"Det er ikke mer synd på deg enn andre" - for en tullebok for tungt traumatiserte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi vi som er rundt enkelte traumatiserte i offerrollen blir tullete til slutt. Hver gang man ikke tar ansvar, så legger man ansvaret over på andre. Det kan bli mye til slutt. I tillegg til at mange i offerrollen alltid skylder på omgivelsene, alt skal tilpasses de, etc. Det går an å bli ferdig behandlet en gang, legge fra seg, gå videre og ta ansvar. Det betyr ikke at du ikke påvirkes av traumene dine, men at du rett og slett ikke tillegger omgivelsene byrdene og tilskriver traumene på alt du burde tatt tak i. 

Anonymkode: 4d797...434

Da høres det for meg ut som dere som er "rundt enkelte traumatiserte" selv ikke setter så gode grenser. Grenser er for seg selv. Hvis det blir for mye begynn å ta rådet dere ønsker å gi de som er traumatiserte. Ta ansvar for eget liv. 

For meg høres dette innlegget du her skrev mer ut som en offerrolle-mentalitet enn TS sitt HI. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Da høres det for meg ut som dere som er "rundt enkelte traumatiserte" selv ikke setter så gode grenser. Grenser er for seg selv. Hvis det blir for mye begynn å ta rådet dere ønsker å gi de som er traumatiserte. Ta ansvar for eget liv. 

For meg høres dette innlegget du her skrev mer ut som en offerrolle-mentalitet enn TS sitt HI. 

Anonymkode: 39ed4...103

Du har rett i at vi ikke har satt så gode grenser tidligere. 

Men det er lov å bli ganske fed up også, og jeg mener at man må kunne tåle å se seg selv i offerrollen uten at det betyr at man ikke har hadd det vondt og vanskelig. Det er her jeg tror mange misforstår boka. Som at det å gå ut av offerrollen betyr at man ikke anerkjenner det som har skjedd. Det er jo ikke det som menes, men at man må slutte å være offer. Derfor er boka også for traumatiserte. Man kan være traumatisert og likevel ta ansvar for eget liv. Offerrolle og det å ha vært et offer er to ulike ting.

Anonymkode: 4d797...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har rett i at vi ikke har satt så gode grenser tidligere. 

Men det er lov å bli ganske fed up også, og jeg mener at man må kunne tåle å se seg selv i offerrollen uten at det betyr at man ikke har hadd det vondt og vanskelig. Det er her jeg tror mange misforstår boka. Som at det å gå ut av offerrollen betyr at man ikke anerkjenner det som har skjedd. Det er jo ikke det som menes, men at man må slutte å være offer. Derfor er boka også for traumatiserte. Man kan være traumatisert og likevel ta ansvar for eget liv. Offerrolle og det å ha vært et offer er to ulike ting.

Anonymkode: 4d797...434

Klart det er lov å bli fed up. Føl alle følelsene dine. Og ta selv ansvar for dem. 

Som jeg har skrevet tidligere så tror jeg det handler om innpakkingen og språket Wilhelmsen bruker. Jeg er enig med deg i at man kan ta steget ut av offerrollen, og likevel validere seg. Men for meg, og flere med meg, så var det i en tilstand av hyperårvåkenhet vanskelig, fordi man aldri hadde fått den valideringen og empatien. Derfor synes jeg ikke at hans bok passer for noen som er i den situasjonen. Når man er i den posisjonen er hjernen i en tilstand der man ser etter trusler, farer og kritikk, og Wilhelmsen sitt språk og innpakning opplevdes for meg som en slik trussel. En trussel mot at jeg noensinne skulle få forståelse og omsorg. Jeg trengte den forståelsen, omsorgen og valideringen før jeg kunne ha noe nytte av resten av innholdet. Og det handler ikke om at jeg var i en offerrolle, eller syntes synd på meg selv, det handler om at jeg var i årvåkenhet og følte fremdeles at alle var ute etter å krenke og ta meg, fordi jeg stadig var i en traumerespons. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Klart det er lov å bli fed up. Føl alle følelsene dine. Og ta selv ansvar for dem. 

Som jeg har skrevet tidligere så tror jeg det handler om innpakkingen og språket Wilhelmsen bruker. Jeg er enig med deg i at man kan ta steget ut av offerrollen, og likevel validere seg. Men for meg, og flere med meg, så var det i en tilstand av hyperårvåkenhet vanskelig, fordi man aldri hadde fått den valideringen og empatien. Derfor synes jeg ikke at hans bok passer for noen som er i den situasjonen. Når man er i den posisjonen er hjernen i en tilstand der man ser etter trusler, farer og kritikk, og Wilhelmsen sitt språk og innpakning opplevdes for meg som en slik trussel. En trussel mot at jeg noensinne skulle få forståelse og omsorg. Jeg trengte den forståelsen, omsorgen og valideringen før jeg kunne ha noe nytte av resten av innholdet. Og det handler ikke om at jeg var i en offerrolle, eller syntes synd på meg selv, det handler om at jeg var i årvåkenhet og følte fremdeles at alle var ute etter å krenke og ta meg, fordi jeg stadig var i en traumerespons. 

Anonymkode: 39ed4...103

Boka er absolutt ikke for alle, og ikke i alle situasjoner. Situasjonen du skisserer høres ut som en som boka ikke treffer.

Derimot tror jeg mange er ferdige med den fasen ganske mange år før de faktisk trer ut av offerrollen, og at boka treffer dem en del år før de selv tror.. Så er det vondt å høre da, at man til tross for det man har gjennomgått, faktisk må ta noen grep. Og kanskje litt bitterhet mot seg selv også, samtidig som man blir irritert over at noen treffer på et punkt som gjør litt vondt. Jeg tror mange vet innerst inne at de har gått i offerrollen og ikke kommer seg helt ut. 

Anonymkode: 4d797...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Boka er absolutt ikke for alle, og ikke i alle situasjoner. Situasjonen du skisserer høres ut som en som boka ikke treffer.

Derimot tror jeg mange er ferdige med den fasen ganske mange år før de faktisk trer ut av offerrollen, og at boka treffer dem en del år før de selv tror.. Så er det vondt å høre da, at man til tross for det man har gjennomgått, faktisk må ta noen grep. Og kanskje litt bitterhet mot seg selv også, samtidig som man blir irritert over at noen treffer på et punkt som gjør litt vondt. Jeg tror mange vet innerst inne at de har gått i offerrollen og ikke kommer seg helt ut. 

Anonymkode: 4d797...434

Ja, jeg ser den, enig her. Og dette er jo tilfellet med eksempelet som Wilhelmsen bruker gjennom boka. Og da er denne retorikken bra, noe som kan riste litt i en, og hjelpe en til å innse at å tre ut av den rollen er nettopp myndiggjørende. 

Jeg får dog ikke inntrykk av at det er slike situasjoner TS snakker om. Mer slik som jeg beskriver der det bare føles som å bli tråkket på igjen. Alt til sin tid. Jeg har selv hatt nytte av boka, men mange år senere. Og leste den med to vidt forskjellige briller. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Boka handler om offerrollen, og selv om den ikke er traumebehandling så må det jo sies at mange etter å ha gjennomgått traumebehandling går inn i en offerrolle og blir der i flere tiår. Alt er synd og trist og fælt på grunn av traumet, alt man gjør sier og ikke får til tilskrives traumet. Selvfølgelig kan mye være vanskelig, men når alt tilskrives traumet så blir man et offer som ikke tar ansvar for noe i eget liv.

 

Anonymkode: 4d797...434

Men akkurat det skjer mange ved alle typer sykdom. Mange bruker mye tid på å klage på fysisk sykdom eller fokusere på begrensningene sykdommen gir. Det betyr ikke at boka passer for traumeutsatte, men den kan ha et poeng for andre. 

Det viktigste er god traumebehandling, som dessverre er vanskelig å få i Norge i dag, og mye av behandlingen er dårlig samtalebehandling uten mål og mening. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

For meg høres dette innlegget du her skrev mer ut som en offerrolle-mentalitet enn TS sitt HI. 

Anonymkode: 39ed4...103

Enig. Jeg synes også det er en uting at når man tar opp et problem med en sak, så kommer folk løpende til for å diskutere person isteden. 

Hva har ts sin mentalitet med noe som helst å gjøre, hva er poenget med å ta opp det? Kan ikke se andre grunner enn et forsøk på å manipulere ts til å skamme seg over seg selv og skifte til «den riktige» meningen. For det er jo HUN som er problemet, ikke boka. 

Anonymkode: 4074b...305

[Andrine&]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Boka handler om offerrollen, og selv om den ikke er traumebehandling så må det jo sies at mange etter å ha gjennomgått traumebehandling går inn i en offerrolle og blir der i flere tiår. Alt er synd og trist og fælt på grunn av traumet, alt man gjør sier og ikke får til tilskrives traumet. Selvfølgelig kan mye være vanskelig, men når alt tilskrives traumet så blir man et offer som ikke tar ansvar for noe i eget liv.

Får litt den vibben av deg og TS, du ble litt offer fordi du følte deg krenket av boka.. Litt sånn, hvordan kan noen kommer her og si til dere med traumet at man må ta ansvar, på en måte. Er ikke det naturlige å tenke at denne boka var ikke for meg, og gå videre? Tror du traff nettopp poenget hans.

Anonymkode: 4d797...434

Her nevner du akkurat det som skjer i denne tråden og med folka i slike situasjoner som får krav om å ta vare på eget liv. De blir sinte og går i forsvar med begrunnelse i at de har opplevd så mye vond. 
Denne altoppslukende følelsen av å ha det verst i verden er helt vanlig å ha, så ikke noe galt i det, men det er de som klarer å løsrive seg fra dette som har størst sjangs for å bli rehabilitert. 

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (4 minutter siden):

Her nevner du akkurat det som skjer i denne tråden og med folka i slike situasjoner som får krav om å ta vare på eget liv. De blir sinte og går i forsvar med begrunnelse i at de har opplevd så mye vond. 
Denne altoppslukende følelsen av å ha det verst i verden er helt vanlig å ha, så ikke noe galt i det, men det er de som klarer å løsrive seg fra dette som har størst sjangs for å bli rehabilitert. 

Virker som du tolker alt som ikke hyller alt Wilhelmsen sier som motstand, forsvar og offerrolle. Jævlig enspora og slitsomt. Deg om det. 

Anonymkode: a1f72...8b0

[Andrine&]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Virker som du tolker alt som ikke hyller alt Wilhelmsen sier som motstand, forsvar og offerrolle. Jævlig enspora og slitsomt. Deg om det. 

Anonymkode: a1f72...8b0

Jeg har nevnt Rita Nilsen som et bra eksempel siden det er en tråd om selvhjelpsbøker. Hun er mykere i språket, mer følsom og har ganske mange gode innspill rundt det å finne grunner til å ønske å leve. Hun bodde på gata å prostituerte seg når hun var 14 år gammel. En av hennes bøker heter «Veien frem går først tilbake» Hun har jobbet mye rundt dette med rus, da det ofte er et problem for de utsatte.  
Det er også lov å droppe selvhjelpsbøker, har du tenkt over det? 

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (1 time siden):

Her nevner du akkurat det som skjer i denne tråden og med folka i slike situasjoner som får krav om å ta vare på eget liv. 

 

Andrine& skrev (39 minutter siden):

Det er også lov å droppe selvhjelpsbøker, har du tenkt over det? 

Virker som du tror tråden handler om noe annet enn den egentlig gjør. Anbefaler å lese hi en gang til. 

Anonymkode: 4074b...305

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (57 minutter siden):

Jeg har nevnt Rita Nilsen som et bra eksempel siden det er en tråd om selvhjelpsbøker. Hun er mykere i språket, mer følsom og har ganske mange gode innspill rundt det å finne grunner til å ønske å leve. Hun bodde på gata å prostituerte seg når hun var 14 år gammel. En av hennes bøker heter «Veien frem går først tilbake» Hun har jobbet mye rundt dette med rus, da det ofte er et problem for de utsatte.  
Det er også lov å droppe selvhjelpsbøker, har du tenkt over det? 

Jeg leser aldri selvhjelpsbøker. 

Anonymkode: a1f72...8b0

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Boka handler om offerrollen, og selv om den ikke er traumebehandling så må det jo sies at mange etter å ha gjennomgått traumebehandling går inn i en offerrolle og blir der i flere tiår. Alt er synd og trist og fælt på grunn av traumet, alt man gjør sier og ikke får til tilskrives traumet. Selvfølgelig kan mye være vanskelig, men når alt tilskrives traumet så blir man et offer som ikke tar ansvar for noe i eget liv.

Får litt den vibben av deg og TS, du ble litt offer fordi du følte deg krenket av boka.. Litt sånn, hvordan kan noen kommer her og si til dere med traumet at man må ta ansvar, på en måte. Er ikke det naturlige å tenke at denne boka var ikke for meg, og gå videre? Tror du traff nettopp poenget hans.

Anonymkode: 4d797...434

Jeg, ts, føler meg som et offer for et ødelagt nervesystem, ja. Jeg har prøvd yoga, er nøye på kosthold, brukt masse tid og penger på altfra vanlig prate-terapi, til litt mer  tøffe konfronterende  terapiformer. Drikker lite alkohol, er ute i skog og mark og er nøye å hva jeg får i meg av input på alle måter. Har gjort alle anbefalinger som gis til folk som må lære seg å leve med alvorlig psykisk sykdom.

Jeg er ikke krenka, men provosert over boktittelen fordi det er rett og slett helt feil for traumeutsatte. Det er stor forskjell på om man har opplevd mild, alvorlig eller ekstrem grad av traumatisering, og hvorvidt man har blitt møtt med støtte og ivaretakelse for å ikke bli kronisk traumatisert (det er ofte forskjellen på de som "klarer seg" og ikke). Jeg er drittlei av alle sånne "det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det"-greier, for det stemmer ikke på meg. Jeg har hatt et innholdsrikt liv som overhodet ikke dreier seg om offerrollen, men med høy utdanning og ansvarsfull jobb. Og nå, når jeg sitter her kronisk utmattet tar jeg fortsatt alle  grep jeg kan ta for å bli bedre, eller ihvertfall leve greit med dette. Jeg er ikke der at jeg fullt ut skjønner hva poenget til Wilhelmsen er. Jeg leste boka, tok til meg det som måtte være av interesse, men jeg så ingenting der som kan helbrede nervesystemet mitt slik at jeg kan fungere som normalt. Og det er jævlig bittert. Skal jeg attpåtil bli fortalt at det er pga offermentalitet og ikke et fysiologisk faktum som følge av ekstrem traumebelastning? Det betyr jo overhodet ikke at jeg går rundt og traumedumper her og der. Som skrevet i et tidligere innlegg, jeg er veldig forsiktig med sosial omgang. Enkelte vet ikke engang at jeg ikke lenger jobber pga traumeplager og jeg later som jeg lever et vanlig liv. Andre venner vet ikke jeg har slitt hele livet med traumeplager. Det er jo ikke samme situasjon som hovedcase'et, som har marinert hele voksenlivet i en offer-rolle.

Syns sorg, sinne og alt som følger med det å ta innover seg hvor ødelagt man er ofte blandes med det å kalle det offerolle. Jeg kan til en viss grad forstå poenget hans, men alt til sin tid. Jeg skjønner den er myntet på de som kanskje bare har en "syk" identitet, eller liker å bli sykeliggjort. Men det gjelder ikke meg eller andre som allerede har tatt oss sammen i større grad enn vi burde gjort. 

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Som fagperson synes jeg både boka og hans forelesninger er gode. 

Ikke for alle pasienter og alle slags problemstillinger selvsagt. Det finnes ikke én fremgangsmåte som passer alle. Jeg oppfatter han faktisk som lite moraliserende, selv om jeg leser her at mange føler seg dømt og stigmatisert? 

Men for noen pasienter så gir dette veldig mening. Å være pasient kan bli en livsstil. Det er både jobben og identiteten til noen. Nå setter jeg også det litt på spissen altså. 

For noen, så tror jeg jeg at hvis de skulle beskrive seg selv med 5 setninger.. Så ville en del omhandlet dem som lidende. Å komme ut av dette snevre synet på seg selv er helbredende. 

Men det passer ikke for alle. Uten at det sier noe om dem det ikke passer for. 

 

Anonymkode: 88240...b86

Her bekrefter du poenget mitt. At dette kan være riktig bok for de som har det å være pasient/lidende/syk som heltidsjobb og eneste identitet. Men mange traumeutsatte har det jo motsatt; at man fungerer såpass greit at man ikke blir trodd på at det er på tross av tunge traumeplager før kroppen kollapser. Er det pga offermentalitet at kroppen kollapser til slutt, altså?

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (4 timer siden):

Her nevner du akkurat det som skjer i denne tråden og med folka i slike situasjoner som får krav om å ta vare på eget liv. De blir sinte og går i forsvar med begrunnelse i at de har opplevd så mye vond. 
Denne altoppslukende følelsen av å ha det verst i verden er helt vanlig å ha, så ikke noe galt i det, men det er de som klarer å løsrive seg fra dette som har størst sjangs for å bli rehabilitert. 

Det at jeg, og andre er uenige med deg, handler ikke om at vi blir sinte. Har ikke sett noen som er sinte her i tråden jeg. Annet enn kanskje du som kommer stadig med flere personangrep. 

Det er ikke gjensidig ekskluderende å validere seg selv og å ta tak i livet sitt. Det jeg, og flere, argumenterer for er at mange har et behov for å få validering og anerkjenne det en selv står i, og å møtes på en annen måte enn boken til Wilhelmsen, det betyr ikke at folk krangler om å ha det verst i verden. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

Men hvorfor en slags fornærmelse over boken i en slik grad at man føler behov for å skrive om det på facebook? Det letteste hadde jo vært å legge boken fra seg, og tenke at den ikke var noe for meg. Ang offerrolle som boken skriver mye om. Jeg har selv opplevd å ha folk med traumer tett på, og etter flere år med snakking om barndom, bitterhet, offerrolle, måtte jeg kutte dem ut. Til slutt ble jeg omtrent aggressiv bare av å få en melding av dem, for forventet mer klaging. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men hvorfor en slags fornærmelse over boken i en slik grad at man føler behov for å skrive om det på facebook? Det letteste hadde jo vært å legge boken fra seg, og tenke at den ikke var noe for meg. Ang offerrolle som boken skriver mye om. Jeg har selv opplevd å ha folk med traumer tett på, og etter flere år med snakking om barndom, bitterhet, offerrolle, måtte jeg kutte dem ut. Til slutt ble jeg omtrent aggressiv bare av å få en melding av dem, for forventet mer klaging. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

..kvinneguiden. 

 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men hvorfor en slags fornærmelse over boken i en slik grad at man føler behov for å skrive om det på facebook? Det letteste hadde jo vært å legge boken fra seg, og tenke at den ikke var noe for meg. Ang offerrolle som boken skriver mye om. Jeg har selv opplevd å ha folk med traumer tett på, og etter flere år med snakking om barndom, bitterhet, offerrolle, måtte jeg kutte dem ut. Til slutt ble jeg omtrent aggressiv bare av å få en melding av dem, for forventet mer klaging. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

Hvorfor tolkes det å være provosert og å si sin mening om noe som at man er "fornærmet"/krenket/sint? 

Jeg tenker det er bra vi kan diskutere ting som engasjerer oss, dele våre tanker og å søke til fellesskap og dialog rundt ulike ting vi tenker på. Siden det er så mange som skal påstå at traumatiserte inntar en offerrolle basert på at TS ville diskutere noe, så kan det jo egentlig virke som at det er dere andre som har vært rundt traumatiserte uten å sette grenser for dere selv, som er "fornærmet" over at TS og andre vil diskutere en sak. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hvorfor en slags fornærmelse over boken i en slik grad at man føler behov for å skrive om det på facebook? Det letteste hadde jo vært å legge boken fra seg, og tenke at den ikke var noe for meg. Ang offerrolle som boken skriver mye om. Jeg har selv opplevd å ha folk med traumer tett på, og etter flere år med snakking om barndom, bitterhet, offerrolle, måtte jeg kutte dem ut. Til slutt ble jeg omtrent aggressiv bare av å få en melding av dem, for forventet mer klaging. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

Fordi mangel på traumekunnskap blant folk i hjelpeapparatet er et STORT problem. Særlig for de som fremstår som tilsynelatende  fungerende. Man blir ikke sett, eller hørt eller tilbudt psykoedukasjon som kunne gjort at man lærte seg å leve på akkord med kroppen og seg selv før det virkelig går galt. En slik boktittel-og budskap er grei nok når man har bearbeidet, validert og anerkjent nok og det er på tide å gå videre. En slik bok og budskap har egentlig ikke så mye å si til de som har en annen identitet enn kronisk syk. Wilhelmsen hopper litt over den delen der, synes jeg. Selvom han sier litt utover i boka at det er "a time and place for" ivaretakelse. Ts.

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Fordi mangel på traumekunnskap blant folk i hjelpeapparatet er et STORT problem. Særlig for de som fremstår som tilsynelatende  fungerende. Man blir ikke sett, eller hørt eller tilbudt psykoedukasjon som kunne gjort at man lærte seg å leve på akkord med kroppen og seg selv før det virkelig går galt. En slik boktittel-og budskap er grei nok når man har bearbeidet, validert og anerkjent nok og det er på tide å gå videre. En slik bok og budskap har egentlig ikke så mye å si til de som har en annen identitet enn kronisk syk. Wilhelmsen hopper litt over den delen der, synes jeg. Selvom han sier litt utover i boka at det er "a time and place for" ivaretakelse. Ts.

Anonymkode: c8a53...c20

Ikke akkord med seg selv, skulle det stå..

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 12.33):

Nei, det skal du ikke  

Min påstand er at traumeutsatte ikke kjenner på så veldig mange følelser før de absolutt må, mange av oss vet ikke engang hvordan. Vi kjenner ingenting, men kroppene våre kjenner masse og vi skjønner ikke hva som skjer. 

Slike bøker er bare fordummende, gammeldagse og ikke relevante for traumatiserte mennesker. Mulig de er utmerket lesestoff for noen andre. 

Anonymkode: 4074b...305

Det er din påstand ja. Slutt å snakke på vegne av alle traumeutsatte. Mange av oss klarer helt fint å finne nyttige tips i den boken og å sile bort det vi ikke finner relevant. UTEN å bli snurt på forfatteren.

Anonymkode: bae6a...7bf