemann og barna mine synes ikke jeg er gammel. Har barn fra alderen 5-21 år og igen tror på meg når jeg sier hvor gammel jeg er. Ingen vet hvor lenge vi lever og 40 årene i dag er ikke gammelt, men det var det når vi vokste opp🤷🏼‍♀️

Anonymkode: bd650...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Tull. Min mor var 40 når hun fikk meg også. Har vært en fin mamma. Og jeg husker besteforeldre veldig godt.  Min mor døde litt før jeg ble 40år selv. Men sitter igjen med gode minner. Jeg lever godt videre 

Anonymkode: 5cbbf...e66

[AnonymBruker]

Så utrolig tøysete råd fra TS, de fleste foreldre overlever barnas barndom selv om de får barn i høy alder. Og de fleste er spreke nok til å ta seg av barna sine. Ingen har noen garantier, ung eller gammel. At barna blir "flaue" som noen skriver er heller ikke noe argument. Hvem har ikke vært flaue over foreldrene sine, liksom. Jeg hadde gammel far og skulle nok iflg TS helst ikke vært født. Selv om jeg fikk beholde ham til jeg passerte 50 og vi hadde glede av hverandre hele veien.

Anonymkode: 7a766...10a

[AnonymBruker]

Foreldrene mine fikk meg tidlig i 20 årene, jeg er nå 44 år og begge er borte. Man har ingen garanti. Jeg har besteforeldre i 80 årene spreke som bare det. Jeg tenker at man får lære seg at uansett alder man får barn i så vet man aldri hva fremtiden bringer. Skal man tenke sånn så burde man faktisk ikke få barn overhode.

Anonymkode: 122a2...2f7

[AnonymBruker]

Hjelpes, dette regnestykket trenger jeg hjelp til. Hjernen går helt i surr. 

TS: mor 42 da hun ble født, nå over 70. Barnebarn vil miste bestemor i tenåringsalder. 

Meg: eeeh.

Jeg skjønte det! Sava, det tok si tid. Det er mi bestemor som er over 70, ikke mor. Det er oldebarna som vil miste henne som tenåringer, ikke barnebarna... 

Nå skjønner jeg hva du mener, ts, og jeg er enig. 

Anonymkode: 95eaa...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Jeg forstår deg godt og er enig i mange av poengene dine. Det er noe med at man gjerne vil ha foreldrene sine så lenge som mulig, og gjerne vil ha besteforeldre i livet sitt hvis man kan.

Likevel vil jeg komme med en annen oppfordring enn deg: Få barn før du blir «gammel» hvis du har mulighet til det! Ta noen sjanser, for det er sjelden det passer perfekt å få barn før det er for sent.
 

Til dem hvor livet ikke gir dem mulighet til å få barn tidlig: Det er helt i orden å få barn sent også. Hvis du er så heldig at du klarer det biologisk. Du kan kanskje ikke gi barnet like mange år sammen med deg, men du har sikkert  bygget opp verdifulle ting i deg selv og i livet ditt som er verdt å gi til et barn.

Anonymkode: 4c7e7...bc6

[mammamia1]

Millimani skrev (58 minutter siden):

Ei venninne av mamma gjorde det. Hun fikk sin første to dager før hennes mamma fikk nr to. Hun som i utgangspunktet var tante til mammas venninnes barn ble jo mer som kusine enn tante. 

Ja og så?

[Anononyma]

Jeg må legge til et tankekors. Jeg er veldig pro at folk for barn når det passer og barnet er ønsket, om foreldrene da er i 20- eller 30-årene er ikke så viktig. Det er omsorgsevnen som er viktigst uansett. At foreldrene kan tilby barnet en trygg oppvekst.

MEN de snakker jo om at vi på samfunnsnivå trenger at kvinner starter tidligere med å få barn pga de lave fødselstallene.

Tenker det er viktig å ha med seg inn i debatten her vi alle heier frem oss «gamle mødre» i 30-årene. Det er viktig å legge til rette for at kvinner ønsker barn tidligere, men da ikke fordi det er så synd på barn av eldre mødre (for de har det ofte helt fint), men fordi vi trenger et samfunn som fungerer også i fremtiden.

[Rem]

Min bestemor fikk min mor når hun var 21år. Min mor fikk meg når hun var 19år, jeg fikk min første når jeg var 20år. Min eldste er nå straks 15år og har både besteforeldre og oldemor. Når jeg ser standen min bestemor er i, og hvordan forma til mora mi er, så er jeg glad jeg fikk mine 3 innen jeg var 32år gammel. Barna har mer igjen av det.

[AnonymBruker]

Helt innafor å få barn så lenge man har fysiologien til det. Det at man er fruktbar er jo et friskhetstegn i seg selv, enten man er 20 eller 40.

Anonymkode: 3f956...da0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er tanker jeg har hatt ofte gjennom livet, men ikke har villet dele dem. For det er ikke noe hyggelig, det jeg nå vil si:  

Når man velger å få barn i godt voksen alder, er det urettferdig mot barnet.

Min mor fikk meg da hun var over 40, noe som var sjeldent den gang. Jeg husker godt første gang jeg skjønte at min mor kom til å dø mens jeg var relativt ung: Da var jeg 8 år gammel, og hun fylte 50. 

For et barn, er 50 år eldgammelt. Jeg hadde aldri tenkt på mammas alder før den dagen, langt heller at hun skulle dø en dag, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har tenkt på det nesten hver dag siden. 

Nå er hun over 70, og helsa er dårlig. Mine besteforeldre døde for mange år siden, de var på sykehjem helt fra jeg var barn. Jeg husker dem knapt. Jeg tenker på mine egne barn, som kanskje vil miste sin bestemor når de er i tenårene. Og ja, det er slemt av meg, men jeg er bitter. 

Jeg skjønner at livet ikke går som planlagt alltid, og det er lov å ville leve livet litt før man får barn. Men det går en grense et sted, synes nå jeg. Sånn, da har jeg sagt det.

Anonymkode: 9c4e9...d52

Ok.

Min mor fikk min yngste bror i en alder av 42. Hun var en mye mer hands on og tilstedeværende mor for han enn for oss andre. Samme med min far som var 45 når han ble født.  Så det er nok individuelt. 

Ville jeg fått barn så sent selv? Nei.. Men det er fordi jeg er ferdig med barn. Fått 4 barn før fylte 30 så jeg klarer meg. 

Anonymkode: 45116...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt innafor å få barn så lenge man har fysiologien til det. Det at man er fruktbar er jo et friskhetstegn i seg selv, enten man er 20 eller 40.

Anonymkode: 3f956...da0

Man er fruktbar lenge før 20 år også. Er det greit å få barn rett etter man har begynt å få mensen?

Jeg syns at begge ender blir feil, for ung (under 17 og for gammel over 35).

Anonymkode: 90eac...d09

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Kanskje fordi det er ikke mye som er positivt med å få barn når man er så gammel. Spesielt ikke hvis man ser dette fra barnets perspektiv...

Anonymkode: 90eac...d09

Og mange av oss med gamle foreldre har bekreftet det motsatte. 

Anonymkode: 7a766...10a